Vil først påpeke at jeg har tatt LSD og lignende substanser i en rekke merkelige settinger i løpet av livet, og har en viss erfaring med å takle sære og rare situasjoner. Hendelsen jeg beskriver her, og eventuelle andre hendelser jeg har beskrevet tidligere er ingen
oppfordring til å dra ut og gjøre idiotiske ting på syre. Det kan være svært skremmende eller i verste fall meget farlig.

I denne situasjonen tok jeg på meg ansvaret for at alle skulle ha det bra rent psykisk, og jeg hadde erfarne seilere med meg som tok ansvaret for de praktiske forholdene. Alle beholdt roen og alle var personer av stabil karakter.

Med dette sagt, her er rapporten:

I fjor sommer dro jeg på liten seiletur.. Jeg tok bussen ned til Risør og møtte to venner fra Oslo der. De hadde satt opp leir på en liten holme, hvor vi tente opp bål og tilbragte natten. I bagen min lå 6 syrelapper med ukjent trykk, masse klær og god musikk..

TIdlig neste morgen seilte vi til Kragerø i den lille Ynglingen for å handle mat. Vi tuslet litt rundt i byen, og etter ca en time heiste vi seil og la ut fra havna. Vi hadde ikke motor av noe slag, og vi måtte være i Oslo innen 60 timer, for han som eide skuta hadde noe
viktig han måtte rekke. Vinden blåste vår vei, og litt utpå fant vi ut at dette var en god dag for å tygge lapper. Vi diskuterte det litt, og fant så ut at vi skulle spise to hver.

Mens vi satt og ventet på oppturen blåste det mer og mer opp, og i det lappene virkelig begynte å kicke inn, suste båten dritfort avgårde på rene naturkrefter... Det var en utrolig god følelse, å sitte der ved roret og fly gjennom de høye bølgene, ri på dem, og samtidig kjenne vinden rive i seilene og drive oss effektivt fremover. Frihetsfølelsen jeg får av å være på havet kan bare sammenlignes med følelsen jeg får av å være høyt oppe i fjellet. Jeg elsker det, og med magiske tryptaminer i blodomløpet ble det om mulig enda bedre.

Syra fikk himmelen, skyene og bølgene til å se ut som en veldig overdrevet datamanipulasjon av et dynamisk postkort-fotografi. De visuelle opplevelsene var rett og slett for perfekte, det var nesten litt mistenkelig.. Vi hadde også et musikkanlegg i båten som gjorde hele miksen av sanseinntrykk enda mer ekstrem.

Vi satte oss et mål, å komme oss til Stavern før det ble mørkt, og satte derfor kursen et stykke ut mot havet i stedenfor å følge kysten.

Jo lengre vi kom ut jo mer blåste det opp, og jo større og større ble bølgene. Langt der inne mot babord kunne vi skimte konturene av noen store klipper som lå mellom oss og fastland, og for å være sikre på at vi ikke skulle komme borti dem satte vi kursen enda litt lengre ut.

Så, plutselig, begynte været å oppføre seg veldig underlig. Bølgene, som egentlig var svære dønninger fra havet ble høyere og høyere, og til slutt var de høyere enn både båten og masten. Heldigvis var de såpass lange at vi for det meste ble liggende på toppen av dem og duve opp og ned i bølgedalene.Det var tydelig at vi hadde kommet enormt langt ut på havet, mye lengre enn det vi skulle, og nå var det bare om å gjøre å komme seg i sikkerhet.

Strømningene i vannet kom nå fra alle kanter og drev båten i alle mulige retninger samtidig, noe som gjorde det veldig vanskelig å holde roret. I tillegg snudde vinden konstant, hele tiden, og i stedenfor å gi oss en stabil drivkraft, røsket den nå masten frem og tilbake, til høyre og venstre... Vannet plasket i bøttevis inn i båten så gulvet til slutt var dekket av vann.

Det føltes som å sitte i en vaskemaskin eller noe sånt, alle naturkreftene drev oss i hver sin retning på en gang, og jeg ble mer og mer grønn i trynet. Jeg ga all kontroll av båten over til han som eide den og ba han pent om han ikke bare kunne få oss inn til land så fort som mulig.. Han lovte å gjøre sitt beste, men i og med at han aldri hadde tatt LSD før, må jeg innrømme at jeg var en smule urolig..

Mens jeg lå der og spøy over rekka på båten, satt den fungerende styrmannen vår og så på at jeg og han andre fyren morfet oss om til diverse skapninger, kameleoner og det som verre er.. Det er ganske imponerende egentlig, at han satt der og styrte båten og klarte å holde kursen, mens selveste Poseidon tilsynelatende prøvde å ta livet av oss...

