poster her for å være anonym, samt at det er noe relatert til rus.

som skrevet over har jeg ingen venner. jeg tar på meg min del av skylden for det. jeg er ikke flink til å sosialisere, jeg sliter mye med å komme meg ut og gjøre ting. situasjonen er i hovedsak min feil. sliter selv med angst, depresjon, og mer, noe som jeg forstår gjør at folk ikke vil henge særlig med meg. jeg sliter også veldig med å åpne meg, noe som gjør at jeg fort blir veldig kjedelig å prate med. jeg ruser meg også, noe som ikke er noe særlig god reklame, så jeg holder det for meg selv.

vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal begynne å få meg venner som 25 år gammel ufør og psykisk syk rusmisbruker. har gått til psykiater siden jeg var ungdom, men mistet psykolog da jeg begynte med rusmidler, når jeg søkte igjen fikk jeg rus rådgiver, som mente jeg ikke hadde et rusproblem, og dermed mistet jeg også dette tilbudet. jeg føler at jeg sitter fast.

har aldri hatt mye til venner, og følt meg ganske utenfor, men alltid klart å forme noen bånd og ha litt selskap. nå har jeg mistet de jeg hadde, og jeg merker at jeg ikke klarer å søke etter nye vennskap selv. føler angsten min stopper meg mye, men vet ikke om det er angst eller realisme en gang nå lenger. jeg tenker at jeg er kjedelig, at jeg ikke er verdt særlig, og at det er så mange andre som er bedre enn meg på alle måter, så det er ingen som kommer til å like meg uansett. helt ærlig føler jeg ikke at jeg er verdt noe. ufør, uutdannet, ustabil, bare en byrde på samfunnet og alle rundt meg. jeg føler at det er dumt å ønske at noen skal være min venn når jeg bare eksisterer.

vet ikke helt hvor jeg vil med dette, kanskje et rop om hjelp? hvordan kan jeg bli bra nok til å være noens venn? jeg prøver å bare være positiv rundt andre, drar ikke opp deprimerte dritt tanker rundt de. prøver bare å være snill og grei, men jeg klarer uansett ikke være bra nok. jeg må bli bedre. jeg har ingen verdi nå.

flere som har følt det slik? hva gjorde dere for å komme ut av det?

Gå til legen og få henvisning til psykolog eller ta kontakt med kommunens psykiatriske tjenester eller helst kontakt begge deler for å komme raskest igang. Du kan ha både psykolog og tilbud fra kommunen, så det ene utelukker ikke det andre.

Hver kommune skal ha noe tilbud, det varierer nok fra kommune til kommune. Kanskje har de feks dagsenter du kan gå på? Turgruppe, eller kanskje "rydde i skog og langs strand" gruppe? Hvilket tilbud de har finner du ut av, det er kanskje heller ikke mest avgjørende. Det som kan være greit er at slike plasser gjerne er en fin måte å få sosialt samvær. Få trene litt på å være rundt andre. Folk som har isolert seg, vel jeg snakker av erfaring. Vi trenger myke overganger og trygge arenaer å øve oss på. Det virker som sosiale antenner forvitrer om de ikke brukes, og etter å ha vært isolert en stund så blir man litt rar. Da kan det være gull verdt å få øvd seg litt sammen med andre som sliter. Det er ofte god takhøyde på slike plasser, og brukerne har jo sitt å stri med, slik at de dømmer ingen.

De du møter må ikke nødvendigvis bli dine beste venner som du henger med hele tiden. Men du kan henge med dem på dagsenter feks også kan dere sammen øve dere på sosialt samspill. Så blir det mindre skummelt og mindre krevende å forsøke seg på sosial interaksjon andre plasser.

Hei du... Bare sånn at du vet det: hvis du er til å stole på , stiller opp når noen trenger det, klarer ta telefonen når en venn ringer. Så er det veldig mange som ikke har en eneste venn som de kan stole på 100%. Hvertfall av de jeg kjenner, som gjerne har ruset seg / ruser seg.. jeg kan telle "venner" på en hånd. Derimot når jeg skal nevne venner som jeg tenker jeg kan stole 100% på, å bevise det for meg. Så sliter jeg veldig med å komme på noen. Gi folk en sjanse til å bli kjent med deg, så kan jeg vedde på at du på en eller annen måte klarer å finne noen som setter pris på deg!
Kansje dårlig med råd dette her da, men hvertfall en tanke jeg sitter inne med i min virkelighet!

