Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  74 40207
Høres ut som du har kommet i en situasjon som er minst mulig ønskelig. Det er en situasjon som de færreste tenker som konsekvens i et rusmiljø, men som kan hende alle. Ut ifra opplysningene dine tør jeg ikke gi deg noe annet råd enn å kutte miljøet tvert, det betyr rusingens del også. Med tiden kan du håpe på at du er glemt i den verdenen, men slik du beskriver det virker det som du sitter dypt i gjørma. Jeg tror ikke du vil kunne holde deg på den komfortable side-linjen fremover, du må rett og slett finne deg et annet miljø å vanke i. Lykke til, det høres ut som du trenger det.
Jeg kjenner meg veldig igjen i hvordan mentalmelt har hatt det, og tenker.
Jeg har bare oppegående venner. Og 99% av dem er helt streite.
Som meg.
Men jeg hadde en periode for et par år siden, da en kamerat av meg begynte med diverse substanser. Og da begynte selvfølgelig også jeg.
Knips, makka, cola, pot, meskalin, salvia var det det gikk i.
Jeg "våkna" ikke på en god stund, og det kom egentlig som et lite sjokk da det gikk opp for meg hva det var jeg drev med.
Jeg var plutselig i et miljø stappfult av torpedoer, lånehaier, smuglere, og storsjefer som sitt ord var lov.
Det som gjorde at jeg slutta med alt, og kutta kontakten på flekken, var at jeg likte alt det der for godt. Det var for spennde, og det var for bra. Trodde jeg.
Nå har jeg det vanvittig mye bedre, og nyter tiden sammen ekte venner, som alltid har vært der for meg.
Men jeg er glad for at jeg har opplevd alt jeg har gjort. har åpnet perspektivene mine vanvittig mye, og er en erfaring jeg er glad jeg har.
Jeg føler jeg idag vet mer enn de aller fleste om dette miljøet, og hva dop og alt rundt det handler om.
er veldig enig med deg, og kjenner meg godt igjen i historien du forteller
▼ ... noen uker senere ... ▼
Har over en periode på et par år (kanskje litt mer) røyka som faen med hasj, og pot hvis det ligger ute:P. I begynnelsen av rusinge var jeg/vi mye med de nyktre venne vi hadde hatt i alle år. De begynte seff å si vi forandret oss osv. men vi fløt såpass på å røyke at vi fortsatte. Men dette var i BYGENNELSEN. Nå har jeg kjennskap til mange forskjellige innenfor rusmiljøet. "kjenner" folk som ruser seg på allt de får tak i, vinningskriminelle etc.
Kjenner nå at jeg har mistet den gode og sikre kontakten med "de nyktre":P og skulle ønske jeg kunne snu tida tilbake... men aldri for seint å gå tilbake...Eller hva?
ordtaket sier vel at det aldri er for sent å gå tilbake.
men realiteten kan komme å bite deg i rumpa om du venter for lenge.
tenk deg om i 2 sekunder. hvem er de ekte vennene dine?
Har null kontakt med den gjengen jeg " dopa" meg ned med. Henger nå med streite venner, føler jeg ikke er på samme nivå som dem, men de kan stoler på. ingenting er bedre en det, men det er hardt å snu ryggen til i grunn.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
var dritt lei av miljøet sommern 08 og kutta kontakt med alle. hadde lært en lekse om hva som kan skje hvis man stoler på "gode venner". slutta ikke med amfen så istedenfor å henge med nyktre folk ble jeg sittende aleine å justere. det er ganske latterlig i lengden, dessuten var det no dritt å handle på jernbanetorget fordi jeg ikke hadde dealer! så det gadd jeg ikke og er del av amf miljø igjen, men fullt klar over hva som driver "vennskapet".

Alle er ikke svikere, men man veit aldri om bestekompisen din bøffer deg før eller siden hvis begge er på kjøret.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Endelig noen som belyste dette her som jeg har grublet på så altfor mange ganger. Erfaringsmessig så funker vennskap dårlig dersom det er mye bruk av dop, og eventuelt festing. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er ikke mange "venner" som jeg har blitt kjent med igjennom vår felles hobby dopen og stukinga som jeg holder en knapp på. Det er sikkert andre her inne som har bedre erfaringer rundt dette enn meg, men jeg har faktisk aldri møtt så mange råtne mennesker som på den tiden jeg har brukt (i hovedsak pepper).

Jeg har møtt endel mennesker som jeg virkelig har hatt det kjempemorsomt sammen med, og gjerne hengt sammen med i flere dager. Men i bunn og grunn så er ikke dette mennesker som jeg vil karakterisere som ordentlige venner.

