Er forskjell på trykkfeil og dumhet.

Men tilbake til hvem/hvilken/hva-diskusjonen.
Er det ikke kjønnet på substantivet som er subjekt/objekt?(et eller annet i den duren.. Er vel gjerne objekt, vil jeg tro) i setningen som bestemmer hvilket spørreord man ska bruke?

Nå er det jo blitt nesten slik at du må ha et "oppfrisknings-kurs" i norsk hvert andre år, bare for å kunne skrive rett. Jeg gir rett og slett faen i å skrive "rett", så lenge folk forstår meg er det greit nok. Jeg skal ikke akkurat skrive tale til presidenten i ah-lu-bambia.

Mange folk er utrolig late og holder seg til ESSEMMESS lingo, fjortizz og dude-speak. Men det finnes utrolig mange som faktisk ikke vet bedre, som igjen både skriver og snakker helt på viddene.

Jeg holder en finger på alle dialektene i vårt land som grunn.

Mitt første møte med dette fenomenet var for ca. 10 år siden, da en skriveblokk hadde en artikkel kalt «Hvordan papir skal jeg velge?». Etter hvert gikk det opp for meg at i enkelte østlandsområder prater folk slik. Men å snakke og å skrive ≠ samme ting.

(For øvrig oppfordrer jeg visse mennesker (du vet hvem du er) til å ta til seg Semfics kloke ord.)

Lol lefsegokk.. Vet du ikke at man bruker "å" når verbet er i infinitiv/presens, men ikke nødvendigvis i preteritum/pluskvamperfektum.

En annen ting mennesker fra "nynorsktalende" strøk ofte gjør feil når de skriver bokmål, er at de bruker valgfri samsvarsbøyning i perfektum partisipp, fordi dette hører hjemme i nynorsk. Dog, ikke i bokmål.

Jeg vil bare si at på bokmål kan en skrive både "hvis" og "viss"(som i meningen "om" eller "dersom"). 'Viss det skjer...'/'hvis det skjer'. På nynorsk er bare "viss" lov.

Viss brukes også som "sikker". 'Jeg er viss på noe'.

Vis betyr "klok".

Noe annet som også har plaget meg er "visst" og "vist". "Jeg visste det" er ikke det samme som "jeg viste det".

Skulle ønske vi kunne ha bevart mange av de norrøne stavemåtene, hadde gjort alt mye enklere. TD. skrive "vis" som "vís", "vist" som "víst" osv. Forklarer mye mer hvordan en skal uttale ordet. Da hadde vi også sluppet de dumme dobbeltkonsonantene, fordi en da tegnsetter vokalen som er lang istedet for å vise det med to dobbeltkonsonanter etterpå.

Uansett, nok digresjon;
Er helt enig at det er utrolig mye tull med spørreord. Og jeg tviler på at det er dialektbruken som er feilen. Er heller det at folk er altfor slurvete med skrivemålet sitt. Jeg tror at feilene en gjør med "han/ham", "hun/henne", "de/dem"(forresten, hvor vanskelig kan det være? i subjekt bruker en "han, hun, de, osv", i objekt; "ham, henne, dem, osv". *sukk*) er beslektet med feil bruk av spørreord. De er rett og slett, alt for like. Ordlyden er for lik, og norsk skrivemål er veldig formet av det ortofoniske prinsipp(en skriver som en taler), så dermed blir det altfor mye tull når en skriver, fordi det er altfor lett å slurve med td. han/ham når en snakker. I andre språk er ikke dette et så stort problem fordi en standardiserer talemålet mer etter skrivemålet. Svensk er et godt eksempel. Der standardiserte en svensk etter en bibel som ble skrevet på 1500-tallet(viss jeg husker rett), og alle taler tilnærmet lik denne svensken i offentligheten(tv, radio, osv), mens en taler dialekt privat.

For å være ærlig synes jeg egentlig at alle nordmenn burde få et skikkelig norskkurs lagt opp på samme måte som tyskundervisninga på ung/videregående. Lære setningsbyggelse, kasus(ja, vi har faktisk kasus på norsk, selv om vi alltid hører at vi ikke har det), s-genetiv, orddeling, og selvsagt spørreord. Alt burde en fått på nytt igjen i videregående. Dette skal egentlig ligge i grunn fra barneskolen, men de fleste har glemt alt, og skriver som de snakker, noe som fører til altfor dårlig skriftspråk.