God aften, jeg har et aldri så lite problem jeg trenger å få luftet med dere.
Min familie har i mange år vært venn med en annen familie der eldste barn er autist. Jeg har ikke tilbrakt så mye tid med vedkommende før, bare litt nå og da, og har aldri anstrengt meg for å bli kjent med han.

I det siste har moren hans vært meget opptatt med medisinstudier og eksamen, så min mor har invitert han mye hit så hun har fått tid alene til å studere.
Dette har resultert til at jeg og min yngre bror har tilbrakt en god del tid med han alene. Før har det alltid vært voksne rundt som har kunnet ta seg av han, og hjelpe han med ting, ikke minst jeg har bare kunne vandret bort når kommunikasjonen har blitt vanskelig. Dette kan kanskje høres litt kynisk ut, men jeg har aldri klart å forstå han og ikke minst hvordan jeg skulle ha oppført meg til han.

Det samme gjelder min yngre bror, som forresten er jevngammel med han, om ikke et par år yngre. De er da 17 og 16-15 ( litt usikker) og jeg på 19.

Nå har jeg kommet til et punkt der virkelig vil forstå han, og ikke minst være en slags venn. Fordi jeg ser at om ikke jeg eller min bror klarer det, så er det ikke så stort flere å ta av.

Hvis jeg ser på min mor hvordan hun oppfører seg til han, så er det som et forhold til et lite barn i oppvekstfasen. Der hun ofte får en slik småbarnsmor klang i stemmen når hun sier ting som: ''Nei, må ikke gjære sånn nei Ola, det er ikke lov.'' Han heter forresten noe annet, men syns det er greit å la han være anonym. Og rett og slett er der hele tiden og setter han i aktiviteter som puslespill, donald lesning, leke med katten og den slags.

Derimot min bror og jeg snakker til han som vanlig utenom litt klarere i stemmen, og bruker mye navnet hans. Dette kan ha noe med at han ofte snakker om seg selv i tredje person. Og vi prøver å få han med å spille tvspill, spille badmington, kubb, fiske ol. Det ender aldri som jeg og min bror har sett for oss, enten finner han på egne regler, finner på egne aktiviteter i våres felles aktiviteter eller rett og slett går lei.

Vi prøver jo å behandle han som en helt ordinær 15-16-17 åring, men er det rett? Og hvordan skal vi snakke med han på best måte? Og ikke minst forstå hvem han er, ikke bare hva han vil? Har dere noe generelt tips for en 17 og 19 åring som prøver å bli venn med en autist?

Jeg har mange spørsmål, og kommer sikkert til å stille flere om jeg får svar på mine første. Tror dette får holde får nå vertfall.

http://www.vfb.no/no/tema/a/autisme_...b7C_wlfWXH.ips

http://www.autism.org.uk/living-with...teraction.aspx

http://voices.yahoo.com/how-effectiv...th-640416.html

Om du ikke allerede har vært innom dem..

Autisme er ikke en lett sak å sette i bås, å kommunisere med en autist er ikke det samme som å kommunisere med en annen autist, det handler rett å slett om å gjøre å finne rett måte å angripe saken på i mine erfaringer..

Har ikke all verdens tid å dele min erfaring men jeg må bare applaudere holdningen og "forsøket" ditt, det krever sitt å begi seg utpå ett slikt prosjekt, både av tålmodighet og medmennesklighet. kudos!

Min stemor er utdannet barn og ungdoms arbeider. Hun har snakket mye om forskjellige typer diagnoser, det en av dem er autist. Autist er nemlig et veldig vidt begrep, blant annet at de som regel ikke er disse super geniene vi ser i film som ikke kan noe annet en matte for eksempel. De er ofte ganske langt bak når det kommer til sosial utvikling og det veldig lang tid for dem å lære seg dette, de glemmer også fort det de har lært. Så hvis du lærer han reglene til kubb en dag så husker han det kanskje ikke neste dag og dette kan foregå i flere uker uten at han husker reglene. Dette er bare en av de mange tingene du må huske på når du er med han, tålmodighet er også et veldig viktig element, aldri bli sint fordi han ikke husker noe du lærte han etc.

