Vel, ikke så ofte at jeg starter en tråd her på freak.no men jeg prøver. Jeg har da hatt en stor interesse for å kanskje å prøve å utgi en novelle engang i framtiden hvis mulighetene er der. Derfor vil jeg gjerne vise fram til hva jeg har skrevet som 1.utkast og hva folk her egentlig mener om dette.
Det jeg serverer her er egentlig bare en hendelse ut av mange som novellen skal bestå av. Det skal være mange militære operasjoner sett utifra soldater/offiserer/ befal, sine perspektiv og skal egentlig følge en rød tråd igjennom hele historien.
Dette er inspirert av boken World War Z, men tanken min er å gjøre det mye mer militært samt å skildre en brutal fiksert virkelighet.
Jeg sliter litt språk messig noen ganger, så hvis noen føler for å rette på skrivefeil eller tegnsetting så vil jeg sette stor pris på det.
Er det helt jævelig?
Virker det intressant?
Kunne du vurdert å lese en slik novelle?
Er det verdt å prøve å utgi dette?
Setter pris på ærlighet så skriv rett fra levra.
Det jeg serverer her er egentlig bare en hendelse ut av mange som novellen skal bestå av. Det skal være mange militære operasjoner sett utifra soldater/offiserer/ befal, sine perspektiv og skal egentlig følge en rød tråd igjennom hele historien.
Dette er inspirert av boken World War Z, men tanken min er å gjøre det mye mer militært samt å skildre en brutal fiksert virkelighet.
Jeg sliter litt språk messig noen ganger, så hvis noen føler for å rette på skrivefeil eller tegnsetting så vil jeg sette stor pris på det.
Vol.2 Operasjon Valhalla 1
Rapport fra kamphandlingene til 6.Divisjon/Brigade Nord/ Mekanisert infanteri kampgruppe THOR/5. Kompani- Stormgrenaderer.
Graderingen er satt til INTET, alt av notater er hentet fra journaler funnet ved restene til 5.kompani ved kamppost XT280. Ingen overlevende. Totalt tid i AO 17 døgn. Totalt pax med støttepersonell og stab var 350. Hvorav 287 var stormsoldater.
Utstyret de hadde utlevert ifra 6.Divisjon var standard sats for mekaniserte kampgrupper.
Utstyr består av:
Lette håndvåpen, HK416, Glock 17, MP-7 samt reserve HK AG-3
Skarpskyttervåpen, 12,7 MØR, HK417, HK AG-3 med kikkertsikter.
Avdelingsvåpen, MG3, 12.7, samt RFK
I tillegg så var det utlevert Claymore miner, både M19 og M100.
Kjøretøy av typen IVECO,MB300 ultralight, CV90N, Leopard 2 MBT, motoriserte 155mm haubitsere samt bombekastere.
All tekst som er nedskrevet i rapporten er vil bli gjengitt slik det er funnet. Sensurering vil kunne benyttes ved personnavn.
Stormgrenader XXXX XXXXXXX 5.Kompani/ Tropp 2/ Lag 2. Tid i AO 16 døgn.
Det suser fortsatt i ørene mine etter hamringen fra maskingeværene. Jeg vil hjem, jeg vil ikke mer.
Dagene går i et, vi rullerer mellom å være på kamppost, hamstre ammunisjon, spise kalde feltrasjoner og hvis vi er heldige får vi 2 timer på køya.
Jeg føler at dagene har forsvunnet og at tidsbegrepet mitt er dødt. Jeg kan føle det på meg at enden nærmer seg. Det er egentlig litt befriende. I mine siste dager så har jeg overlevd hendelser som hadde tatt knekken på de mest mannevonde soldatene som noensinne har vandret over stridssoner, alt ifra Cæsar sine legioner og hordene til Ghengis Khan. Livet som en soldat er hard, men livet som en stormgrenader er preget av traumer etter traumer både fysiske og psykiske. I ettertid nå som jeg sitter her i en skitten jordgrav med en kanon foran meg og belter med ammunsjon som surrer bakken under meg som en slange så ønsker jeg at jeg hadde søkt stilling som drivstoffassistent. Det kaller man etterpåklokskap, men hey jeg skal heller ikke klage så mye. Det er i strid med mine prinsipper.
