skaff deg en hund

Da vil du garantert få det bedre iallefall.

Har selv vært innpå det med selvmord. har vært mobba i noen år og hatt 2 selvmordsforsøk..

Thealmightyone: Selv om jeg ikke har forsøkt selvmord, er jeg fortsatt ganske kjent med hvordan det er å bli mobba. Ikke bra.
Hang in there og ikke la folk knekke deg.

Jeg synes uansett at det utsagnet som ble nevnt nesten først i tråden er gjellende:
"Selvomord er en permanent avslutning på et midlertidig problem"

Det er noe og tenke over, selv om å bli mobbet osv. kan være veldig kjipt - uten at jeg vet hvordan det føles og bli mobbet over flere år. Bare å prøve og ignorer og skaffe seg gode venner, og tenke at det er et "midlertidlig" problem - det tar slutt en vakker dag (forhåpentlighvis snart). Bare vent

Denne likte jeg litt... Bare prøve å få seg venner! haha! er vel kanskje derfor vedkommende vil ta selvmord da? Sosiale vanskeligheter som mobbing etc.

Og hvor vil du med det?
Du mener jeg tar feil, fordi jeg sier at man bør prøve og få seg venner, når man har det vanskelig? Si meg, hva er ditt råd? Gi faen i livet og stenge seg inne og alene? Ikke ha noen rundt deg som kan støtte deg, leve et liv i ensomhet?

Les hele innlegget før du skriver noe mer, det eneste som er useriøst her er deg.
Mange har vanskeligheter får å gå til profersjonelle fagpersoner også - Er det også useriøst da, siden personen har vanskeligheter for det? Tulling.

OK, NÅ melder jeg meg ut av diskusjonen! Nå ble det fort useriøst!

STORE forbehold!!

Greit nok, det at ecstasy kan åpne dører, bryte emosjonelle barrierer, gi nytt lys på ting, etc. etc. Brukt riktig, og med hjelp av profesjonelle (noe som jo ikke går her i landet), så kan kanskje MDMA ha en positiv virkning på folk som lider av forskjellige psykiske lidelser.

MEN: Det finnes jo etterhvert en god del mennesker, her til lands også, som har utviklet depresjoner/tungsinn/manglende evne til å føle glede - nettopp pga. bruk av ecstacy.

Hvis man bruker det for mye, så kan det faktisk ødelegge evnen til å føle glede = meget alvorlig bivirkning!!

Selvmord er en drastisk ting, og i drastiske deprimerte tider tenker man drastisk.
jeg har selv vert mye inne på tanken, spesielt i tenåra, men endel senere og.
det startet med mobbing på barneskolen, og det gjorde det ikke noe bedre at etter jeg hadde truet mobberne med selvmord fikk jeg helsesøstra på skolen hjem til meg for å snakke med meg siden mine trussler hadde gjort et sterkt inntrykk på elever og jeg hadde utsatt dem for unødig stress og sånn.
dvs de slapp unna og jeg fikk kjeft.

senere ble selvmordstankene hyppigere og mer nærme, jeg har av en eller merkelig nok grunn ikke tatt steget ut og gjort et stort forsøk av det, bortsett fra å hoppe fra diverse høyder, og kommet helskinnet fra det, til å sitte der med barberbladet forran meg og prøvd å funnet en grunn til å la være, da jeg tilfeldigvis har fått snakket med moren min eller noe, og latt være.

men som sagt, jeg har vert så langt nede, og hadde jeg hatt tilgang til for eks. skytevåpen hadde jeg vert dau for 10 år siden. det var nok hovedgrunnen til at jeg lot være, at jeg ikke ville ha en smertefull og langsom død.
som tidligere sagt i tråden, man skal ikke si hva som er god nok grunn og ikke... jeg ville forstått det om en kreftsyk pasient, med enorme smerter og ikke ble kvitt det, og han hadde 6 måneder igjen å leve, at han tok en overdose smertestillende hadde vert nesten en lettelse.
men å si at en ung person som sliter med depresjon bare er latterlig emo om han/hun vurderer selvmord blir som sagt latterlig.

