Tror det ikke før jeg ser det.

Hva er den mest plausible forklaringen: At du har møtt uforklarlige engler/nisser/troll som innehar uendelig visdom, eller at hjernen din har tulla rimelig kraftig med deg? Sistnevnte er et veldokumentert fenomen og ikke noe uvanlig. Førstnevnte er heller litt mer tvilsom.

Hadde du inntatt rusmidler i forkant av denne transen? Ser du har en del poster på rusmiddelforumet.


Hvis du faktisk tror at det du så var helt virkelig og at det ikke var et fantasifoster, drøm eller hallusinasjon vil jeg helt ærlig anbefale deg å få deg sjekka for diverse psykiske lidelser. Dette er vel et klassisk symptom på schizofreni eller en eller annen form for psykose...

No offence.

Det er da ganske tydelig at han prater om en heftig trip, uten å akkurat nevne dette.

Jeg tror på deg jeg! har selv vært i kontakt med noen som hadde uendelig visdom, men det var ikke i transe og jeg kunne ikke se dem direkte!
De har også prøvd å lære meg ting virker det som!

Sier han som har en egen tråd hvor han beskriver symptomene på schizofreni.

Jeg er skuffet over at du ikke har oppsøkt hjelp ennå...

Dette er vel strengt tatt ikke "spøkelser".

Men min far fortalte alltid når jeg var liten om sitt møte med smånisser. Jeg har aldri noen gang trodd på hverken julenissen eller andre former for nisser. Men her er det han fortalte:

Da jeg var rundt 10-12 år, så var jeg med min far på fisketur langt inne i fjellet nær min tantes seter. Vi var ved en bekk og fisket til langt på natt, min far ble etterhvert sliten og gadd ikke mer, så han gikk tilbake til seteren. Jeg hadde vært ved bekken masser av ganger så jeg visste fint hvordan jeg skulle gå når jeg skulle tilbake, så jeg tok ikke følge med han. Etter noen timer så hadde jeg fått en svær pose med fisk, så jeg startet på hjemturen.

Da jeg gikk igjennom skogen så var det relativt mye tåke, så jeg jeg så ikke så mye. Men etterhvert så fikk jeg øye på noe lys skinn oppifra bakken. Da jeg gikk bort fikk jeg øye på noen bitte små personer, mindre en dverger. De tittet opp ifra ett hull i bakken som de tydeligvis pleide å dekke til med en stein. De spurte om jeg hadde fått mye fisk, og jeg svarte at det ble da en god del. Så spurte de om de ikke kunne få litt fisk av meg, jeg gav dem all fisken siden min far og hadde tatt med mye tilbake.

Så gikk jeg opp på setera igjen og fortalte dette. Min far ble sint og spurte hvorfor jeg ikke bare kunne si at jeg hadde mistet fisken. Mens min tante sa at det var helt vanlig med slikt her oppe, og at hun og hadde møtt på småfolket mange ganger....


Min far fortalte vel denne historien til meg når jeg var 7-8 år gammel, og jeg trodde ikke på det. Og han har fortalt det siden og, mange ganger, til kolegaer, min mor, etc. Ingen tror på det. Jeg tror selvfølgelig ikke på det.

Men for en god del år tilbake så var jeg med min far og mor og besøkte de som nå eier den setera. Og min far fortalte denne historien til dem, og de sa at de og var plaget med småfolket. De hadde vært nødt til å flytte selve huset, lengre opp i lia, og mure rundt under slik at de ikke kom seg under. Og at det fortsatt var masser av småfolket der. Blant annet så hadde ett turist par som hadde leid en liten hytte der oppe flyktet midt på natten grunnet krafsing og hvisking under gulvet. De snakket helt seriøst om det, og som om det ikke var noe unaturlig over det i det hele tatt.

Jeg kommer aldri til å tro på dette.


Beklager evnt skrivefeil, har det travelt nå så jeg skriver fort.

Mulige forklaringer:
* Hallusinasjoner, enten psykisk lidelse eller rus.
* En drøm som føltes veldig ekte, en slags bevisst drøm.
* Hallusinasjoner grunnet stress, lite søvn etc.

