Jeg har vel aldri såvidt jeg kan huske gjort noe fullstendig utilgivelig mot noen. Har absolutt ikke alltid vært like snill, men ikke noe oppsiktsvekkende. Men jeg har levd et turbulent liv og regner med jeg blir trukket fram av folk som kjenner/kjente meg når de skal nevne eksempel på folk man skal holde seg unna.

Har siden ungdomsårene hatt problemer, og fikk aldri til VGS. Det har vært mye rus å psykiatri inni bildet her og jeg har endt opp med å få flere diagnoser.

Hvis man tar for eksempel Tinder så er det jo veldig mange der som er glad i å skrive hva de absolutt IKKE vil ha i en partner. Å jeg ser deprimerende nok at jeg som regel alltid kan krysse av alt. Type vil ikke ha: folk som ikke er i fast jobb, gått livets harde skole, psykiatri. Ja de fleste tillater ikke engang at man tar seg en sigarett engang iblant.
Hvis jeg skal ta på meg fordomsbrillene mine selv så er jegselv en person jeg ikke ville hatt i nærheten av meg selv. Og hvertfall ikke som partner. Ting ved meg som er røde flagg: lite venner, ingen kontakt med familien, lang historikk i psykiatrien, flere diagnoser, sjelden jeg er i jobb (er i en pågående prosess der med NAV)

Men så tenker jeg også at hadde jeg blitt kjent med noen og fått skikkelig følelser for vedkommende så hadde jeg jo blitt rundere i kantene og sikkert sett litt forbi saker og ting. Man ser vel mennesket bak. Problemet er jo at man rekker jo aldri å komme dit. Leser man det jeg skrev om meg over her så høres jeg jo ut som et skikkelig dårlig menneske. Men jeg er jo egentlig ikke det, hvertfall føler jeg det ikke sånn. Jeg har hatt mye uflaks, kommer fra et hjem hvor jeg ikke ble tatt så godt vare på....og har flere ganger tenkt at tilfeller som meg i dag blir tatt mer seriøst (blir fanget opp via lærere, helsesøster og blir tilbudt hjelp) mens i min ungdomstid for snart 30 år siden ble vi bare sett på som giddeløse, urokråker, lost cases som ikke var vits å bruke energien sin på og hvor de vel aller helst håpet på droppet ut av skolen og aldri komx igjen.

Eneste jeg egentlig er stolt av meg selv med er at jeg er 100% ferdig med rus og kriminalitet og har levd uten det i mange år. Utenom det har jeg lite tro på meg selv og føler meg så handlingslammet. Har noen tanker og drømmer (realistiske og oppnåelige altså) som holder meg litt i gang..men det avhenger av at jeg får litt hjelp og at noen har troa på meg. Med min skrantne økonomi, fortid og helse så får jeg ikke til noen ting av det på egenhånd. Men det er ingen som er intressert i å høre. "Nei det går ikke siden du ikke har studiekompetanse", "for å få til det må du gå på skole i minimum xxxx år" , "Nei det er ikke mulig siden du har gjeld/rulleblad". Det er på en måte ingenting jeg kan få til, ikke engang det minimumme. Og det er så nedslående.

Så har vi det sosiale. Jeg har valgt å trekke meg mye tilbake og levd isolert fordi de tilbudene jeg har fått har innebært å tilbringe tid med mennesker som ikke gir meg noe annet enn å føle meg som en robot uten følelser etter endt "arbeids"dag. Jeg ber på forhånd om unnskyldning hvis noen blir støtt her nå men jeg synes det for min egen del er trist at de eneste folka som er igjen for meg i følge samfunnet er psykisk utviklingshemmede, folk med handicap og som jeg ikke føler meg på nett med i hele tatt. Også i forhold til jobb. Det er vernet bedrift som regel som blir lagt fram til meg. Fordi arbeidsutprøving i ordinær virksomhet blir mer og mer sjeldent, alle plassene er allerede tatt opp, NAV har lite samarbeid med ordinære virksomheter osvv. Jeg har prøvd men jeg føler meg dum, nytteløst, at jeg ikke kan brukes til noe annet enn å lage tennbriketter og teipe pappesker hele dagen på vernet bedrift. Å føre en oppegående samtale med noen der er bortkastet fordi de andre rett og slett ikke forstår hva du sier.

Så jeg føler altså at jeg bare isolerer meg mer og mer og forbereder meg på et ensomt liv. For hvem vil ha en som meg? Det er ikke noen alternativer for meg annet enn enten falle tilbake til rus og Krim miljøet eller å tilbringe tid med folk som er sykere enn meg. Normale A4 folk er bare å glemme da de er uinteressert i å gi en sjanse. Selv om jeg har en drøm om å bli a4 jeg også, hvertfall såpass at jeg står opp tidlig i ukedagene, har en jobb og hadde jo også vært fint å finne noen å dele livet med. Eller i det minste en venn eller to som blir værende. Men det er ikke noen åpning for meg noen sted hvor jeg kan jobbe meg frem til noe.