Mine grunner ha kun vert psykisk, dvs depresjon. jeg har ikke hatt fysiske uutholdelige smerter, jeg har ikke hatt ting på samvittigheten jeg ikke kunne bære på lengre, det har rett å slett bare vert at jeg har vert opptatt av mine egne følelser og liv.

da jeg var tenåring å ble mobbet pga utseendet og alle kallte meg stygg, var det ikke lett å gå rundt å være forelska i ei jente jeg bare elsket av alt, og da jeg ble litt elder og jeg var den eneste i gjengen som ikke hadde gjort "det" enda, ble det ikke enklere.

merkelig nok, da jeg endelig fikk meg dame, hadde jeg ikke hatt mer enn ett tilfelle av så deppresiv tankegang at jeg vurderte selvmord på nesten 3 år.
og siden så har jeg faktisk ikke vurdert det.
jeg blir fortsatt deprimert til tider, men jeg har andre ting å ta meg til som gjør at selvmord ikke engang kommer opp i tankene.

men selvom jeg ikke har tenkt å ta livet mitt lengere, så betyr ikke det at jeg ikke har full forståelse for dem som tenker å gjøre det, det har kun med hva du som person synes betyr noe for deg, og om det rakner for deg og ikke noe mer betyr noe, ja da kan man komme på den tankegangen uansett, se bare på han Milliardæren som tok livet av seg for et par år siden, han hadde alt, alt alle her på forumet kunne drømme om, enda så tok han den utveien, grunnen er ukjent for oss, men det var nok til at han tok den veien.

Skjønner ikke at dere vil ta selvmord. Livet er helt fantastisk egentlig, skal leve til jeg blir 120

Du vet tydeligvis veldig lite om psykisk helse, så spar oss for slike idiotiske innlegg, selv om du kanskje tror de er oppmuntrende.

(nei, jeg er ikke en suicidal sørgelig kar som hater når folk skriver "oppmuntrende innlegg")

Tja, du ender jo og all trengsel for å bli no bedre, alle oppturer og nedturer er over og ut. Det evige strevet etter midertidlig glede er over, kampen for nirvana er over.

Og buuhuu andre folk og smerte, når du først har gjort det, som du sier er det ikke noe liv etter og det er derfor ingenting å angre på, bare noe du tenker over nå menst du lever.

Mye å lese på denne tråden.

Har ei veninne som for ca et halvt år siden ringte meg å var helt desp i telefonen, pratet mye surr om hun hadde prøvd å kutte seg i armen men det var så jævli vondt at hun ikke fikk til å fullføre, å at hun skulle droppe en haug med piller så hun "sovna inn".

Jeg fikk litt panikk når fordi hun plutselig la på røret, dette var da kl 04.00 på natta, å jeg hadde akkurat kommet fra byen med sikkert 9.7 i promille. Det var nesten en times ventetid på taxien, så jeg _måtte_ bare hoppe i min egen bil å kjøre til henne.
Når jeg kom satt hun i et hjørne på badet å skalv å hadde et slags psykisk brakedown, plutselig tok hun en saks å stakk i armen sin, å begynte å rote rundt inni armen med saksa.

Hun hadde en helt glass med paralgin forte som hun prøvde å droppe, jeg smekket henne over hånda så hun mistet alle pillene å da ble hun helt desperat å prøvde å kjøre saksa i halsen sin osv.

Jeg ble nok en gang grepet av panikk, og fikk orden i situasjonen ved å slå henne i svime ved hjelp av en dasskost med stålskaft.