Det skjer mye når man henger i miljø hvor det brukes mye, det prates mye, lyves mye, baksnakkes mye, manipuleres mye, bøffes gjerne mye, og etterhvert hvis bruken tar litt overhånd, så blir noen gjerne paranoide, og begynner å mistenke "vennene" sine...Funker en stund, men jeg fikk nok, og brøyt stort sett med alle rundt meg som brukte dop. Det er iallefall ikke mennesker som jeg stoler på.
Må si at de vennene jeg ser mest her helt vanlige folk. Blir en gjeng på rundt 25-30 stk som alltid holder sammen i tykt og tynt. Ingen av disse bruker noe særlig rusmidler, blir en liten joint på delig i festlig lag om det passer seg. Bortsett fra tre annen og meg, vi har til gjengjeld vært gjennom en del.

Allikevel har jeg også venner jeg ser sjeldnere, og venner av de igjen, som da blir mine bekjente som jeg treffer noe nå og da. Den gruppa kan vel kalles et narkotika-miljø. Mye dop, rakse penger og mye vold og lignende. Jeg liker mange av folka også, og prøver å møte dem nå og da. Men som regel er de opptatt med andre ting. Kanskje like greit:P

Kan vel legge til at jeg har mange kretser jeg beveger meg gjennom, siden interressefeltene mine er ganske spredt. Men, som regel er dette helt normale grupper der man drikker seg drita på byen 2 ganger i mnd og 1/3 har prøvd hasj en gang. Disse ser jeg relativt sjelden, men synes det er hyggelige folk, de lever bare et helt annet liv enn meg.
Vennegjeng eller rusmiljø?
Vis hele sitatet...
Takk, begge deler!
Har rundt 10 venner som røyker som jeg henger med (om jeg har tid) på daglig basis. Har truffet mange folk som jeg rett og slett ikke vil gjøre noe mer en handel med den tiden jeg har røyket nå.
En ting er å røyke meg fjern med kompiser, men skylde masse penger, vold, ran og slikt drit holder jeg meg langt unna. En slik livstilværelse kan ikke være noe givende, når en konstant må leve med slike byrder og alltid tenke på konsekvenser.
Alt handler om kontroll.
En må ha kontroll på livet. Bli tatt av dårlige og tunge miljør skjer når en mister dette.
▼ ... noen uker senere ... ▼
-Den som er mest brutal har mest respekt har mest å si. Den har lissom rett. Folk ser på den personen som en bra person (stockholm syndromet?)

-Tystere er de største svina som finns bør korsfestes opp ned. (Mange folk er for dumme til å ikke tyste) Er ikke nødvendighvis slemme. Sykt at folk mener det i det hele tatt.Men seff utspekulert tysting er bad.

Kunne ikke sagt meg mer enig i innlegget bedreviteren av samme grunn holder jeg en viss avstand til "kremen" for å si det sånn.
En annen ting som er litt sprøtt er at mennesker av lav status ofte blir sett på som personer man ikke kan stole på, som lett kan tyste e.t.c.
Min erfaring og teori med tysting er at den begås av folk med respekt og status folk med lite og tape, psykopaten som vil ha litt strafferabatt etter å ha slått ned den ørtende drittungen på byen.

Folk som er ny i miljøet som ser opp til de eldre gutta har enorm respekt og tør ikke si stort til noen på det området og sluker samtidig rått til seg alt det de "eldre" sier.
Jeg har hengt med min faste vennekrets siden barneskolen, vi var en gjeng på 6-7 stk. Vi begynte på ungdomsskolen å ble mer spredt. Noen av oss hadde sine første møter med cannabis o.l. Jeg var blandt dem som ville utforske dette. 1. året VGS hadde jeg fått mange nye venner. I hovedsak jenter faktisk. Jeg hang mye med dem og festet en del. Jeg hadde vell holdt det hemmelig for dem at jeg drev med nesten daglig hasjrøyking og sporadisk bruk av amfetamin. Men de fant senere ut dette å begynte sakte men sikkert og gli lengre fra meg. Jeg følte meg alene og prioriterte "rus vennene" mine istedet og hang mye med dem. Helt til jeg innså at dette var langt ifra vennskap. Det var ikke dømt i lojalitet men om hvem som hadde best og mest flis. Jeg trappet deretter mye ned på rus å prøvde å komme i kontakt med mine gamle venner. Som jeg savnet ganske mye. Jeg innledet tilslutt er forhold til en av de jentene jeg hang med. Og vi er fortsatt sammen. Men jeg føler fortsatt at jeg aldri kommer til å få like bra forhold til de andre som engang var min omgangskrets. Det skviste meg på en måte ut av kretsen fordi de har et firkantet syn på cannabis.
Vennekretsen min består nesten utelukkede av "vellykkede" folk, eller de som er godt på vei til å bli det. De fleste er sivilingeniører eller leger, eller er på vei til å fullføre graden. Jeg hører nok mest hjemme i et akademisk miljø med tanke på interesser. Jeg kjenner til en del som lenge har vært i det man kan kalle "rusmiljøer" fra ungdomstida, og de er i all hovedsak mennesker jeg har svært lite til felles med i dag.