Er det jeg tenkte og.

Mørkt i skogen, sliten etter en lang dag. Mulig litt småredd av å tusle rundt der i tåka. Og da kan fantasien fort finne på ett eller annet.

Hvor kult er ikke det sier jeg bare, de viser seg til oss og snakker med oss, tydligvis så er det noe sannhet i det siden folka i den bygda snakker så åpenlyst om det, det som irriterer meg er at ikke alle vet om alle disse vesnene, hvorfor skal det holdes sjult?

Har selv møtt på en liten nisse før når jeg var liten, den satt i bokhylla mi og så på meg, noe mere enn det husker jeg ikke.

Nå må jeg virker som den gærneste personen på forumet her, men men, det blåser jeg i.

Møte hos psykolog på tirsdag men det blir siste gang tror jeg siden det ikke hjelper så mye.

Ærlig talt, blir smått irritert på slike eventyr noen ganger.
Hvis du så de, også er de nye eierne plaget av de. Hva faen er problemet? Du får en god del millioner dollar for og klare og bevise at det finnes slike ting her i verden.

Hvorfor gå glipp av sjangsen til å bli rik? Jo fordi det er bullshit. Ingen har klart og bevise dette, fordi det rett og slett ikke finnes.

Såklart jeg tror på det. Jeg er jo dr perception.

Tror at dem finnes for alle som tror på det og da vil dem jo finnes, men ikke i min oppfatning og tolkning av verden.

Ateister altså, like ille som religiøse

Ufonissehistorier har funnet seg nye former i hundrevis av år. Tusenvis. Er det ikke mindre sannsynlig at samtlige lyger eller drømmer, enn at det faktisk finnes et "noe" der ute som krever å navnsettes... Hvor mange millioner av vitner må man stemple som gale for å verne seg mot et angrep på vår forståelse av verden? Kanskje man heller burde anse disse historiene som symptom for at det fortsatt finnes fenomener i verden som ikke kan forklares vitenskapelig. Tenk det! Ja kanskje heller ikke logisk..? Geez.. Tenk om verden faktisk er spennende?

koz

Ja, kom med bevis så blir nok saken litt annerledes, men per dags dato har vi ingen bevis for at gjenferd og slikt finnes, kun vitneutsagn fra halvskrullinger.

Du har utrolig mye å lære hvis du tror at verden ikke er spennende før du innfører paranormalitet.

Jeg kan godt være enig i at den "naturlige" verden oppviser mange interessante ting, men undrer meg litt over at selv folk som har opplevet DMT-universet, og sågar skrevet entusiastisk om dette på forumet, tilsynelatende kan avskrive det paranormales realitet. Personlig er jeg enig med Taratasarar om at verden er et mye mere spennende sted om vi anerkjenner eksistensen av fenomener som ikke dekkes av naturvitenskapen.

Ingen kommer noensinne til å "bevise" det paranormales eksistens; dvs. i alle fall ikke i den strenge forstand som naturvitenskapen krever, ettersom bevis er et spill som følger bestemte regler; i tilfellet naturvitenskapen, den naturvitenskapelige metode. Denne metoden forutsetter bl.a. en absolutt kvantifiserbarhet og reproduserbarhet mht. til fenomenene den beskjeftiger seg med, og da dette ikke er mulig med alle fenomener (faktisk de fleste av dem), vil brorparten av verdens potensielle erfaringer naturlig nok falle utenfor naturvitenskapens jurisdiksjon.

Det er selvsagt også et spørsmål om hva man skal mene med "det paranormale", og alle de tingene som i dag presenteres i div. filmer og populære historier som "paranormalt", er neppe mulige. Hvis man med dette ordet f.eks. mener levitasjon av møbler, banking i vegger, husmødre som hjelper politiet med oppklaring av mordmysterier osv., slik man kan se i populære filmer og serier, kan man, så vidt jeg kan se, temmelig trygt avvise dette som nonsens. Men mener man derimot møter med fantastiske overnaturlige entiteter, enten påkallelsen av dem, eller reiser til deres universer, og utøvelsen av magi i disse alternative verdenene, så er dette ting som menneskene har berettet om siden tidenes begynnelse (og tiden begynte med mennesket), og som mange fortsatt opplever den dag i dag.