Jeg ringte så nødtelefon 112 å sa jeg hadde avverget et selvmordforsøk å at hun var i svime. Tok ca 5 minutter så var ambulansen på stedet, hun begynte å våkne til seg selv men hun var fortsatt helt i "tåka" etter jeg hadde slått henne i svime. Ambulansepersonellet ga henne noe beroligende å kjørte til sykehuset. Deretter ble hun etter en konsultasjon med lege dopet kraftig ned slik at hun sovnet.
Dagen etter ble hun fraktet med ambulansefly til Bodø å ble lagt inn på et psykiatrisk senter, hvor hun var i en ukes tid.

Den psykiske krisen hennes skyldtes vell at hun ble fratatt lykkepillene hun gikk på..

Hun er oppegående uten lykkepiller nå, om det er min kirurgi med dasskosten eller psykiatere som har fått henne på rett kjøl er usikkert

selvmord er ikke noe man spøker med... det vil jeg tro alle vi som har opplevd et selvmord i nær familie/vennekrets kan skrive under på.

jeg synes alle de ubesvarte spørsmålene man sitter igjen med er de verste. Det er ganske likt den reklamen som gikk på TV en stund... man går bare rundt å spør seg selv "hvorfor sa han/hun ingenting?"

Sånne situasjoner har en tendens til å vise folk "the rock bottom", og det faktum at du gikk så langt at du meiet henne ned for å redde henne kan ha bevist for henne at noen faktisk er glad i henne. En av de vanligste grunnene til angst/depresjon er jo som kjent frykten for å ikke strekke til; følelsen av verdiløshet. Men nå er ikke alle i helsemyndighetene helt inkompetente heller, så jeg regner med de har en tommel og en pekefinger med i spillet de også

Snakket med henne om det i ettertid faktisk å hun satt pris på hva jeg gjorde. Ble stygge arr av saksestikkene, så var nok best å slokke lyset før hun ødela seg helt.
Legen lurte på om hun hadde tatt noe dop, for hun virket helt rar å gikk ustødig osv. Så jeg måtte bare fortelle hele episoden med at jeg hadde slått henne ned for å få slutt på saksestikkingen.

Han sa at det var farlig å slå folk i svime, men at jeg hadde gjort det rette både ved å kjøre i fylla dit og slå henne med med en kost.
Så..det er ikke ofte man både kjører i fylla og slår ned folk, og i tillegg for skryt for det!!

"The Rock Bottom" ja... vært der, ikke noe koselig sted

Men ting bedra seg med åra, jeg fikk to søskenbarn som har betydd sinnsykt mye for meg og kommer til å fortsette å gjøre det. Fikk meg også en utrolig stor dytt i riktig retning da jeg fikk meg katt, noe jeg har hatt lyst på hele livet, men mora mi var allergisk så vi kunne ikke. Inntil plutselig en dag da jeg kom hjem fra noe greier på sommern, og der satt katta: liten, søt og vettskremt gjømt under akvariet ^^, Den katta har betydd livet for meg, jeg blei mye mobba før, muttern og fattern slo opp da jeg blei født og jeg har aldri fått se faren min, vi bor i en by hvor de fleste har mye peng bortsett fra oss og på et tidspunkt var det så lite penger i kassa at vi ikke hadde noe å spise så muttern måtte snike til seg penger, men blei oppdaga og sendt i fengsel - hadde jeg ikke hatt katta mi da ville jeg mest sannsynlig ha tatt livet mitt.

Blei ganske trist det der, men vil bare legge til at jeg har det supert nå, har klart å luke ut dårlige venner og sitter igjen med noen få venner, men til gjengjeld er dette folk jeg kunne betrodd livet mitt til =)

Søppelmennesker? Det er nettopp slike som deg som gjør at det er krig i verden! Selvfølgelig er det ikke alle psykologer som er like dyktige, men alle som studerer et fag i 7 år får med seg hva det går ut på.

Du må slutte å se på TV.