Bakdelen ved å tilhøre et slikt miljø er at de fleste er skeptiske til all annen rus enn de to som er lovlige, selv om hasj sees på som relativt harmløst. Jeg har imidlertid liten interesse for hasj, men synes MDMA i riktig setting er kos fra øverste hylle, og jeg har også en økende interesse for psykedelika.

Totalt sett er jeg nok til en viss grad skjermet fra å "havne på kjøret" med slike forutsetninger, da jeg er avhengig av å ha et noen lunde sunt forhold til illegale rusmidler for å bevare vennskapene mine. Jeg skulle likevel ønske at jeg hadde en venn eller to som var lik meg når det gjelder rus, uten å være den stereotypiske typen som hiver i seg alt som blir tilbudt. En del av de som skriver her virker som reflekterte og oppegående personer, så jeg vet at de finnes, men jeg vil absolutt ikke bli en del av et "rusmiljø"

Når det er sagt, har jeg ikke opplevd noe dømming det er verdt å nevne fra de "streite" vennene mine, og det er jo vel og bra. Noen av dem er nok mer negative enn de gir uttrykk for, men så lenge jeg klarer å ha et "sunt" forhold til dette, skal det nok gå bra...
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Sitat av mentalmelt Vis innlegg
Jeg kom til den konklusjonen at penger er ikke verdt en dritt hvis du må søple til livet ditt for å få tak i dem, og i det lange løp er det null hensikt i å omgi seg med folk som i utgangspunktet gir totalt faen i hvordan det går med deg, så lenge du bare oppfyller forventningene deres.

Vis hele sitatet...


Signerer

Jeg, den ensomme glade vandrer så og si. Sosiale relasjoner var ofte og er ofte overfladiske. Tidligere stadig bytte av miljø. En tidligere bestevenn som jeg gled i fra etterhvert som jeg søkte mer mot livets lunefulle sider. Startet på et veldig tidlig tidspunkt å søke mot outsider miljøer, da hovesaklig for rusens sin del. Siden jeg begynte å lese om alle former for rus på et ganske tidlig tidspunkt så var det helt åpenbart at jeg skulle ut på disse markene og utfolde meg. Og det har jeg gjort. I et evinnelig stadig skifte av venner og miljøer, og jeg har truffet dem alle

I andre deler av livet mitt har jeg søkt mot karriere penger og suksess. Hvor jeg og føler at jeg har lyktes, men uten å finne lykken, hvis dere skjønner. Fortsatt uten tilhørghet noen plass verken i vennegjenger eller i lette defdinerbare miljøer. Jeg er en som alltid titter inn uten at det er sårt eller trist, for misforstå meg rett. jeg passer virkelig ikke helt inn.

En ting som hare preget mitt sosiale liv er at gjennom mine "vandringer" har jeg stadig truffet spesielle mennesker. Mennesker som har vært veldig annerledes. Som har vært helt spesielle, noen vil jeg til og med kalle beslektede sjeler. Ikke alle disse personene har vært opphav til posetive opplevelser i den forstand. Noen har vært mer "fiender" eller farligere enn hva jeg ville kalt venner. Andre har vært fantastikske kreative individer med en magisk annerledeshet. Disse mennesker som har vært vitkige for meg er det som gjør mitt sosiale liv interessant, tilfredstillende og spesielt. Disse mennesker som har beriket livet mitt og har vært veldig viktig for den personen jeg er i dag, med den kunnskapen jeg besitter og med det livsynet og menneskesynet som jeg har i dag.

Jeg har ingen bånd til rusmiljøer i dag og det er av den naturlige årsak at jeg har ansvar for et annet liv. Jeg kan ikke lenger ta sjangsen på at tilfeldigheter kan styre live mitt. Feil tid feil sted kan være skjebnesvangert og av den enkle grunn har jeg gjort en permanent tilbaketrekning. Jeg lever også helt rusfritt.