"Det paranormale" er, og kommer alltid til å være, "psykologiske" fenomener ("psykologisk" her satt i anførsel siden distinksjonen fysisk/psykologisk ikke er absolutt, slik vi i forestiller oss i hverdagen; all virkelighet er skapt av hjernen), og forutsetningen for å oppleve det er derfor en endring av bevissthetstilstanden. En person kan godt erfare de mest fantastiske fenomener hjemme i sin spisestue, ha de mest utenkelige visjonære opplevelser, mens kameraten som sitter ved siden av ham i sofaen undertrykker en gjesp. Grunnleggende lever vi ikke i ett felles univers; tvertimot finnes det utallige av dem, multiversa, og årsaken til at såpass mange mennesker i denne sivilisasjonen tror de lever i en felles iakttagelsesuavhengig, materiell, ytre verden, er visse "nedarvede", dypt rotfestede metafysiske ideer i vår kultur.

Nå er DMT og andre hallusinogener kun interessante for meg i den forstand at de viser til fenomener som til forveksling ligner paranormale og religiøse erfaringer (dog langt mere rotete og ufullstendige) som beskrevet av mennesker opp gjennom historien og i dag. Hvis man ikke ønsker å tillegge slike opplevelser noen vekt, og konsentrere seg om det "naturlige", er dette sikkert en helt sunn og fornuftig holdning for mange.

Samtidig det er jo også en kjensgjerning at slike ekstranormale erfaringer ikke er noe som eksklusivt er knyttet bruk av narkotiske stoffer. Hovedpoenget mitt er at vi ikke egentlig har noen absolutte kriterier for å hevde hvilke menneskelige erfaringer som er de "egentlig virkelige" og de som bare er "illusjoner", siden "virkelighet" og "eksistens" er rene filosofiske begreper, og kan ikke måles, kun erfares.

Hvis du så mener at "lenestol"-overveielser omkring religion, filosofi og naturvitenskapens rekkevidde kontra det "overnaturlige", kun er en "kul" beskjeftigelse som krydrer tilværelsen littegrann, og at tanker med (umiddelbar) liten praktisk verdi (hvem vet hvilke konsekvenser slike tanker kan ha for fremtiden), ikke er særlig interessante eller verdifulle, skal jeg ikke forsøke så veldig hardt å overbevise deg om det motsatte, men jeg nå iallefall sterkt uenig.

For meg er menneskets kunnskapsutvikling noe som omfatter alle fenomener vi er i stand til å erfare, og ikke bare den eksklusive lille delen vi er i stand til å måle ved hjelp av våre teknologiske apparater, som i alle tilfelle snart vil forsvinne i den kommende tidevannsbølgen. Og hva skal vi finne på da?

Jeg er overbevist om at det finnes... Jeg TROR selv jeg har opplevd det!
Kom hjem, jeg plystra og var glad, noen prøvde å plystre i samme tone som meg... Men ingen andre var hjemme!! Ellers når jeg går ned trappa er det som om noen ser på meg! Heftig freaky!
Og føler også jeg hører skritt noen ganger, og ser skygger... Jeg blir så redd!

Jeg regner med at det er denne formen for "paranormalitet" Sky reagerer negativt på, og her er jeg helhjertet enig med ham.

Afasar:

Ja, jeg er grunnleggende enig med deg i det du sier, selv om mitt eget syn nok er en smule mere radikalt enn det du her uttrykker. La meg forsøke en forklaring.

Mye av problemet når vi forsøker å forstå disse tingene, er etter min mening begrepet "bevissthet", som jo egentlig ingen har noen klar definisjon på. De fleste er enige om at mennesket er "i besittelse av" en egenskap vi betegner med dette ordet, men i det vi forsøker å pinpointe den, forsvinner den likesom sand mellom fingrene. Hvor skal vi f.eks. lokalisere bevisstheten? Inne i hodet? Eller kanskje jevnt fordelt utover hele kroppen? Eller kanskje i en bestemt hjernemodul som f.eks. pinealkjertelen, slik som Descartes foreslo, og som en del DMT-entusiaster ser ut til å ta opp til revisjon?

