Mange år siden. Siste trippen min.

Spiste noe sopp. Det var en deilig vinterkveld. Meg og en kompis.

Kvelden begynner rolig og avslappa. Jeg har spist et sted mellom 4-5 gram, en ganske sterk dose for min del, det meste jeg noen gang har spist. Hjemmedyrka sopp.

-Vi skulle malt... Malt sommeren på snøen.
Masse bilder dukker opp i hodet om naboer som åpna opp døra og fikk sjokk og lurte på hva faen som hadde skjedd. Vi skulle malt asfalt, gress, blomster og alt på snøen. Morsom begynnelse på trippen - vi ler, fniser og utforsker tanker sammen. Sjakkbrettet kommer opp og jeg prøver å leve i fred med brikkene. Vi trenger ikke å krige, vi kan bare være venner. Alle vi. Alle brikkene. Vi, brikkene. Alt i en morsom stil med glimt i øye.

Jeg hadde på en måte en dårlig setting i hodet allerede før trippen, og det var tydelig at det spilte en stor rolle. Jeg hadde på følelsen at det skulle gjøre det.
Før vi spiste soppen skulle liksom kompisen min kjøre i to timer for å kjøpe hasj og alt ble bare surr og dritt og halvveis dårlig stemning. Ingenting tydelig, men alt sånn i bakgrunnen.

Nå hopper vi frem til trippen igjen. Oppturen var ferdig. All den nervøse energien er gått bort, all fnisinga og oppstemtheten er forsvinnet inn i evigheten. Alt har blitt diffust.
Jeg har plutselig blitt stille. Alt forgår innvendig og jeg deler ingenting med kompisen min. Kjenner jeg har fått angst. Jeg prøver på å si noe for å bli sammenknytta til bevisstheten rundt virkeligheten, men kjenner at det ikke føles ekte ut. Det er angsten som har grepet meg. Jeg føler at jeg snakker for å snakke. Jeg deler ingenting virkelig. Jeg snakker for at kompisen min skal... Ja. For at han skal godta meg. Det er en negativ energi som omringer hele den spirituelle selvfølelsen min. Jeg liker egentlig ikke kompisen min nå. Han trigger angsten min og hans energi gjør at jeg ikke kan slappe av. Vi er på to forskjellige smil og jeg er lei av hele fyren. Samtidig vil jeg at han skal like meg. Hvorfor klarer jeg ikke å snakke og dele følelser, opplevelser og ha det moro? Hva feiler det meg? Hvorfor er det sånn... Jeg er ofte sånn i det vanlige liv også. Jeg sliter litt med å være ekte og ha en dyp bevissthet til mine omgivelser. Og å leve i øyeblikket. Jeg vil forandre meg. Det er så mange ting som er feil med meg. Jeg er ikke morsom. Jeg klarer ikke å slappe av. Jeg later ofte som at jeg ler. Jeg er falsk. Jeg snakker lavt.

Tankene min går fortere og spinner hardt. Det er negative tanker om meg selv. Jeg kjenner tankene mine trigger dårligere følelser, så jeg prøver å komme over på andre ting, men jeg klarer det ikke. Det er umulig.
Negative tanker, negative tanker, negative tanker. Om og om igjen. Ingen løsninger, bare feil, feil, feil.

Jeg begynner å miste grepet. Tankene mine er HELT ute av kontroll. Jeg ser objektivt på meg selv for å finne feil, og jeg har gjort det i den siste evigheten. Og sånn fortsetter det. Jeg ser så objektivt på meg selv at jeg begynner å miste roten til identiteten min.

Det var en sterk tripp. Jeg kunne lukke øya å se flere fine mønstre, men jeg fikk ikke noe glede av synet. Det var liksom falskt. Ingenting føles ekte. Det føltes som å se på noe gjennom en film. Jeg følte meg ikke knyttet til det eller noe annet. Jeg og kompisen min utveksler noen ord i løpet av tida, men jeg er helt lost, så det er nytteløst. Det er ingen vits. Ingenting har noe mening.

Nå er kvelden over og jeg lander. Jeg føler meg så sliten og lei. Vil bare ta kvelden og våkne opp normal dagen derpå. Unnskylde til kompisen min for at jeg var så merkelig å håpe at han liker meg igjen da.

Jeg våkner opp dagen etterpå og alt er like fucked up.
HVA ER MENINGEN MED LIVET!! Hvorfor er jeg er. Hva er vitsen. Hva er vitsen med å snakke. Hvorfor ligger den saksa på bordet. Hvorfor kunne ikke den ligget et annet sted.
Alt føles så meningsløst... All menneskelig kultur føles helt unødvendig.

Jeg mista egoet mitt den kvelden og opplevde depersonalisering. Det var en VELDIG sterk opplevelse.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver.
Dette er ikke lett, og jeg kan dessverre ikke bidra med mye.
Men, du er jo du. Unik.

Veldigt modig at du forteller

Takk, Petterøes!

