Deltakere: Meg og ketamin.
Dose: 100mg. Og 100mg til.
Sted: K-hole
Startet kvelden rolig med konsumering av cannabis sammen med noen gode venner mens vi så på film, slappet av og koste oss. Etterhvert bega jeg meg ut på turen hjem for å få mitt første møte med ketamin. Vel hjemme satte jeg meg ned foran pcen, tok opp min magiske narko-boks og clipsposen med ketamin. Jeg merket at ketamin hadde en veldig spesiell lukt idet jeg tømte inneholdet i posen som besto av 200mg og delte opp så godt jeg kunne i to identiske hauger, og la den ene tilbake igjen. Jeg satte på noe minimal techno og rullet et rør av papir som jeg kunne snorte med. Det svei ørlite grann i neseboret da jeg snortet det, men ikke på langt nær så ille som f.eks 2C-B, og sviingen gikk over omtrent like fort som den kom. Etter å ha snortet det ble jeg av en eller annen grunn stående midt på gulvet og irritere meg over den bitre smaken substansen etterlot seg i halsen, før jeg kjente effektene snike seg på. Det første merkbare var at kroppen ble bedøvet, som i sin tid førte til at jeg måtte legge meg ned på sengen. Musikken fra pcen ble etterhvert mer og mer distansert og ting virket fjernt. Alt i takt med at jeg mer eller mindre gradvis mistet perspektivet om begrepet virkelighet. Det ble etterhvert veldig vanskelig å fokusere på ting, og synet mitt gled hele tiden bort fra det jeg bestemte meg å fokusere på så jeg lukket øynene.
Da jeg lukket øynene fikk jeg en følelse av at kroppen snurra i 532474km/t, og jeg lå fastspent til sengen uten noe særlig mulighet, eller lyst til å bevege meg. Virkeligheten gled sakte bort, i en sidelengs fashion, og jeg skjønte mindre og mindre. Tankene sto rimelig stille, og jeg konkluderte at jeg nå var på vei inn i hva man kaller k-hole. Denne følelsen ble forsterket av ganske mange absurde forestillinger som foregikk oppi topplokket, og jeg merker at allerede på dette stadiet det begynner å bli vanskelig å forklare hva som skjedde. Det er et hull i hukommelsen min om hva som foregikk akkuratt her, men det neste jeg husker er at jeg klarte å reise meg opp og fikk den geniale ideen om å snorte resten av posen. Så jeg snublet bort til pc stolen med en kropp som manglet hode, eller med et hode som manglet kropp og fiklet med posen. Det var en suksess - jeg fikk tømt inneholdet, delt det opp i to linjer og snortet det.
Etter liner nummer to kræsjet jeg ned i senga og lukket øynene. Nå gled ikke bare virkeligheten bort, men også identiteten min. Jeg skjønte ikke hvem jeg var, hvor jeg var, hva jeg var eller hva jeg hadde tatt. Jeg skjønte ingenting. Men det var greit, jeg (hvem nå enn det var) brydde seg ikke og alt var på en merkelig måte helt korrekt. Så der lå jeg og smeltet ned i senga i takt med en virkelighet som brutalt ble revet i biter, og bygd opp igjen på en klossete måte. Langt ifra den virkeligheten vi til vanlig lever i, men siden jeg hadde mistet grepet om virkeligheten, og ikke hadde en anelse om hva det var eller hva det hadde vært, så var alt som det skulle være. Men bakerst i sinnet mitt var det noe som strevde med å finne ut hva, hvem og hvor jeg var. Så jeg ble tatt med på et eventyr gjennom mange forskjellig hendelsesforløp for å hjelpe til med å bygge min identitet opp igjen.