Ved flere tilfeller har jeg tenkt at det hadde vært godt og blitt "satt fri".
Men jeg har aldri prøvd og ta mitt eget liv, men med andre ord så
hadde jeg ikke blitt lei meg om bussen jeg satt på krasjet ned en fjellklippe.

Selvmord er menneskets måte og si "Du kan ikke gi meg sparken, jeg slutter".
Og da er det du som er ignorant mot de folkene rundt deg.

Hele greien med Selvmord er at det er ikke bare handler om enkelt individet som skal utføre det, men hele kretsen rundt dette menneske. Derfor mener jeg selvmord er en dårlig løsning.

Det er tungt og skjerpe seg og prøve og se noe positivt i livet, for når man setter seg ned og tenker, virker det ikke fristende og leve i 100 år, stå opp om mårran, dra på jobb, dra hjem, betale regninger, spise og sove. Virker ikke særlig fristende i lengden.

Det som hjalp meg var og komme meg inn i et fast forhold med ei super jente jeg elsker like høyt idag. Men finnes mange andre måter og komme seg gjennom tøffe tider på. Alt man trenger er gode og rette venner, noe og bidra til og noe å finne på.!

Eneste grunnen til at jeg sitter her akkurat nå er at jeg ikke har guts til å gå til brua, klatre opp på stopp-selvmord-gjerdet og hoppe. Motivasjonen min til å komme meg opp av senga og på jobb er hver dag at dette er siste dagen, for i dag SKAL jeg tørre. Men selvfølgelig blir det ikke sånn, og jeg må opp neste morgen igjen, angre på at jeg ikke gjorde det dagen i forveien, og gå og late som om jeg har det så jævlig fint hele dagen.

Søk hjelp, du trenger det og skjønner det antakelig selv.

Man, det er en skitten tankegang!

Ville no først tatt livet av de som mobba meg før jeg tar livet av meg selv


Menne... Har jo vært på tanken selv, men hadde no aldri klart da.

Kjenner følelsen, selvom det er mest aktuellt med togskinnene for meg..
Greide nesten å drukne megselv en kald vintersnatt, gikk helt til paniken kom, og en mister all kontroll over sin egen kropp..

Togskinner må vel være en sikrere måte enn å hoppe fra ei bru (synd vi ikke har tog her oppe i nord). Ikke helt sikker på om jeg faktisk dauer av å hoppe fra brua, det er vel også litt av grunnen til at jeg ikke får meg til å gjøre det.

klarer ikke å snakke med folk om sånnne ting, så tviler på at jeg noen gang kommer til å søke hjelp... får ikke til å sette ord på følelsene face to face med noen. Det eneste som skjer hvis jeg skal prøve å fortelle til f.eks. moren min (hun er den eneste jeg klarer å åpne meg sånn nogenlunde til) hvorfor jeg egentlig er i så jævlig dårlig humør hele tiden er at jeg må slippe noen giga krokodilletårer, så det ender med at jeg stikker på rommet og holder meg der til jeg klarer å skjerpe meg.

