Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  608 388792
Sitat av TrippyKing Vis innlegg
De som ikke blir avhengige av speed har ikke hatt i seg nok.
Vis hele sitatet...
Telles 5g på 2 døgn som mye? Aldri hatt problemer med å gå av amfetamin. Men russuget på dagene i etterkant går helt sikkert mye på viljestyrke og disiplin.
Sitat av Superspurv Vis innlegg
Telles 5g på 2 døgn som mye? Aldri hatt problemer med å gå av amfetamin.
Vis hele sitatet...
Kommer jo naturlig nok an på kvaliteten. 5g med typisk dårlig gjemmesnekra amf/meth blanding kan jeg
lett kveile i meg på 2-3 døgn. Jeg opplever heller ikke noen spesielt store problemer med å gå av.
Selv etter mange mnd. med daglig bruk.
Sover mye noen dager, er litt urolig og grinete og spiser altfor mye. Tilbake til meg selv etter 1-2 uker.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Sitat av DonVito Vis innlegg
Takk for responsen! Godt å høre at advarsler blir tatt til etteretning.

DarkStar:
Du "traff" godt med den posten din der!
Jeg tror jeg har hatt to små perioder uten amfetamin det siste året. Den lengste var vel på litt over 2 uker. Det var et resultat av at ei god venninne tok overdose mens hun var med meg, og det satt meg helt ut. Etter det gikk jeg til legen min og fikk sykemelding. Isolerte meg i en periode, fra alle, og trodde jeg var på rett spor.

Utenom de to pausene (jeg kan huske) så har jeg amfetamin (eller et annet stoff) i kroppen til enhver tid.

Det stemmer nesten helt, at jeg føler meg normal når jeg er ruset. Jeg begynner bare å falle mer og mer over til et punkt hvor jeg ikke engang lenger vet om jeg er ruset eller ei. "Virkelighets-perspektivet", om jeg kan si det slik, forsvinner. Kan vel si at jeg snart ikke vet hvem "jeg" er lenger.

Familien er inneforstått med rusproblemene mine. Men de tror at jeg har vært rein siden 27. desember. Noe forsåvidt de fleste tror.

Og så har det seg slik, at jeg kun har 2 personer på denne kloden, som jeg stoler på, og kan betro meg til.
Den ene flyttet til Australia for litt over en uke siden. Og blir borte i ett år.
Den andre skal etter all sannsynlighet sone 4 mnd i fengsel om ikke alt for lenge.
Det gjør at jeg ser for meg et ganske "mørkt" år, egentlig.


Takk for positive tilbakemeldinger!
Vis hele sitatet...