Tilstandene ble bare verre og verre, og det virket ikke som om båten kom seg av flekken. Tiden så heller ikke ut til å bevege seg stort, og jeg ble ikke akkurat mindre sjuk av situasjonen. Jeg klamret meg fast, og tviholdt på tanken om at alle ting og hendelser er midlertidige tilstander av energi, og at før eller siden var vi nødt til å komme oss vekk herfra. Dette er noe av det mest slitsomme jeg har opplevd. Å være spysjuk på LSD har jeg erfart en gang før, det er ubehagelig nok, men når vi i tillegg var i en slik faretruende situasjon ble det ekstra jævlig. Jeg beholdt roen hele tiden, og ble ikke hysterisk eller noe sånt, men det var allikevel en svært ubehagelig opplevelse som jeg ikke unner noen...

Ut av bølgene sprutet det plutselig masse hvitt skum, og en svær fiskeskute knuste seg vei gjennom bølgene forran oss. Den kom ut av ingen steder, om minnet om en atom-ubåt som bryter vannoverflaten med et brak. Og så, like fort som den dukket opp, forsvant den igjen. Stemningen ble mer og mer mystisk der ute, og jeg fikk på et tidspunkt sterke assosiasjoner til Bermuda trialgelet og alle de røverhistoriene man hører derfra.

Hele greia var mildt sagt en mektig opplevelse, og hvordan de to andre hadde det, som ikke har drevet noe særlig med psykedelika fra før, kan jeg egentlig ikke forestille meg..

Etter en laaang stund, faktisk hele jævla dagen, virket det som om vi kom oss litt og litt nærmere land, og sakte men sikkert begynte havet å roe seg. I det vi omsider gled lydløst inn i Stavern havn fikk jeg en herlig følelse av ro og trygghet.. Sola hadde nesten gått ned, og vi fant oss en fin brygge på en øy utenfor fastlandet hvor vi manøvrerte båten på ren drivkraft inn ved en bøye.

På brygga sto det en gammel sjøulk, som virket som om han venta på oss. Han så ut som en propp, som kameraten min påpekte, og sto og observerte oss sammen med noen andre gamlinger. Det var tydlig at de snakket om oss. I det vi gikk i land kom han bort og mumlet masse sludder til meg gjennom barten sin. Jeg svarte så høflig jeg kunne men hadde egentlig mest lyst til å dytte han over bryggekanten og få litt fred og ro. De virket litt grinete i det vi gikk fra dem, men å skravle med masse grilldress-fjols var ikke av høy prioritet akkurat da, så vi kom oss vekk så fort vi kunne.

Omsider, etter mye styr, fant vi oss en bålplass og fyrte opp både det ene og det andre. Ah, å sitte der etter den opplevelsen og røyke en joint var rett og slett ubeskrivelig. Vi sov under åpen himmel den natten, og tidlig neste dag satte vi seil igjen for å rekke tidsfristen vår..

Når jeg ser tilbake på det var det egentlig en veldig givende tur. Selv om jeg aldri ville opplevd det igjen. Jeg lærte en god del om mine egne begrensninger, ihvertfal rent fysisk, og jeg kommer til å planlegge en slik type tur mye bedre ved en eventuell senere anledning.

Det er vel og bra å være impulsiv, men det er også viktig å være klar over sine egne fysiske og psykiske begrensninger. Samt det å vite at du er i en trygg og forsvarlig setting.

Kort oppsumert: Mye sterke inntrykk og følelser, idylliske natur-stemninger pluss en god porsjon frykt og avsky

KP = Kvalitets poeng.

Det kan gies ved å trykke på det grønne krysset i helt til høyre i enden av en tråd eller post, hvor det står Regelbrudd? |Edit| - |Quote|.

Hvorfor folk bryr seg så om det er et veldig godt spørsmål. Spesielt dette med hvorfor folk bryr seg om å skrive at de gir KP.
Kvalitets poeng kan evt. leses av i profil loggen og de som er nyskjerrige på hvem som har gitt eller fått KP kan lese det i profilen til den individuelle bruker.
Å avslutte en post med KP synest jeg bare er unødvendig og nesten på grensen irriterende.. Who cares, liksom? Og for dem som gjør det, sjekk profilen til vedkommende.

Nå kan jeg ikke uttale meg om hvordan folk tenker, men det kan virke som om enkelte har behov for å skryte over å ha gitt KP, gjerne i håp om å få KP tilbake av vedkommende som de gav poeng til.

Kvalitetspoeng er en helt grei funksjon, men å måtte avslutte en post med KP for U og lignende synest jeg blir idiotisk spam! KP kan "brukes" til så mangt. Finnes ingen fasit på hva som er KP verdt eller ikke. Dog, er ment for spesielt gode og informative tråder/poster.
Mange bruker det også i sammenheng hvor de er enig i det som står i tråden eller posten, men som ikke har noe mer å tilfløye emnet.
______

Når det er sagt, er dette mentalment's triprapport, så diskusjoner rundt KP tar vi ikke her. Men siden spørsmålet kom opp, tok jeg meg min frihet å forklare det og si min mening.
______


edit
Måtte bare editere her og si at mitt innlegg ikke var ment som herts mot KP. Kvalitets poeng er vel og bra, men det er bare irriterende å lese KP 4U spam.
Ikke la meg stoppe dere i å gi mentalmelt kudos(KP) for denne rapporten =)
So, triprapport.: