Sitat av
Drachir
Tråden handlet opprinnelig om skapelsen av biologiske maskiner, og implikasjonene av at en kan holde en hjerne i live i et næringsmedium.
Men også de etiske forholdene rundt dette. Som det ble skrevet i åpningsinnlegget:
Sitat av Beskjeden
Selve filmen tar opp mange av de etiske spørsmålene jeg håper vil bli diskutert her, men som sagt: 15.02 bet jeg meg spesielt merke til.
Sitat av Drachir
Jeg mener ikke du tar diskusjonen om eksperimentet med denne ålen i en annen retning, men jeg ville bare ha det klart om det du ønsket å diskutere var hvorvidt dyreforsøk som involverer lidelse overhodet er akseptabelt, eller om det var tungtveiende nok grunner til å gjennomføre slike forsøk som med denne ålen.
Jeg forstår. Vel, jeg har vinklet det fra det mer generelle spørsmålet om dyreforsøk som involverer lidelse er akseptabelt på et generelt nivå, men hovedproblemstillingen er for min del fokusert på at vi i et slikt tilfelle som med ålen ikke vet hva slags lidelse vi påfører, noe som medfører at å gjennomføre forsøket er moralsk uansvarlig. Hvis vi ikke vet konsekvensene vi påfører dyret kan vi heller ikke gjøre noen informert avgjørelse på hvorvidt graden av lidelse kan anses å være akseptabel i forhold til hva vi får ut av det, sammenliknet med alternativene – uansett hvor vi personlig velger å sette denne grensen.
Sitat av Drachir
Omstendighetene burde selvsagt, dersom man skal sammenligne hvor moralsk det er å drepe et menneske for mat kontra et dyr, være så langt som mulig identiske.
Dersom vi da skal se litt på omstendighetene.
Er det rett å drepe et menneske for å spise det dersom:
- Er en mann.
- Er 30 år.
- Er på ingen måte terminalt syk.
- Ingen andre mennesker vil få vite om det.
- Du holder ikke på å sulte ihjel, og kan spise grønnsaker istedenfor.
- Han vil dø en smertefri og kjapp død.
- Han har ingen familie eller venner.
Det er et vanskelig spørsmål, da jeg spørres om å ta stilling til noe jeg i følge problemstillingen ikke kan vite noe om. Jeg kan ikke mene det er moralsk akseptabelt fordi en aksept av at det er greit å drepe mennesker hvis ingen får vite om det skaper samfunnet jeg har beskrevet tidligere. Selv om du spør om jeg personlig ville gjort det, hvis ingen fant ut av det, så måtte jeg i så fall akseptert at dette var greit, og man er tilbake til utgangspunktet. Spørsmålet er av typen "er det moralsk riktig å handle moralsk uriktig hvis ingen andre vet om det" og belyser etter min mening ikke noe vesentlig ved i hvilken grad det er riktig eller uriktig å likestille vårt moralske ansvar ovenfor andre mennesker og andre dyr.
Men bare for å gjøre det klart: Poenget mitt har aldri vært at man ikke under noen omstendighet må finne på å skille mellom mennesker og dyr, selv om det kanskje har virket slik, men at vi ikke har noe konkret og rasjonelt grunnlag for å gjøre det og at vi bør være bevisste på dette.
Det vil si at selv om vi kan forsvare humane drap av dyr til mat, uten å være villig til å gjøre det samme med mennesker i all hemmelighet, så innebærer ikke det at vi også må akseptere påføring av lidelse. For å si det slik, hvis du vil se deontologisk på det, og gjennom dette kategorisk akseptere dyrs lidelse for vår vinning på et rent prinsipielt og regelbasert grunnlag, så må du også kunne forsvare
hvorfor dette er riktig, samt forklare hvorfor grensen går der den går. Og hvordan skal du gjøre det uten å basere det utelukkende på et arbitrært aksiomatisk vedtak om at "sånn er det bare"? Hvis man aksepterer slike ubegrunnede vedtatte sannheter, eller Kants påstander om at det eneste virkelige gode er den gode motivasjon, så var jo Hitlers jødeutryddelse like moralsk riktig som alt annet.
Sitat av Drachir
Hvilket var poenget mitt?
Ja, det var ikke ment som et motargument, men for å presisere at man ikke trenger å ta med "en potensiell konge"-problemet for å vise at intelligens vanskelig kan brukes som argument.
Sitat av Drachir
Forøvrig er det interessant å merke seg at dersom du tar utgangspunkt i argumentasjonen til Sam Harris er det mulig å forsvare drap på sterkt psykisk utviklingshemmede for å redde livet til en fembarnsmor, dersom ingen får vite om det. Klassisk utilitaristisk problem.
Nei, der er jeg helt uenig. Sam Harris har så vidt jeg vet aldri brukt intelligens, eller en gang menneskelighet, som grunnlag for løsningen på slike problemer, men bevisstheters nivå av velvære. Man kan derfor ikke si at fembarnsmorens velvære har noen større verdi enn den sterkt utviklingshemmedes velvære. Han presiserer også, som jeg og har gjort, at et samfunn som aksepterer drap på enkelte for å redde livet til flere hadde vært et samfunn som var forferdelig å leve i, og som ville økt den totale mengden lidelse blant de som lever i det.
Sitat av Drachir
Vel, jeg synes da ikke den argumentasjonen hans var særlig elegant. Det eneste han egentlig sa var at om en skal noe så er det å minimere menneskelig lidelse, fordi jeg synes det er mest riktig. Han inntar jo da utilitaristens standpunkt, og har egentlig ikke tilført noen verdens ting til diskusjonen mellom utilitarister og deontologer. Han har bare gått i en annen felle, nemlig den naturalistiske feilslutning. For hva er grunnlaget for hans argumentasjon for at å hindre menneskelig lidelse er målet for en handlings moralske verdi? Jo, det er et konsensus blant de i salen grunnet at de har vokst opp i et samfunn som vektlegger å minimalisere menneskelig lidelse, en konklusjon de nok ikke kan trekke uten å begå den naturalistiske feilslutning.
Dette er et voldsomt omfattende tema til en digresjon å være, så selv om jeg hater å henvise til andres argumentasjon i stedet for å argumentere selv, så gjør jeg dette denne gangen. Vi får heller ta en lenger generell diskusjon om deontologi, konsekvensialisme og sammenhengen mellom moral og vitenskap en gang etter eksamensperioden.
Harris har nemlig svart på denne kritikken, og mer til, tidligere i Huffington Post:
http://www.huffingtonpost.com/sam-ha..._b_815742.html