Ellers kan det være smart å prøve å få litt mer info om diagnosen hans, spesielle ting ved han, om det er noe han er veldig god til også videre, det å snakke med moren hans kan også være smart. En ting som er nesten helt sikkert er at han ikke er på samme nivå som deg eller din lille bror når det kommer til sosiale normer eller forståelse av ting, så derfor er det smart å snakke med moren om hva han kan av ting

Jeg har prøvd å lese en del, men jeg føler ikke at jeg helt klarer å kjenne meg igjen i alt. Det er som du sier veldig forskjellige mennesker og grader av autisme og ikke minst personlighetstrekk som kommer frem. Det er derfor utfordrende å tolke det opp mot han som er skrudd sammen av mange forskjellige ting, og ikke så lett å tyde.

Det er selvfølgelig mange gode tips til hva man ikke skal gjøre.
Mange av de har jeg lært den på harde måten dog.

Tror det beste rådet jeg kan gi deg er å spørre moren hans. Hun kjenner ham godt, vet hva han liker og ikke liker og deler sannsynligvis svært gjerne om du viser interesse Kjennskapen til den aktuelle personen er gull verdt.

Over reaksjon på skader er en gjenganger, men jeg ikke om det er noen måte å forhindre dette på dessverre.

Det er med andre ord viktig for han med masse sympati

Som allerede sagt, autister er veldig forskjellige, og det finnes ingen generelle anbefalinger.. men jeg har noen observasjoner som muligens kan hjelpe:

Autister skjønner ikke sosiale koder intuitivt, fordi de i stor grad ikke klarer å lese andres følelser. Imens vi andre læres opp til hvordan oppføre oss ved å se på hvordan andre reagerer er dette informasjon de kort og godt mangler.

Det betyr at for veldig mange av dem må man si eksplisitt og tydelig hva man mener og føler.. og man må tolke hva de gjør annerledes. Sier de sårende ting eller oppfører seg bryskt betyr det ikke nødvendigvis at de oppfører seg dårlig, men de legger kort og godt ikke merke til andre reagerer negativt.

Det er også dog viktig å skjønne at de også kan være bedritne drittsekker, på lik linje med andre, man må ikke forstå dem ihjel. De er ikke dumme og de er mennesker som alle andre, men det er mye informasjon om hva som skjer rundt dem de rett og slett ikke plukker opp.

Pass på å ikke aksepter trusler/truende adferd. Det kan fort skli ut og bli veldig vanskelig å luke ut...

Dette var veldig gode sider du linker til, har bare lest den første og skummet litt i de to andre, men dette er sider jeg mer eller mindre skal pugge, da dette er svært relevant stoff for meg, takk skal du ha.

Han er heldigvis veldig fredelig, utenom hvis jeg tar godteri som er hans. Så det har jeg sluttet med.

Jeg må si det var veldig god respons i denne tråden, og har allerede klart å forstå han litt bedre. Det viktigste tror jeg som creavator nevner, er å sette han i aktiviteter som han blir fascinert av, men som jeg og min bror ikke nødvendigvis skjønner helt. For eksempel la han tegne og studere katter mens vi spiller tvspill, fordi han er også veldig interessert i kattene være.

Etter litt snakk med familien hans, så har jeg også funnet ut at han klarer å få feber ved kraftig hjemlengsel. Noe som for meg er helt merkelig. Flere ganger når han har vært her har han klaget på varm panne, og rødfarge i kinnene osv. Har aldri tatt det helt seriøst pga av mye overdriving med sykdom/skader tidligere. Det viser seg nå at han faktisk ''presser'' fram feber når han har kraftig hjemlengsel. Han blir alltid helt frisk etter å ha vært et par timer hjemme igjen.

Om du forventer å bli venn slik man blir venn med en med f.eks. Downs syndrom, så tror jeg du kan bli skuffet. Empati og speiling kan være langt bak eller ikke-eksisterende. Klemmer og appreciation kan man se langt etter

Veldig god taktikk å være redskapet som setter ham i kontakt med ting han liker. Det er alfa og omega for dem jeg kjenner, i alle fall. Kan rette opp en del stress også (høye lyder, skade, hjemlengsel, forandringer osv.). En autist i min omgangskrets blir roligere av musikk f.eks. (musikkfreak).

Meget fascinerende type, og ikke minst dere to som prøver så godt dere kan å bli bedre kjent med han! Faith in humanity restored etc

Det du sier om mora di og småbarnsstemmen hun snakker til ham med, er typisk i slike situasjoner... Jeg lurer faktisk på om det nesten kan være direkte skadelig om man vokser opp med det, og aldri blir prata til i en seriøs tone.