Jepp... fint det

..veit ikke hvor jeg skal begynne, jeg kan godt si at jeg er deprimert,
har vært det lenge, mange år, siden 90-åra, det har alltid ligget der å ulmet, er i tredveåra, fast jobb, leilighet osv., og utad ser det vel ut som om jeg er normal.
de siste åra har jeg begynt å fantasere om hvordan det er å dø, jeg drikker og røyker daglig og kan vel si at jeg håper jeg får kreft og dør(veit at dette er urettferdig for de som har kreft og ikke vil dø), går også rundt med (håpefulle)tanker om at en astroide eller komet treffer jorda og utsletter alt liv, eller noe annet som skal skje.
er liksom for feig til å ta mitt eget liv, tenker mye på døden, alltid vært litt blå, men de siste åra har vært tøffe. var sammen en dame for noen år siden som prøvde å ta livet sitt(uten hell), sitter igjen med skyldfølelse og angst. dårlig samvittighet og fylleangst har tatt over livet mitt, problemer med å sove. for noen år siden tok en venn av meg livet sitt,
(hang seg) har tenkt på hvordan det hadde vært å hengt seg samme sted som han og kanskje "møte han igjen". veit at dette er far out, men dette er mine tanker og jeg veit det ikke er bra, har lyst til å gå til psykolog, men får det liksom ikke til, føler at jeg kaster
bort tiden hans/hennes med mine "småproblemer". tror jeg har noe manisk eller bipolar siden det svinger så jævlig opp og ned, folka på jobben tror jeg er sarkastisk, og syntes jeg er morsom. men det de ikke forstår er at det alt jeg sier er "sant",
de tror jeg fleiper når jeg rakker ned på med selv om ditt og datt.
jeg er liksom han morsomme som fleiper med alle og enhver og seg selv ikke minst.
har nesten ikke venner igjen etter fraflytting og livet og mennesker generelt som går i hver sin retning. isolerer meg mest hjemme i sofaen og drikker. så jævla føkings nedfor.
skriver mest dette her ikke for å få hjelp men for å bli "hørt" (eller lest).
veit ikke hva jeg skal si, men har store dødsønsker, absurd kan kanskje noen si, men det er sånn jeg tenker nå. har mest lyst til å ta en stoor dose lsd og bli borte for godt, men kanke svikte muttern, hælvette..
FAEN!
(sorry for at jeg postet en så jævlig pinglete post uten ryggrad og selvtillit)

Skjerf:
Kjenner meg litt igjen i det du skriver der uten at jeg har et så veldig sterkt ønske om å dø men tenker ofte på det. Har også lyst til å snakke med psykolog men har nær familie som jobber der så må da reise 10 mil. Å få time til psykolog kan gjøre underverker med livet ditt. Hadde ei vennine som var deprimert og selvmordstanker som gikk dit. Gradvis men sikkert fikk hun mer selvtilit og mer livslyst.

du kan da absolutt ikke kaste bort psykologens tid på dine "småproblemer", jeg ville tatt kontakt med en psykolog, som sagt er det jo tross alt jobben deres, de gjør det for at folk skal komme til dem, uansett hvor store eller små problemene deres er. Et problem kan være stort for en person, men så lite for en annen.

enkelte er sterke, slik som det virker du er. Men uansett er det lettere når du har noen proffesjonelle å snakke med, som en psykolog, har hørt mange tilfeller om at det har hjelpt for folk. Snakker om folk jeg kjenner selv.

vet hva du mener, har hatt det selv i en mindre grad. Men du inseer det jo selv at psykolog er veien å gå, så prøv alt du kan for å manne deg godt nokk til å oppsøke en. Selvsagt er det ikke lett å vise svakheter, men det er nokk det beste!

Jo jeg har vel vært så langt nede men tror aldri jeg hadde tørt uansett!

Har vært langt nede, men hadde aldri klart selvmord. Tanken har vært der, men. Nå har jeg heldigvis fått opp øynene å sett hvor vakker verden, folka rundt meg, familien, musikk og kunst er.. Og alle de er viktige punkt i livet mitt, som gjør hverdagen mye lettere å forholde seg til.

Om du har en lei dag, sett på musikk som kan gjøre den lysere. Vær for deg selv, eller i selskap med folk som betyr noe for deg. Det har ihvertfall hjulpet meg i utallige kjipe situasjoner. Men så klart, det er folk som har det værre enn det jeg noen gang har hatt, så alt jeg egentlig kan si til dere, er hold ut og oppsøk hjelp..

