Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  16 1127
Anonym bruker
"Hatsk Røyskatt"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hei, de siste 10-11 årene har jeg slitt med "av og på" depresjon. Dette har vært veldig lite av og kommet sjeldent, noe som gjør at jeg ikke har tenkt på dette. Men det har sakte gradvis tatt seg opp de senere årene. Ifjor da jeg flyttet til Oslo etter bachelor for å fortsette master, så er det noe som har økt betraktelig hele veien. I starten trodde jeg dette var hjemlengsel, men dette tror jeg ikke stemmer da jeg syns det er kjedelig å reise hjem ofte, og heldigvis har jeg også mange barndomskompiser her som tar vare på meg osv(takk og lov)

Men igjen de seneste dagene har denne følelsen kommet tilbake, og den ble forsterket igår på min bursdag(jeg fylte 25). Jeg tenker "å nei, halvveis til 50, jeg vil fortsatt være ung bla bla bla) og jeg har fortsatt litt av denne følelsen igjen i det jeg skriver denne tråden.

Jeg tror jeg endelig har funnet hva som forårsaker denne depresjonen, og det er det som kompisene kaller for "overtenking", de mener at jeg rett og slett tenker og bekymrer meg for mye istedenfor å bare ta en dag av gangen, og jeg tror de har rett.

Jeg stresser og bekymrer meg alt for mye, det har vært problemet mitt de siste årene, og jeg tror dette er noe jeg har arvet etter faren min(han opplevde mye vondt i hjemlandet under krigen i barndommen)

Spørsmålet jeg og kompisene mine stiller til meg selv er hvorfor jeg egentlig overtenker så mye? Jeg har snart en mastergrad(holder på å skrive oppgave), og jeg har en kjæreste som er veldig glad i meg(vært sammen i 3 mnd)

Men jeg går stadig og tenker, hva hvis jeg ikke klarer masteroppgaven? hva hvis jeg ikke får jobb? hva hvis det blir slutt med dama, hva er plan b, osv osv osv.. Dette knekker meg..

Jeg forventer ikke å få noe løsning på problemet her inne, eller hjelp eller svar som "dra til psykolog", for jeg tror dette er noe jeg må finne ut av selv, men gud og deilig det var å lufte dette ut her

Håper det er noen som sliter med noe av det samme som kan lufte litt sine tanker. Takk
Fengsel > Fridom
16 0
Dette kalles tankekjør. Du kan henvise deg til fastlege og få medisiner som forebygger dette. Du kan også utføre ulike øvelser( sortere tanker og lignende )- dette får du garantert vite mer om, om du kontakter lege.

Tankekjør er desverre vanligere enn influensa.
Anonym bruker
"Hatsk Røyskatt"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Så det finnes faktisk medisiner mot dette? Jeg har hørt at dette er veldig avhengighetsskapende, så vil helst unngå det. Men om det finnes uliker øvelser for å behandle dette vil jeg gjerne prøve det
Tropikal luring
Chromatics's Avatar
Det viktigste er å prate om dette med dine nærmeste. Jeg slet også mye med bekymringer. Det hjalp å lese meg opp på temaet.
Jeg anbefaler at du leser "Lev livet uten bekymringer" av Dale Carnegie, den var til stor hjelp for meg vertfall.
Alternativt "Det er nå du lever" (Engelsk: The power of now) av Eckhart Tolle Det er mine tips.

Medisiner vil bare gjøre ting verre i lengden. Du har mulighet til å trene dette vekk, noe som er mye bedre enn medisiner, wtf.

Lykke til!
Takker! Jeg skal finne en løsning på dette, uten medisiner selvfølgelig
Tysk dvergpornograf
Appelsinhud's Avatar
Høres ut som mindfulness kan være noe for deg. Det handler om å spotte når en negativ tankerekke starter og lære seg teknikker som stopper de slitsomme tankebanene allerede der, altså at man tar kontroll over sine egne destruktive tanker.

Det finnes en million forskjellige bøker, kurs, apper etc. som omhandler dette. Et sted å starte kan være appen Headspace og/eller denne boken.
Anonym bruker
"Taktløs Håbrann"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg vet jo ikke hvor du bor, men i enkelte (mange?) kommuner har de lavterskeltilbud for samtale med terapeuter, hvor man kommer inn forholdsvis kjapt (noen få uker) og får tilbud om 6-8 samtaletimer. Da kan du evt. lære noen teknikker for å sette slike tanker til side og håndtere dem bedre (kognitiv terapi). uansett: bare det å få snakket med noen om det kan jo være ganske forløsende. Det er evt. fastlegen din som kan henvise deg dit.