Etter min mening er den sedvanlige opplevelsen av bevisstheten som residerende inne i hodet, en illusjon, eller en hallusinasjon om man vil. Denne måten å oppleve bevisstheten på er både biologisk og kulturelt betinget, og absolutt nødvendig, siden vi er nødt til å se oss selv som subjekter residerende inne i hodet, med fremmed verden "utenfor" oss, om vi skal fungere adekvat i et komplekst samfunn med spesialiserte oppgaver som krever samarbeid og høy grad av enighet.

Men om man betenker de neurofysiologiske prosessene som ligger bak det vi kaller sansning, blir denne anskuelsen problematisk. Hjernen kan nemlig ikke oppfatte noe utenfor seg selv, siden alt den prosesserer er elektrokjemiske signaler mellom neuronene. Det finnes jo ikke fotoner inne i hjernen, og det visuelle universet vi opplever fra øyeblikk til øyeblikk er derfor fullstendig hjerneskapt, og ikke en representasjon eller et "speilblide" av noe ytre "egentlig" univers. Fotoner er fundamentalt sett en ukjent størrelse, og man kan ha forskjellige meninger om hva de egentlig er, men lys slik vi erfarer det, er de ikke, og dette gjelder alle sansninger. Det er i det hele tatt ikke snakk om at f.eks. impulser fra retina "overfører informasjon" om en "ytre verden" til ulike hjernemoduler, på samme måte som vi vanligvis tenker oss at en telefonlinje overfører informasjon mellom to lokalisasjoner, men snarere at impulser fra retina modulerer, og ikke spesifiserer hjernens interne elektrokjemiske aktivitet.

Ut i fra slike overveielser er det mulig å betrakte bevisstheten som noe som ikke nødvendigvis er lokalisert inne i mennesket, men som gjennomtrenger hele vår eksistens, dvs. alt som vi opplever, ettersom alle menneskelige erfaringer grunnleggende er psykologiske fenomener med røtter i nervesystemet: farver, former, lyder, substanser, teksturer, smaker og deres kombinasjoner, følelser, stemninger og tanker. Dermed blir det ikke lenger umulig å akseptere at det finnes paranormale fenomener (lat. para- "utenfor, ved siden av" + normal), som f.eks. fremmede "overjordiske" entiteter, intelligenser eller guder, om man vil, samt andre alternative universer.

Den adskillelsen du foretar i innlegget ditt mellom "naturen" og våre subjektive opplevelser, er derfor etter mitt syn en kunstig distinksjon, som det gjennom diverse teknikker er mulig å transcendere.

Dette er ikke noe egentlig svar på innlegget ditt, Afasar, men mere høyttenkning, slik du selv uttrykker det.

Vi kan sikkert bli enige om at hva vi velger å kalle usedvanlige opplevelser, er av underordnet betydning. Årsaken til at jeg betegner erfaringer som f.eks. teofanier, "ut av kroppen-opplevelser" og "kosmisk bevissthet" som "paranormale", er egentlig bare at de i tillegg til å være usedvanlige, ofte er uhyre påtrengende, og at de har en slags "overnaturlig", magisk kvalitet ved seg som det er vanskelig å spesifisere nærmere, i motsetning til drømmer, som ofte har et hverdagslig, fargeløst preg, ispedd en rekke absurditeter.

Det er i det hele tatt veldig vanskelig å snakke om disse tingene uten å bli misforstått, og det er jo derfor diverse religiøse skrifter som regel er samlinger av lignelser, metaforer og koaner, som forsøker på å vekke en vanskelig kommunikabel viten og erfaring i leseren, i motsetning til lærebøker som omhandler kvantifiserbare opplevelser, der man kan si tingene mere entydig og derfor direkte.