Hei. Bemerket meg att du skrev du følte deg 'normal' med amfetamin. Mange som har ADHD har samme følelsen. Om du ikke har testet deg så kanskje det kunne vært noe. Har jobbet som utreder innom psyk i mange år og sett mange bli hjulpet av det. Og man kan få mildere sentralstimulerende medisin som ofte hjelper. (MYE mildere/svakere en amfetamin men allikevel sentralstimulerende) Uredningene er relativt raske i dag. Mvh KO.
Anonym bruker
"Arktisk Levitan"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Har brukt en god del speed i det siste. Som regel kjøpt inn litt større enheter og stort sett fått gode varer. Men virkningen av de forskjellige batchene er aldri den samme. For en stund siden opplevde jeg en batch som skilte seg litt mer ut. Når jeg snortet 0,1 fikk jeg et lite og behagelig kick med det samme. Så merket jeg lite og etter et par timer justerte jeg med en ny stripe veiet 0,1. Det samme skjedde, et lite behagelig kick. Men etter noen timer følte jeg meg mer og mer rusa og ble kvalm. Pupillene var megastore og kunne bare glemme å sove 10 timer etter siste justering. Ble også kvalm, nervøs og med litt synshallusinasjoner. Tenkte det var dagsformen, men det samme skjedde neste gang jeg testet stoffet med samme dosering. Har brukt speed et utall av ganger, men aldri opplevd noe lignende. Noen som vet årsaken, hva som er tilsatt, eller hva slags stoff dette er?
▼ ... over et år senere ... ▼
Anonym bruker
"Lystig Torsk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Endelig fått tak i en med ice. De gutta som har ekte. Anbefaler å sjekke ut vice . Ice/meth er like normalt og utbredt som speed er her. Ehm i tyskland og jeg tror om innen 3 år så har vel mafian fått det opp hit og. Jeg foretrekke ice, men det er vanskelig å få tak i . Spesielt kvalitet. Det som er blanda ut er kjedelig men det å sitte og røyke den deilige glassbiten 10 trekk , fikk meg til å tenke at kola er oppskrytt. Yes mine tanker om speed , jeg er glad i speed og. Begynnte med sprøyter ja hvorfor angre hehehheh
Sitat av Superspurv Vis innlegg
Telles 5g på 2 døgn som mye? Aldri hatt problemer med å gå av amfetamin. Men russuget på dagene i etterkant går helt sikkert mye på viljestyrke og disiplin.
Vis hele sitatet...
Hei
Også opptil 5 gr innen 24 timer hvis den er svak eller dårlig kvalitet. I dag tok jeg god speed og det var nok 0,5 g innen 12 timer.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Har brukt en god del speed i det siste. Som regel kjøpt inn litt større enheter og stort sett fått gode varer. Men virkningen av de forskjellige batchene er aldri den samme. For en stund siden opplevde jeg en batch som skilte seg litt mer ut. Når jeg snortet 0,1 fikk jeg et lite og behagelig kick med det samme. Så merket jeg lite og etter et par timer justerte jeg med en ny stripe veiet 0,1. Det samme skjedde, et lite behagelig kick. Men etter noen timer følte jeg meg mer og mer rusa og ble kvalm. Pupillene var megastore og kunne bare glemme å sove 10 timer etter siste justering. Ble også kvalm, nervøs og med litt synshallusinasjoner. Tenkte det var dagsformen, men det samme skjedde neste gang jeg testet stoffet med samme dosering. Har brukt speed et utall av ganger, men aldri opplevd noe lignende. Noen som vet årsaken, hva som er tilsatt, eller hva slags stoff dette er?
Vis hele sitatet...
Umulig å si men jeg foreslår meth. Det er en vanlig kandidat for utblanding og ieg antar det merkes i at det varer lenger og blir mer mørkt enn en speed opplevelse
Anonym bruker
"Nervøs Storskogmus "
Generert avatar for denne anonyme brukeren
endte selv opp med å runke i dagevis, totalt oppslukt hver gang jeg tok det. ødela relasjoner, og store deler av livet.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Sitat av DonVito Vis innlegg
Heisann!

Jeg titter innom igjen, for å få med meg oppdateringene fra tilbakemeldings-fronten. Og blir riktig så glad og fornøyd når jeg leser hva som har blitt skrevet de siste timene.
Igjen takk for positive tilbakemeldinger, kritikk, forslag og komplimenter!

Tenkte jeg skulle skrive et svar til deg, DarkStaar, siden du har tatt deg tid til å fortelle litt om deg selv.

Godt skrevet innlegg, med flere meget fornuftige synspunkter og forslag!

Jeg forstår, ved å lese innlegget ditt, at du selv har en del erfaring fra "speed"-(mis)bruk. Og jeg forstår godt det du vil formidle.

Du spør, alt i alt, om jeg (DonVito) VIRKELIG VIL slutte mitt rusmisbruk.
Og her har du mitt, forhåpentligvis, forklarende svar:

Mitt største, og kanskje eneste ønske for tiden er å kunne leve normalt. Kunne slippe ut fra det mentale kaoset som ofte omringer meg. Kunne leve uten å være paranoid, redd, trist, søvnløs, asosial og hva ellers som måtte følge med.

Altså, så har jeg virkelig lyst å slutte å ruse meg. Men la meg prøve å forklare (IKKE FORSVARE) hvorfor jeg finner dette som en meget stor, og til tider uoverkommelig utfordring. (skal jeg først være åpen og ærlig, så må jeg det)

(Teksten som følger er ikke ment for å samle sympati. Men for å sette ting i perspektiv!)

Jeg har hele mitt liv, trodd jeg var et "null". Jeg har alltid følt meg verdiløs, og misforstått. I over 13 år, var jeg et "daglig" mobbeoffer. Utsatt for psykisk vold stort sett i hvilken som helst situasjon jeg kom oppi. Enten det var på skolen, hjemme eller på fritiden.