Håper ikke guttens egen mor også prater til ham slik hele tiden, jeg tror det er viktig å bli prata til ordentlig i blandt...

Kan noen av dere å spille noe musikkinstrument? Kanskje han hadde digga litt live musikk fra dere, eller evt prøve å lære han basics om hvordan en gitar funker... eller vise ham innsiden av et piano, og forklar ham hvordan det henger sammen med at hammeren slår på strengen etc... Slike ting kan fort bli veldig spennende for en som er autist, tror jeg

Posta egentlig mest for å gi dere creds da! Dere er gode mennesker

Kjenner igjen det du sier om autist og katter. Jeg har sett en autist sitte med ei ekte villkatte på bordet foran seg å nesten ha en vettug samtale. Første gangen jeg har sett villkatter som ikke hater folk.

Dere er gode folk! kreds og kp! (eller SK eller hva man skal kalle det nå)..

Har desverre ingen gode erfaringer å dele.
Var en autist på barneskolen som jeg fikk forbud for å snakke med, etter en uheldig episode.
Hvert friminutt så satt han på samme trappen og telte til tre høyt. EN TO TRE - EN TO TRE - EN TO TRE, and so on. Kunne sitte og telle til tre høyt i en halvtime eller mere.

Jeg gikk bort til han og sa FIRE, rett etter han hadde sagt TRE. Han stoppet helt opp, så jeg talte like høyt som han til EN TO TRE FIRE en gang til. Da flippet han ut og begynte å brøle og ble helt totalt utagerende.

Han sluttet og telle til tre og var stille resten av barneskolen, så jeg hadde vist ødelagt etpar år med intensiv trening!

Var sikkert totalt feil approach, men det var ikke så enkelt å vite om når jeg selv var 8-9 år gammel.

En kunnskapsløs tolkning. Det er nok heller det at autister har sanseproblemer, sånn at det som kjennes lite ut for deg rett og slett kjennes vondere og mer intenst ut for ham. Selv om masse sympati sikkert også er viktig.
http://arstechnica.com/gaming/2013/0...sory-overload/

Det var nok mer som meditasjon som han trengte for ikke å bli overspent. Jfr. feber som ble over her.

Det er nok vanskelig å få til et gjensidig givende forhold til en autist, det vil alltid måtte være mye på deres premisser.

For det første er det dette med at de veldig ofte ikke liker å bli fortalt hvordan ting funker. De lager egne regler i leken og bruker gjenstander på en annen måte enn de er ment til, og det må de nesten bare få lov til å gjøre. De sliter generelt med kommunikasjon, og spesielt i forhold til generalisering og abstraksjon. De kan f.eks. kjenne til alle bilmerkene i verden, men Honda og Mercedes er to forskjellige ting og kan ikke være bare "bil". En vanlig måte å beskrive måten en autist tenker på er at man tenker seg en tribune full av folk. For deg og meg er det en folkemengde - for en autist er det tusen forskjellige personer og ansikter. Det samme gjelder lyder, verden er full av lyder og en autist tar inn alt og klarer ikke generalisere og plassere noe i bakgrunnen for å skille ut det som er viktig å oppfatte. Derfor blir deres verden fort kaotisk og de trenger sin telling og sine regler for å holde ut. Det må være faste regler, gjerne samme mat på samme dag osv. og forutsigbarhet hele tiden. En autist setter vanligvis ikke pris på forandringer.

I hvilken grad en autist setter pris på andres selskap eller bare må finne seg i det varierer. Mange sliter med språk og de som er hardt rammet lærer aldri å snakke. Andre kan ha problemer med å virkelig forstå betydningen av ordene (igjen abstraksjon). De oppfatter språk helt konkret, og vil dermed ofte bomme på hva avsender egentlig mener, f.eks. kan å gå på ski oppfattes som å tråkke rundt oppå skiene (jada, dårlig eksempel, jeg vet). Du bør aldri bruke ironi overfor en autist, det skjønner de ikke.

En del autister liker ikke øyekontakt og kroppskontakt.

Nå er jo autister også forskjellige, som alle andre, så det går nok ikke an å lage et sett regler som funker for alle. Men man kommer et stykke på vei med å skjønne hva som egentlig er problemet deres.

Endelig kunne jeg forstå deler av boka "The Curious Incident of the Dog in the Night-time" (som jeg forresten anbefaler sterkt!) og bekjente som har en del autistiske trekk. Veldig god forklaring, takk for det!