Lykke til!
Anonym bruker
"Taktløs Håbrann"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Det glemte jeg å si/skrive: lavterskeltilbudet er gratis (ihvertfall i min kommune)
Hvis overtenkingen din ofte har en komponent av sterk angst vil jeg slå et slag for å prøve å heve toleransen mot ubehag og usikkerhet. Dette er metoder som brukes mot gruble-OCD (pure-O), så det er mulig det ikke passer helt med dine problemer, hvis det hovedsakelig er depresjonen din som fører til overtenkingen din og ikke motsatt. Jeg fyrer hvertfall av noen tips. Flere teknikker å velge mellom.

1) tett av feks en halvtime to ganger om dagen bare til overtenking og grubling. Så når du får tanker eller spørsmål som maser på deg, kan du lettere la være å hive deg ut i overtenkingen ved å si «dette tar jeg i grublestunden».

2) Å ta sjansen på å ikke komme til bunns i ting, eller finne en løsning. Det vil sikkert føles helt feil og forferdelig, men lar du problemer henge ubesvart lenge nok, vil hjernen venne seg til det og du mister trangen til å overtenke. Du kan avslutte tanker som «hva om jeg ikke greier masteroppgaven?» med «Det er mulig jeg ikke greier masteroppgaven, men jeg gir det et forsøk og tar risken på å mislykkes». Samme med «kanskje jeg ikke får jobb?» og «kanskje det blir slutt med dama?». Prøv å vær villig til å oppleve at det går skeis og sett punktum der. Når tanken melder seg igjen, i steden for å gruble over det, bare henvis til det du har svart før, at du vet at ting kan gå galt, skrekk og gru, men du tar sjansen og er villig til å oppleve nederlag.

3) Å bevisst prøve å gjøre en ubehagelig tanke enda verre. I stedet for å argumentere mot den, bare smøre på, slik at tanken ikke har noen grunn til å trenge seg på lenger. Når tanken «å nei, halveis til 50, jeg vil fortsatt være ung» kommer opp, kan du svare noe sånt som «ja, nå begynner alderdommen. Jeg er ikke kul lenger. Kroppen min forfaller, jeg har blitt mer glemsk, sikkert en påbegynnende demens. Snart er jeg død.»

3) Gå med pappkort i lomma hvor du har notert ned bekymringene dine, en på hvert kort, og ta dem opp og lese f.eks ti ganger om dagen uten å prøve å finne noen løsning på bekymringene. Bare legg merke til hvor ubehagelig det er. Du kan rate angsten fra 1 til 10. Er det f.eks en 4’er kan du spørre deg selv hvor lenge du er villig til å ha en angst på 4. Eventuelt om du kunne tålt 5 eller høyere.

4) Hvis du har angst/ubehag på feks 3 kan du prøve å skru den opp noen hakk ved å si til angsten: «Er dette alt du har å by på?», «kom å ta meg, angst» «la det bli verre!» o.l.

5) Lag deg et mentalt hostell hvor du lagrer ubehaglige spørsmål, skrekkscenarioer, bekymringer, uløste ting og ting du har dårlig samvittighet for osv. Ikke prøv å skyve tankene bort, bare sjekk de inn på hostellet. La de få fritt spillerom, men ikke gidd å svar når de spør deg om ting. Jo flere gjester jo bedre.
Bro hvis faren din har krigstraumer har du det nok også, traumer kan overføres genetisk. Høres ut som det, ihvertfall i forhold til egen erfaring med traumer, angst, etc. Finn en traumeterapeut som driver med Somatic Experiencing. se-foreningen.no/terapeuter-2/ - det funka som bare det for meg.
Watching you
vidarlo's Avatar
Crew
Sitat av Revbatim Vis innlegg
Bro hvis faren din har krigstraumer har du det nok også, traumer kan overføres genetisk.
Vis hele sitatet...
Javel? Kanskje du kan utdjupe? Eg har sett ein del om at epigenetikk kan føre til at f.eks. matmangel for foreldra kan føre til lav vekt for ungane, men derifra til at såpass komplekse ting som traumer kan gå i arv kjøper eg ikkje utan ei kjelde.

I tillegg er ikkje epigenetikk genetisk overføring. Epigenetikk handler om korleis uttrykket til genene vert sjåande ut, altså påverkninga genene har på fenotypen.
Man kan ikke styre tankene, men man kan velge hvordan man håndterer dem når de først dukker opp.

Når du bekymrer deg eller overtenker, spør deg selv: Er dette noe jeg kan gjøre noe med?

Hvis ikke - bestem deg for å bare la være å tenke på det.

Du kommer til å bli eldre og eldre, det er ikke en dritt du kan gjøre med det, så det er ikke vits i å bruke tid på det. Og det eneste du kan gjøre for å få jobb etter utdannelsen er å gjøre en god innsats under studiet og kanskje etterhvert prøve å skaffe deg en deltidsjobb som har litt relevans. Men mer enn disse to tingene kan du ikke gjøre, så bestem deg for å legge tankene vekk! De er bare unyttige, slitsomme energityver, men det er du som bestemmer.

Jeg hørte en gang at 90% av alle bekymringer er ubegrunnet, eller det blir ihvertfall ikke noe ut av det man bekymrer seg for. Det tror jeg stemmer ganske bra. Jeg sier det til meg selv når en bekymring slår ned i meg, og jeg føler ofte at det hjelper meg.
Sitat av vidarlo Vis innlegg
Javel? Kanskje du kan utdjupe? Eg har sett ein del om at epigenetikk kan føre til at f.eks. matmangel for foreldra kan føre til lav vekt for ungane, men derifra til at såpass komplekse ting som traumer kan gå i arv kjøper eg ikkje utan ei kjelde.

I tillegg er ikkje epigenetikk genetisk overføring. Epigenetikk handler om korleis uttrykket til genene vert sjåande ut, altså påverkninga genene har på fenotypen.
Vis hele sitatet...

Tenker at det han mener er at krigstraumer kan gå i arv, ikke genetisk som var det han skrev. Mer at traumene overføres via miljø. Nærmest opplært til å bli traumatisert. Det er gjort endel forskning på dette de siste årene og skrevet endel om det så tenker det var dette han mente da han skrev innlegget.

Edit, ser nå at det også faktisk er snakk om genetisk....det var flere kilder og materiale lett tilgjengelig.
Her er en fra nrk; https://www.nrk.no/trondelag/krigstr...arv-1.12306905

http://www.vl.no/reportasjer/reporta...7?paywall=true
Ganjalf the Green
EpicSnusBox's Avatar
Kanskje mindfulness meditasjon hadde vært noe å prøve ut? Over tid opplever mange som gjør det regelmessig å få bedre kontroll over tanker / lettere for å legge fra seg unødvendige bekymringer.
Psykolog kan muligens få ryddet opp i tankene, det er viktig og se di grunnleggende problemene i øyet og få pratet ut om hva som fårorsaker tankekjøret. Du må nok til bunns i problemene. Av erfaring er det best og prate med noen som er innhabil og ikke noen som står deg veldig nær.

Som nevnt over er mindfullness fantastisk mot tankekjør. Finn en komfortabel stilling, pust dypt, tell åndedragene fra 1-10 og tilbake. Tankene som kommer "skyver" du unna ved å konsentrere deg på tellinga av åndedragene, tell på utpust. Detter du ut av tellinga begynner du bare på nytt på 1. For meg funker det best å ligge på ryggen i senga, slapp helt av i kroppen. Start gjerne med å slappe av i nakken og deretter prøv å slappe av i resten av kroppen del for del. Etter litt trening kjennes det ut som man bare flyter i liggende stilling.

Medisiner funker bra, men er stort sett bare en midlertidlig løsning, kanskje du ender opp med mere tankekjør når du evt skal slutte med dem.

Det finnes fagfolk som er til stor hjelp, men alle er forskjellig, Finn noen som du føler hjelper deg. Vær skeptisk til medisinering og les deg opp til før du evt tar det valget!

Lykke til
Sitat av Lavtrykk Vis innlegg
Hvis overtenkingen din ofte har en komponent av sterk angst vil jeg slå et slag for å prøve å heve toleransen mot ubehag og usikkerhet. Dette er metoder som brukes mot gruble-OCD (pure-O), så det er mulig det ikke passer helt med dine problemer, hvis det hovedsakelig er depresjonen din som fører til overtenkingen din og ikke motsatt. Jeg fyrer hvertfall av noen tips. Flere teknikker å velge mellom.

1) tett av feks en halvtime to ganger om dagen bare til overtenking og grubling. Så når du får tanker eller spørsmål som maser på deg, kan du lettere la være å hive deg ut i overtenkingen ved å si «dette tar jeg i grublestunden».

2) Å ta sjansen på å ikke komme til bunns i ting, eller finne en løsning. Det vil sikkert føles helt feil og forferdelig, men lar du problemer henge ubesvart lenge nok, vil hjernen venne seg til det og du mister trangen til å overtenke. Du kan avslutte tanker som «hva om jeg ikke greier masteroppgaven?» med «Det er mulig jeg ikke greier masteroppgaven, men jeg gir det et forsøk og tar risken på å mislykkes». Samme med «kanskje jeg ikke får jobb?» og «kanskje det blir slutt med dama?». Prøv å vær villig til å oppleve at det går skeis og sett punktum der. Når tanken melder seg igjen, i steden for å gruble over det, bare henvis til det du har svart før, at du vet at ting kan gå galt, skrekk og gru, men du tar sjansen og er villig til å oppleve nederlag.

3) Å bevisst prøve å gjøre en ubehagelig tanke enda verre. I stedet for å argumentere mot den, bare smøre på, slik at tanken ikke har noen grunn til å trenge seg på lenger. Når tanken «å nei, halveis til 50, jeg vil fortsatt være ung» kommer opp, kan du svare noe sånt som «ja, nå begynner alderdommen. Jeg er ikke kul lenger. Kroppen min forfaller, jeg har blitt mer glemsk, sikkert en påbegynnende demens. Snart er jeg død.»

3) Gå med pappkort i lomma hvor du har notert ned bekymringene dine, en på hvert kort, og ta dem opp og lese f.eks ti ganger om dagen uten å prøve å finne noen løsning på bekymringene. Bare legg merke til hvor ubehagelig det er. Du kan rate angsten fra 1 til 10. Er det f.eks en 4’er kan du spørre deg selv hvor lenge du er villig til å ha en angst på 4. Eventuelt om du kunne tålt 5 eller høyere.

4) Hvis du har angst/ubehag på feks 3 kan du prøve å skru den opp noen hakk ved å si til angsten: «Er dette alt du har å by på?», «kom å ta meg, angst» «la det bli verre!» o.l.

5) Lag deg et mentalt hostell hvor du lagrer ubehaglige spørsmål, skrekkscenarioer, bekymringer, uløste ting og ting du har dårlig samvittighet for osv. Ikke prøv å skyve tankene bort, bare sjekk de inn på hostellet. La de få fritt spillerom, men ikke gidd å svar når de spør deg om ting. Jo flere gjester jo bedre.
Vis hele sitatet...
Jeg er en grubler selv, og har benyttet meg av alle disse teknikkene, og kan skrive under på at de virker, om du lærer deg å bruke de systematisk. En kognitiv terapeut kan langt på vei hjelpe deg med det. Vil ellers anbefale en bok med det cheesy navnet "Tenk deg glad", som i bunn og grunn er en selvhjelpsbok med en veldig god og grunding gjennomgang av ulike teknikker brukt i kognitiv terapi, samt oppgaver og notatmuligheter. En slags anmeldelse av boka her:

http://www.psykologtidsskriftet.no/i..._id=227155&a=3
Anonym bruker
"Nyfiken Turse"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Har samme greiene ass, men i tillegg til negative tanker og angst er det veldig mye analysering og bevissthet rundt at jeg må følge samfunnets sosiale normer når jeg er i offentligheten, og mange andre "regler". Kan si mye positivt om meg selv, og liker meg selv ganske godt, men rakker ned på meg selv bevisst og ubevisst hele tiden.

Har prøvd å finne ut av dette i årevis. Gikk til VOP en periode jeg var veldig deprimert, men følte ikke at psykologen forsto noen ting. Fremsto for meg som noen som såvidt besto eksamen i faget sitt liksom.
Moderer