Jeg vet at tittelen høres ufattelig arrogant ut, men intensjonen og spørsmålet er mer ydmykt og nyansert

Det som er greia er at jeg har mentalt jobbet meg igjennom utrolig mange mentale aspekter, ting som tvangstanker, depresjon, mangel på mening i livet, at jeg aldri klarte å slappe av med mindre jeg visste hva 100% hva som skulle skje på forhånd, pluss flere. Grunnen til at jeg har klart dette på egenhånd (ikke helt der enda, men store fremskritt), er ett hundre prosent takket være genuin nysgjerrighet. Når jeg først stiller meg selv de rette spørsmålene, så er det akkurat som at jeg allerede har svaret.

Men her er fella, jeg vet at det er typisk ting å bli mer sensitiv på mennesker når man er fjern, man gjenkjenner ofte dårlig skuespill osv. Og jeg vet også at når man er fjern, så kan tankene du har virke veldig viktige i forhold til når du ikke er fjern.

Så mitt spørsmål er om det er mulig å teste meg ved å stille mer filosofiske spørsmål vi ikke allerede har svaret til om menneskelig natur, hvordan vi påvirkes av fasadene vi ilegger oss selv, eller i hvilken grad man kan gjøre en fundemental positiv endring på hele livet hos en person etter en samtale.


Jeg vet at jeg ikke er spesielt smart, men jeg tror muligens at jeg har noen interessante egenskaper. I og med at det er mye vi ikke forstår med mennesker, så er det en del aspekter jeg ser i oss som kunne ha vært veldig interessant i forhold til AI, jeg tror vi mennesker veldig forutsigbare.
Så om noen kan utfordre meg med noen spørsmål rundt filosofiske aspekter av menneskers natur, eller hvorfor vi gjør ting vi gjør osv? Det hadde vært interessant for meg, en gang for alle, å vite om tankene mine når jeg var fjern faktisk hadde noen verdi

Det er mye vi ikke vet om menneskelig adferd, men det er gud hjelpe meg mye vi vet også. Mye, mye, mye mer enn du kan røyke og filosofere deg til av innsikt, uansett hvilke "interessante egenskaper" du har. Etter å ha lest Sapolsky så tror jeg ikke du klarer å imponere meg med innsikt i "menneskets natur og hvorfor vi gjør som vi gjør". Men for all del, prøv!

Jeg TROR jeg forstår hva du mener.

Jeg sliter også med depresjon, mild.
Jeg har havnet der nå at jeg føler meningen med livet er borte. Ting som motiverte meg, gjør det ikke lenger. Jeg var en person, til jeg fant ut noe jeg ville. Jeg visste bare ikke hva. Jeg vokste opp et lite sted uten tilknytning til omverden omtrent. Langt fra noen by. Samme kjedelige folka hele tiden (jeg passet ikke helt inn) og jeg følte langt inni meg at i fremtiden skal jeg reise ut i verden, og det skal bli min normal. Og det kom bare som servert. Jeg flyttet til Oslo som hadde drømt om. Men noe manglet selv om jeg følte jeg hadde det greit. Så var tiden inne for å gå for andre utfordringer. Det som kjennes så meningsløst er at dette bare sakte men sikkert skulle føre meg tilbake litt igjen. Det virker som jeg må betale for hver gang jeg er glad!
Nå har likevel korona satt en stopper for alt. Men jeg lurer på hvordan det blir når ting blir normalt igjen. Jeg angrer på valget jeg tok, for hadde jeg holdt meg til det trygge hadde jeg kanskje hatt det bedre nå.
Og nå føler jeg bare at jeg kastet bort mine beste år, på å kanskje jobbe mot noe jeg aldri kan fortsette meg. Ikke fordi det er vanskelig, men fordi det virker på en eller annen måte som at jeg bare ikke skal være lykkelig. Kanskje vi som er født langt inne i isolerte plasser har samme «energi»? Jeg er faktisk sur på de jeg gikk med for at de er så kjedelige. For foreldrene mine sa hele tiden at «det venter bedre ting i verden». Men som den bomben er jeg, havner jeg alltid ovenfor valg som er ekstreme. Jeg ville så sårt passe inn på hjemstedet, og ville egentlig ikke søke meg it i verden. Men så gikk det dit at jeg ikke ville komme hjem igjen, jeg ville være i utlandet.
Jeg føler meg fanget i en tilværelse der jeg bare føler at jeg venter på døden. Jeg kjeder meg i hjel. Det er som om jeg har energier som ikke matcher mine ønsker. Det går veldig lett for mange andre. Men for min del virker det som jeg har galt vel høyt? De jeg sammenligner meg med er faktisk ofte fra storbyer.....kanskje det ikke ligger i oss kroniske bygdefolk? Huff, dette her ble sikkert vanskelig å forstå

*pi: Jeg tror du har rett i at det er liten kjangse for at mine tanker kan bidra til store filosofer, men problemet er at folk er ikke nysgjerrige, så de kan gå å slite med ting som relativt enkelt kan fikses. Du ser folk sliter med dårlig selvdisiplin, men når de først forstår hva som skal til å er de i stand til å endre personligheten sin - på samme måte som folk bruker psykideliska nå, så mener jeg at det kanskje finnes rom for å firmidle flere av disse kunnskapene til mennesker.

Ta for deg de mest polariserte online-diskusjonene, det kommer aldri noe konstruktivt ut av det, fordi folk ønsker å forsvare sitt ståsted som er basert på deres "automatiske moral". Dersom alle i diskusjonen hadde gjort et ærlig forsøk på å prøve å vriii hjernen til å finne gode argumenter på motsatt side - så ville man følt seg friere i form av at man vet at hovedgrunnen til konflikter er mangelen på å se hverandres perspektiv.

Det som har vært teorien min til nå, er at jeg skal prøve å forstå meg selv først, og nå begynner jeg å nærme meg det punktet hvor jeg faktisk kan velge å ha en bra dag, jeg kan velge å leve i øyeblikket, jeg kan velge det jeg alltid har ønsket meg - et lykkelig liv.

Nå ønsker jeg å finne ut om det bare er jeg som har vrangforestillinger, eller om jeg kan hjelpe andre?


Dreamliner91: Ja, og det du opplevde er utrolig vanlig. Det er sjeldent enkle veier for å komme ut av depresjon, og kommer ofte ann på en underliggende frykt, min var frykt for konsekvensene av døden, men jeg fant alltid trøst i vitenheten om at ingen vet - kanskje døden er perfekt? Så lenge vi ikke vet, så finnes det ingen rasjonell grunn til å forvente det værste, men all grunn til å forvente det beste - for da har du det best

Jeg tror du har havnet et stykke ifra det som falt deg naturlig i forhold til verdier og interesser, det er aldri for sent til å søke tilbake, men det er også mulig å sette pris på ting du ikke liker. Jeg gjør dette hele tiden, typen snorker, jeg har lært meg å assosiere den med noe positivt, så nå hjelpe lyden meg å sove. De på jobben snakker bare om overfladiske ubetydelige ting, jeg har lært meg å slå av hjernen å nyte den tankeløse opplevelsen, jeg har fraksjoner av glede og ting å sette pris på innenfor det jeg tidligere så på som negativt. Det finnes som sagt mange måter å komme seg ut av depresjon på, avhengig av person til person - men man har jo det universale trikset, trening, hvor lykke kommer som en konsekvens

Man får ikke alle de svarene man vil... Eller spørsmålene. Men god start. Dette lover godt! Jeg vil anbefale de gode gamle grekerne, Pythagoras spesielt. Gnostisisme er også artig.

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen bortsett fra at jeg har det sånn hele tiden - sensitiv altså. Har alltid vært en menneskekjenner/hypersensitiv, men etter en rekke tripper på psykedelika har jeg blitt enda mer sensitiv. Jeg ser når folk er nervøse, prøver å holde hardt på fasaden, løgn og skuespill osv. Men det verste er når jeg tar inn sinnsstemning til andre. Har heldigvis lært meg å kontrollere dette med meditasjon sånn at jeg kan filtrere ut, eller legge et lokk over vedkommendes frekvens/energi. Det er utrolig slitsomt hvis jeg ser personen juger og jeg bare må jatte med. Er utrolig flink til å lese kroppsspråk noe jeg har vært helt siden jeg var liten. Det er både en fordel og en ulempe.

Gjorde en test en gang på en person på jobben, som jeg alltid har mistenkt for å være en lystløgner, hehe.
Jeg spurte han som en "joke" "Har du smakt den nye freia sjokoladen med banansmak" Han svarte klart og tydelig "Ja, den er drit god"

Ut fra genuin nysgjerrighet lurer jeg på om spørsmålene er viktigere enn svarene?

Jeg føler at jeg forstår "kildekoden" til mennesker
Fra brukeren "tøffeltass"

og

Forstår ikke meg selv?
Fra brukeren "Reflektert Mare"

trender på henholdsvis andre og tredje plass.
Hadde vært vakkert hvis dere kunne hjelp hverandre.

Jeg valgte tittelen fordi jeg følte det var noe jeg selv hadde trykket meg inn på, og men du har helt rett, alt jeg skriver kan lett oppfattes som arrogant. Det eneste jeg kan si er at intensjonen kommer fra nysgjerrighet

Jeg tror alle mennesker har et slags behov for kontroll som en fundamental faktor, selv mennesker som elsker kaos har jo som oftest selv intensjoner. Den påtrengende nysgjerrigheten min har definitivt rot i et ønske om kontroll, kontrollen jeg nå har over mitt eget liv er jo et direkte resultat av nysgjerrigheten. Egoet mitt hadde selvsagt elsket bekreftelse, alle mennesker ønsker å føle seg forstått, men jeg ser ikke på bekreftelse som det beste utfallet av denne tråden. Det nest beste utfallet av denne tråden er at jeg lærer noe nytt (som jeg har gjort), men det aller beste som kan skje er at jeg finner ut at det ikke er noe spesielt med min egenskap – fordi da hadde jeg ikke hatt et ansvar for å videreformidle kunnskapen.
Den ultimate konklusjonen jeg har kommet frem til når det kommer til mening i livet er den samme som deg, livet har den meningen du gir det. Men det er akkurat dette som var en fantastisk oppdagelse for min egen del, fordi det betød at vi styrer vår egen lykke – vi trenger bare å lære oss hvordan.

Det som får meg til å føle at jeg kommer nærmere er at nysgjerrigheten blir ekstremt påtrengende, og følelsen av forståelse blir langt mer dominerende. Det skal sies at jeg ikke skriver denne tråden etter en rev nå.

Som du sier så er spørsmålene vanskeligere å finne enn svarene, men jeg vet ikke om det er en regel uten unntak. I vitenskap så har man jo uløste utfordringer, så jeg tenkte kanskje man hadde det samme i filosofi, at det fantes betydningsfulle spørsmål om menneskets natur uten "tilfredstillende" svar.

Det finnes utrolig mange nyanser innenfor fasadene vi påtar oss, så svarene vil være relative. Subjektivt sett så er det åpenbart delvis et spill, men kun i den grad man har konkrete intensjoner med fasadene.

Jeg har alltid vært av den oppfatning at vi er som en perfekt rund klump med leire når vi blir født, som blir hardere og hardere jo eldre vi blir. Hver eneste erfaring setter spor, men i oppveksten så vil man oftere utsettes for dype og formdefinerende spor, mens når man blir eldre så må det perspektiv-forandrende erfaringer til for å virkelig sette avtrykk i denne klumpen med leire. Det er en abstrakt analogi, men jeg tror analogier er noe av det mest effektive man kan bruke for å faktisk endre perspektiver – fordi realiseringene kommer som et resultat av du selv må tenke over analogien. Målet mitt er ikke at alle skal bli akkurat som meg, det er umulig, men jeg tror det er mulig at man ved kommunikasjon kan få andre til å komme til de samme realiserene og få et bedre liv. Om ikke annet, at de lærer seg å tenke litt mer konstruktivt, og åpner seg for at det alltid finnes bedre alternativer enn en negativ konklusjonen allerede har gjort deg.

Jeg forstår hva du mener, men selv om vi rent evolusjonsmessig er forutsigbare så betyr det ikke at vi ikke er kompliserte. Dersom vi hadde vært forutsigbare på alle nivåer så hadde vi ikke trengt psykologer, men det er det jeg tror er mulig dersom man kan lære mennesker å forstå seg selv.

Haha, jeg forstår at du ikke har like mye entusiasme som meg :P Du oppsummerer den evolusjonsmessige drivkraften, men det jeg snakker om er at vi kan lære oss å leve lykkelige liv med den lille tiden vi har her på jorden, uten at alle nødvendigvis kun skal ha reproduksjon som motivator. Det jeg mente med verdi, var at jeg er usikker på i hvilken grad tankene har en verdi for andre.

Det var akkurat dette spørsmålet som fikk meg til å miste frykt for konsekvensene av døden, det er deilig å virkelig kunne vite at vi ikke vet. Jeg kan aldri tenke meg frem til noen universale sannheter, så jeg slipper å ha det som mål.

