Hei!

Jeg fikk for noen år tilbake vite mye om livet mitt jeg ikke hadde anelse om. For meg er det veldig stort, og det føles egentlig litt som om det hører hjemme i en film. Det var ting jeg aldri hadde stilt spørsmål ved som plutselig var helt annerledes, og personer som jeg føler har skuffet meg så mye at jeg har gått langt inn i meg selv og stiller spørsmål ved alt, og det er utrolig slitsomt. Det ødelegger forhold og det ødelegger meg. Jeg sitter konstant med en følelse av sinne og frustrasjon, og små ting går innpå meg mer enn det burde. Jeg har prøvd å snakke om det med legen min, da hun har litt erfaring innenfor psykiatrien, men dette hjelper ikke og jeg føler at jeg bare kaster bort tid og penger hver gang..

Så jeg lurer på om noen har noen råd? Skjønner jo at psykolog er tingen og at bare fordi jeg har gått til en lege så burde jeg ikke "gi opp", men jeg er bare litt skeptisk til det. Er det noen her som med hånden på hjertet si at ting ble forandret etter de gikk til psykolog og at de klarte å jobbe med seg selv etter det?
:-)

Psykolog kan godt være tingen, men alfa & omega er at dere klikker godt sammen. Har blitt sendt til en haug psykologer opp gjennom barndommen og ungdommen, og hata alle sammen. Da jeg i voksen alder tok kontakt med psykolog ang. ADHD-utredning og kanskje mest for å få kontroll over de daglige raserianfallene mine, traff jeg en kul dame som delte mitt livssyn og mange av mine meninger om ting. Klarte å bygge det opp derfra, og det ble et givende år med intensiv samtaleterapi. Lærte mye om både meg selv og verden av det. Men igjen, man må ha litt flaks.