Alt for ofte faller jeg altså ned på at det er ikke vits å prøve engang. Det beste er å bare satse på at man ender opp på trygd og så bare holde seg mest mulig for seg selv uten å plage samfunnet noe mer. Et samfunn som stiller bare mer og mer krav på alt mulig for å henge med.

Samtidig kjenner jeg et savn hvis jeg er på butikken eller sitter på bussen og får et søtt smil eller gnistrende øyekontaktx med en fremmed hvor jeg kjenner jeg blir fylt med selvtillit og håp ogx at jeg skulle ønske jeg kunne klart å komme ut av skallet og få meg en date..en kjæreste..samboer. Det er så fjernt for meg at jeg knapt tør tenke på det fordi jeg blir så skuffet og lei meg av at det aldri skjer. Jeg ser nok utad normal ut, kler meg bra og ser vel ok ut....men ellers er jeg jo syk..full av dissa "røde flaggene"...de som smiler til meg og i de 2 sekundene ogx tenker fint om meg hadde mest sannsynlig sprunget og aldri sett seg tilbake om de så mitt liv utenom det ytre. Så hva er poenget?

Er det egentlig vits for en somx meg å styre med noe av dette? Eller er det like greit å bare leve et tilbaketrukket liv alene og ha minst mulig ambisjoner annet enn å tenke på neste måltid og bli mett av det og satse på en god natts søvn?

Hvor begynner jeg i såfall? Hvor ville du begynt? Føler jeg står med størknet møkk opp til knærne og får ikke til å bevege meg i noen retninger. Og hvis jeg skal unngå å ende opp som en rar, bitter grinebiter så må jeg begynne å gjøre noe snart

Beklager skrivefeil og masse x i teksten. Vet ikke hvor de kom fra

Nå kommer ikke kjønnet eller legningen din frem her, men om du er mann med røde flagg skal du i utgangspunktet ikke ha problemer med å finne deg en kvinne, de fleste kvinner blir fargeblinde når de blir forelsket og overser disse flaggene glatt. Noen syns det er spennende med menn med en trøblete fortid, og en del kvinner har et slags behov for å "fikse" og hjelpe menn som har hatt det vanskelig. Om du er kvinne så tenker jeg at om du er attraktiv så vil det veie opp for ulempene disse røde flaggene kan medføre, med andre ord null stress.

Jeg kan ikke gi deg tips når det kommer til hvordan du skal møte andre mennesker dessverre, men når det kommer til det å ikke være god nok, ha mange røde flagg og lignende, så ville jeg prøvd å pakke bort disse tankene og heller fokusere på aksept over egen situasjon, liv og person. Det vil gi deg selvsikkerhet og trygghet som kan være attraktivt i møte med en potensiell partner. Du er den du er med den bagasjen du har, og det er bra nok. Du er kanskje ikke typen for alle, men det vil være noen som liker deg. Om en person dømmer deg som et dårlig menneske uten å kjenne deg, og kun baserer seg på andres overfladiske meninger og holdninger, så er ikke denne personen verdt å samle på. Jakt det du vil ha, ønsker du å oppleve kjærlighet må du søke etter den. Ingen grunn til å akseptere et liv i ensomhet. Enten det er kjæreste eller venner du skal ha, så er der som sagt alltids noen som vil like deg som person og være interessert i deg og ditt liv.

Hvis du skal gi opp så gi opp, hvis du skal prøve så prøv ordentlig. Du river deg selv i stykker ved å ha en fot på hver side. Kan ikke gi noen råd for den andre løsninga, men den første funka for meg. Hvis du skal kjefte på deg selv så bør det være konstruktivt, ellers lær deg å akseptere dine mangler.
Kanskje drite i Tinder, det virker å krystallisere selvtillittsproblemer ganske kraftig. Hvis du har råd, dra ut og reis (ikke danskebåten eller syden osv, men noe nytt og eksotisk)

Har også vært veldig, veldig langt ute å kjøre. Var som deg innom NAV et par år. Ja, det er greit å få penger og sånn sett slippe å bekymre seg økonomisk. Men det betaler regninger og leie + billig mat. Ikke mer. Dessuten fucker det med deg psykisk å ikke tjene egne penger. Du føler deg veldig umyndiggjort.

Alt ble bedre for min del etter at jeg begynte å jobbe med noe jeg trivdes med.
Trening, nok søvn og sunn mat er naturligvis også en fordel.

Jobb med deg selv, så vil det sosiale falle på plass ganske mye lettere
Det er vanskelig å være en person andre ØNSKER å bruke tid sammen med hvis man er deppa og fortapt.

PS! Kan legge til at det er mye enklere å skaffe seg en normal jobb (ikke pappeske/tennbrikkett greier) om du søker på egenhånd og IKKE går gjennom NAV og IPS. Det er STORE problemer med bemanning i mange bransjer. Ufaglærte, altså du trenger ingen utdanning.