Mange år siden. Siste trippen min.
Spiste noe sopp. Det var en deilig vinterkveld. Meg og en kompis.
Kvelden begynner rolig og avslappa. Jeg har spist et sted mellom 4-5 gram, en ganske sterk dose for min del, det meste jeg noen gang har spist. Hjemmedyrka sopp.
-Vi skulle malt... Malt sommeren på snøen.
Masse bilder dukker opp i hodet om naboer som åpna opp døra og fikk sjokk og lurte på hva faen som hadde skjedd. Vi skulle malt asfalt, gress, blomster og alt på snøen. Morsom begynnelse på trippen - vi ler, fniser og utforsker tanker sammen. Sjakkbrettet kommer opp og jeg prøver å leve i fred med brikkene. Vi trenger ikke å krige, vi kan bare være venner. Alle vi. Alle brikkene. Vi, brikkene. Alt i en morsom stil med glimt i øye.
Jeg hadde på en måte en dårlig setting i hodet allerede før trippen, og det var tydelig at det spilte en stor rolle. Jeg hadde på følelsen at det skulle gjøre det.
Før vi spiste soppen skulle liksom kompisen min kjøre i to timer for å kjøpe hasj og alt ble bare surr og dritt og halvveis dårlig stemning. Ingenting tydelig, men alt sånn i bakgrunnen.
Nå hopper vi frem til trippen igjen. Oppturen var ferdig. All den nervøse energien er gått bort, all fnisinga og oppstemtheten er forsvinnet inn i evigheten. Alt har blitt diffust.
Jeg har plutselig blitt stille. Alt forgår innvendig og jeg deler ingenting med kompisen min. Kjenner jeg har fått angst. Jeg prøver på å si noe for å bli sammenknytta til bevisstheten rundt virkeligheten, men kjenner at det ikke føles ekte ut. Det er angsten som har grepet meg. Jeg føler at jeg snakker for å snakke. Jeg deler ingenting virkelig. Jeg snakker for at kompisen min skal... Ja. For at han skal godta meg. Det er en negativ energi som omringer hele den spirituelle selvfølelsen min. Jeg liker egentlig ikke kompisen min nå. Han trigger angsten min og hans energi gjør at jeg ikke kan slappe av. Vi er på to forskjellige smil og jeg er lei av hele fyren. Samtidig vil jeg at han skal like meg. Hvorfor klarer jeg ikke å snakke og dele følelser, opplevelser og ha det moro? Hva feiler det meg? Hvorfor er det sånn... Jeg er ofte sånn i det vanlige liv også. Jeg sliter litt med å være ekte og ha en dyp bevissthet til mine omgivelser. Og å leve i øyeblikket. Jeg vil forandre meg. Det er så mange ting som er feil med meg. Jeg er ikke morsom. Jeg klarer ikke å slappe av. Jeg later ofte som at jeg ler. Jeg er falsk. Jeg snakker lavt.
Tankene min går fortere og spinner hardt. Det er negative tanker om meg selv. Jeg kjenner tankene mine trigger dårligere følelser, så jeg prøver å komme over på andre ting, men jeg klarer det ikke. Det er umulig.
Negative tanker, negative tanker, negative tanker. Om og om igjen. Ingen løsninger, bare feil, feil, feil.
Jeg begynner å miste grepet. Tankene mine er HELT ute av kontroll. Jeg ser objektivt på meg selv for å finne feil, og jeg har gjort det i den siste evigheten. Og sånn fortsetter det. Jeg ser så objektivt på meg selv at jeg begynner å miste roten til identiteten min.
Det var en sterk tripp. Jeg kunne lukke øya å se flere fine mønstre, men jeg fikk ikke noe glede av synet. Det var liksom falskt. Ingenting føles ekte. Det føltes som å se på noe gjennom en film. Jeg følte meg ikke knyttet til det eller noe annet. Jeg og kompisen min utveksler noen ord i løpet av tida, men jeg er helt lost, så det er nytteløst. Det er ingen vits. Ingenting har noe mening.
Nå er kvelden over og jeg lander. Jeg føler meg så sliten og lei. Vil bare ta kvelden og våkne opp normal dagen derpå. Unnskylde til kompisen min for at jeg var så merkelig å håpe at han liker meg igjen da.
Jeg våkner opp dagen etterpå og alt er like fucked up.
HVA ER MENINGEN MED LIVET!! Hvorfor er jeg er. Hva er vitsen. Hva er vitsen med å snakke. Hvorfor ligger den saksa på bordet. Hvorfor kunne ikke den ligget et annet sted.
Alt føles så meningsløst... All menneskelig kultur føles helt unødvendig.
Jeg mista egoet mitt den kvelden og opplevde depersonalisering. Det var en VELDIG sterk opplevelse.
