Siden jeg liker å lese rus-\trip-rapporter så tenkte jeg at jeg skulle dele en selv.
Dette er ikke første gang jeg har inntatt hallusinogeniske stoffer. Første tur var faktisk i Amsterdam, der jeg ble "forsøkskaninen" før de andre skulle prøve, alle trakk seg utenom en som tok det dagen etterpå. Til tross for elendig setting gikk det kjempebra. Vandra rundt i byen i et kaos av mennesker, sykler og biler. Evnen til å konsentrere seg om å ikke bli påkjørt\påsykla var ikke helt tildstede, så jeg var nødt til å holde meg fast i en kamerat slik at han fungerte som en slags "ledsager" der vi vandra rundt.
Men det er ikke den turen denne rapporten skal dreie seg om, men en jeg tok hjemme i norge.
Jeg hadde fått tak i 3.5g, og etter en del research fant jeg ut at jeg skulle ta 1.5g siden jeg var aleine, foreldene var hjemme og jeg skulle på en liten tur i skogen.
Tok kapslene (soppen var pulverisert og puttet inn i kapsler) på en lørdagsmorra en flott sommerdag. Jeg venta hjemme en halvtimes tid før jeg tok på meg skoa og sa til mor at jeg skulle gå en tur i skauen.
Mens jeg gikk mot stedet der stien til skogen begynte begynte jeg å kjenne en kribling i kroppen, som minner mye om den kriblinga man får hvis man drikker litt mye kaffe. Stien innover mot skogen var ganske bratt, så jeg ble ganske andpusten og tok meg en kort rast. Det var da jeg virkelig begynte å merke at trippen blei satt i gang. Skogen pusta og bølget seg, fargene blei sterkere og jeg så mønstre forme seg hvis jeg stirret på trebark eller røtter. Man føler seg også ganske "mett", og matlyst eksisterer ikke. Kom meg fram til tjernet der jeg rett og slett måtte legge meg ned. Kroppen føltes veldig tung ut, litt lik som å være ganske stein på hasj (anbefaler forøvrig aldri å ta seg en liten mosjonstur mens man røyker, en av de tyngste gåturene jeg har hatt). Naturen i seg selv er veldig vakker, på sopp blir den det vakreste som finnes. Lå og stirret på vannet, fargene ekstremt sterke og sollyset glinset. Jeg så på røttene til et ganske stort tre, når man stirret ned så beveget røttene seg sakte i en sirkel som formet seg som et mønster, det er helt fantastisk å se på. Jeg hadde en ekstremt god følelse av lykke og bekyrmingsløshet. Er umulig å forklare headspacen, men skulle jeg prøvd så ville jeg sagt at verden føles "drømmeaktig" ut. Men jeg tenkte at jeg ikke bare kunne ligge her siden det er et populært turområde, så jeg gikk tilbake nedover stien uten egentlig å ha planlagt hvor jeg skulle dra til siden jeg ikke kunne dra hjem. Jeg kom på at når jeg gikk på barneskolen så var det en gapahuk som vi brukte når det var utedag på skolen. Den befant seg i nærheten så jeg tenkte at dit kunne jeg jo ta turen, siden det garantert var et område som det ikke befant seg mennesker på. Så jeg vandret nedover stien mot gapahuken. Alt lyste og glinste i sola, og jeg tenkte at dette minner om slike "eventetyrskoger" som er i barnefilmer. Det virket som trærne hadde stilt seg i perfekte formasjoner.
Tidsperspektivet blir ganske blåst, og det føltes ut som jeg hadde vandret i evighetet, men det gjorde ingenting. Ansiktet fikk noen rare trekninger, og det virket som det låste seg i et smil. Proposjoner blir også helt merkelige, ting som er små kan virke enormt store, og store ting kan virke ekstremt små. Jeg måtte gå nedover en lang asfaltert vei for å komme til gapahuken, og den veien så ut som den var 3 mil lang. Jeg følte meg som en kjempe og en dverg samtidig mens jeg gikk nedover, og den tanken var så morsom at jeg bare lo for meg selv hele veien ned. Jeg blei rett og slett sliten i ansiktet av å smile. Jeg så en .gif som minnet meg om den følelsen: http://goo.gl/kXhrWR
Jeg fant faktisk ikke gapahuken igjen, jeg hadde sikkert gått feil siden det var mange år sida jeg hadde vært der. Fant meg et stille sted der jeg la meg ned, lukka øynene og slappet av. Det var herlig. Jeg så aztec\maya-mønstre forme seg bak øyelokka mine og fant da ut med en gang hvor de kulturene hadde fått mønstre og estetikken sin i fra. De har rett og slett tegna mønstre de har sett mens de har tura. Det skjedde også noe annet spesielt mens jeg lå der med øynene lukket, i et sekund føltes det ut som det var "noe" eller "noen" som besøkte meg. Det virket som det kom noe "gudeaktig" i form av at hvitt slør som viste seg for meg når jeg hadde øynene lukket, og en følelse at det var noe. Jeg var og er fortsatt ateist, men jeg kan si jeg har fått en mye bedre forståelse av religion og hvorfor folk trur på høyere makter. Jeg lå nede og sjekka klokka hvert tiende minutt fordi det føltes ut som det hadde gått en time mellom hver gang jeg sjekka. Jeg hørte på musikk fra telefonen min, men jeg kan ikke helt si at den blei så mye bedre, slik som den blir på cannabis.