Backer deg hundre prosent på den. For å få kjærlighet må en tro på kjærlighet til å begynne med.

Du har et dårlig selvbilde som ødelegger mulighetene dine når du sier at du skjønner at ingen vil være venn med en 25 årig ufør rusmisbruker og at du har div andre problemer som gjør at du skjønner at folk ikke vil henge med deg. Ikke tenk sånn! Ros dine gode egenskaper, si det til deg selv i speilet hver dag helt til du begynner å føle det.
Om de andre problemene dine virkelig er så ille så få hjelp for det, og er ikke til å legge under en sten at det føles tryggere for folk å bli venn med deg om du var rusfri også. Kanskje bruke elendigheten og hindringene du føler på nå, til å snu livet rundt og slutte å ruse deg? Derfra vil mange av de psykiske og sosiale problemene forsvinne også!

Man finner ikke venner som voksen, iallefall ikke nære venner. Kun bekjente. Begynn å studer om du vil ha "bekjente".

Litt eldre enn deg men også ufør. "Mistet" vennene mine da jeg sluttet å feste , da var det ikke lenger noen som ringte.Jeg ringte vel heller ikke da jeg innså at det jeg hadde hatt , var festevenner og ikke venner. Jeg er ikke et veldig følelsesmenneske så ikke den som liker å snakke mye om følelser og ikke så flink til å trøste. Har vel fått inntrykk av at de fleste jenter vil ha sånne venner , så har på en måte gitt opp å lete. Nå er jeg kanskje heldigere enn deg med at jeg trives alene så savnet er ikke like stort, selv om jeg gjerne skulle hatt en venn eller to som heller foretrakk en joint og Netflix enn party , men litt vanskelig å avertere etter det :P

Lykke til med å finne nye venner

HAHAHA, ikke gjør det. DU vil ikke huske at du har møtt dem engang.

Meld deg inn i noe kampsport, idrett eller hva som helst.
Last ned Tinder og ikke vær en musejeger.

Stell deg pent hver morgen og se deg i speilet hver dag og lag det største "fake" smilet du klarer og si; jeg er .... (noe positivt)

Gå ut av komfortsonen.

Viktigst av alt, bli flink til noe.

Mennesker er svært materialistiske og liker helst å være "venner" med noen so kan gi dem noe

1. les dette:


2. gå ut og sosialiser

Det er en særnorsk selv/destruktiv tanke. Selvfølgelig kan du få nære venner i hvilken som helst alder. Så lenge du er åpen for det.

Det ER vanskeligere å få gode venner som voksen siden man ikke er tvunget til å møtes hver dag gjennom skole og sånn... Derfor er det viktig å ta initiativ til å fortsette å møtes når man blir kjent eller vil bli kjent med noen og ikke bare spørre en gang og vente på at de skal ta initiativ videre. Når du tror at ingen vil være venn med deg slår det meg at du kanskje tror det er fordi de ikke liker deg at de ikke tar initiativ til å bli venn med deg? Men in reality så er det sånn at voksne har sitt eget liv og tenker at andre har det også, man tenker at andre er opptatt med sitt så du må være frempå å invitere andre til å henge og bli med på ting eller til å komme på besøk. Ikke mase hver dag men ikke være redd for å ta initiativ i begynnelsen

Lurt å få deg en hobby også både for å få mer verdi og det er også noe du kan finne likesinnede venner gjennom

takker for mange gode svar, skal ta til meg det som blir sagt og prøve å forbedre meg sosialt. hobby er jeg veldig interessert i å ta opp igjen, om ingenting annet for å fylle tiden min med noe mer givende, hadde noen før, men slet med å finne vennskap gjennom det, siden det er et problem med meg som person som må taes tak i.

