Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  2 7001
Har skrevet noe veldig personlig, det er ikke meningen at det skal være bra for det er det absolutt ikke. Det er mine følelser og tanker om ensomhet og angst/depresjon skrevet ned på "papir". Det er ikke noe som skal få en i godt humør, men sannhetens ord slik jeg føler det der jeg holder på å drukne. Var først skeptisk til å poste noe slikt. Føler at jeg leverer meg selv ut på ett sølvfat her. Mangler sikkert noen punktumer og slike ting men..



Føler meg ensom, lei og forlatt
selv om jeg har herlige unger og ei helt fantastisk skatt.
Jeg har ingen nære bekjente eller venner
det virker ut som jeg er en person de fleste glemmer.

Jeg, som hos alle andre har mine feil og mangler,
når det er mange til stedet vet jeg det hos meg skrangler.
Ja, er så kanskje ikke på topp når det kommer til det sosiale
men har mange andre kvaliteter, så er det egentlig så gale?

Sitter her med noen tanker og snart kommer det vel flere.
Skal jeg være helt oppriktig orker jeg nesten ikke mere.
Er bare sliten og trett, har lyst på litt fri,
men det er alt for meget, noe dette livet ikke kan gi.

Jeg stiller stort sett opp og kommer godt overens med folk flest
men uansett hva jeg gjør blir jeg behandlet som om jeg har pest.
Jeg vil leve, være ute på den berømte skyen å sveve,
men det eneste en ender opp med her i livet er å streve.

Til alle dere som er redd for å stikke huet deres inn
er dere sikker på at dere er perfekte i både kropp og sinn?
Dette er ting jeg absolutt ikke kommer til å sjekke
for hva er poenget med å lenger ned i gjørma dere trekke?

Har kjent på meg selv en stund at kroppen forfaller
som hannkjønn vil jeg si at jeg også har mistet noen "baller"
Føler meg ikke som noen menneske, men ett vandrenes lik.
Hvorfor må en hele tiden føle det slik?

Det å holde meg inne om dagene og være inaktiv har nå blitt tingen
har mest lyst til å dra dynen over hodet å bare holde bingen
Ønsker meg langt bort, en helt annen plass
hvor ikke alt sammen blir trukket ned i dass.

Jeg klandrer ikke andre for at jeg ligger her nede
har vel meg selv å takke for å ha bygget dette rede.
Det som plager meg er at hadde jeg kjent noen som hadde det slik
ville jeg ha avlagt ett besøk i ny og ne, i stedet for å la de råtne til lik.

Kanskje jeg ikke lenger trenger å tvile
kanskje jeg har gjort mitt her i dette livet.
Har funnet hun jeg elsker og spredd mine frø.
Nå har jeg mest lyst til å gå ut i skogen for å dø.
Sterkt. Og i umiddelbar mangel av bedre (norsk) uttrykk: I can relate
Bravo!