Hei,
Har nå søkt veldig mye rundt på nettet og freak, men finner ingen konkrete svar. Røyket weed for første gang i mitt liv for noen dager tilbake. Ifølge min venn så skal weeden ha vært av god kvalitet og den kan ikke ha vært "laced" med noe annet stoff.
Vi satt alene på en benk, ute i naturen, god utsikt, frisk luft og alt hadde vært koselig på forhånd. Det hadde altså ikke vært en stressende dag.
Denne vennen min, han har forresten røyket mye weed før og han er en av mine beste venner. Han blanda en ferdigrullet joint med tobakk og weed. Han tok også ikke mye weed(som han sa), fordi dette var min første gang, så han tok mer tobakk. Etter at vi fyrte opp jointen, så tok jeg 6-8 dype og lange trekk.
Jeg følte ingenting de første minuttene. Etter at det gikk 10-15 min derimot, da fikk jeg en kjempestor latterkrampe og var veldig glad. Så begynte jeg å få en veldig varm følelse innvendig. Jeg begynte å bli glad. Jeg tenkte, faen jeg skulle ikke prøvd dette her. Nå kommer jeg til å bli altfor fristet til å prøve det igjen. Dette er jo den aller beste følelsen i verden. Jeg er så glad og varm innvendig akkurat nå.
Etter 5 minutter så ble den gladfølelsen borte helt. Den ble erstattet med litt angst og paranoia. Jeg følte at ting begynte å gå rundt. Når jeg fokuserte på ansiktet til vennen min, så gikk alt det andre bare rundt. Jeg begynte også å få en følelse av at jeg holder på å miste kontroll, jeg holder på å bli gal. Jeg oppmuntret meg selv hele tiden ved å si til meg selv at dette skulle gå over, bar spm om tid. Vent det ut. Følelsen begynte å bygge seg opp. Jeg vil bare ikke miste kontroll over meg selv og bli sinnsyk.
Jeg hadde klokke disponibelt, så jeg kunne holde oversikt. Nå begynte det virkelig å føles ille. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor dårlig jeg følte meg. Jeg led innvendig, og jeg følte at jeg ble pint. Jeg har aldri i mitt liv engang kunnet forestilt meg at man kunne ha så mye smerte innvendig. Jeg var på randen av å bli sinnsyk, jeg kommer til å skade andre eller skade meg selv. Denne frykten var konstant, jeg ville bare ikke bli sinnsyk. Jeg vil ikke bli gal. Ett minutt føltes bokstavelig talt som 2 timer. Tidsperspektivet var enormt annerledes. Hvordan skal jeg klare flere timer med noe som vil føles som flere døgn?
Jeg ristet, og alt jeg hørte rundt meg gikk i ekko. Det samme gjorde det visuelle. Jeg var ikke redd i det hele tatt for omgivelsene eller denne "hallucinogene" effekten. Dette plaget meg ikke i det hele tatt, for jeg visste at det var en dum effekt av droget. Det var denne innvendige smerten og den konstante kampen jeg hadde med å holde igjen for at jeg ble sinnsyk og mistet kontroll over kroppen/tankene/hjernen min.
Vi begynte å gå, en lang gå-tur skulle det vise seg å bli. Jeg kastet opp, jeg fikk ut alt som var i magen min. Det skal nevnes at hvis det ikke hadde vært for denne vennen som stod ved min side konstant og pratet med meg, så kunne ting gått mye mye verre. Han forstod at jeg hadde en "bad trip" og holdt meg opptatt hele tiden med konversering.
Når det hadde gått 4 timer ca, så hadde effekten tatt av helt nesten. Jeg var overlykkelig. Jeg har kontroll! Jeg sitter igjen med traumer, jeg ville ikke ønsket denne opplevelsen til min verste fiende. Det er ikke mulig å engang forestille seg hva slags smerte jeg var i. Den kan ikke sammenlignes med noe annet. Jeg kan prøve å legge det i perspektiv for dere. Hvis jeg ble gitt 2 valg, miste det ene benet for alltid eller oppleve det jeg opplevde igjen - så hadde jeg ikke trengt 2 sekunder for å tenke over det engang, jeg hadde gitt fra meg benet uten tvil. Så ille var det.
Beklager hvis det ble for mye tekst, men ville få fram alt. Hva synes dere? Kan denne opplevelsen være pga at jeg har noen psykiske underliggende lidelser? Jeg vet ihvertfall ikke om det. Takk
Edit:
Jeg hadde ikke inntatt noe annet den dagen, jeg drikker heller ikke alkohol og jeg har ikke erfaring med andre stoffer heller.