Veldig mange bra svar her, du har litt å ta tak i nå. Det jeg vil si noe om er egentlig hvordan du ser på deg selv. Det var nesten litt vondt å lese første innlegg i tråden. Det virker som du du har devaluert deg selv. Du er jo ikke bare en 25 år gammel ufør psykisk syk mann. Du har blitt ufør, men det er jo noe du ER, det er vedtak som gjør at du får penger på konto en gang per måned. Du ER så mye mer. Kanskje er du morsom, flink til å brette papir-origami, eller racer til binde fluer, eller spille bowling eller prate om politikk, musikk eller dataspill? Du må ikke rakke ned på deg selv, du må gi deg selv muligheten til å blomstre og finne noe i deg du ønsker å dyrke å fremheve.

Lykke til fremover, mange gode tips i tråden, nå må du bare forsøke å gjøre så godt du kan for å legge til rette for at vennskap skal oppstå.

Jeg kan godt være venn med deg ettersom jeg er på leting etter nye vennskap nå. Har mye fritid fremover pga. endt læretid.. Selv har jeg fått diagnosen ''sosial fobi'' og depresjon... Er lenge siden nå og jeg føler meg mye bedre så kanskje jeg kan være til hjelp? Vil si jeg er til å stole på, snill og grei. Vil bare ha en venn. Jeg har en person i livet mitt fra før og det er samboeren min, vi har det bra sammen. Men hadde likt å ha noen andre å prate med hvis jeg ikke kan prate med han.

Ikke definer deg selv ut i fra din ytelse til statskassen og i hvertfall ikke baser din verdi som individ på om du er ufør eller ikke, utdannet eller ikke-utdannet eller hva. Det er fort en slippery slope som bare vil føre deg dypere ut i depresjonens hengemyr og gjøre alt mye vanskeligere.

En god venn er en som stiller opp når det trengs, en som tilbyr noe i vennskapsdynamikken, en man er trygg på og stoler ens hemmeligheter med og en du er komfortabel med i stillhet, latter eller i gråt.

Jeg har selv 1--3 personer som jeg anser som gode venner, og resten av kretsen er mer bekjente; folk jeg henger med her og der, fester med etc. Og for de fleste av oss så er dette helt innafor og jeg personlig streber ikke etter flere nære venner - jeg har de jeg trenger.

Jeg mistet mange vennskapsforhold i de sene ungdomsåra og begynnelsen av 20-årene, pga dødsfall i nær familie som gjorde meg svært deprimert. Dette førte igjen til at jeg isolerte meg og sluttet å ta telefonen og til slutt gir de fleste deg opp når man aldri svarer eller aldri er der når de trenger deg.

Jeg tok meg sammen endel år senere, fikk kontakt med de som virkelig betydde noe for meg og sa rett og slett unnskyld for at jeg hadde vært en dårlig venn, og forklarte hvorfor det ble nettopp slik. Alle er glade for at jeg tok kontakt igjen og noen av de anser jeg i dag som gode venner.

Dype vennskapsforhold tar litt tid å skape og du må prøve å ikke stresse med veien dit. Start med å jobbe for å få noen bekjente du kan være sosial med og kanskje på sikt så vil noen av de utvikle seg til ett dypere vennskapsforhold. Alle kjenner vi noen og en bekjent kan plutselig åpne døren til en hel del andre interessante mennesker. Du må jobbe aktivt med forholdene, gi av deg selv og ta initiativ til å gjøre noe sosialt i ny og ne.

Mitt tips til deg (sry for at det kommer så sent) er å melde deg inn i en lokal kampsportklubb. Boksing eller kickboksing f.eks. For det første vil selve treningen og din egen utvikling der gi deg en utrolig deilig mestringsfølelse, noe jeg tror du kunne ha godt av nå. For det andre er slike klubber gjerne veldig inkluderende og flinke til å ta i mot, og ta vare på, nye medlemmer. Det er i hvertfall min erfaring.

Ikke minst er treningstimene tøffe og du vil få slått ut mye av din indre uro, sinne eller frustrasjon. Du trenger å bruke kroppen, riste den litt og kjenne at du lever. Bare der kan du kanskje få en kickstart på noe nytt.