Selvmord er for egoister.
Uansett om man har blitt rævpult av sin far, banka av sin mor, eller rett å slett bare dumpa av sin kjæresten finnes det en løsning på alt. Jeg har mange gode enkle løsninger på slike problemer.
Det er ofte de kjennte grunnene til selvmord, men dog finnes det også selvmord som er basert på mange andre grunnlag.
Venner er altid det beste man har i en situasjon om selvmord, ikke foreldre, ikke psykologer, men venner. ønsker man å ta livet sitt så for guds skyld, gå til en venn du stoler på å forklar problemet. Får du ingen gode råd har du en dårlig venn å jeg fåreslår dette;

Jeg funderte på selvmord engang, (egoistisk som jeg var) men så slo tanken på hvordan jeg skulle gjøre det.
Henging er for risikabelt og orginalt, kniven er for Emo og brutalt, hopping var uaktuellt med tanke på min groteske angst mot høyder, drukning var for langsomt som igjen fører til smerter, så kom jeg på, faen, jeg er redd for å dø, eller lettere sagt, redd for å få vondt.
Med den konklusjonen tok jeg tastaturet fatt, stjal noen bøker fra bibloteket å klemte ut det lille jeg hadde om vekstkunskap å kom frem til den beste løsningen på et selvmord uten lange, smertefulle metoder var Atropa belladonna. Også kaldt "the deadly nightshade".
Man tar ganske enkelt å slenger i seg 10-12 bær, spiser noen blader å legger seg i sengen så lar man atopinet gjøre resten. Først vil blir man i godt humør å antelig angre bittert på at man forgiftet seg selv, så får du hallisinasjoner å glemmer helt at du hadde en hensikt med trippen, (sjelden badtrips har jeg lest), og etter en fascinerende reise sovner man inn, og lungene klapper sammen stille og rolig, ingen tortur, å man får en morsom tid før døden intreder.
Om man skulle være så uheldig å våkne synes jeg man skal vurdere selvmordet engang til, men om man fortsatt er sugen på å dø syntes jeg man skal repetere doseringen en gang til, bare doble dosen.
Om du etter det skulle være så jævla imun mot atropin kan du få hjemadressen min, så kan jeg sette et skudd i pannebenet på deg, å jeg garanterer, jeg treffer altid.

Mvh rotskrot

Det å dette igjennom isen er best, jeg datt igjennom isen, jeg bare sovna inn liksom, det var så digg. Men så kom det venner å hjalp meg opp, og fikk på meg nye klær osv, helt nummen i kroppen. Noe av det diggeste jeg har opplevd.

Vell hadde jeg følt at livet ikke var vert og leve lengere, hadde jeg ikke drept meg selv.
Jeg hadde gjort noe helt sprøtt, ranet et tog eller startet et nytt liv som uteligger i new york kanskje.

enig med deg, vile hella ha ranet en bank eller hopt masse i strik og falsjerm.
eller någe ant sprøt

Sjangsen for å slippe unna med et bankran pr. i dag er så og si umulig.
Om livet ikke var verd å leve lenger å du hadde rana en bank blir du med stor sansynelighet tatt, å du mener det heller ville vært til fryd å ha en ringmuskel med samme omkrets som en vodka flaske å var livredd for å miste Dove såpen din når du sto i dusjen og balkan-banditter svermer rundt deg å venter som sultne gribber på din hårete stjerne som skal til å åpnes for allmennheten i det du bøyer deg ned, en å ta ditt eget liv på en eller annen kreativ måte?

jaja, hver sin smak.

Tror du har sett litt for mye på film

Hei, man blir ikke spurt om man vil komme til verden eller ikke heller da,
og hvis ikke pårørende sjønner at det ikke er deres feil, vanligvis så er ikke det din feil.
De må bare være glad for de åra de har hat sammen med deg.

Du trenger heller ikke være depressiv for å ta selvmord.
Det kan være helt rasjonelle grunner.
Jeg foreksempel har en utrolig stor viljestyrke og gjorde, da i ettertid et dumt løfte om å ta mitt eget liv.
Gjorde det med cyanid men var så heldig å overleve.
Hvilket jeg er veldig glad for.
For jeg hadde ikke lyst.
Vet ikke om det var en gennerl føllelse som kommer etter en nær døden opplevelse eller
det faktum at jeg prøvde sopp for første gang like etter som gjorde at jeg på en måte ble født på ny og idag virkelig setter pris på livet.