Og det er nettopp denne vanskeligheten ved å etablere eksakt enighet om visse fenomener i kosmos, som også er hovedårsaken til at nettopp disse har forsvunnet ut av vår kultur, i kontrast til andre, målbare erfaringer. Det som ingen snakker om forsvinner ut av massebevisstheten, og dermed eksisterer det ikke lenger, fordi virkelighet er konsensus; virkelighet er språk. Menneskene lever i språket som fisker lever i vann.

Det er derfor bibelens Genesis ("I begynnelsen var ordet ..") er like "sann" som Big Bang-teorien, de omhandler kun forskjellige universer, so to speak. Bibelens skapelsesberetning er neurologisk, mens Big Bang er astronomisk. Ingen av dem er absolutt sanne, men komplementære. Jeg er selvsagt klar over at de fleste fnyser av det overstående, men det er nå engang slik jeg ser tingene.

Folk i vårt samfunn er veldig kondisjonerte til å tenke i termer av Absolutt Sannhet når det kommer til verdensbilde, kanskje først og fremst fordi vi har internalisert den filosofiske arven fra Descartes sinn/materie-dualisme; en ytre, absolutt "ding an sich"-verden i uforenelig motsetning til den psykologiske, indre verden. Og det er en tragedie.

Den chilenske neurobiologen Humberto Maturana, som jeg er en stor fan av, pleier å snakke om "objektivitet i parentes" (multiversa) i kontrast til objektivitet uten parentes (universum). Han har utviklet en komplett kunnskapsteori med fundament i neurologien, som forklarer hvordan det kan ha seg at menneskene kan oppleve såpass mange ulike utgaver av verden som de gjør. Hvorfor snakket nesten alle de eldre kulturene om guder og magi, mens vår egen utelukkende aksepterer eksistensen av partikler og kraftfelter? Er vi egentlig mere opplyste enn dem, eller lever vi bare i forskjellige hjerneskapte virkeligheter? Maturana er av en helt ny type frontvitenskapsmenn i neurologien som føler det er noe fundamentalt feil ved antagelsene dagens hjernevitenskap opererer ut i fra:

"We have a language that posits objects as if they were really out there, as if there were some way of proving their existence under circumstances where you can't. The whole domain of perception sits under a giant question mark."

Den fine Gudsdefinisjonen du presenterer, synes jeg sammenfaller godt med min egen. Jeg synes også den stemmer ganske godt overens med det kabbalistiske Ayn Soph-begrepet.

Ja, det hører vel med til historien at jeg snublet over en dmt pipe i forkant av alvemøtet mitt. Det var helt definitivt en hallusinasjon jeg opplevde. Din forklaring blir immidlertidig for enkel. Schizophreni og psykose er ikke enkle diagnoser. Det er heller samlediagnoser for en rekke fenomener vi ikke har en ordentlig forklaring på enda. Dmt finnes forøvrig i hodet vårt fra før, mennesket kan komme i transe også uten hallusinogene stoffer. Schizophrene har et høyere dmt-nivå i hjernen og deres hallusinasjoner kan ha en link til dette.

"Nei, det går ikke ann å se alver...å ja, er du schizophren...ja men det forklarer alt." (?)

non offence taken

Det finnes jo mange beviser for at det finnes et eller annet. Det finnes ingen beviser imot..

Det må jo være et eller annet.

Hvilke beviser?

Forøvrig viser du her den samme manglende innsikten som de fleste paranormalister. Man KAN IKKE motbevise påstanden "det finnes noe paranormalt", på samme måte som ingen kan motbevise "det finnes en gud" eller "det finnes et spaghettimonster".

Det faktum at paranormale fenomener aldri har blitt bevist, er det nærmeste vi skeptikere kan komme et bevis på at det ikke eksisterer.

Hva er forholdet mellom bevissthet og materie?

Så lenge ingen kan definere eller svare på dette spørsmålet så er det mer sannsynlig at det finnes "mye" mellom himmel og jord, enn at det ikke gjør det.

-Endergi kan ikke forsvinne men kun gå over i en annen form.

Til og med våre "jordiske" lover om fysikk argumenterer for evig liv/eksistens om dere vil.

Målet med menneskeheten er og overleve.