På skolen var jeg (stort sett) uten en vennekrets helt fra førskolen og til jeg begynte i 9. klasse, 14 år gammel. Jeg lærte å bli en, på overflaten, psykisk meget sterk person. Og gav aldri etter for press, eller mobbingen. Jeg skjulte min egentlige oppfatning med et "steinansikt", for ikke å vise hvor "flau" og rett og slett jævlig jeg følte meg innvendig. Følte et ekstremt hat mot verden, for at jeg var den jeg var. Og fordi jeg måtte gå gjennom så mye urettferdighet og tristhet, for at andre skulle more seg.

Jeg prøvde å ta livet mitt første gang, da jeg var rundt 10 år. Var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle gjøre det, så det forsøket ble avverget av foreldrene mine.

Jeg har aldri hatt en ordentlig far, siden han stakk av før jeg rakk å skape et eneste minne om han. Har per i dag ingen fungerende familie. Hele slekten på "mor-siden" vil ikke ha noe med meg, eller andre her i huset å gjøre. (Går ikke videre inn på den historien)

Dette resulterer i at jeg, i familien, kun har min egen mor og stefar å henvende meg til dersom jeg skulle ha noe på hjertet.

Moren min er selv meget dårlig stilt psykisk, og truet med selvmord da hun første gang fikk vite at jeg brukte stoff. Hun er med andre ord helt umulig å betro seg til. Fordi hun alltid ender opp med å skylde på seg selv, for så å "gi opp livet, og verden".

Stefaren min kan jeg snakke med, til en viss grad. Men føler allikevel at noe ikke er helt "som det skal være", dersom jeg skal henvende meg til han. For eksempel, så var jeg 12 år første gang jeg hadde en normal samtale med stefaren min. Han hadde da vært "pappaen" min i 10 år.

Da jeg var 13 år, og gikk mitt første år på ungdomskolen, fikk jeg en total psykisk knekk. Jeg var så psykisk nedbrutt av all den intense mobbingen som foregikk, at jeg falt sammen på gulvet hjemme, foran foreldrene mine. Jeg fortalte dem alt, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre lenger. På vei hjem fra skolen den dagen var planen opprinnelig å gå opp på soverommet og ta livet mitt. Men falt sammen før den tid kom.

Alt dette her ble tatt, i mine foreldres øyne, seriøst. De skulle komme til bunns i problemene mine, og "hjelpe" meg. For å gjøre en lang historie kort, så endte det hele opp med at foreldrene mine kontaktet diverse hjelpeorganer, uten at noe videre hendte. Fordi de klarte ikke å gjennomskue mitt alltid like "stolte" "steinansikt", som dagen etterpå sa at jeg klarte meg bra, og at proffesjonell hjelp ikke ville være nødvendig.

Jeg vet at jeg har vært, og er utrolig flink til å skjule følelser. Helt til jeg får tid for meg selv, og må slippe alt ut. Sånn har jeg det fortsatt.

Men livet mitt er ikke lenger preget av mobbing. For jeg er ikke lenger "feit", har briller og "nerd".

Jeg er i dag 190 centimeter høy, uten briller og har normal kroppsbygning. Jeg vet egentlig godt at jeg ikke ser unormal eller "stygg" ut, og har selv merket forandring i hvordan "verden" behandler meg de siste årene.

Jeg VET at folk ikke lenger mobber meg, eller ser på meg som mindre verdifull enn andre. Innerst inne så VET jeg det. Men jeg klarer ikke overbevise meg selv godt nok. Fordi minnene fra 13 år med daglig intens mobbing og "undertrykkelse" sitter fortsatt brent inn i skallen på meg.

Jeg har, selv om det aldri virker slik, elendig selvtillit. Helt forferdelig, for å være ærlig. Jeg føler alt og alle ser på meg hele tiden, og tenker negativt om meg. Ikke fordi jeg skulle se "feit" ut, være "stygg" eller noe. Men fordi jeg har blitt "lært" opp til at jeg er "verdt" mindre enn andre, og at alle andre ser bedre ut enn meg, og har rett til å påpeke det.

Men denne elendige selvtillitten forsvinner når jeg ruser meg. Når jeg er i min daglige amfetaminrus, så opplever jeg en god, eller hvertfall forbedret selvtillit. Jeg kan gjøre mine daglige gjøremål, uten å måtte tenke like mye på hvordan resten av verden oppfatter meg. Og uten å konstant minne meg selv på hva som er galt med meg og så videre.

