Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  18 3023
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Anbefaler at dere lager en egen tråd der dere kan diskutere voksne barns ansvar overfor foreldre med rusproblemer. Dette hjelper ikke trådstarter.
Vis hele sitatet...
Enig. Dere kan fortsette her.
Sist endret av Myoxocephalus; 10. november 2020 kl. 20:28.
Vi kan godt diskutere hva som funker mot alkoholproblemer, men det er dessverre fint lite du får gjort for å hjelpe ham så lenge han ikke vil hjelpes.

Det harde faktum er at faren din er en voksen mann som har ansvar for sitt eget liv. Du har først og fremst ansvar for ditt liv. Det kan høres litt hardt og kynisk ut, men det er det ikke:

Vi har ikke skyld i våre traumer, men vi har ansvar for å håndtere dem. Det ansvaret har ikke din far tatt, og det har gått ut over deg. Hans foreldre tok heller ikke ansvar for sine egne problemer, og det gikk ut over din far. Ser du mønsteret? Når man ikke tar ansvar for å håndtere sin egen bagasje så har det en lei tendens til å gå ut over andre. Selv om fortrengingen kan være et forsøk på å beskytte andre og sette sine egne problemer vekk, så går det ut over noen. Altfor ofte så er disse "noen" de mest sårbare, nemlig ens egne barn.

Det mest ansvarlige du kan gjøre er å ta vare på deg selv. Sjekk ut linken til myoxo, og begrens kontakten du har med din far til et nivå som du klarer å håndtere uten at det blir for mye for deg. Det der med å ta på egen oksygenmaske først handler ikke om egoisme, det handler om at du ikke kan være der for andre på en god måte om du ikke kan puste selv.
Har du noen kilde på at dette med å "ta ansvar" / kreve ansvarlighet hjelper? Eller bare føles det riktig?

Utover det så er jeg enig med rådene du gir til TS
Sist endret av Pruttnisse; 10. november 2020 kl. 15:18. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Pruttnisse Vis innlegg
Har du noen kilde på at det å kreve "ansvarlighet" hjelper? Eller bare føles det riktig?
Vis hele sitatet...
Jeg har ikke hevdet at det hjelper å kreve noe som helst. Jeg har sagt at det er hans ansvar. Om han tar det eller ikke er opp til ham.

Poenget er at det er et ansvar datteren ikke kan ta, og hvis hun prøver å gjøre det likevel så risikerer hun å miste seg selv i dragsuget.
Sist endret av *pi; 10. november 2020 kl. 15:27.
Sitat av *pi Vis innlegg
Jeg har ikke hevdet at det hjelper å kreve noe som helst. Jeg har sagt at det er hans ansvar. Om han tar det eller ikke er opp til ham.
Vis hele sitatet...
Hvordan er det ikke et moralsk krav om å ta ansvar? Implisitt men dog. Jeg mener, åpner du for at det er tilgivelig å ikke?

Det er paradoksalt for meg at det skulle være moralsk uforsvarlig av en forelder å henfalle til et uansvarlig liv (som du nevner at kan være en konsekvens av omstendigheter utenfor dens kontroll), men ikke moralsk uforsvarlig å "forlate" en forelder som ikke kan noe for det den forlates for.

Poenget jeg prøver å komme til er at det ikke er noe vits å fordele skyld på noen, eller holde på med "ansvar".
Sist endret av Pruttnisse; 10. november 2020 kl. 15:44. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Pruttnisse Vis innlegg
Hvordan er det ikke et moralsk krav om å ta ansvar? Implisitt men dog. Jeg mener, åpner du for at det er tilgivelig å ikke?
Vis hele sitatet...
Tilgivelse er et begrep jeg strengt att ikke er helt sikker på hva betyr, og uansett ikke så relevant for det jeg snakker om.

