Jeg er en som sliter litt med å finne ut hva som skjer med meg og har lest om depersonalisering og derealisering her.
Jeg har ptsd fra de siste årene går til psykolog og dissosierer mye dvs fortrenger, fornekter, men jeg zooner også ut og blir robotisk, kald og følelesløs i den grad at jeg ikke lenger kjenner meg som det empatiske mennesket jeg var før. Dissosiasjonen gjør at det er sjeldent jeg klarer å faktisk si noe til psykologen fordi jeg er ikke der følelsesmessig og alt blir så mekanisk og fjernt som jeg går på autopilot og bare sier ja og nei som en maskin. Jeg klarer ikke engasjere meg i noe følelsesmessig enten det er kontakt og bånd med mennesker eller grusomme hendelser og går litt i en boble eller har et veldig sterkt skjold rundt meg hele tiden. I alle situasjoner det er normalt å føle glede, smerte, nytelse eller kjærlighet så zooner jeg ut og klarer ikke ta det til meg. Jeg vet ikke om det går under dissosiasjon eller noe annet?
I tillegg så kan jeg inni denne boblen skape en fantasipersonlighet hvor jeg sier, gjør og planlegger ting som ikke er meg og som jeg blir trist og skamfull over etterpå. I den fantasipersonligheten tror jeg at jeg på en måte får utløp for mye av følelsene jeg vanligvis dissosierer fra og som jeg ikke har fått bearbeidet men mens jeg er i den fantasipersonligheten er det som at ingenting annet eksisterer og det er kanskje en slags flukt fra virkeligheten. Jeg har hørt om de med dissosiativ personlighetsforstyrrelsene som lever splittet med mange forskjellige personligheter men jeg vet ikke om det passer med meg fordi jeg er klar over hvem den ekte jeg er og den fantasipersonligheten er mer en flukt. Jeg husker den ekte meg mens jeg er i den personligheten men samtidig er det den personligheten som styrer meg når jeg er i den. Noen ganger kan jeg føle meg som "den personen" men så går det noen timer eller dager til jeg snapper ut og føler sterk avsky til "den personen". Det er ikke snakk om rus eller noe men at jeg føler meg disconnected fra meg selv og skaper denne fantaspersonligheten for å stimulere hjernen,lage en fantasverden lettere å leve i enn den verden med traumer jeg har ellers. Det rare er at den personligheten jeg flykter inn i er en jeg både hater og liker det føles fint å flykte inn i men som hvertfall uansett ikke er godt for den ekte meg!.. Er det noen fler med ptsd som kjenner seg igjen eller kan hjelpe meg å sortere hva det er som er galt med meg? Jeg klarer ikke beskrive det for psykologen og sliter med å skille på definisjonen av dissosiasjon, depersonalisering, derealisering og dissosiativ.. Uansett hva det er så har det sammenheng med ptsden min men jeg finner ikke noe beskrivelse av dette når jeg leser om ptsd heller på forhånd takk for svar
Jeg har ptsd fra de siste årene går til psykolog og dissosierer mye dvs fortrenger, fornekter, men jeg zooner også ut og blir robotisk, kald og følelesløs i den grad at jeg ikke lenger kjenner meg som det empatiske mennesket jeg var før. Dissosiasjonen gjør at det er sjeldent jeg klarer å faktisk si noe til psykologen fordi jeg er ikke der følelsesmessig og alt blir så mekanisk og fjernt som jeg går på autopilot og bare sier ja og nei som en maskin. Jeg klarer ikke engasjere meg i noe følelsesmessig enten det er kontakt og bånd med mennesker eller grusomme hendelser og går litt i en boble eller har et veldig sterkt skjold rundt meg hele tiden. I alle situasjoner det er normalt å føle glede, smerte, nytelse eller kjærlighet så zooner jeg ut og klarer ikke ta det til meg. Jeg vet ikke om det går under dissosiasjon eller noe annet?
I tillegg så kan jeg inni denne boblen skape en fantasipersonlighet hvor jeg sier, gjør og planlegger ting som ikke er meg og som jeg blir trist og skamfull over etterpå. I den fantasipersonligheten tror jeg at jeg på en måte får utløp for mye av følelsene jeg vanligvis dissosierer fra og som jeg ikke har fått bearbeidet men mens jeg er i den fantasipersonligheten er det som at ingenting annet eksisterer og det er kanskje en slags flukt fra virkeligheten. Jeg har hørt om de med dissosiativ personlighetsforstyrrelsene som lever splittet med mange forskjellige personligheter men jeg vet ikke om det passer med meg fordi jeg er klar over hvem den ekte jeg er og den fantasipersonligheten er mer en flukt. Jeg husker den ekte meg mens jeg er i den personligheten men samtidig er det den personligheten som styrer meg når jeg er i den. Noen ganger kan jeg føle meg som "den personen" men så går det noen timer eller dager til jeg snapper ut og føler sterk avsky til "den personen". Det er ikke snakk om rus eller noe men at jeg føler meg disconnected fra meg selv og skaper denne fantaspersonligheten for å stimulere hjernen,lage en fantasverden lettere å leve i enn den verden med traumer jeg har ellers. Det rare er at den personligheten jeg flykter inn i er en jeg både hater og liker det føles fint å flykte inn i men som hvertfall uansett ikke er godt for den ekte meg!.. Er det noen fler med ptsd som kjenner seg igjen eller kan hjelpe meg å sortere hva det er som er galt med meg? Jeg klarer ikke beskrive det for psykologen og sliter med å skille på definisjonen av dissosiasjon, depersonalisering, derealisering og dissosiativ.. Uansett hva det er så har det sammenheng med ptsden min men jeg finner ikke noe beskrivelse av dette når jeg leser om ptsd heller på forhånd takk for svar