Etter en god stund så begynte effektene å ta av, så jeg spaserte hjemover og satsa på å være såpass nede at jeg ikke ville virke unormal når jeg kom hjem. Det er noe jeg kom på nå mens jeg skriver, at jeg kanskje burde ha sjekka pupillene mine, det er godt mulig de var store som tallerkner, men hu mor merka i alle fall ingenting. Mor fortalte noe som hu syntes var morsomt, nå husker ikke jeg helt hva det var, men det var noe ganske barnslig som jeg mest sansynlig ikke ville ha funnet morsomt helt edru, men jeg begynte å le veldig høyt, så begynte mor å le mer, og en lykkefølelse bruste opp inni meg. Jeg gikk på rommet mitt og tenkte på det morsomme, jeg måtte skjerpe meg for å ikke le høyt igjen. Følte meg helt normal igjen mot kvelden, og jeg merka ikke noe dagen etterpå av slitsomhet eller noe form for nedtur.
Jeg har trippet fler ganger etter dette, dog i relativt lave doser. Jeg vil si at dette har vært den mest minneverdige så langt.
Om inntak av disse stoffene har gitt meg noe form for langtidseffekt veit jeg ikke noe om, det er i alle fall ikke noe som har kommet ned som lyn fra klar himmel i så fall. Jeg har i alle fall begynt å føle meg mye mer positiv, jeg har en mye bedre selvfølelse og selvsikkerhet. Om det har noe sammenheng med "dop-bruk" veit jeg ikke, men det har i alle fall ikke styrt livet mitt i en negativ retning.
Dette er ikke første gang jeg har inntatt hallusinogeniske stoffer. Første tur var faktisk i Amsterdam, der jeg ble "forsøkskaninen" før de andre skulle prøve, alle trakk seg utenom en som tok det dagen etterpå. Til tross for elendig setting gikk det kjempebra. Vandra rundt i byen i et kaos av mennesker, sykler og biler. Evnen til å konsentrere seg om å ikke bli påkjørt\påsykla var ikke helt tildstede, så jeg var nødt til å holde meg fast i en kamerat slik at han fungerte som en slags "ledsager" der vi vandra rundt.
Men det er ikke den turen denne rapporten skal dreie seg om, men en jeg tok hjemme i norge.
Jeg hadde fått tak i 3.5g, og etter en del research fant jeg ut at jeg skulle ta 1.5g siden jeg var aleine, foreldene var hjemme og jeg skulle på en liten tur i skogen.
Tok kapslene (soppen var pulverisert og puttet inn i kapsler) på en lørdagsmorra en flott sommerdag. Jeg venta hjemme en halvtimes tid før jeg tok på meg skoa og sa til mor at jeg skulle gå en tur i skauen.
Mens jeg gikk mot stedet der stien til skogen begynte begynte jeg å kjenne en kribling i kroppen, som minner mye om den kriblinga man får hvis man drikker litt mye kaffe. Stien innover mot skogen var ganske bratt, så jeg ble ganske andpusten og tok meg en kort rast. Det var da jeg virkelig begynte å merke at trippen blei satt i gang. Skogen pusta og bølget seg, fargene blei sterkere og jeg så mønstre forme seg hvis jeg stirret på trebark eller røtter. Man føler seg også ganske "mett", og matlyst eksisterer ikke. Kom meg fram til tjernet der jeg rett og slett måtte legge meg ned. Kroppen føltes veldig tung ut, litt lik som å være ganske stein på hasj (anbefaler forøvrig aldri å ta seg en liten mosjonstur mens man røyker, en av de tyngste gåturene jeg har hatt). Naturen i seg selv er veldig vakker, på sopp blir den det vakreste som finnes. Lå og stirret på vannet, fargene ekstremt sterke og sollyset glinset. Jeg så på røttene til et ganske stort tre, når man stirret ned så beveget røttene seg sakte i en sirkel som formet seg som et mønster, det er helt fantastisk å se på. Jeg hadde en ekstremt god følelse av lykke og bekyrmingsløshet. Er umulig å forklare headspacen, men skulle jeg prøvd så ville jeg sagt at verden føles "drømmeaktig" ut. Men jeg tenkte at jeg ikke bare kunne ligge her siden det er et populært turområde, så jeg gikk tilbake nedover stien uten egentlig å ha planlagt hvor jeg skulle dra til siden jeg ikke kunne dra hjem. Jeg kom på at når jeg gikk på barneskolen så var det en gapahuk som vi brukte når det var utedag på skolen. Den befant seg i nærheten så jeg tenkte at dit kunne jeg jo ta turen, siden det garantert var et område som det ikke befant seg mennesker på. Så jeg vandret nedover stien mot gapahuken. Alt lyste og glinste i sola, og jeg tenkte at dette minner om slike "eventetyrskoger" som er i barnefilmer. Det virket som trærne hadde stilt seg i perfekte formasjoner.