Hvorfor? hvis det ikke er noe mening i det? Naturen slik vi kjenner den i dag har ingen overflødige egenskaper. Alt er der for en grunn. Alle livsformer på planeten har sine særegne egenskaper som tjener bestemt formål som skal besørge artens overlevelse. Alt fra utseende til atferd. Menneskene har gjennom hele sin eksistens søkt etter sin gud/skaper/ eller sitt opphav for de som foretrekker det. Det er noe som har vært dypt forankret i mennesker gjennom alle tider. Hvorfor det? hvis det ikke finnes noe mer? Da ville dette vært en utrolig overflødig egenskap som har overlevd all utvikling og evolusjon gjennom tidenen. Det er veldig usannsynlig at menneskers søken etter sitt opphav er en egenskap som ikke tjener en hensikt. Det er så usannsynlig at teorier om et liv etter døden, og om andre dimensjoner, og om spøkelser og "u name it" er mer logiske.

Nei, fordi du glemmer loven om økende entropi.

En mening impliserer en hensikt som impliserer en skaper. Liv trenger ingen mening, det kan enklere forklares som et resultat av evolusjon – først geologisk/kjemisk evolusjon, så biologisk evolusjon.

Blindtarmen? Og utstrekningen til det som på engelsk heter "recurrent laryngeal nerve", som går fra hjernen til strupehodet via brystet? Grunnen til at overflødigheter er sjelden er fordi de i) krever energi å opprettholde, noe som er et evolusjonært press for å kvitte seg med de og ii) er et offer for økende entropi, da trekket er et resultat av genetisk informasjon som gradvis forsvinner ved et manglende evolusjonspress for å opprettholde informasjonen.

Det er nok et resultat av nysgjerrighet, som også er en veldig gunstig egenskap hos de fleste arter på generelt grunnlag. I tillegg kan religiøse tendenser hos våre forfedre være en indirekte konsekvens av noe annet fordelaktig, samtidig som at selv om denne hangen til religiøsitet eksisterer, så betyr ikke det at religionen er sann, men i beste fall at selve hangen er fordelaktig – for hvordan skal eksistensen av en eventuell guddommelighet ha noe å si for hvor fordelaktig det er for et menneske å bruke tid og krefter av sitt jordiske liv på å søke etter den?

Ble dem kvitt den gjennom gud da?

Vil gjerne se disse bevisene..

Har hørt flere ganger at å be til gud og tro på gud kan hjelpe mot sånne ting, men da er det et spørsmål jeg må stille meg, er gud en leder som bestemmer alt over "åndeverdenen" når jeg hører ordet gud så er det ikke en "diktator" jeg tenker på akkurat... gud blir da som en preseident over et land og bestemmer alt, det blir bare feil spør du meg...
Og hadde den ånden vært slem så hadde han jo ikke sakt til dem hva de må gjøre for å bli kvitt han, det er bare noe som ikke stemmer her!

Har hørt at det ikke hjelper med gud, da blir det liksom uansett litt mer troverdig, for meg iværtfall

det er alltid en fornuftig forklaring. en forklaring som holder seg innenfor naturens lover.. "hvis noe som ikke er virkelig er virkelig, vil alt som er virkelig være uvirkelig."

Det finnes sikkert masse dyr/skapninger på jorden som vi ikke har oppdaget enda. Men selv disse skapningene må følge fysikkens lover. For eksempel å bryte gjennom objekter er et ganske kjent kjennetegn for et "spøkelse" som ikke er mulig...

Verden flømmer over av påstander av såkalt overnaturlig art. Tror du virkelig med hånden på hjertet at 100% av disse beretningene er bedrag eller selvbedrag? Mer nærliggende å tro at det er de vitenskapelige teoriene som ikke stemmer helt med slik verden faktisk er, spør du meg.

Her er det da snakk om et objekt uten masse. Kan du vise til forskning på et slikt objekt ikke kan gå gjennom et fast legme?

Som om spøkelse på film er det ultimate beviset...

Det er ingen som har påstått at dagens vitenskap er ufeilbarlig eller at vi vet alt, men når 90% av de 'overnaturlige' påstandene strider så til de grader imot helt grunnleggende fysikk og naturvitenskap, samtidig som de har mange alternative potensielle forklaringer så ser jeg ikke helt noen grunn til å tro på den minst logiske forklaringen, bare fordi denne høres mest 'spennende' ut.

90 %.. Da er det 10 % igjen da. Og av og til, jeg lover deg, er skeptiker-forklaringer de minst logiske forklaringene. En ting er alt det ville folk forteller de har sett og opplevd. Man kan avfeie mye. Men å avfeie alt er bare ignorant.

En annen ting er alle kontrollerte parapsykologiske eksperimenter med signifikante resultater uforenlige med mainstream fysikk og psykologi. Jeg har lest en del rundt på både "skeptiske" - og "anti-skeptiske" nettsteder og jeg mener bestemt at skeptikerne både tar feil OG svikter de vitenskapelige idealer om et åpent sinn. Tipper mainstream vitenskap vil le av dem innen 20 år

En enkel definisjon: Bevissthet er (følelsen av) aktiviteten i en neocortex.

Stort vanskeligere trenger man ikke gjøre det. Det såkalte hard problem of consciousness er, såvidt jeg kan se, bare en unødvendig forvanskning skapt av filosofer og nevrologer med religiøse eller mystisistiske inklinasjoner (jf. Chalmers et al.). Disse har bestemt seg for at bevissthet skal være noe mystisk og magisk, og vil ikke slå seg til ro med realitetene som stirrer dem i øynene.

Bevissthet er ganske enkelt summen av vekselvirkningene mellom nevroner, nervetråder, nevrotransmittere og sanseorganer -- og er selektert frem fordi det var til gavn for organismene som hadde det. At vi ennå ikke kjenner alle detaljer om hvordan bevissthet helt konkret oppstår, rettferdiggjør ikke at man postulerer transcendente entiteter og 'energier' som, etter eget forgodtbefinnende, kan gripe inn i det dennesidige.

Kan du ikkje vise til kva tilfeller det der det du omtaler som skeptikarar ikkje har den mest logiske forklaringa? Og gjerne til kva undersøkelser som viser at paranormale fenomener eksisterre, istadenfor å slenge med leppa og komme med påstander?

Din bevissthetsdefinisjon er helt legitim den, og fungerer bra til sitt bruk (f.eks. i hverdagen og neurofysiologien), men når du kaller denne definisjonen "realistisk" ("realitetene som stirrer dem i øynene" - hvilke realiteter?) i kontrast til Chalmers eller mystikeres (underforstått) "urealistiske" definisjoner av den, gjør du din egen foretrukne fortolkning til noe absolutt, og her snakker vi filosofi, ikke absolutter.

Ulike fortolkninger av hva "bevisstheten" er, avhenger av hva vi har behov for å forklare. Siden fenomenene en mystiker eller en filosof beskjeftiger seg med (alfer og andre qualia), ofte er av en totalt annen karakter enn de en naturvitenskapsmann fokuserer på (instrumentelle målinger og matematiske formler), har den første behov for andre forklaringer enn den siste, og din definisjon er hverken mere eller mindre understøttet av logikk (og således mere "sann") eller naturvitenskap enn div. alternative tolkninger. Personlig ser jeg på ulike verdensmodeller som komplementære, snarere enn eksklusivt utelukkende, og unngår derfor å ta noe absolutt standpunkt hva gjelder "sannheten" om den ene eller den andre tolkningen. Jeg er med andre ord filosofisk relativist.

Når det gjelder transcendente (eller paranormale om man vil) entiteter trenger man jo ikke postulere noe som helst, ettersom slike vesener stadig vekk observeres av folk i endrede bevissthetstilstander. Vi snakker altså om empirisk erfaring, og om man ønsker å betegne disse magiske skapningene som "illusjoner", "hallusinasjoner" eller andre begreper som fratar dem eksistens, får bli en smakssak, avhengig av folks ulike inklinasjoner, som du selv skriver. I alle tilfelle er og forblir de uhyre virkelige for mennesker som treffer på dem, uansett hvilken filosofisk synsvinkel man foretrekker å rubrisere dem under.