Det er paradoksalt for meg at det skulle være moralsk uforsvarlig av en forelder å henfalle til et uansvarlig liv (som du nevner at kan være en konsekvens av omstendigheter utenfor dens kontroll), men ikke moralsk uforsvarlig å "forlate" en forelder som ikke kan noe for det den forlates for.
Vis hele sitatet...
Jeg synes det er rart å sammenlikne relasjonen mellom en forelder og et lite barn med relasjonen mellom to voksne. Ja, jeg mener det er forsvarlig å forlate en relasjon til en voksen hvis man ser at den er skadelig. Det kan av og til være det eneste ansvarlige. Ikke at det nødvendigvis er tilfelle her, og det e ikke nødvendigvis enten/eller heller. Man må justere involveringen etter hva man tåler.

Poenget jeg prøver å komme til er at det ikke er noe vits å fordele skyld på noen, eller holde på med "ansvar".
Vis hele sitatet...
Det virker som du blander skyld og ansvar.

Jeg har ikke skyld i det andre har påført meg av skade, det er deres feil. Jeg har derimot ansvar for å håndtere den skaden på en ok måte. Det er ikke rettferdig, men sånn er det. Det ansvaret har jeg ikke fordi det er min feil, men fordi det bare er jeg som kan ta det. Hvis jeg nekter å ta tak i mine egne problemer og i stedet lar det gå ut over mine barn, da er det faktisk min feil. Hvis alle skal plassere ansvaret for sine handlinger en generasjon bakover så bryter vi aldri sirkelen.

For å gjenta meg selv litt: Jeg sier ikke at hvis datteren bare krever det hardt nok så kan hun få ham til å ta det ansvaret. Det ville paradoksalt nok være å legge ansvaret på henne igjen. Det handler enkelt og greit om å innse at hvordan en voksen mann velger å håndtere sine problemer, det er på han. Man kan tilby hjelp, men det er han som må velge hva han skal gjøre med sine egne greier, og så må man kanskje til syvende og sist akseptere at man ikke kan fikse andre voksnes problemer. Det er en slags sorgprosess, antar jeg. Men skal man fortsette å ta det på egne skuldre så brenner man seg ut. Det er ikke bra for en selv eller de rundt seg. Det TS har ansvar for er å håndtere sine egne problemer på en sunnere måte, slik at hun ikke viderefører de dysfunksjonelle mønstrene enda en generasjon fremover. Det krever av og til at man setter egne behov først.
Sist endret av *pi; 10. november 2020 kl. 16:35.
Sitat av *pi Vis innlegg
Jeg synes det er rart å sammenlikne relasjonen mellom en forelder og et lite barn med relasjonen mellom to voksne.

...

Det TS har ansvar for er å håndtere sine egne problemer på en sunnere måte, slik at hun ikke viderefører de dysfunksjonelle mønstrene enda en generasjon fremover. Det krever av og til at man setter egne behov først.
Vis hele sitatet...
Nå er jo TS voksen, og det er snakk om relasjon mellom to voksne.

Hvor har TS sagt noe som indikerer at den ikke håndterer problemene sine på en sunn måte? Hva er kilden din på hva som er "sunt"? Er det noe objektivt gjenkjennelig, eller din personlige mening?

Hvordan er det si at noen bærer ansvar for å "håndtere problemene sine" hvis det ikke finnes en beviselig effektiv og sikker fremgangsmåte for å gjøre det, hjelpsomt eller riktig? Igjen kilder på at det er mulig, og til hvilken grad hadde hjulpet. Denne indikerer f.eks. at potensielt kun et mindretall responderer på behandling som noe kurativt.
Det kan hjelpe, det er bare ikke garantert

Nei. Jeg ville sagt at hverken den som har blitt skadet, eller har skadet (gjennom å være ansvarsløs), egentlig bærer noe ansvar. Det å blande inn krav om å ta ansvar er derimot noe som funker språklig, og følelsmessig, men ikke nødvendigvis reelt.

Alder har forøvrig ikke noe å si på hva man kan forvente av noen. En voksen autist f.eks. er fortsatt autist - og kan være 3 år gammel i hode. En person som pådrar seg en hjerneskade (kilde2) vil -slik jeg ser det- uavhengig av hvor gammel den er ikke bære hverken mer eller mindre ansvar for hva hjerneskaden dens fører til.