Jeg pleide å si til meg selv at nå klarte jeg pokkern meg å fullføre treningen, selv hvor sliten jeg var, da klarer jeg å ta telefonen som jeg gruer meg til senere osv osv.

Med mestringsfølelse kommer større selvtillit, med god selvtillit kommer utstråling og en trygghet til å ta litt plass i et rom. Derfra er veien kort til å stifte nye bekjentskap eller venner. Du kommer langt med et ærlig smil.

Ved å ha en hobby du bruker litt tid på så har du ikke minst en interesse du kan snakke om i møter med folk du skulle treffe. Det er spennende med mennesker som har en lidenskap for noe og som velger å bruke litt av tiden sin på å utvikle seg selv. For meg er det i hvertfall et karaktertrekk jeg liker. Det merkes fort i en samtale hvor dypt røttene sitter, hvis du skjønner hva jeg mener.

Om ikke trening hjelper hele veien, så er i hvertfall en hobby noe som gjør at du treffer nye mennesker. Om det så er warhammer 40k og maling av figurer på game stop, eller en fritidsklubb av noe slag, turgåing med andre etc. spiller liten rolle. Finn deg noe som virker gøy, noe du kan glede deg til og også noe som "tvinger" deg til å møte nye mennesker.

Du er også fremdeles ung så studier og studieliv er jo en ypperlig mulighet for nye bekjentskap. Meld deg f.eks opp i et fag og møt opp på skolen en gang i uka så har du plutselig en studiekamerat lett som bare det.

Bare husk at det er viktig at du gir av deg selv og jobb aktivt mot nye bekjentskap og venner. Bruk ekstra tid på de som du merker er genuine eller tar interesse i deg. Ikke vær falsk eller lat som alt ditt er strålende og perfekt hele tiden, våg å være sårbar. Samtidig ikke vær han som alltid er den negative i en gruppe og som trekker alle ned. Vær deg selv til den grad det er mulig, alle spiller vi litt skuespill ut i fra hvem vi er med.

Folk elsker å snakke om seg selv og sitt, still derfor spørsmål som viser at du fatter interesse i deres liv og gjenta gjerne navnet deres flere ganger i løpet av den første samtalen. Det vil enkelt vise at du "følger med" og at du bryr deg og vier de litt av din oppmerksomhet. Det blir lagt merke til, om ikke direkte så i hvertfall indirekte, og det vil bli husket som noe positivt - og da er det desto lettere å inkludere nettopp deg i neste sosiale sammenheng.

Tenk at en god venn er som en god kjæreste: Du velger ikke den første personen du ser på gata og det er gjerne når du ikke jager etter et forhold at en fremtidig kjæreste plutselig står der. En flørt blir en kjærlighet og over tid gror bånd sterkere og fort er nye minner blitt skapt. Det samme er det med gode venner; vi trenger alle en og en dag er du en nødvendighet og lyspunkt i enn annens persons liv.

Lykke til!

Hey mann. Føler med deg #20årene.

Å være alene er bra for deg men ikke hvis det er ufrivillig og uten mål.

Du må forstå at alle har sin tid og akkurat nå høres det ut som om du er inne for en lang periode uten omsorg å få, eller gi. Du har deg selv å hanske med, å gi omsorg til.

Vil bare gratulere deg. For at du tørr å åpne deg for leger og oss på freak. Uten dette innlegget hadde jeg ikke visst at atter en jevnaldret er ensom og lost. De fleste er ensome, til tider. Det er derfor det er så jævlig godt å virkelig vibe med likesinnede når du først møter h*n.

"slapp av" du har god tid. Jeg har hatt så stor omgangskrets jeg måtte velge hvor jeg skulle menge daglig mens nå er jeg nokså "alene".

Se på det som sesonger av livet. Noen sesonger er rolige mens andre sesonger vil få deg til å savne det du ikke likte tidligere.
-Livets ganggggg.
FreakHug :]

Jeg har så og si ingen venner, og jeg har det veldig bra med meg selv. «Vennene» jeg haddde var bare drikkekamerater og jeg innså det når jeg begynte å få sunnere interesser og fokusere på meg selv.