Livet mitt de siste 16 dagene har vært skitten, jeg har ikke vært ren på flere uker nå. Hendene mine har svumlet opp av å komme i kontakt med kruttrester, drivstoff og mangel på vaskemuligher. Jeg kan se huden sprekker opp sakte og at neglene mine har begynt å løsne. Løsningen vi får servert fra ledelsen er teip for å stelle sårene våre med.
Videre så er kroppen min bare en suppe med kruttrester og andre ymse rester av løpere som har kommet innenfor våre forsvarslinjer og heldigvis tråkker på en mine. Det er litt av et syn. Hehe, skulle ønske jeg kunne fortelle noen om det synet.
Se for deg at en menneskeliggnende skapning løper mot deg, og plutselig så eksisterer den ikke lenger. Hvordan skal jeg beskrive det. Er det de kaller for rød tåke? En kropp som eksploderer under høyeksplosive og legmet oppløses i millioner av biter og fargelegger omgivelsene rødt.
Det jeg frykter mest er nok løpere, de er blodraske i motsetning til de andre. Løpere har tatt knekken på mange av våre stormsoldater. De lusker rundt i mørket og gjør raske manøvere for å unngå vår sperreild. I takt med denne trusselen så har vi plassert ut miner rundt helt kampposten vår. Men vi ser for hver dag som går at lageren vår med miner minker i takt med løpere eksploderer.
Situasjonen vår er ganske håpløs.Fra før av så har vi brukt opp alt av ammunisjon til våre 155mm kanoner, vi har brukt opp det meste av drivstoff. Det siste av drivstoffet vi har igjen blir brukt til aggregatene for å prøve å tilkalle forsterkninger. Men det ser ganske håpløst ut siden vår utrekningsvei har blitt blokkert av et jordras som vi klarte å fremprovosere ved å hamre løs med våre kanoner.
Med andre ord så står våre stridsvogner, stormpanservogner og biler stille, vi har ingen utrekningsvei, vi går snart tom for drivstoff og ammunisjon. Samt at vi ikke forventer noen forsterkninger. Jeg vet ikke hvem som kommer til å lese dette, eller om dette brevet i det hele tatt blir funnet. Men jeg skriver det, og jeg håper at noen finner dette i jakt på hva som skjedde med oss.
Jeg prøver å drømme meg bort, noen ganger når jeg står og skuer over den dype mørke skogen så kan jeg føle ansiktet til min kjære kone. Jeg kan se henne for meg, nesten som om jeg kan ta henne. Men gang på gang så vekkes jeg av drømmen min av de som skriker i skogen. Jeg lurer på hvorfor de skriker, og hvordan de skriker så høyt vet jeg ikke. Det virker som om de er sultne. Det virker som om magene dems sikler etter kjøtt som nesten er i nærheten av dem.
De hardeste kampene skjedde for to dager siden. Jeg har aldri i min profesjonelle militær karriere se så mye bly bli skutt ut mot levende vesener. Vi hadde totalt 20stk 12.7 mitraljøser utplassert foran vår kamppost. Når samtlige av dem begynte å hamre løs inn mot den tette granskogen 200m foran oss så trodde jeg at vi kanskje hadde en sjanse til å overleve dette. Vi lemlestet og drepte så mange av dem at vi skimte et håp.
Det synet av 20stk miltraljøser som hamrer inn mot kjøtt og river det opp er episk. Jeg kunne se frykten i øyene dems, jeg kunne høre frykten i stemmen dems når de skrek. Men vi gikk tom, vi gikk tom for ammunisjon. 12 posisjoner gikk tom for ammunisjon og ble etterhvert overkjørt av dem. Mens vi andre sto og så på. Jeg kunne se noen av mine medsoldater som ble overkjørt og ble spist av massene mens de fortsatt skriker og feller tårer mens buken dems er middag for dem.
Mine siste tanker går til familien hvert eneste sekund jeg får til å sanse at jeg er et menneske og at mine følelser fortsatt henger ved.
Jeg vet at jeg har kort tid igjen, derfor jeg velger å skrive dette. Jeg vil at jeg og vi skal huskes. Jeg vil at mine brødre som døde med meg skal huskes. Jeg har satt av en 9mm patron til side for meg selv. Jeg tenkte at jeg skal svelge den senere og ende mine dager i lykkerus av medisinsk morfin og et prosjektil i skallen. Jeg vil at jeg ikke skal lide.
