Hei,

Jeg er i år en nyutdannet sosionom i midten av 20 årene som er i prosessen å søke min første (utdanningsrelaterte) jobb.

Tidligere har jeg levd et liv som gjerne er litt utenfor det som regnes som A4. Det har vært mye alkohol og mye annen ulovlig rus særlig piller og amf, overdoser, dommer for råkjøring, innblanding av BUP og RUPO fra ungdomsalder, generelt en livsstil som gjerne ikke matcher helt dem som kommer rett fra skolebenken og skal ut i arbeidslivet som sosionom.

Vanligvis vil en tenke at involvering i rusmiljøer, opphold i kriminalomsorgen osv. ikke akkurat er forhold du ønsker å trekke frem i et potensielt jobbintervju. Men i mitt tilfelle synes jeg naturligvis erfaringene fra mitt tidligere liv er gull verdt i mitt fremtidige yrke som sosionom. Det gir meg en helt annen hands-on erfaring, kunnskaper og muligheten til å sette meg inn i brukeres situasjon på en helt annen måte.

Så til selve spørsmålet: Er mine tidligere personlige erfaringer noe jeg burde trekke frem i søknader/intervju, om i det hele tatt isåfall hvordan? Frustrerende å sitte på så mange "gode" og relevante erfaringer som jeg ikke vet om jeg i det hele tatt tørr nevne for arbeidsgiver.

Noen som har noe synspunkt her?

Dette kommer jo helt an på hvilken type jobb du faktisk skal søke som sosionom. En jobb i rustjenesten i kommunen ja. I barnevernet, nei.

Jeg tenker at det er mulig å si mye uten egentlig å si så mye. Typ "Jeg kommer fra en vanskelig oppvekst og måtte jobbe hardt for å komme dit jeg er nå, så jeg kan relatere til mange av de framtidige klientene jeg kommer til å arbeide med". Så kan du føle litt på stemninga og dele det du eventuelt tenker er relevant og ikke såpass sjenerende at du mister troverdighet. Jeg ville riktignok ha holdt igjen det verste. Lykke til

Jeg har prøvd å være åpen og jeg har formulert meg uten så mye åpenhet. Den jobben hvor jeg var åpen fikk jeg ikke, den hvor jeg ikke nevnte alt fikk jeg.

Du gjør det sannsynligvis enklere for deg selv ved å holde kjeft på intervjuet (med mindre du har cv-hull å forklare) og heller ta fram kompetansen din etter du er ansatt. Skulle noen stille spørsmål har du erfaring fra nær familie på skråplanet. Skulle du søkt på en stilling som erfaringskonsulent ville det vært mer relevant å nevne. De fleste med ansettelsesansvar har gått et prikkfritt skoleløp etter min erfaring og vil ofte være raske til å stigmatisere. De brukerne du skal jobbe med vil uansett være mer på bølgelengde med deg, uten at du trenger å si noe. Lykke til!

Jeg hadde ikke nevnt noe sånt for noen jeg ikke kjente relativt godt.

Om stillingen du er på intervju for direkte har noe med rus eller kriminalomsorg å gjøre så, men ikke ellers.

Mitt råd er å holde kjeft.

Det er ofte så mange søkere at arbeidsgivere kan velge å vrake. Spesielt i private selskap opplever jeg at hvis man ikke er et a4/glansbilde så sliter man. Tror de rett og slett ikke tar sjansen på folk.

Trenger vertfall ikke gi dem grunn til å ansette noen andre. Hvis du får jobben så ville jeg holdt tett om alt som kan tolkes som negativt. Vertfall hvis du ønsker å rykke opp i bedriften med tiden.

Liker ikke å si sånt høyt, men dine kollegaer er ikke vennene dine. De er konkurransen din.
Hvis sjefen skal forfremme noen så vil de stå i kø for å hive hverandre under bussen. Ikke gi dem ammunisjon

Dette er vanskelig å svare på. Rekrutteringsprosessene som brukes til disse jobbene som krever utdanning vil variere fra korte og enkle til lange og veldig komplekse, og det kan ofte være vanskelig å sette fingeren på hva de egentlig "måler" ved deg under intervjuet. Jobber selv med rekruttering, og vet at jeg setter pris på en person som klarer å utlevere seg selv på godt og vondt, men det er også et resultat av hva slags yrke jeg rekrutterer til.

Sto i akuratt samme båt selv nå i mai. Jeg har valgt og ikke være særlig utleverende ovenfor arbeidsgiver med min historikk, men har heller aldri løyet. Vil anbefale deg med å være litt selektiv med informasjonen du deler, de fleste kan ha røyka litt på en joint, men har et veldig annerledes forhold til f.eks amf. Spesielt innenfor kriminalomsorg/helse. Samtidig er det jo klar at historikk kan være en fordel, og også gjerne vil komme til syne for kollegaene dine etterhvert selv om du ikke sier noe rett ut. Det og ha egenerfaring med Bup vil oftere tolkes mer positivt enn Rupo slik jeg har erfart det i samtaler med kollegaer.

Jeg tenker man ikke trenger å si noe sålenge de faktisk ikke spør, da kan man svare ærlig og eventuelt utbrodere så de kanskje får litt forståelse. Jeg har vært åpen rundt endel sånne ting og det har gått bra men man får ofte et litt skeptisk blikk på seg og tvært man gjør noe feil kan de lett dra det mot at man har havna utpå igjen selv om man bare har hatt en dårlig periode etc som andre dødelige.
Som sosionom tror jeg du kan bidra med mye bra (dårlig?) erfaring som kan være til hjelp hos mange som er der du har vært.

Hade ikke nevnt dette i en intervjusituasjon nei-ikke heller i en medarbeidersamtale senere. Føler du at du må snakke "ut" om dette er vel andre arenaer enn hos eventuell fremtidig arbeidsgiver kanskje bedre?

Jeg har lært at verden er liten og og man lyver og holder tilbake sånn info kan de bite deg i ræva senere.

Hvem har lært deg det? Jeg har erfart motsatt.

Hvem? Erfaring egentlig, ikke nødvendigvis i jobbsammenheng men generelt.
Du har kanskje erfart motsatt så jeg skal ikke si at jeg har rett. Jeg og du er også forskjellige (håper det for din skyld iallfall xD)

Takk for mange gode svar, skjønner flertallet er enig i at å holde fortiden for seg selv er den beste veien å gå så langt det lar seg gjøre, så det blir nok den veien jeg tar.

Hva mener du med at det kan bli for nært, og hvordan kan det evt. bli en ulempe?