Plutselig satt jeg i et klasserom, et navn ble ropt opp og elevene i dette klasserommet stirret på meg. Så satt jeg plutselig hjemme hos en dame, som virket meget kjent og ga meg en trygg følelse. Damen nevnte et navn, etterfulgt av "gutten min" mens hun stirret på meg før hele scenen kollapset og jeg var plutselig ute blant masse folk jeg ikke ante hvem var. Det var åpenbart at de ante hvem jeg var, på lik linje med de forrige scenene, og de opptredde vennlig og nevnte det samme navnet mens de henvendte seg til meg. Slik ble jeg dratt fram og tilbake i tid, og gjennopplevde steder jeg tydeligvis hadde vært på, personer som kjente meg, følelser jeg reagerte på osv for å sakte men sikkert bygge opp identiteten min. Etter mange slike scener, i noe som virket som en evighet, var jeg plutselig tilbake der jeg hadde startet, på et rom som virket kjent. Dette var mitt rom, og jeg skjønte nå hvem jeg var. Jeg skjønte derimot fremdeles ikke hva jeg hadde tatt, og perspektivene mine skalv enda. Så jeg ble da kastet ut i nok et hendelsesforløp. Nå satt jeg plutselig klistret til en pc skjerm og leste før jeg ble kastet videre og satt på en buss og snakket om et stoff med en venn av meg. Deretter satt jeg på en restaurant i oslo sammen med to venner av meg, og snakket om det samme stoffet før jeg ble overrakt posen. Så ble jeg med i fortfilm fram til huset til en kompis av meg, og gjenopplevde rusen av cannabis idet han spurte om jeg skulle ta ketamin når jeg kom hjem igjen. Idet han sa dette satt jeg foran pcen klar til å snorte den første lineren og så lå jeg plutselig fastspent til senga mi og stønnet "KettamIIinN".
Det mest intense ved turen varte i omtrent 2 timer, men føltes ut som et helt liv. Da jeg kom mer eller mindre til meg selv satt jeg igjen med en veldig bedøvet og behagelig følelse i kroppen og sovnet relativt fort. Jeg har selfølgelig vært nødt til å utelate en del detaljer ved denne opplevelsen, da det er i hull i hukommelsen og minner som er for vagt og fjernt til å putte ned på papiret. Alt i alt en veldig intens og merkelig opplevelse, og opp til idag det særeste stoffet jeg har vært borti.
Dose: 100mg. Og 100mg til.
Sted: K-hole
Startet kvelden rolig med konsumering av cannabis sammen med noen gode venner mens vi så på film, slappet av og koste oss. Etterhvert bega jeg meg ut på turen hjem for å få mitt første møte med ketamin. Vel hjemme satte jeg meg ned foran pcen, tok opp min magiske narko-boks og clipsposen med ketamin. Jeg merket at ketamin hadde en veldig spesiell lukt idet jeg tømte inneholdet i posen som besto av 200mg og delte opp så godt jeg kunne i to identiske hauger, og la den ene tilbake igjen. Jeg satte på noe minimal techno og rullet et rør av papir som jeg kunne snorte med. Det svei ørlite grann i neseboret da jeg snortet det, men ikke på langt nær så ille som f.eks 2C-B, og sviingen gikk over omtrent like fort som den kom. Etter å ha snortet det ble jeg av en eller annen grunn stående midt på gulvet og irritere meg over den bitre smaken substansen etterlot seg i halsen, før jeg kjente effektene snike seg på. Det første merkbare var at kroppen ble bedøvet, som i sin tid førte til at jeg måtte legge meg ned på sengen. Musikken fra pcen ble etterhvert mer og mer distansert og ting virket fjernt. Alt i takt med at jeg mer eller mindre gradvis mistet perspektivet om begrepet virkelighet. Det ble etterhvert veldig vanskelig å fokusere på ting, og synet mitt gled hele tiden bort fra det jeg bestemte meg å fokusere på så jeg lukket øynene.
