Sitat av
annveig
Jeg merker at det nesten ikke blir "nok" uansett hvor mye jeg tar.. Jeg kan visst heller ikke ha det i hus uten å bruke det. Skumle greier. Prøver også å unnskylde det bort for meg selv også p tenke st det er greit å ta det. Folk tar jo Ritalin for andre psykiske plager, dette slekter jo. Men jeg ser jo selvfølgelig forskjellen... Æææ, vanskelig altså! Når jeg har det så utrolig kjipt ellers, også får man liksom en pause fra det.. Da er det utrolig vanskelig å la det være.. Men jeg var jo uten i ganske mange år før nå da.... Jeg skulle bare ta EN gang, men nå har det vært en uke liksom.. Har sovet og spist og ikke merket noen nedtur, men i morgen... Gleder meg ikke til jeg er tom.. Jeg har jo klart meg "greit" uten, men helt ærlig så er jeg en del destruktiv i måtene jeg takler livet på.. Men jeg jobber hardt også da, virkelig.. Men det er visst en lang vei igjen, men jeg har så utrolig vanskelig for å se for meg noe godt liv.. Store deler av tiden har jeg jo mest lyst til å dø (ikke det at jeg skal det nå, men har mye tanker om det). Hva finner dere andre motivasjon og mening i?
Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg, men jeg er ikke helsepersonell og vet ikke nok om hva du sliter med. Du høres på en måte deprimert ut, men om du ruser deg flere dager i uka er det vanskelig å vite hva som er hva også. Det er en grunn til at det nesten er umulig å gi rusmisbrukere en sikker diagnose.
Det du skriver om å ta en pause fra alt forstår jeg veldig godt, sånn har jeg det også, men jeg har litt lyst å komme med et annet perspektiv på det, min opplevelse av hvordan det var da disse pausene kom for ofte.
Jeg var skikkelig dønn ulykkelig de siste årene av en ti år lang "fest". Jeg synes livet mitt var null verdt, det var bare trist og forjævlig. PTSD, traumer fra seksuelt misbruk og vold i oppveksten, dårlig selvbilde, kjedelig jobb, kjip kjæreste, studier uten mål og mening, ingen retning i livet.. you name it. Og lyspunktet, det eneste lyspunktet, var når jeg kunne ruse meg. Jeg
visste at jeg rusa meg for mye, men jeg skjønte ikke i det hele tatt at rusen var en stor del av årsaken til at jeg hadde det så vondt. Noen ganger har man det jo bare så jævlig vondt inni seg at selvmedisinering er det eneste som gjør at man holder ut. Tilsynelatende ihvertfall. Men så er det en god sjanse for at man lurer seg selv også.
Det var ikke sånn at alt ble bra da jeg sluttet å ruse meg, men livet var faktisk ikke så ille som jeg trodde heller. Jeg lærte en del av opplevelsen. Og med tiden, og en del hjelp av psyko-fix, har det blitt ganske så bra. Når man er nykter kan man reparere seg istedenfor å bare fortrenge. Men nok om meg.
Grunnen til at jeg nevner det er dette du skriver om mening og motivasjon. Jeg tror dessverre at stadig rusflukt fra virkeligheten er noe av problemet når du sliter med å finne mening og motivasjon.
Problemet er at de ekte følelsene, gledene og sorgene i hverdagen, er som en liten bris mens rusen er som en orkan. Brisen gjør ikke noe inntrykk når det akkurat har vært orkan. Amf, benzo og sub påvirker så kraftig at at når det går over føles det som om alt annet er kjedelig, kjipt, tomt og trist. Man blir på en måte fartsblind. Hvis du ruser deg på kraftige stoffer relativt ofte kan du aldri glede deg over de ikke-kjemiske øyeblikkene. Man tror kanskje man opplever nykter, men i virkeligheten er det nedtur, savn, bakrus, tomhet og kanskje abstinens. En hjerne som er vant til kraftig kjemisk stimuli er ikke særlig lett å imponere. Og så øker behovet for flukt og rus.
Jeg prøver ikke å si at alle problemene du har skyldes rus. Du har nok vonde ting i bunnen du også. Så hva gjør man? Har dessverre ikke noen fasit, men jeg håper at du klarer å tro på at det finnes et bedre liv for deg, og at du etterhvert er villig til å gjøre jobben som må til for å komme dit. Du må slutte å rømme og løse problemer. Jeg håper du har noen gode mennesker rundt deg som kan støtte deg, og at du en dag finner ut at du egentlig er sterk, flink og awesome og i kontroll over ditt eget liv.