Det å erklære at fordi noen er voksen så kan eller skal man forvente noen mer av dem, høres greit ut, men jeg synes ikke det funker sånn egentlig hvis man tar hensyn til individets faktorer.

Men nei, jeg vil ikke si at du er "ansvarlig for dine foreldre", men det er også egentlig feil å forvente at de skal være og oppføre seg ansvarlig overfor deg - fordi det ikke sikkert de kan.

Det kan være mer hjelpsomt å bare akseptere at noen "er sånn", men det er bare min personlige erfaring.
Sist endret av Pruttnisse; 10. november 2020 kl. 17:39. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Pruttnisse Vis innlegg
Hvor har TS sagt noe som indikerer at den ikke håndterer problemene sine på en sunn måte?
Vis hele sitatet...
Ikke i det hele tatt. Men jeg vet av erfaring at det er nødvendig å ta hensyn til egne behov og grenser for å kunne fungere for andre, så derfor er det mitt råd til TS: Ta vare på deg selv, og innse begrensningene i hva du egentlig kan gjøre for en voksen person som ikke vil hjelpes.

Hvordan er det si at noen bærer ansvar for å "håndtere problemene sine" hvis det ikke finnes en beviselig effektiv og sikker fremgangsmåte for å gjøre det, hjelpsomt eller riktig? Igjen kilder på at det er mulig, og til hvilken grad hadde hjulpet. Denne indikerer f.eks. at potensielt kun et mindretall responderer på behandling som noe kurativt
Vis hele sitatet...
Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å gjøre dette så jævlig komplisert: Faren er ansvarlig for hvordan han velger å håndtere problemene sine. Datteren kan tilby hjelp, men er ikke ansvarlig for å få faren til å ta imot den. Han velger selv, og må leve med sitt valg. Det er ikke jeg som blander inn moral og tilgivelse og sånt her. Hvis TS synes det er vanskelig å forstå hva jeg mener, så kan hun spørre.

Alder har forøvrig ikke noe å si på hva man kan forvente av noen. En voksen autist f.eks. er fortsatt autist - og kan være 3 år gammel i hode. En person som pådrar seg en hjerneskade (kilde2) vil -slik jeg ser det- uavhengig av hvor gammel den bære hverken mer eller mindre ansvar for hva hjerneskaden dens fører til.
Vis hele sitatet...
Ærlig talt, nå bare kverulerer du. Dette gidder jeg ikke.
Sist endret av *pi; 10. november 2020 kl. 17:41.
Sitat av *pi
Ikke i det hele tatt. Men jeg vet av erfaring at det er nødvendig å ta hensyn til egne behov og grenser for å kunne fungere for andre, så derfor er det mitt råd til TS: Ta vare på deg selv, og innse begrensningene i hva du egentlig kan gjøre for en voksen person som ikke vil hjelpes.
Vis hele sitatet...
Samme erfaring, ikke noe å utsette på det

Sitat av *pi
Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å gjøre dette så jævlig komplisert: Faren er ansvarlig for hvordan han velger å håndtere problemene sine. Datteren kan tilby hjelp, men er ikke ansvarlig for å få faren til å ta imot den. Han velger selv, og må leve med sitt valg.
Vis hele sitatet...
Igjen, enig i at hun ikke har noe ansvar for det.

Sitat av *pi
Ærlig talt, nå bare kverulerer du. Dette gidder jeg ikke.
Vis hele sitatet...
Solid motargument, og takk for at du prøver. God debatt.
Sist endret av Pruttnisse; 10. november 2020 kl. 17:52. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av *pi Vis innlegg
Faren er ansvarlig for hvordan han velger å håndtere problemene sine.
Vis hele sitatet...
Vi er et produkt av samfunnet og til en viss grad er jeg enig i det du sier, men ytre faktorer bestemmer vel så mye som indre, mener nå jeg. Jeg har ikke noe måleinstrument for dette så ta differansen med en klype salt, men poenget står likefult.
Jeg vil også legge til: sorry *pi. Du har et poeng i at jeg kverulerer. Og har jeg også tatt over/dominert tråden. Beklager TS og *pi.