Da jeg lukket øynene fikk jeg en følelse av at kroppen snurra i 532474km/t, og jeg lå fastspent til sengen uten noe særlig mulighet, eller lyst til å bevege meg. Virkeligheten gled sakte bort, i en sidelengs fashion, og jeg skjønte mindre og mindre. Tankene sto rimelig stille, og jeg konkluderte at jeg nå var på vei inn i hva man kaller k-hole. Denne følelsen ble forsterket av ganske mange absurde forestillinger som foregikk oppi topplokket, og jeg merker at allerede på dette stadiet det begynner å bli vanskelig å forklare hva som skjedde. Det er et hull i hukommelsen min om hva som foregikk akkuratt her, men det neste jeg husker er at jeg klarte å reise meg opp og fikk den geniale ideen om å snorte resten av posen. Så jeg snublet bort til pc stolen med en kropp som manglet hode, eller med et hode som manglet kropp og fiklet med posen. Det var en suksess - jeg fikk tømt inneholdet, delt det opp i to linjer og snortet det.
Etter liner nummer to kræsjet jeg ned i senga og lukket øynene. Nå gled ikke bare virkeligheten bort, men også identiteten min. Jeg skjønte ikke hvem jeg var, hvor jeg var, hva jeg var eller hva jeg hadde tatt. Jeg skjønte ingenting. Men det var greit, jeg (hvem nå enn det var) brydde seg ikke og alt var på en merkelig måte helt korrekt. Så der lå jeg og smeltet ned i senga i takt med en virkelighet som brutalt ble revet i biter, og bygd opp igjen på en klossete måte. Langt ifra den virkeligheten vi til vanlig lever i, men siden jeg hadde mistet grepet om virkeligheten, og ikke hadde en anelse om hva det var eller hva det hadde vært, så var alt som det skulle være. Men bakerst i sinnet mitt var det noe som strevde med å finne ut hva, hvem og hvor jeg var. Så jeg ble tatt med på et eventyr gjennom mange forskjellig hendelsesforløp for å hjelpe til med å bygge min identitet opp igjen.
Plutselig satt jeg i et klasserom, et navn ble ropt opp og elevene i dette klasserommet stirret på meg. Så satt jeg plutselig hjemme hos en dame, som virket meget kjent og ga meg en trygg følelse. Damen nevnte et navn, etterfulgt av "gutten min" mens hun stirret på meg før hele scenen kollapset og jeg var plutselig ute blant masse folk jeg ikke ante hvem var. Det var åpenbart at de ante hvem jeg var, på lik linje med de forrige scenene, og de opptredde vennlig og nevnte det samme navnet mens de henvendte seg til meg. Slik ble jeg dratt fram og tilbake i tid, og gjennopplevde steder jeg tydeligvis hadde vært på, personer som kjente meg, følelser jeg reagerte på osv for å sakte men sikkert bygge opp identiteten min. Etter mange slike scener, i noe som virket som en evighet, var jeg plutselig tilbake der jeg hadde startet, på et rom som virket kjent. Dette var mitt rom, og jeg skjønte nå hvem jeg var. Jeg skjønte derimot fremdeles ikke hva jeg hadde tatt, og perspektivene mine skalv enda. Så jeg ble da kastet ut i nok et hendelsesforløp. Nå satt jeg plutselig klistret til en pc skjerm og leste før jeg ble kastet videre og satt på en buss og snakket om et stoff med en venn av meg. Deretter satt jeg på en restaurant i oslo sammen med to venner av meg, og snakket om det samme stoffet før jeg ble overrakt posen. Så ble jeg med i fortfilm fram til huset til en kompis av meg, og gjenopplevde rusen av cannabis idet han spurte om jeg skulle ta ketamin når jeg kom hjem igjen. Idet han sa dette satt jeg foran pcen klar til å snorte den første lineren og så lå jeg plutselig fastspent til senga mi og stønnet "KettamIIinN".
Det mest intense ved turen varte i omtrent 2 timer, men føltes ut som et helt liv. Da jeg kom mer eller mindre til meg selv satt jeg igjen med en veldig bedøvet og behagelig følelse i kroppen og sovnet relativt fort. Jeg har selfølgelig vært nødt til å utelate en del detaljer ved denne opplevelsen, da det er i hull i hukommelsen og minner som er for vagt og fjernt til å putte ned på papiret. Alt i alt en veldig intens og merkelig opplevelse, og opp til idag det særeste stoffet jeg har vært borti.
Sist endret av Sky; 13. april 2008 kl. 15:03.