Folks som tar selvmord ser ingen annen utvei på livet, eller er bare skadet i hodet. Gjerne den siste

FUckers

Uten å ha lest alt, men en del~

Noen sier selvmord er modig. Handlingen å kunne ta sitt eget liv mener de at krever et "mot", for å tørre å gå til det ukjente. Jeg mener derimot at ordet "mot" har en positiv og en negativ side. Den gode: Man står for det man mener, og går imot det store og farlige som styrer. Det negative: Det er en tynn linje mellom dumhet og viljestyrken innenfor mot. Jeg mener selvmord er på den siden som gjelder dumhet.

Selvmord kan på ingen måte unnskyldes spør du meg. Mennesker har alltid hatt problemer, og vi har nok alle hatt tider der alt/mye er dritt (med mindre du er fjortis). Menneskets overlevelses instinkt har vi hatt siden starten av tid. Akkurat som alle andre dyr. Et dyr uten denne egenskap ville jo dødd ut. Alle problemer KAN løses. Men man kan ikke forvente at det går på dagen. Hvis man noensinne har mistet noen; foreldre, besteforeldre, venner, you name it. Da vet du at det er hardt. Tenk deg da de du etterlater. En ung person som tar sitt liv er intet annet enn tragisk, pga. smerten og spørsmålene det gir de som sitter igjen.

Xasma, KP til deg.


Jeg vet ikke helt hvorfor jeg kunne inbille meg at selvmord er egoistisk, uten untak. selvfølgelig er ikke alle selvmord egoistiske, men visse av dem er det. Det hender jo en gang i blandt at mennesker dør av forblødning eller lignende etter skjersår i armene etc, ofte Emo's på 14-16år som ikke helt hvor i terrenget de ligger, men lar "følesene" ta overhånd å skjærer seg fordi de er "deprimerte" å ved en dårlig timing skjerer for dybt å blør i hjel.
disse menneskene er egoistiske å man skjærer seg ikke i armene med Mac3 turbo fordi de ikke fikk tomatsuppe til middag.

Man er ikke nødvendigvis skadet i hode for å ta selvmord, en kamerat av meg tok sitt liv ved hjelp av et tog og en tidstabell, han hoppet ganske enkelt fra en bro å traff toget.
Grunnlaget for selvmordet var egentlig bare fordi han ble mobbet av sine foreldre, han kunne ikke 3+3 og om du ba han stave ABC ble det 5qd, han tok selvmord fordi han følte seg verdiløs, han sa til meg at han ikke var deprimert, men fant ingen grunn til fortsette dette da han antaglig ikke kunne få så mye som en vaskejobb med de karakterene han satt på. Gutten var 17 år, og kunne tegne som en gud, hadde svart belte i karate og kunne kjøre bil som Solberg, uten å ha førekort. Et begavet barn i mine øyne, men desverre holder ikke det på papiret.

Jeg så ikke hans samtale som et rop om hjelp, å tok ikke særlig imot hvordan han følte seg, 4 dager etter samtalen vår fikk jeg beskjeden; Daniel tok sitt liv i går.

Skadet var han ikke, verken mentalt eller psykisk, han hadde bare vanskelig for teoretiske sambånd.
Han søkte aldri hjelp, og det virket som om han allerede hadde bestemt seg, når vi satt å spillte Call of Duty 4, ble han skutt men sa han altid: "Jaja, alle skal dø engang, denne gangen var det meg. Shit happens, all the time", mens jeg tok helt kaka, å slengte kontrollen i bakken å spyttet på TV'en samtidig som jeg brukte perverse banneord å adrenalin-nivåen knuste det som var av intligens.
Hvem av oss som var mest "skada" var vel meg, men jeg lever fortsatt.