Spiste noe sopp. Det var en deilig vinterkveld. Meg og en kompis.
Kvelden begynner rolig og avslappa. Jeg har spist et sted mellom 4-5 gram, en ganske sterk dose for min del, det meste jeg noen gang har spist. Hjemmedyrka sopp.
-Vi skulle malt... Malt sommeren på snøen.
Masse bilder dukker opp i hodet om naboer som åpna opp døra og fikk sjokk og lurte på hva faen som hadde skjedd. Vi skulle malt asfalt, gress, blomster og alt på snøen. Morsom begynnelse på trippen - vi ler, fniser og utforsker tanker sammen. Sjakkbrettet kommer opp og jeg prøver å leve i fred med brikkene. Vi trenger ikke å krige, vi kan bare være venner. Alle vi. Alle brikkene. Vi, brikkene. Alt i en morsom stil med glimt i øye.
Jeg hadde på en måte en dårlig setting i hodet allerede før trippen, og det var tydelig at det spilte en stor rolle. Jeg hadde på følelsen at det skulle gjøre det.
Før vi spiste soppen skulle liksom kompisen min kjøre i to timer for å kjøpe hasj og alt ble bare surr og dritt og halvveis dårlig stemning. Ingenting tydelig, men alt sånn i bakgrunnen.
Nå hopper vi frem til trippen igjen. Oppturen var ferdig. All den nervøse energien er gått bort, all fnisinga og oppstemtheten er forsvinnet inn i evigheten. Alt har blitt diffust.
Jeg har plutselig blitt stille. Alt forgår innvendig og jeg deler ingenting med kompisen min. Kjenner jeg har fått angst. Jeg prøver på å si noe for å bli sammenknytta til bevisstheten rundt virkeligheten, men kjenner at det ikke føles ekte ut. Det er angsten som har grepet meg. Jeg føler at jeg snakker for å snakke. Jeg deler ingenting virkelig. Jeg snakker for at kompisen min skal... Ja. For at han skal godta meg. Det er en negativ energi som omringer hele den spirituelle selvfølelsen min. Jeg liker egentlig ikke kompisen min nå. Han trigger angsten min og hans energi gjør at jeg ikke kan slappe av. Vi er på to forskjellige smil og jeg er lei av hele fyren. Samtidig vil jeg at han skal like meg. Hvorfor klarer jeg ikke å snakke og dele følelser, opplevelser og ha det moro? Hva feiler det meg? Hvorfor er det sånn... Jeg er ofte sånn i det vanlige liv også. Jeg sliter litt med å være ekte og ha en dyp bevissthet til mine omgivelser. Og å leve i øyeblikket. Jeg vil forandre meg. Det er så mange ting som er feil med meg. Jeg er ikke morsom. Jeg klarer ikke å slappe av. Jeg later ofte som at jeg ler. Jeg er falsk. Jeg snakker lavt.
Tankene min går fortere og spinner hardt. Det er negative tanker om meg selv. Jeg kjenner tankene mine trigger dårligere følelser, så jeg prøver å komme over på andre ting, men jeg klarer det ikke. Det er umulig.
Negative tanker, negative tanker, negative tanker. Om og om igjen. Ingen løsninger, bare feil, feil, feil.
Jeg begynner å miste grepet. Tankene mine er HELT ute av kontroll. Jeg ser objektivt på meg selv for å finne feil, og jeg har gjort det i den siste evigheten. Og sånn fortsetter det. Jeg ser så objektivt på meg selv at jeg begynner å miste roten til identiteten min.
Det var en sterk tripp. Jeg kunne lukke øya å se flere fine mønstre, men jeg fikk ikke noe glede av synet. Det var liksom falskt. Ingenting føles ekte. Det føltes som å se på noe gjennom en film. Jeg følte meg ikke knyttet til det eller noe annet. Jeg og kompisen min utveksler noen ord i løpet av tida, men jeg er helt lost, så det er nytteløst. Det er ingen vits. Ingenting har noe mening.
Nå er kvelden over og jeg lander. Jeg føler meg så sliten og lei. Vil bare ta kvelden og våkne opp normal dagen derpå. Unnskylde til kompisen min for at jeg var så merkelig å håpe at han liker meg igjen da.
Jeg våkner opp dagen etterpå og alt er like fucked up.
HVA ER MENINGEN MED LIVET!! Hvorfor er jeg er. Hva er vitsen. Hva er vitsen med å snakke. Hvorfor ligger den saksa på bordet. Hvorfor kunne ikke den ligget et annet sted.
Alt føles så meningsløst... All menneskelig kultur føles helt unødvendig.
Jeg mista egoet mitt den kvelden og opplevde depersonalisering. Det var en VELDIG sterk opplevelse.