Det handler om perspektivet ditt. Jeg liker å ikke ha noen distraksjoner.

Kan du oppsumere den i jævlig korte trekk?

Det er ikke sant at man ikke kan få venner som voksen, men det er ikke like vanlig og ikke like lett. Jeg har vanskelig med å omgås folk generelt og har på tross av dette klart å skape meningsfylte vennskap i voksen alder. Det er absolutt håp, så ikke se så veldig mørkt på det i hvertfall!
Du reflekterer godt rundt din egen situasjon syntes jeg, det er en bra forutsetning for å få en venn. Kommer langt med ærlighet, selvinnsikt og ved å prøve å tone ned rusen så den ikke kommer i veien for ting som kan gjøre hverdagen bedre og lettere og ikke minst ikke kommer i veien for sosiale relasjoner generelt.

Kanskje er du ikke like flink som andre, kanskje er du en form for "byrde" for samfunnet i noens øyne osv., det kan godt være noe sannhet i dette alt ettersom hvordan du ter deg og hvem du spør, men det er i hvert fall ikke sant at du er verdiløs, at ingen vil like deg, at du ikke er verdt noe. Det er ikke dumt av deg å ønske at noen skal være din venn! Dette har du lov til å ønske deg uansett, og alle fortjener og de fleste kan finne en venn.

For min del høres du rimelig oppegående ut fordi du reflekterer rundt situasjonen din og du har med deg et sett med erfaringer som kan gi nye blikk på samfunnet generelt. Er dritt lei av over achieving a4 mennesker som raller om de samme tingene der de sitter med fredagstacoen sin. Vil mye heller eksistere med en "verdiløs mann" over en kopp kaffe og være litt til. Det er et marked for hva du representerer og kan levere inn mot vennskap absolutt, men du må ta tak i deg selv og få litt orden på ting. Det er vanskelig å være noe for andre om du ikke kan være noe for deg selv. Det blir som å så frø i saltet jord, ingenting vil vokse på sikt.

Kossen går det?

Roser deg, trådstarter, for å være ærlig og gjøre et forsøk på å forandre på det du ikke er fornøyd med, men også alle medlemmene her som gir støtte og kommer med gode tips. Se bare på de utelukkende hyggelige tilbakemeldingene du fikk på innlegget ditt. Alle har allerede en feeling av at du er en ålreit person som fortjener å ha det bra!

+1 for kampsport. Det er god trening, gir selvtillit, «naturlig rus» og ro. Flott sted å dra til og bli kjent med andre folk. Etter min erfaring er folka der ofte veldig ydmyke og ikke aggressive, som folk som ikke har drevet med kampsport kanskje skulle tro. Støtter også tipset om at det er kjekt å møte og snakke med folk som nødvendigvis ikke blir bestevenner eller venner i det hele tatt. Rett og slett kjekt å trene den sosiale muskelen litt, og så vipps har en av de plutselig blitt en venn med tiden. Nordmenn er ofte reserverte sånn og må melde seg inn i noe for å bli kjent, men om du overrasker en fremmed med en prat er det mange som møter det med et smil også.

Rustelefonen er også noe du kan ringe for å få tips om hjelp fra kommunen og sånt.

Bare å sende meg en melding om du har lyst til å prate litt. :-)

Kjenner endel forskjellige folk. Inkludert ex-narkomane. Det jeg har merket er at om jeg treffer en av mine ex-narkomane venner alene så prater vi om alt mulig. Treffer jeg flere ex-narkomane samtidig så blir det ofte bare snakk om miljøet, hvem som er dau, hvem som brukte hva og gjorde hva i hvilken rus, det er bare snakk om rus, rusen skader, kriminelle greier gjort i rus og det er ikke særlig oppbyggende. Du tror ikke det lett blir samme fokusen om ts treffer folk fra AN? Har en følelse av at rus må bli historie, og at en kanskje ikke bør rippe opp i rus relaterte historier så ofte. Kan ikke skjønne annet enn at rusprat må trigge gamle behov?