Hei!

Er i behandling på en av de mest anerkjente behandlingsstedene i Norge som bruker fellesskapet som metode.
Er fornøyd med de fleste aspekter ved behandlingen, som at man har en arbeidsdag utenom gruppene (mange steder skjer det jo ingenting, men jeg tror det å øve på å stå i en arbeidsdag er god forberedelse på livet ute), at det er engasjerte ansatte og mye tverrfaglighet. Syns også at jeg generelt sett godt utbytte av grupper i behandling.

Men det er én ting jeg har problemer med: Nemlig samlingene de har hver gang noen har hatt en sprekk/tilbakefall!

Jeg føler at disse samlingene tvinger personen det gjelder til å fortelle mer enn de kanskje selv ønsker, og dermed bryter både personens egne grenser og kanskje også taushetsplikten(?). Personalet informerer de andre pasientene med en gang de får vite at noen har hatt en sprekk, enten de vil det eller ei. Dermed har man ikke mulighet til å holde tilbake noen ting - og hvis man prøver, blir man bare presset ekstra hardt i samlingen. Personlig føler jeg at jeg ikke har noe jeg skal ha sagt, og blir fratatt kontrollen på en måte som ikke er god for meg... er kontroll-freak, sliter med å stole på folk, er innadvendt av natur og ønsker derfor å velge selv hvem jeg skal betro meg til. Ønsker ikke at "alle" skal vite alt om meg, spesielt ikke de jeg snakker lite med til vanlig eller ikke kommer godt over ens med. Men man har jo ikke noe valg!

Jeg forstår at det er gode intensjoner bak dette med samlingene, som f eks å lære å ta ansvar/stå for det man har gjort, være ærlig med folk rundt seg osv. Det er også meningen at gruppene skal brukes til å lære av egne og hverandres feil. Imidlertid føler jeg at dette ofte virker mot sin hensikt, i mitt tilfelle ihvertfall:
Jeg syns ikke jeg lærer noe som helst av å høre om hva andre har tatt, hvorfor de sprakk, hva de gjorde den og den dagen da de var ute osv. Det eneste jeg syns er nyttig, er de konstruktive tilbakemeldingene, men dem syns jeg det er alt for lite av. Noen ganger føler jeg at samlingene mest blir et sted der folk kan tømme seg for egen frustrasjon ved å blåse det ut på den som sitter der, uansett om det er fortjent eller ei. Jeg syns det virker som folk tror at de har "rett til" å vite hva, hvordan og hvorfor, og til å dømme hverandre og blande seg i hverandre. Noe jeg syns blir helt feil. Slik jeg ser det er det forskjell på å speile hverandre med hensikt om å hjelpe, og å dømme andre... og ofte er det lettere å dømme andre hardt enn å se seg selv i speilet og face sitt eget problem. Det blir lett å miste fokuset på seg selv når man bruker så mye energi på å blande seg inn i andre, på godt og vondt.

Jeg sliter med å forstå hvordan institusjonen kan rettferdiggjøre at man skal sitte å si til hverandre at "du kan bare dra, du har ikke noe her å gjøre", "du passer ikke inn her" og lignende kommentarer, uten å gripe inn. De sier det er bra å få renset luften, men konsekvensene er jo at enkelte gruer seg sånn til samling at de nesten ikke tør å komme tilbake! Og... trenger vi virkelig å oppfordres til å si ALT vi mener, på godt og vondt? Kanskje vi også trenger å lære når vi skal holde kjeft, eller vise forståelse? Fordømmelse er tross alt en rett vi har blitt servert hele livet. Man skulle tro vi hadde opplevd nok av det, men likevel blir vi noen ganger hverandres verste kritikere i stedet for beste støttespillere. Desverre.

Jeg er også skeptisk til gruppe-prosessene som er involvert i slike sammenhenger. Konformitet og alt det der. Noen ganger føles det som jeg er tilbake på ungdomsskolen, og de "populære" dømmes mildere enn de som ikke er så utadvendte. Kanskje jeg er paranoid, men jeg har sett og opplevd nok av hvordan grupper fungerer til å ha dette i bakhodet, og dermed tvile på hvor gunstig dette er. Det er så lett for folk å slenge seg på det hverandre mener, noe som i verste fall kan føre til "heksejakt" på enkeltpersoner, hvis det ikke er mange nok i gruppa som er bevisst disse prosessene. I tillegg kreves det både mot og innsikt til å se hva som skjer og gjøre noe med det - det er ikke lett å stå alene mot en hel gruppe!

Det er lett (for de ansatte) å si at jeg bare bør dra et annet sted, hvis jeg ikke liker måten det fungerer på her. Men jeg er jo fornøyd med resten av behandlingen tross alt, og dessuten er det mange andre steder som også har slike grupper selv om de ikke bruker fellesskap som metode. Dermed er jeg ikke garantert å "slippe unna" dette, uansett om jeg hadde dratt et annet sted!

Jeg ser at det kan være bra for noen å ha disse gruppene; det gir en "oppvekker" som kanskje kan bidra til å bryte mønstre, på godt og vondt. Men på den annen side kan det også føre til at folk prøver å skjule rus-episoder for å unngå det uungåelige ubehaget ved en samling (noe som fører til at samlingen bare blir ENDA verre hvis personen først blir tatt!). Det er altså flere sider ved denne saken.

Så det jeg lurer på er:
- Tror dere disse samlingene er en gunstig måte å gjøre det på?
- Hva kunne evt. vært en bedre måte å løse det på enn samling?
- og fins det noen bra behandlingssteder som har et helhetlig, tverrfaglig opplegg, som IKKE har slike samlinger? Noen anbefalinger?

Håper folk slenger seg på her, og KJØR DEBATT!