Jeg vet ikke helt hva dette betyr eller ikke, men føler for å dele det i håp om å finne noen likesinnede
Jeg syntes virkelig ikke synd på noen, og nesten aldri synd på megselv.
Jeg har vokst opp med en perfekt oppvekst og alltid hatt folk rundt meg som er glad i meg.
Men fortsatt så syntes jeg ikke synd på noen som helst. Hadde en eldre dame eller den gamle læreren min snublet foran meg og mistet en lommebok, så hadde jeg glatt tatt lommeboka og gitt totalt faen i om den dama ble fattig.
Men selvom jeg ikke syntes synd på folk så praktiserer jeg ikke dette, alle rundt meg tror jeg bryr meg om folk jeg er glad i / bekjente rundt meg.
Jeg er riktig nokk ikke helt kald, jeg klarer ikke påføre folk smerte hvis de vet at det er jeg som påfører lidelsen.
Men ting som kan gi meg en gode på andres bekostning gjør jeg lett! Så lenge de ikke vet at det er meg ofc.
Jeg har også en veldig mangel på følelsen av det å være lei meg, senest ifjord måtte jeg grave ned min egen hund i hagen. Men jeg ble ikke lei meg selvom jeg elsket den hunden.
Alle rundt meg sto å gråt mens hunden ble lempet ned i hullet, mens jeg kunne tatt meg en tur på kino jeg uten problemer, null sorg!
Eneste grunnen til at jeg ikke er villig til å påføre andre smerte face2face er fordi jeg har angst og rett å slett veldig redd for slike hendelser.
De jeg faktisk har fortalt dette til sier jeg er psykopat, men jeg er ikke helt enig.
Jeg er ikke glad i å ha kontroll og jeg føler heller ikke noe glede av å skade andre.
Jeg vil bare ha det best selv.
Jeg drev med diverse svindler og sykkel tyveri for flere år tilbake, men sluttet fordi jeg fikk jobb og egne penger.
Men hadde noen tilbudt meg 500.000 for å brenne huset til en person og jeg viste at jeg ikke ble tatt for det. Ja da hadde jeg gjort det uten å syntes synd på dem som brant inne.
Før du kommer å kaller meg syk, så praktiserer jeg det å bry meg. Alle rundt meg tror jeg er en omsorgsfull person med masse kjærlighet, men dette er bare ett skuespill.
Noen som føler det samme?
Kom gjerne med spørsmål
Jeg syntes virkelig ikke synd på noen, og nesten aldri synd på megselv.
Jeg har vokst opp med en perfekt oppvekst og alltid hatt folk rundt meg som er glad i meg.
Men fortsatt så syntes jeg ikke synd på noen som helst. Hadde en eldre dame eller den gamle læreren min snublet foran meg og mistet en lommebok, så hadde jeg glatt tatt lommeboka og gitt totalt faen i om den dama ble fattig.
Men selvom jeg ikke syntes synd på folk så praktiserer jeg ikke dette, alle rundt meg tror jeg bryr meg om folk jeg er glad i / bekjente rundt meg.
Jeg er riktig nokk ikke helt kald, jeg klarer ikke påføre folk smerte hvis de vet at det er jeg som påfører lidelsen.
Men ting som kan gi meg en gode på andres bekostning gjør jeg lett! Så lenge de ikke vet at det er meg ofc.
Jeg har også en veldig mangel på følelsen av det å være lei meg, senest ifjord måtte jeg grave ned min egen hund i hagen. Men jeg ble ikke lei meg selvom jeg elsket den hunden.
Alle rundt meg sto å gråt mens hunden ble lempet ned i hullet, mens jeg kunne tatt meg en tur på kino jeg uten problemer, null sorg!
Eneste grunnen til at jeg ikke er villig til å påføre andre smerte face2face er fordi jeg har angst og rett å slett veldig redd for slike hendelser.
De jeg faktisk har fortalt dette til sier jeg er psykopat, men jeg er ikke helt enig.
Jeg er ikke glad i å ha kontroll og jeg føler heller ikke noe glede av å skade andre.
Jeg vil bare ha det best selv.
Jeg drev med diverse svindler og sykkel tyveri for flere år tilbake, men sluttet fordi jeg fikk jobb og egne penger.
Men hadde noen tilbudt meg 500.000 for å brenne huset til en person og jeg viste at jeg ikke ble tatt for det. Ja da hadde jeg gjort det uten å syntes synd på dem som brant inne.
Før du kommer å kaller meg syk, så praktiserer jeg det å bry meg. Alle rundt meg tror jeg er en omsorgsfull person med masse kjærlighet, men dette er bare ett skuespill.
Noen som føler det samme?
Kom gjerne med spørsmål