Jeg bare blir triggered av (det jeg forsto som) å kreve at noen "må ta ansvar", som følge av personlige erfaring med å gjøre det og så komme til en personlig inseelse av at det var både bortkastet og skadelig, i mitt tilfelle.

PS: håper det ihvertfall har vært litt hjelpsomt for deg TS - på noen måte.
Sist endret av Pruttnisse; 10. november 2020 kl. 18:23.
Redpilled alfahann
Individualismen har kommet for langt når det å drite i sine egne foreldre og prioritere seg selv presanteres som en nærmest åpenbar quik-fix når foreldrene sliter. Å stille opp for egne foreldre burde bli sett på som regelen, ikke ett slags barmhjertig unntak fra egen selvrealisering.
Sitat av bennnern Vis innlegg
Individualismen har kommet for langt når det å drite i sine egne foreldre og prioritere seg selv presanteres som en nærmest åpenbar quik-fix når foreldrene sliter. Å stille opp for egne foreldre burde bli sett på som regelen, ikke ett slags barmhjertig unntak fra egen selvrealisering.
Vis hele sitatet...
Poenget er ikke å drite i den andre, men at du ikke kan gjøre noe for den andre hvis du kjører deg selv i grøfta i prosessen. Derav oksygenmaskemetaforen som jeg antok var allment kjent og forstått.

Det gjelder om det er foreldre eller andre. Personlig mener jeg foreldre ikke som ikke har prioritert og stilt opp for sine barn ikke bør forvente noen spesialbehandling fra nevnte barn i neste runde heller. Men for all del, kan man hjelpe et medmenneske så bør man. Av og til kan man dessverre ikke det. Å innse det er vondt, og har i alle fall ikke blitt presentert som noen "quick fix" i denne tråden. Tror snarere "sorgprosess" var ordet jeg brukte.

Sitat av Myoxocephalus Vis innlegg
Enig. Dere kan fortsette her.
Vis hele sitatet...
For min del kan du bare slette det, hele diskusjonen er så goddagmann økseskaft at jeg får vondt i frontallappen. Tar langflat selvkritikk for at jeg gadd å fortsette å prøve å forklare hva jeg mente. Det første innlegget mitt her mener jeg imidlertid er et oppriktig godt råd til TS.
Sist endret av *pi; 10. november 2020 kl. 20:45. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Redpilled alfahann
Sitat av *pi Vis innlegg
Poenget er ikke å drite i den andre, men at du ikke kan gjøre noe for den andre hvis du kjører deg selv i grøfta i prosessen. Derav oksygenmaskemetaforen som jeg antok var allment kjent og forstått.
Vis hele sitatet...
Tråden er ett spørsmål om hvordan TS kan hjelpe en forelder mens nesten halvparten av responsen er oppfordringer om å prioritere seg selv, eller presiseringer om at det ikke er noen plikt å stille opp for foreldre. Du presiserte at TS burde prioritere seg selv som en måte å hjelpe faren, men det var det ikke alle som gjorde. Det er altså ikke sammenligningen din med oksygenmasker alene som fikk meg til å reagere.

Når hele fokuset i en tråd om å hjelpe sin egen far blir å hjelpe seg selv tenker jeg at det er et utrykk for en sterk form for individualisme som ikke utelukkende har positive sider.

Sitat av *pi Vis innlegg
Det gjelder om det er foreldre eller andre. Personlig mener jeg foreldre ikke som ikke har prioritert og stilt opp for sine barn ikke bør forvente noen spesialbehandling fra nevnte barn i neste runde heller.
Vis hele sitatet...
Jeg tenker at det generelt er positivt at familiære relasjoner i samfunnet er av en ubetinget art og ikke reduseres til noe ligning over kost-nytte. Det tror jeg gir mange mennesker en trygghet som kan være uvurdelig.