Bra rapport, synd at det gikk slik som det gikk.
Vet det ikke er enkelt, men en må jo prøve å unngå sann tankekjør når en tripper..
Uansett nå i ettertid så burde du ikke tenke så mye over det.
Min egen mening er jo ikke at livet har noe mening, vi ble skapt av en tilfeldighet og vi kommer til å dø av en og.
Men ting kan jo fort virke ganske meningsløst vist en skal gå å tenke på dette hele tiden,
prøv heller å gjør dagligdagse ting, prøv å heng litt med kompisen din så skal du se at dere har det egentlig
helt fint

Ta det med ro kompis! Er vanlig å være litt tvilsom til livet rundt og seg selv etter en sterk shroom trip

Mange av oss lever liv vi ikke er fornøyd med, uten å legge merke til det pga manglende perspektiv. Det er viktig å ikke klandre seg selv fordi man evt har levd et liv man egentlig ikke setter 100% pris på, sånn som meg selv; gikk rundt i mange år og var negativ, hatefull og kverulerende.
Jeg var bare et resultat av tilfeldigheter i samfunnet, det er vi alle, til en viss grad.

Etter weed, og spesielt en shroomtrip på 2g mexican cubensis, kom jeg meg ut av den negative tankekretsen jeg så sakte men sikkert var tilvendt etter en "vanlig" oppvekst i Norge.
Her snakker vi janteloven to the maximum, say nothing, be nothing, do nothing (out of the ordinary of course)
- nå har jeg derimot fått bedre selvtillit, og er flinkere til å ta min egen underbevissthet på fersken om jeg f.eks tenker negativt og stygt om noe/noen.

Jeg husker det var litt tungt i noen dager etter trippen, pga jeg fikk ekstremt dårlig følelse av å stirre opp på verdensrommet og stjernene under trippen, og jeg måtte gå og spy opp resten av soppen i frykt for å havne helt ut av kontroll.
Grunnen til min lille badtrip der, var at jeg så stjernene og innså at folk flest bare har tilvendt seg å se en svart bakgrunn med hvite prikker, og så kalle dem "stjerner", mens jeg følte en forbindelse og nærhet med universet når jeg stod der.
- og med dette raste det plutselig inn masse impulser om hvor hjernevaska resten av verden var, og alt virka bare jævlig grusomt der og da. Skikkelig håpløst

Senere har jeg innsett at dette var en verdifull lekse for meg selv, og at jeg aldri skal la meg hjernevaske til å bli en nøytral statue i et kjipt stivt samfunn som jeg mener vi har i dag.
Jeg har i ettertid blitt mer selvsikkert, og føler meg nå mindre redd for å skille meg ut, og har lyst til å drive mer med kreativt arbeid for å inspirere andre i samfunnet. Jeg bryr meg med andre ord mindre om "egoet" mitt her på jorda

Jeg tror du opplevde et slikt heftig perspektiv, og kanskje du fikk mye opp på bordet, som tar litt tid å fordøye.
Ikke bekymre deg for mye, og prøv å finn en måte du kan ytre kreativiteten eller få utløp for tanker og følelser på.
Tegning, maling, musikk, matlaging, skriving - og evig mange andre alternativer

Jeg har selv en tendens til å "lukke meg" og tenke veldig mye innvendig uten å dele for mye med venner, til og med til tider når vi bare røyker cannabis.

Noen er introvert, mens mange er extrovert også, det er viktig at introverte personer ikke klandrer seg selv, da dette bare er slik mange er, og det er ikke noe å skamme seg over i det hele tatt.
Se denne: http://www.ted.com/talks/susan_cain_...ntroverts.html
Tar for seg akkurat dette med introverts

Til slutt vil jeg si at du ikke skal frykte egodøden og depersonaliseringen; det er nå du har muligheten til å observere deg selv "uten i fra" - og evt prøve å gjøre noe med det, om du har sider du ikke liker ved deg selv
Ikke still høye krav til deg selv, og bare vær klar over at vennene dine garantert setter pris på deg uansett

Har du enda depersonalisering? Fikk det av meget potent brunt på bøtte på en stressa dag engang. Har det enda, 2.5 år senere... Blitt vandt til det da, men sucks

Alzo:
Det her er en stund siden nå. Jeg tror ikke du forstår hva jeg mener når jeg skriver depersonalisering eller at jeg ikke forsto meninga med livet. Det var ikke det at jeg hadde selvmordstanker eller noe sånt, jeg forsto bare ikke meninga. Hva som var vitsen med å leve. Ingen glede, ingen følelser, ingen logikk, ingen tilknytning til virkeligheten. Jeg kikka rundt med et tomt blikk. Alt virka uvirkelig. Dårlig kontakt med meg selv. Men det var en heftig opplevelse og er noe å vokse av i ettertid som du sier.

raandom: Nei. Trippen var tilbake i 2008-09.. Rundt der. Jeg var på samme nivå i fire-fem dager før det begynte å bli gradvis bedre. To uker etterpå var jeg ganske normal igjen. Føler med deg, kompis.