Det virker som du er ganske lik meg, ved at du har reflektert utrolig mye over ting. Siden du har kommet til den samme konklusjonen som meg, kan jeg spørre deg om du nå er lykkelig? Har du klart å ilegge livet ditt en positiv mening, noe som får deg til å glede deg over hver dag? Eller står de fysiske plagene dine i veien? Det høres forferdelig ut, og du har helt rett i at det jeg snakker om ikke er særlig behjelpelig på fysiske lidelse

Jeg har noen jeg elsker høyere enn meg selv, det er derfor jeg aldri fryktet døden i seg selv, men konsekvensene av døden – at kjæresten min skal lide tapet av meg. Vi har gitt hverandre et løfte, om at døden henter én av oss av gangen, og når den kommer, så skal vi leve videre i vitenhet om at den andre hadde akseptert døden. Vi er forberedt (så godt vi kan) på den største tragedien som kan ramme oss. Når det er sagt så mener jeg ikke at et lykkelig liv er et liv uten kontraster, det er mer det at vi kan gjenkjenne de tingene som ikke er verdt bekymringer, og sette pris på alle tingene man kan finne glede i.

Seriøst, tusen takk for at du tok deg tiden. Det var et utrolig interessant innlegg, masse gode spørsmål og refleksjoner.

Hahah, sykt bra Jeg er inneforstått med at dette høres veldig klassisk ut altså, og jeg er forberedt på å innse at tankene mine ikke har noen stor verdi for andre. Med trå varsom så antar jeg at du mener at jeg ikke skal bli for sikker på meg selv (med tanke på den arrogante tittelen), eller var det noe annet jeg burde være oppmerksom på?


Det hørtes slitsomt ut, godt du har funnet måter å deale med det på! Personlig så er jeg ikke nødvendigvis så sensitiv på kroppspråk, men jeg føler mer at jeg kan forstå og empatisere med alle mulige formulerte perspektiver.


Ironien er intet annet enn poetisk! :O Den posten var utrolig interessant, jeg liker når folk er så ærlige med seg selv. Du fikk meg også til å innse hvor latterlig tittel jeg valgte, jeg tar selvkritikk. Jeg kan åpenbart ikke pinpointe svaret i den tråden, jeg har jo måtte iterert utallige ganger for å finne årsaken til mine egne problemer. Jeg skal imidlertid lese over den tråden og prøve å formulere et verdig svar.


Ved å skrive svar på denne tråden så har jeg innsett at jeg ikke har vært i nærheten av å klare formidle den "egenskapen" jeg egentlig snakket om, jeg var bakskeiv og trøtt når jeg startet tråden, men jeg skal prøve å formulere meg litt bedre. Når man tar psykedelika, så er man i stand til å finne svar på egne problemer, du kan plutselig komme ut av det med en forståelse om at du vet akkurat hva du må gjøre for å forbedre livet. For meg så indikerer dette at vi alle på en måte er i stand til å se sannheter i oss selv på et fundamentalt nivå. Jeg har aldri tørt å prøve psykedelika, men det er litt denne følelsen jeg får når jeg er fjern, jeg forstår hva jeg selv trenger, hva jeg drives av, hva andre drives av, hvorfor folk er som de er. Det er utrolig slitsomt, fordi det finnes uendelig mange spørsmål og svar, og for å forklare hvorfor jeg gjør en (tilsynelatende) triviell ting – så må jeg grave meg igjennom mange spørsmål og svar. Selv om jeg klarte å finne svar på alle spørsmål jeg stilte meg, så tok det fortsatt flere år før jeg virkelig fant ut hvordan jeg skulle ta et konkret positivt grep over mitt eget liv. Derfor innser jeg at selv om jeg klarer å gjøre dette med meg selv, så vet jeg ikke hvordan jeg skal kunne hjelpe andre.

Jeg tror grunnen til at jeg startet tråden, er at det er så utrolig mange som sliter med ting i livet, mange med problemer som er så åpenbare at man kan se løsningen utenifra. Jeg føler kanskje at jeg har et ansvar for å videreformidle min kunnskap (og personlige realiseringer), men dersom det er veldig mange andre som er så bevisste over løsninger på egne problemer i livet, så hadde jeg kanskje ikke følt at det var et tap av potensiale dersom jeg ikke gjorde noe.

Jeg setter utrolig stor pris på alle som har svart