Så kan jeg være enig i at noen relasjoner er såpass skadelige at foreldrene ikke burde kunne forvente noen spesialbehandling eller relasjon over hodet, men jeg tenker det er unntaket og ikke regelen og at det er positivt at det er en viss terskel før noen oppfordres til å bryte kontakten med et familiemedlem eller ikke stille opp for familiemedlemmet. Denne tråden tråden tenker jeg indikerer at den terskelen er lav.

Sitat av *pi Vis innlegg
Å innse det er vondt, og har i alle fall ikke blitt presentert som noen "quick fix" i denne tråden.
Vis hele sitatet...
Du sammenlignet det med å putte en plastmaske over fjeset. Det fikk meg til å tenke på ordet quick fix. Ser at du ville illustrere ett annet poeng og at jeg bomma med den begrepsbruken.
Sitat av bennnern Vis innlegg
Du sammenlignet det med å putte en plastmaske over fjeset. Det fikk meg til å tenke på ordet quick fix. Ser at du ville illustrere ett annet poeng og at jeg bomma med den begrepsbruken.
Vis hele sitatet...
Er du uredelig og misforstår med vilje nå?
Seriøst? Pustemaske. Som på fly, ikke sant? Hvis kabintrykket synker, så sørg for at du får på deg din egen maske før du svimer av, sånn at du kan hjelpe andre etterpå. Hvis du venter med deg selv og først fomler med maska til ungen, så ender du fort opp med at ingen av dere får den på og begge blir hengende bevisstløse. Ikke bra. Derfor fiks deg selv først, for du er særdeles unyttig i koma. Det går imot alle altruistiske instinkter, men det er den riktige og rasjonelle tingen å gjøre i den situasjonen.

Rusrelaterte og andre problematiske relasjoner skaper problemer for alle de involverte. Rydd opp i dine egne problemer først! Deretter kan du vurdere å hjelpe den andre. Ser du? Det er ikke snakk om å ta på ei jævla for plastmaske for å stenge problemer ute eller ignorere foreldre med rusproblemer. Det er snakk om å ta vare på seg selv slik at man kan være til hjelp hvis man vil.

Sitat av *pi Vis innlegg
For min del kan du bare slette det, hele diskusjonen er så goddagmann økseskaft at jeg får vondt i frontallappen. Tar langflat selvkritikk for at jeg gadd å fortsette å prøve å forklare hva jeg mente. Det første innlegget mitt her mener jeg imidlertid er et oppriktig godt råd til TS.
Vis hele sitatet...
Jo, ved nærmere ettersyn har du nok rett i det. Det er ganske håpløst. På den annen side fikk jeg endelig en mulighet til å bruke funksjonen for å duplisere innlegg, og den har jeg aldri hatt noen unnskyldning for å teste før nå. Da må dere nesten bare leve med resultatet, er jeg redd. #cowboymodding
Sist endret av Myoxocephalus; 10. november 2020 kl. 22:09. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av *pi Vis innlegg
Poenget er ikke å drite i den andre, men at du ikke kan gjøre noe for den andre hvis du kjører deg selv i grøfta i prosessen. Derav oksygenmaskemetaforen som jeg antok var allment kjent og forstått.

Det gjelder om det er foreldre eller andre. Personlig mener jeg foreldre ikke som ikke har prioritert og stilt opp for sine barn ikke bør forvente noen spesialbehandling fra nevnte barn i neste runde heller. Men for all del, kan man hjelpe et medmenneske så bør man. Av og til kan man dessverre ikke det. Å innse det er vondt, og har i alle fall ikke blitt presentert som noen "quick fix" i denne tråden. Tror snarere "sorgprosess" var ordet jeg brukte.
Vis hele sitatet...
Ja, det er sant. Gikk en kule varmt der, og tolket i verste retning. Sorry.

Når noen krever at "du" skal være den som bærer dem gjennom livet så er det ikke rettferdig, og ikke noe man må - det er jeg enig i.

Men alle i hjelpeapparatet jeg har møtt har sagt "ta avstand" — på automatikk.
"Den personen har et ansvar for seg selv".
Og så tar ikke de noe ansvar.

Bli med hjem å snakke med personen?

Nei. Det er ikke "passende"...