Er viktig at du ikke misforstår det jeg har skrevet ovenfor. Jeg lever ikke i en fantasi-verden, hvor jeg tror at jeg må være kul for å overleve. Er langt ifra slik det fungerer.
Jeg har bare levd et liv, hvor jeg hver dag, hele tiden har fått påpekt hva som er "galt" med meg, og at jeg er mindre verdt enn alle andre.
Det gir meg derfor et snev av selvtillit når jeg er den personen jeg i dag "er". "Mannen" med en illusjon av god selvtillit.

Etter at jeg ble 14 år så har jeg alltid hatt mange venner, og har i dag en enorm omgangskrets. Dette setter jeg såklart pris på. Men selv om jeg har mange venner, så finnes det kun 2 personer jeg betror meg til, og stoler på. Fordi, preget av fortiden, så har jeg vanskelig for å stole 100 prosent på noen.

Altså, jeg lever i en hverdag, hvor jeg tenker på hvordan jeg ser ut, og blir oppfattet av andre, HELE tiden. Og ikke bare slik som den gjennomsnittlige nordmann. Men det grenser vel snart til sykelig, hvor opptatt jeg er av å se "ordentlig" ut. Jeg ser hele tiden negative ting med meg selv. Fordi jeg har blitt så UBESKRIVELIG nedtrykt gjennom livet. Det er helt umulig for meg å beskrive med ord. Det er som en Steven Spielberg-film. Det må oppleves.

For følelsen av total, konstant depresjon og angst er ikke behagelig. Og jeg husker enda konkrete situasjoner fra når jeg var rundt 7 år gammel, og ble hardt og intenst mobbet. Både fysisk og psykisk.

Jeg vet godt at jeg, etter masse arbeid, kan oppnå samme selvtillit, dersom jeg slutter å ruse meg, og får hjelp. Men den "kneiken" virker totalt uoverkommelig. Og er preget av alt for mye følelser og triste minner, som forsvinner når jeg trer inn i min "kontrollerte" "rusverden".

I tillegg til det som er beskrevet (gjerne FOR grundig?) ovenfor, så har jeg vært øyevitne til mine egne foreldres utroskap. Husker at jeg som 6-åring tok stefaren min på fersk gjerning sammen med moren til min daværende bestevenn.
Jeg husker mine foreldres vold mot hverandre og til tider så har jeg selv blitt utsatt for fysisk vold/avstraffelse fra mine egne foreldre.

Alt dette er ting som har vært med på å forme meg til den (over)følsomme, ydmyke, innelukkede og tillitsøkende personen jeg i dag er.

Jeg er veldig følsom for omverdenen, og bekymrer meg konstant for alt. Rusingen min gjør at jeg ikke lenger er i, eller bare glemmer, deler av, eller all tristheten, depresjonene og angsten som har preget HELE livet mitt.

Vet at jeg er langt ifra alene om å ha hatt samme, eller i hvertfall lignende problemer. Men jeg er en person som har vanskelig, eller umulig for å åpne meg 100%, og betro til folk. Fordi jeg aldri har blitt lært opp hjemme til at man skal det. Jeg har blitt lært opp til at hvis man gråt, så var man ei pyse. Og forståelse og empati har alltid sett ut til å være et fremmedord hjemme i familien.

Jeg har vokst opp i frykt for meg selv og mine følelser. Fordi hverdagens enorme påkjenninger med mobbing ikke måtte vises hjemme. For hvis følelser, i form av gråt og tristhet ble vist, så kunne jeg risikere å får gjennomgå verbalt av min alltid like fryktløse stefar.

Ingen i min familie har NOENGANG sagt at de har vært glad i meg. Direkte til meg. I min familie skulle man vise "steinansiktet", hvis ikke fikk du gjennomgå!

Jeg vet også at ikke alle har behov for å høre slike ting av familiemedlemmer. Men jeg er et følsomt menneske. Og det å bare få en påminnelse om at noen setter pris på deg, betyr derfor ganske mye. Tror jeg var nærmere 16 år, første gang en person sa til meg, og virkelig mente, at den var glad i meg. Og det var ei venninne?!

Håper dette satt ting litt i perspektiv.

Kun 1 person, av alle jeg kjenner, eller noensinne har kjent, kjenner til denne historien om meg. Jeg skriver den her til dere, fordi jeg føler at den er med på å sette ting i perspektiv. Dessuten er jeg forholdsvis anonym her på forumet, så jeg føler at ingen skade vil komme som et resultat av det.