Oss få som er igjen av 5. kompani hilser. Vi ser massene samle seg, jeg tar et siste ladegrep. Det gjør mine medsoldater og. Takk for oss. Takk for det som var. Takk for muligheten til å forsvare riket.
Dere vil ikke finne rester av våre lik. Av den grunn vil jeg at det skal settes et minnestein hvis vi noen gang vinner den skitne krigen. På den skal det stå "Vi som var, vi som slåss, vi som ble spist, SKÅL"
Stormgrenader XXXX XXXXXXX
Rapport fra kamphandlingene til 6.Divisjon/Brigade Nord/ Mekanisert infanteri kampgruppe THOR/5. Kompani- Stormgrenaderer.
Graderingen er satt til INTET, alt av notater er hentet fra journaler funnet ved restene til 5.kompani ved kamppost XT280. Ingen overlevende. Totalt tid i AO 17 døgn. Totalt pax med støttepersonell og stab var 350. Hvorav 287 var stormsoldater.
Utstyret de hadde utlevert ifra 6.Divisjon var standard sats for mekaniserte kampgrupper.
Utstyr består av:
Lette håndvåpen, HK416, Glock 17, MP-7 samt reserve HK AG-3
Skarpskyttervåpen, 12,7 MØR, HK417, HK AG-3 med kikkertsikter.
Avdelingsvåpen, MG3, 12.7, samt RFK
I tillegg så var det utlevert Claymore miner, både M19 og M100.
Kjøretøy av typen IVECO,MB300 ultralight, CV90N, Leopard 2 MBT, motoriserte 155mm haubitsere samt bombekastere.
All tekst som er nedskrevet i rapporten er vil bli gjengitt slik det er funnet. Sensurering vil kunne benyttes ved personnavn.
Stormgrenader XXXX XXXXXXX 5.Kompani/ Tropp 2/ Lag 2. Tid i AO 16 døgn.
Det suser fortsatt i ørene mine etter hamringen fra maskingeværene. Jeg vil hjem, jeg vil ikke mer.
Dagene går i et, vi rullerer mellom å være på kamppost, hamstre ammunisjon, spise kalde feltrasjoner og hvis vi er heldige får vi 2 timer på køya.
Jeg føler at dagene har forsvunnet og at tidsbegrepet mitt er dødt. Jeg kan føle det på meg at enden nærmer seg. Det er egentlig litt befriende. I mine siste dager så har jeg overlevd hendelser som hadde tatt knekken på de mest mannevonde soldatene som noensinne har vandret over stridssoner, alt ifra Cæsar sine legioner og hordene til Ghengis Khan. Livet som en soldat er hard, men livet som en stormgrenader er preget av traumer etter traumer både fysiske og psykiske. I ettertid nå som jeg sitter her i en skitten jordgrav med en kanon foran meg og belter med ammunsjon som surrer bakken under meg som en slange så ønsker jeg at jeg hadde søkt stilling som drivstoffassistent. Det kaller man etterpåklokskap, men hey jeg skal heller ikke klage så mye. Det er i strid med mine prinsipper.
Livet mitt de siste 16 dagene har vært skitten, jeg har ikke vært ren på flere uker nå. Hendene mine har svumlet opp av å komme i kontakt med kruttrester, drivstoff og mangel på vaskemuligher. Jeg kan se huden sprekker opp sakte og at neglene mine har begynt å løsne. Løsningen vi får servert fra ledelsen er teip for å stelle sårene våre med.
Videre så er kroppen min bare en suppe med kruttrester og andre ymse rester av løpere som har kommet innenfor våre forsvarslinjer og heldigvis tråkker på en mine. Det er litt av et syn. Hehe, skulle ønske jeg kunne fortelle noen om det synet.
Se for deg at en menneskeliggnende skapning løper mot deg, og plutselig så eksisterer den ikke lenger. Hvordan skal jeg beskrive det. Er det de kaller for rød tåke? En kropp som eksploderer under høyeksplosive og legmet oppløses i millioner av biter og fargelegger omgivelsene rødt.