Må komme hit selv.
Må søke behandling selv.
Må ta ansvar selv.

Nevner det med autisme fordi jeg har opplevd (det jeg synes er) samme dumme tralten/ubegrunnede krav om personlig ansvar fra hjelpeapparatet som pårørende til en med autisme.

En tilstand som for noen med den fører til at de ikke kan ta ansvarlige, fornuftige "valg".

(ikke samme person).

Derfor opplever jeg appeller og krav om personlig ansvar som ansvarløst/ansvarfraskrivende, korttenkt, faktisk litt vidrig, og uendelig lite hjelpsomt.

Og i mitt tilfelle - med han med alkoholismen - så var det ikke en person som krevde noe som helst, men som trengte hjelp og var ofte full.

Han fikk forresten "hjelp" - og ble så skadet av den "hjelpen" han ble utsatt for da han var ung at han drakk hardere.

(Barndomstraumer gjorde at han starta tidlig)

Men psykologen og hjelpeapparatet som tvangmedisinerte en 18 år gammel gutt med nevroleptika
(Hvilken? Hvem vet? Var jo ikke noe vits å fortelle pasienten det)
og fakkings C-vitaminsjokk

Som deretter la han i remmer, og ga han PTSD
som forverret og sementerte den gryende alkoholismen hans,
nei han og de bærer ikke noe ansvar.

Tvert imot. Han "hjalp han" og fikk dø smilende og lovpriset.

De som om igjen og om igjen krevde at jeg skulle ta avstand til den voksne mannen som en gang hadde vært den 18 år gamle gutten, bærer heller ikke noe ansvar.

Men han som var alkoholiker, han som døde som en ansvarløs skamplett, som ikke tok seg sammen og var skadelig ved å tillate seg å være syk - han som hadde tics, traumer fra behandling og flere mislykkede forsøk på å slutte bak seg - han tok tydeligvis ikke nok ansvar.

Når jeg da leser litt om hvordan alkoholisme og rusmisbruk påvirker ens fysiske evne til å ta sånne valg - ansvarfulle valg- så føles det for meg helt feil (og faktisk direkte idiotisk) å kreve det.

Og det er hvis man ikke tar hensyn til at han allerede kunne ha (eller sannsynligvis hadde) nedsatt evne til å ta ansvar eller gode valg gitt omstendigheter utenfor hans kontroll.

Det var ikke foruten grunn at mannen tydde til flaska.

Ja, det var slitsomt for meg med hans fyll, men i ettertid har jeg syntes det er verre leve med å ha "straffet"
(for det var jo defacto det)
ved å ha fulgt rådene og tatt avstand både fysisk og psykisk.

Jeg følte meg ikke bra når jeg gjorde det.

Men jeg ble fortalt/avkrevd at jeg burde det.
Fordi det er jo det man og skal gjøre.
Det er å ta ansvar for seg selv.

Og noen middelvei var det ikke snakk om: "ta avstand eller bli skadet."

Har bokstavelig talt blitt fortalt:

"Du må tenke på deg selv. Det er hans ansvar å tenke på deg".

Men er det ikke da også litt greit at han tenkte på seg selv?
Gjorde det som faktisk funket?

Fordi det i ettertid har det slått meg som "morsomt" at alkolholen: den var et uforsvarlig og ansvarløst valg, men å sette ham på valium og xanor livet ut - det var medisin og ansvarlig.

Relevant var inne på det med å dø av alkoholisme (i en slettet post), men han ble gjennomsnittsgammel og døde av overvektsutløst-hjerteattak.

Han kunne hatt et helt ok liv som alkoholiker hadde det ikke blitt (det som tiden viste var) formålsløst avkrevd ansvarlighet av ham.

Derfor føltes som om du krevde det samme.

"Ta avstand. Det er så bra. Det er det du må"
Jeg vet at det ikke var det du sa, men det var sånn jeg følte det.

Når jeg har snakket om dette i terapi møtes det med taushet og "Sånn er det", "Hva skulle man ellers gjort", "Du må tilgi deg selv"...

Men måtte det være sånn? Og hvorfor var det hjelpsomt?