Har nå søkt veldig mye rundt på nettet og freak, men finner ingen konkrete svar. Røyket weed for første gang i mitt liv for noen dager tilbake. Ifølge min venn så skal weeden ha vært av god kvalitet og den kan ikke ha vært "laced" med noe annet stoff.
Vi satt alene på en benk, ute i naturen, god utsikt, frisk luft og alt hadde vært koselig på forhånd. Det hadde altså ikke vært en stressende dag.
Denne vennen min, han har forresten røyket mye weed før og han er en av mine beste venner. Han blanda en ferdigrullet joint med tobakk og weed. Han tok også ikke mye weed(som han sa), fordi dette var min første gang, så han tok mer tobakk. Etter at vi fyrte opp jointen, så tok jeg 6-8 dype og lange trekk.
Jeg følte ingenting de første minuttene. Etter at det gikk 10-15 min derimot, da fikk jeg en kjempestor latterkrampe og var veldig glad. Så begynte jeg å få en veldig varm følelse innvendig. Jeg begynte å bli glad. Jeg tenkte, faen jeg skulle ikke prøvd dette her. Nå kommer jeg til å bli altfor fristet til å prøve det igjen. Dette er jo den aller beste følelsen i verden. Jeg er så glad og varm innvendig akkurat nå.
Etter 5 minutter så ble den gladfølelsen borte helt. Den ble erstattet med litt angst og paranoia. Jeg følte at ting begynte å gå rundt. Når jeg fokuserte på ansiktet til vennen min, så gikk alt det andre bare rundt. Jeg begynte også å få en følelse av at jeg holder på å miste kontroll, jeg holder på å bli gal. Jeg oppmuntret meg selv hele tiden ved å si til meg selv at dette skulle gå over, bar spm om tid. Vent det ut. Følelsen begynte å bygge seg opp. Jeg vil bare ikke miste kontroll over meg selv og bli sinnsyk.
Jeg hadde klokke disponibelt, så jeg kunne holde oversikt. Nå begynte det virkelig å føles ille. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor dårlig jeg følte meg. Jeg led innvendig, og jeg følte at jeg ble pint. Jeg har aldri i mitt liv engang kunnet forestilt meg at man kunne ha så mye smerte innvendig. Jeg var på randen av å bli sinnsyk, jeg kommer til å skade andre eller skade meg selv. Denne frykten var konstant, jeg ville bare ikke bli sinnsyk. Jeg vil ikke bli gal. Ett minutt føltes bokstavelig talt som 2 timer. Tidsperspektivet var enormt annerledes. Hvordan skal jeg klare flere timer med noe som vil føles som flere døgn?
Jeg ristet, og alt jeg hørte rundt meg gikk i ekko. Det samme gjorde det visuelle. Jeg var ikke redd i det hele tatt for omgivelsene eller denne "hallucinogene" effekten. Dette plaget meg ikke i det hele tatt, for jeg visste at det var en dum effekt av droget. Det var denne innvendige smerten og den konstante kampen jeg hadde med å holde igjen for at jeg ble sinnsyk og mistet kontroll over kroppen/tankene/hjernen min.
Vi begynte å gå, en lang gå-tur skulle det vise seg å bli. Jeg kastet opp, jeg fikk ut alt som var i magen min. Det skal nevnes at hvis det ikke hadde vært for denne vennen som stod ved min side konstant og pratet med meg, så kunne ting gått mye mye verre. Han forstod at jeg hadde en "bad trip" og holdt meg opptatt hele tiden med konversering.
Når det hadde gått 4 timer ca, så hadde effekten tatt av helt nesten. Jeg var overlykkelig. Jeg har kontroll! Jeg sitter igjen med traumer, jeg ville ikke ønsket denne opplevelsen til min verste fiende. Det er ikke mulig å engang forestille seg hva slags smerte jeg var i. Den kan ikke sammenlignes med noe annet. Jeg kan prøve å legge det i perspektiv for dere. Hvis jeg ble gitt 2 valg, miste det ene benet for alltid eller oppleve det jeg opplevde igjen - så hadde jeg ikke trengt 2 sekunder for å tenke over det engang, jeg hadde gitt fra meg benet uten tvil. Så ille var det.
Beklager hvis det ble for mye tekst, men ville få fram alt. Hva synes dere? Kan denne opplevelsen være pga at jeg har noen psykiske underliggende lidelser? Jeg vet ihvertfall ikke om det. Takk
Edit:
Jeg hadde ikke inntatt noe annet den dagen, jeg drikker heller ikke alkohol og jeg har ikke erfaring med andre stoffer heller.
Sist endret av KingJay; 28. august 2013 kl. 05:30.