Men i den virkelige verden, så er det kun èn person. Og den personen har i tillegg fått en mye grundigere fortalt historie. Jeg brukte over ett døgn på å fortelle den til "den beste vennen jeg noensinne har hatt". Jeg har kjent vedkommende i snart 14 år, og ville uten å nøle tatt ei kule for vedkommende. Gjerne et helt magasin også.

Håper dere nå forstår hvor vanskelig jeg har for å stole helt på en person. Det skal en del til.

Så for å svare mer konkret på spørsmålet ditt, DarkStaar:
Jeg vil, mer enn noe annet, bli rusfri. Men jeg har så utrolig mye som holder meg tilbake. Jeg har klart å overbevise meg selv om, at den selvkontrollen og tillitten jeg får på amfetamin er totalt uoppnåelig for mitt vedkommende i et rusfritt liv. Selv om jeg allikevel vet at det ikke er tilfelle.

Derfor har jeg nå søkt hjelp, og arbeider hver eneste dag med å motivere meg, til den dagen kommer. Den dagen der jeg skal få min sjanse til å bli fri. Fri fra et psykisk helvete, som har torturert meg så lenge min stadig mer glemsomme hjerne kan huske.

Utfordringen, som jeg hver dag tenker på. Og som skremmer meg like mye hver gang, er:
Vil jeg også denne gangen benekte og bagatellisere problemene mine? Kun fordi jeg er for "pyse" til å kunne åpne meg og betro meg til profesjonelle?

Eller klarer jeg denne gangen å overvinne mitt eget ego, for å få hjelp til å grave etter problemene, og røske de ut ved roten?

Eller vil jeg nok en gang gjemme meg bak "masken". Fordi frykten for å åpent innse at jeg virkelig trenger hjelp blir for stor?

Jeg håper hvertfall jeg klarer å overvinne frykten!

Føler gjerne at jeg har "gitt" litt mye av meg selv nå. Men jeg håper det er verdt bryet. Og at folk tolker det jeg har skrevet, på riktig måte.

Og så håper jeg fortsatt en eller annen der ute, tenker seg ekstra godt om, før vedkommende takker ja til å teste "speed". Eller lar nysgjerrigheten ta overhånd.
Fordi de fleste psykiske problemer og hindringer jeg står overnfor i dag, vet jeg inderlig godt, er skapt av eller forstørret av mitt rusmisbruk.

Tilleggsinformasjon:
For deg som trodde at jeg er 45 år, hjemløs,og har brukt stoff i 30 år.
Det stemmer ikke.


Mvh den søvnløse og kontaktsøkende som FORTSATT henger med



DonVito
Vis hele sitatet...
Heisann.

Ser ut for at dette er en eldgammel tråd, MEN måtte bare svare deg!

Jeg må virkelig si du kan skrive, så håper du har komt deg ut av speed-marerittet og - aller helst, blitt forfatter

Selv har jeg hatt meg noen runder i alkoholen og det startet med ydmykelser, disrespekt, krenkelser og regelrett - MOBBING.

Jeg kjente meg igjen i mye av det du skrev - spesielt om barndommen og husker jeg som lita jente tenke: 'Hvorfor er familien min bestandig så stygge mot hverandre - mens jeg og bestemor (som takk og pris bestandig bodde i etasjen over, eller under) ønsket de fleste det beste?'

Svaret fikk jeg på en seminar i 2019 da jeg fortalte om far til min sønn og en av de andre uttaler: 'Han der x'n din høres ut som en narsissist'

Da jeg googlet og så Anita Sweeney's Youtube-videoer fikk jeg mitt liv's STØRSTE sjokk - HELE min familie, far til min sønn, min onkel, min/e nivø/er og den ENE venninna jeg hadde fått etter at jeg flyttet til Bergen var fullblod's NARSISISSTER!

Jeg har nå fordypet meg i temaet og drømmer om å holde foredrag en gang - derfor har jeg startet med ei barnebok mot mobbing som skal hete: 'Si nei, takk til andres dritt!' I et av kapitlene hentyder jeg til psykopater/'narser' og for meg virker det som at du har noe slikt i familien din også... Kanskje vil du bidra med noe i boken?

Håper du svarer og at vi kanskje 'møtes' på et sosialt media der jeg finner ut av ting

Mvh
x-offer