Hei alle sammen, vil med dette prøve å sette igang en debatt om hva dere mener er positivt og negativt innen psyskiskhelsevern/spesialhelsetjenesten.

Er det nå en gang slik at det bare kastes diagnoser i hytt og gevær med en gang du kommer innenfor dette systemet? blir du sett på som diagnosen eller som menneske du faktisk er?

Dette er velkjente spørsmål.

Er av personlig erfaring faktisk veldig positivt overrasket over hvor mye dem ser på deg som menneskje og ikke diagnose, jeg har selv nå vært frivillig innlagt i snart 8mnd, har opplevd både opp og nedturer,jeg lurer jo på hva som er med meg,uten at jeg vil gå nærmere inn på dette, men personlig synes jeg dette er greit.

Det med medisinering er noe værre føler jeg, da jeg er veldig imotg medisin og at dette bare er en liten del av behandling,med prøving og feiling,dette er jeg meget løei kjenner jeg.

Ja, vil med dette høre deres erfaring innen psyskriatrien,også dere som ikke har vært der men kjenner noe - kom med innspill,synspunkter for og imot.



Ha en fortreffelig aften alle sammen.

De sakkyndige i rettssaken mot ABB viste jo at det er store forskjeller i tolkninger av personer. Det ene teamet mente han var frisk som en fisk, mens det andre mente det var et under at han klarte å kle på seg.

Uten så mye innsyn, sitter jeg med en følelse av at diagnoser ikke akkuart blir kastet rundt, men derimot at det er svært vanskelig å forandre en avgjørelse som er tatt.
Var en tråd her inne på freak for noen måneder siden om en kar som mente han ble sperret inne og tvangsmedisinert mot sin milje, og uten at det var nødvendig. Finner ikke tråden akkurat nå, så husker ikke helt konklusjonen dessverre, men det er definitivt et omstridt tema.

Som Screwdriver påpeker, psykiatrien baserer i veldig stor grad på skjønn og tolkning, noe som til tider kan være veldig problematisk. I mitt møte med psykiatrien har jeg vært heldig, blitt satt opp med folk som jeg føler har en naturlig evne til å forstå mennesker. Denne evnen er i følge meg like viktig som en solid utdannelse innenfor feltet, om ikke mer.

Jeg har selv vært i psykiatrien nå siden jeg var 17, (jeg er nå 22). I løpet av denne tiden har jeg hatt flere forskjellige psykiatere og blitt diagnotisert med både sosial angst, emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, bipolar type 2 og nå helt til sist paranoid shizofreni.

Min nåværende psykiater er Terje Tørrisen, som veldig raskt satt den siste diagnosen på meg etter bare 1 besøk. Noe jeg syntes var undelig, og synes selv at diagnosen ikke passer. Men så har vi jo det dillemaet at de som er 'gal' vet det jo ikke selv, så pokker om jeg vet.

Men ja, jeg personlig synes at diagnoser har blitt satt litt i hytt å pine her, ivertfall i min sak.

Psykiatrien definerer hva ordene i ordboka betyr. Tvang blir til "hjelp", og medisiner og bivirkninger av medisiner som kan klassifiseres som tortur i følge FN's menneskerettighetskonvensjon, blir til "omsorg" og så videre.

Flesteparten av de som jobber på psykiatriske avdelinger er ufaglærte. Hvordan skal de kunne si om du blir bedre eller ikke? Legene er jo aldri til stede så de vet jo heller ikke noe selv om de baserer seg på rapporter fra de ufaglærte og sin egen synsing ut ifra et kort glimt av deg når de går forbi i gangen på vei til et viktig møte med kake hver gang.

Dårlig psykiatri, og ikke i det hele tatt slik det foregår der hvor jeg jobber (døgnavdeling). Å stille en diagnose etter en time eller to høres helt på trynet ut. Der hvor jeg jobber stilles det ingen diagnose før etter flere ukers 24/7-observasjon pluss nesten daglige behandlingstimer hos psykolog/psykiater.
Diagnostiseringen foretas heller ikke av psykolog/psykiater alene, men av et team bestående av en rekke fagpersoner som har hatt daglig kontakt med pasienten. Så opplever vi heller ikke at diagnosene blir endret senere på grunn av slurv fra vår side.

Selv er jeg kun negativ til enkelte fastleger. Fikk ikke noen diagnose før jeg fylte tyve, og det er i bunn og grunn ganske bittert. Jeg ble ikke tatt på alvor overhodet. Denne legen ville ikke "sykeliggjøre" meg, som han selv sa. Det kunne "muligens" være en depresjon. Fikk da tilbud om å få "hva jeg ville ha". Sobril, valium, imovane eller hva enn jeg skulle velge. Etter en stund ble jeg satt på Tolvon mot denne "eventuelle" depresjonen og for å gå opp i vekt. Når jeg fortalte om panikkanfallene mine nærmest nektet han for at det kunne være noe psykisk, og jeg måtte ta EKG (registrering av hjertets elektriske aktivitet).

Byttet deretter lege. Det var også en stor skuffelse i begynnelsen. Da jeg fortalte om marerittene og søvnparalysene tok han opp en båndopptager og sa følgende: "Pasienten har hatt hallusinasjoner og hørt stemmer siden hun var seksten". Ettersom min søster er utdannet lege og jobbet som psykiater fikk jeg mange gode råd av henne, og hun anbefalte meg hva jeg skulle spørre etter. Legen fikk også sendt henvisning til psykolog, og der fikk jeg endelig svar. Hun er virkelig dyktig, og jeg fikk veldig mye ut av timene med henne. Etter å ha fylt ut en god del skjemaer og en undersøkelse av journalen min fikk jeg diagnosen Complex PTSD, posttraumatisk stresslidelse. Fikk se hvor mye jeg "scoret" på de forskjellige lidelsene også. Sammen fant vi ut at det beste for meg var å gå på Zoloft for depresjonen og Seroquel mot insomnia samt å stabilisere humøret. Til neste år blir det muligens innleggelse for å behandle traumene. I perioder benzodiazepiner for å roe ned det verste eller for å få sove.

Fatter ikke at min første fastlege ikke tok meg på alvor. Han visste om hele historien min ettersom mamma har gått til ham i årevis.

Anbefaler alle å lese denne bloggen: http://jegvilleve.wordpress.com

Det er en kampanje rettet mot forbedring av psykiatrien, skriv gjerne under på underskriftskampanjen også!

Psykiateren min så meg som et menneske og ikke noe annet, det var godt. Ble ikke dømt. Meeeeen har fått feilbehandling med medikamenter som bare har gjort meg dårligere. Hun mente jeg hadde bipolar type 2 men det viser seg at det er migrene anfall med aura.. Har gått igjennom et tablett helvete med bla abilify, wellbutrin, seroquel depot, lamictal..