Det har jeg ikke fått noe svar på og det er på en eller annen måte feil av meg å stille spørsmål ved.

Det føles ikke ikke hjelpsomt, ikke da og ikke nå, sånn i det heletatt.

For guds skyld: hvis du er barn av noen som er skikkelig voldelig og jævelig og jeg vet ikke hva, greit. Da ser jeg den.

Men det er ikke en regel.

Om personen bare er rusavhenig, så har min erfaring vært at det å isolere og ta avstand - og kreve at man "tar ansvar" bare gjorde alt verre og samtidig ikke endret noe, og det er jeg som må leve med det å ha gjort det.

Ingen tar ansvar for å ha gitt meg det jeg opplever som ekstremt dårlig råd, eller for å ha dømt en mann til å bli de facto straffet av hans barn, for en sykdom han hadde.

Så jeg kan ikke, og vil ikke, anerkjenne det som en regel eller det eneste riktige å gjøre.

Det kan være det, men å kreve det synes jeg er ansvarløst.
Sist endret av Pruttnisse; 10. november 2020 kl. 22:09.
Selv om det ikke er direkte sammenlignbart vil jeg likevel anbefale dokumentaren Røverdatter, den tar for seg hvordan man som barn med en forelder som er avhengig og trenger hjelp, ser det fra sitt synspunkt. Syns den gir et fint innblikk i hvordan det kan være, og hvor urettferdig det er at man som barn må ta seg av den som egentlig skal ta seg av deg. Den er både morsom og trist, skal sies.

I slike saker er det vel ingen fasitsvar på hva som er riktig å gjøre, og det må som vanlig ikke være enten svart eller hvitt. Hvis man absolutt ikke når gjennom til personen som trenger hjelp er det ingen annen utvei enn å tenke på seg selv.
Redpilled alfahann
Sitat av Myoxocephalus Vis innlegg
Er du uredelig og misforstår med vilje nå?
Seriøst? Pustemaske. Som på fly, ikke sant? Hvis kabintrykket synker, så sørg for at du får på deg din egen maske før du svimer av, sånn at du kan hjelpe andre etterpå. Hvis du venter med deg selv og først fomler med maska til ungen, så ender du fort opp med at ingen av dere får den på og begge blir hengende bevisstløse. Ikke bra. Derfor fiks deg selv først, for du er særdeles unyttig i koma. Det går imot alle altruistiske instinkter, men det er den riktige og rasjonelle tingen å gjøre i den situasjonen.

Rusrelaterte og andre problematiske relasjoner skaper problemer for alle de involverte. Rydd opp i dine egne problemer først! Deretter kan du vurdere å hjelpe den andre. Ser du? Det er ikke snakk om å ta på ei jævla for plastmaske for å stenge problemer ute eller ignorere foreldre med rusproblemer. Det er snakk om å ta vare på seg selv slik at man kan være til hjelp hvis man vil.
Vis hele sitatet...
Jeg reagerte på at det kom så mange oppfordringer til å tenke på seg selv og så få tips om å hjelpe fare og tok dette til inntekt for en holdning jeg ikke tror er utelukkende positiv.

Om fem stykker har oppfordret meg til å kjøpe motorsag, og en av personene som kommer med oppfordringen om å kjøpe motorsag gjør det fordi motorsager kan skjære av hender, så har jeg allikevel ikke blitt oppfordret til å skjære av hender fem ganger.

Om fem stykker oppfordrer TS til å passe på seg selv, og en av personene som kommer med oppfordringen om å passe på seg selv sier at det kan hjelpe faren, så har ikke TS blitt oppfordret oppfordret til å hjelpe faren fem ganger.

Det siste innlegget til pruttnisse synes jeg får greit fram hvilken holdning jeg kritiserer.
Sitat av bennnern Vis innlegg
Det siste innlegget til pruttnisse synes jeg får greit fram hvilken holdning jeg kritiserer.
Vis hele sitatet...
Det siste innlegget til Pruttnisse får greit frem at han argumenterer imot noe helt annet enn det folk i tråden sier.