Tidsperspektivet blir ganske blåst, og det føltes ut som jeg hadde vandret i evighetet, men det gjorde ingenting. Ansiktet fikk noen rare trekninger, og det virket som det låste seg i et smil. Proposjoner blir også helt merkelige, ting som er små kan virke enormt store, og store ting kan virke ekstremt små. Jeg måtte gå nedover en lang asfaltert vei for å komme til gapahuken, og den veien så ut som den var 3 mil lang. Jeg følte meg som en kjempe og en dverg samtidig mens jeg gikk nedover, og den tanken var så morsom at jeg bare lo for meg selv hele veien ned. Jeg blei rett og slett sliten i ansiktet av å smile. Jeg så en .gif som minnet meg om den følelsen: http://goo.gl/kXhrWR
Jeg fant faktisk ikke gapahuken igjen, jeg hadde sikkert gått feil siden det var mange år sida jeg hadde vært der. Fant meg et stille sted der jeg la meg ned, lukka øynene og slappet av. Det var herlig. Jeg så aztec\maya-mønstre forme seg bak øyelokka mine og fant da ut med en gang hvor de kulturene hadde fått mønstre og estetikken sin i fra. De har rett og slett tegna mønstre de har sett mens de har tura. Det skjedde også noe annet spesielt mens jeg lå der med øynene lukket, i et sekund føltes det ut som det var "noe" eller "noen" som besøkte meg. Det virket som det kom noe "gudeaktig" i form av at hvitt slør som viste seg for meg når jeg hadde øynene lukket, og en følelse at det var noe. Jeg var og er fortsatt ateist, men jeg kan si jeg har fått en mye bedre forståelse av religion og hvorfor folk trur på høyere makter. Jeg lå nede og sjekka klokka hvert tiende minutt fordi det føltes ut som det hadde gått en time mellom hver gang jeg sjekka. Jeg hørte på musikk fra telefonen min, men jeg kan ikke helt si at den blei så mye bedre, slik som den blir på cannabis.
Etter en god stund så begynte effektene å ta av, så jeg spaserte hjemover og satsa på å være såpass nede at jeg ikke ville virke unormal når jeg kom hjem. Det er noe jeg kom på nå mens jeg skriver, at jeg kanskje burde ha sjekka pupillene mine, det er godt mulig de var store som tallerkner, men hu mor merka i alle fall ingenting. Mor fortalte noe som hu syntes var morsomt, nå husker ikke jeg helt hva det var, men det var noe ganske barnslig som jeg mest sansynlig ikke ville ha funnet morsomt helt edru, men jeg begynte å le veldig høyt, så begynte mor å le mer, og en lykkefølelse bruste opp inni meg. Jeg gikk på rommet mitt og tenkte på det morsomme, jeg måtte skjerpe meg for å ikke le høyt igjen. Følte meg helt normal igjen mot kvelden, og jeg merka ikke noe dagen etterpå av slitsomhet eller noe form for nedtur.
Jeg har trippet fler ganger etter dette, dog i relativt lave doser. Jeg vil si at dette har vært den mest minneverdige så langt.
Om inntak av disse stoffene har gitt meg noe form for langtidseffekt veit jeg ikke noe om, det er i alle fall ikke noe som har kommet ned som lyn fra klar himmel i så fall. Jeg har i alle fall begynt å føle meg mye mer positiv, jeg har en mye bedre selvfølelse og selvsikkerhet. Om det har noe sammenheng med "dop-bruk" veit jeg ikke, men det har i alle fall ikke styrt livet mitt i en negativ retning.