Jeg har i alle år, siden jeg var 14-15 år gammel røyket hasj, til tider har forbruket vært ekstremt og til tider har det vært mer enn ekstremt, som regel veldig drøyt...
Har utallige ganger hatt lange pauser der jeg føler meg helt fin og hatt utallige ganger der jeg har vært tilnærmet normal etter ett totalkjør over måneder/år, selvsagt etter lengre pauser.
Problemet mitt nå etter nesten 15 år er at jeg faller nesten umiddelbart i den ekstreme super-avhengigheten som hasj kan skape, jeg kan lett gå fra å være supernykter til å være ultraavhengig bare på noen få dager, har tidligere hatt opphold på årevis uten noen problemer...
Noen av symptomene etter "ultraavhengighet":
* Driter i det meste
* Gidder ikke snakke med noen
* Bryr deg ikke om familie og venner
* Superdeprimert
* Ultraselvkritisk
* Likegyldig til jobb o.l
* Suicidal osv osv....
Jeg er i utgangspunktet veldig glad i hasj og alt det fine det kan bringe, men som regel er det for svært korte perioder, etter noen dager er det samme elendigheten der du føler seg som om du alltid har vært der og aldri gjort noe annet, hver eneste gang forteller jeg meg selv at det blir annerledes, det blir aldri det...
Så, er det noen andre som har det slik eller må jeg bare innse at man må slutte for alltid?
Har utallige ganger hatt lange pauser der jeg føler meg helt fin og hatt utallige ganger der jeg har vært tilnærmet normal etter ett totalkjør over måneder/år, selvsagt etter lengre pauser.
Problemet mitt nå etter nesten 15 år er at jeg faller nesten umiddelbart i den ekstreme super-avhengigheten som hasj kan skape, jeg kan lett gå fra å være supernykter til å være ultraavhengig bare på noen få dager, har tidligere hatt opphold på årevis uten noen problemer...
Noen av symptomene etter "ultraavhengighet":
* Driter i det meste
* Gidder ikke snakke med noen
* Bryr deg ikke om familie og venner
* Superdeprimert
* Ultraselvkritisk
* Likegyldig til jobb o.l
* Suicidal osv osv....
Jeg er i utgangspunktet veldig glad i hasj og alt det fine det kan bringe, men som regel er det for svært korte perioder, etter noen dager er det samme elendigheten der du føler seg som om du alltid har vært der og aldri gjort noe annet, hver eneste gang forteller jeg meg selv at det blir annerledes, det blir aldri det...
Så, er det noen andre som har det slik eller må jeg bare innse at man må slutte for alltid?