Det jeg frykter mest er nok løpere, de er blodraske i motsetning til de andre. Løpere har tatt knekken på mange av våre stormsoldater. De lusker rundt i mørket og gjør raske manøvere for å unngå vår sperreild. I takt med denne trusselen så har vi plassert ut miner rundt helt kampposten vår. Men vi ser for hver dag som går at lageren vår med miner minker i takt med løpere eksploderer.
Situasjonen vår er ganske håpløs.Fra før av så har vi brukt opp alt av ammunisjon til våre 155mm kanoner, vi har brukt opp det meste av drivstoff. Det siste av drivstoffet vi har igjen blir brukt til aggregatene for å prøve å tilkalle forsterkninger. Men det ser ganske håpløst ut siden vår utrekningsvei har blitt blokkert av et jordras som vi klarte å fremprovosere ved å hamre løs med våre kanoner.
Med andre ord så står våre stridsvogner, stormpanservogner og biler stille, vi har ingen utrekningsvei, vi går snart tom for drivstoff og ammunisjon. Samt at vi ikke forventer noen forsterkninger. Jeg vet ikke hvem som kommer til å lese dette, eller om dette brevet i det hele tatt blir funnet. Men jeg skriver det, og jeg håper at noen finner dette i jakt på hva som skjedde med oss.
Jeg prøver å drømme meg bort, noen ganger når jeg står og skuer over den dype mørke skogen så kan jeg føle ansiktet til min kjære kone. Jeg kan se henne for meg, nesten som om jeg kan ta henne. Men gang på gang så vekkes jeg av drømmen min av de som skriker i skogen. Jeg lurer på hvorfor de skriker, og hvordan de skriker så høyt vet jeg ikke. Det virker som om de er sultne. Det virker som om magene dems sikler etter kjøtt som nesten er i nærheten av dem.
De hardeste kampene skjedde for to dager siden. Jeg har aldri i min profesjonelle militær karriere se så mye bly bli skutt ut mot levende vesener. Vi hadde totalt 20stk 12.7 mitraljøser utplassert foran vår kamppost. Når samtlige av dem begynte å hamre løs inn mot den tette granskogen 200m foran oss så trodde jeg at vi kanskje hadde en sjanse til å overleve dette. Vi lemlestet og drepte så mange av dem at vi skimte et håp.
Det synet av 20stk miltraljøser som hamrer inn mot kjøtt og river det opp er episk. Jeg kunne se frykten i øyene dems, jeg kunne høre frykten i stemmen dems når de skrek. Men vi gikk tom, vi gikk tom for ammunisjon. 12 posisjoner gikk tom for ammunisjon og ble etterhvert overkjørt av dem. Mens vi andre sto og så på. Jeg kunne se noen av mine medsoldater som ble overkjørt og ble spist av massene mens de fortsatt skriker og feller tårer mens buken dems er middag for dem.
Mine siste tanker går til familien hvert eneste sekund jeg får til å sanse at jeg er et menneske og at mine følelser fortsatt henger ved.
Jeg vet at jeg har kort tid igjen, derfor jeg velger å skrive dette. Jeg vil at jeg og vi skal huskes. Jeg vil at mine brødre som døde med meg skal huskes. Jeg har satt av en 9mm patron til side for meg selv. Jeg tenkte at jeg skal svelge den senere og ende mine dager i lykkerus av medisinsk morfin og et prosjektil i skallen. Jeg vil at jeg ikke skal lide.
Oss få som er igjen av 5. kompani hilser. Vi ser massene samle seg, jeg tar et siste ladegrep. Det gjør mine medsoldater og. Takk for oss. Takk for det som var. Takk for muligheten til å forsvare riket.
Dere vil ikke finne rester av våre lik. Av den grunn vil jeg at det skal settes et minnestein hvis vi noen gang vinner den skitne krigen. På den skal det stå "Vi som var, vi som slåss, vi som ble spist, SKÅL"
Stormgrenader XXXX XXXXXXX
Vis hele sitatet...
Virker det intressant?
Kunne du vurdert å lese en slik novelle?
Er det verdt å prøve å utgi dette?
Setter pris på ærlighet så skriv rett fra levra.
Sist endret av BaJa; 11. november 2011 kl. 00:30.