Mitt sosiale liv pr nå er preget av et par gode venner (ikke mange) en del overfladiske bekjentskaper, og nære familierelasjoner. Hovedfokus for denne omgangskretsen er at den er barnevennlig
▼ ... noen måneder senere ... ▼
ok, denne tråden er laaaaaang.. gidder ikke lese alt ;p fin historie, jeg selv har masse venner jeg ikke trive så godt med fordi de er litt mer den snille "nerde" typen om dere skjønner. Jeg selv har villet være med i det andre sier er farlige miljøer som driver med kriminalitet, vet ikke hvorfor det er sånn.. kjenner meg liksom ikke igjen når jeg går med de gamle vennene mine jeg har hatt fra 1. klasse. Bah, vanskelig å skrive om det men her har dere en som er så tett at han vil gå fra et himmelsk miljø til et jævla skittent møkka miljø.. Rart, er det ikke ?

For de som lurer er jeg 18...

Kjenner meg igjen i det du skriver. Personlig er jeg ganske skitzo på det området.
Har drevet med rus fra og til siden jeg var 15. Hasj, kokain, amfetamin, og piller som rivotril, ritalin og valium i tillegg til alkohol. Mamma har fortsatt ikke en anelse. De bor litt landlig, og det er et helt annet miljø der enn det er i byen jeg kommer fra. Pappa har vært narkoman selv, (100% nykter i 15 år nå!) så det er han jeg alltid har gått til når jeg har havnet i trøbbel, el.l. Han vet det meste.

Har to ulike vennegjenger. Den ene i byen jeg nå bor i med samboeren. Tror ikke jeg kjenner noen, som ikke røyker hasj regelmessig derfra. De er de jeg har ruset meg med hele tiden.
Vennene jeg gikk på skole med, som bor på "landet" ved mamma, har ingen anelse. De jeg har best kontakt med vet jeg har prøvd litt av hvert, men har ingen anelse om hvor langt det egentlig har gått enkelte ganger.

Dessuten jobber jeg fulltid, og ingen der vet heller noen ting. Tror ikke de hadde trodd meg om jeg fortalte det en gang.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Rotet i gamle saker og kom over denne. Spennende å se hvordan rusmiddebrukende mennesker har så varierende omgangskrets.

Selv har jeg et ikke-eksisterende rusmiljø. Jeg er den eneste i vennekretsen som har prøvet noe annet enn alkohol, og ingen av dem kunne tenke seg det engang. Interessen for rusmidler i det hele tatt er også noe vi ikke deler, det samme gjelder andre temaer, som vitenskap, politikk og filosofi; jeg mistenker også at jeg er den eneste som er for legalisering, for å ta et eksempel, selv om jeg har gjort mitt for å fremme synspunktet når det har kommet opp. Det er egentlig først og fremst én ting som binder oss sammen, og det er humor, og vi trives derfor i hverandres selskap. Vennen min når det gjelder de ovennevnte temaene er vel egentlig freakforum..
▼ ... over en uke senere ... ▼
har det akkurat som Afasar over her skriver
Min vennekrets er som en godteripose som inneholder alt fra straighte mennesker til psykiatriske pasienter.

Noen av de har jeg daglig kontakt med, andre møter jeg på nå og da uten forvarsel. Har selv vært innom et rusmiljø, men bestemte meg for å kutte ut. Etter jeg greide å komme meg ut av den værste cannabis perioden, og kutta ut dagligrøykerne, så fant jeg sammen med noen av de andre x-røykerne! Er en fin liten gjeng som har det morro og passer på hverandre. Ikke minst holder hverandre litt i sjakk når man kjenner det går litt dugg en dag for en av de andre!

Konklusjon: Vi har til felles det å ha prøvd et x antall rusmidler kan snakke om det, braine oss på eksistensen, se på film eller bare være. That's what friends are for!
Har tydeligvis en ganske kjedelig omgangskrets som stort sett består av folk som røyker i helgene, x-røykere, folk som ikke røyker, men ikke har noe imot cannabis og drikker tidvis i helgene. Kjerneungdom i mine øyne, har bekjentskap som har tøyd grensene litt mer enn de burde som jeg måtte kjøre til legevakta etter en overdose 2C-P, men generelt er vi en forbanna kjedelig gjeng
De aller fleste nære vennene mine bruker cannabis og alkohol mer eller mindre jevnlig, men jeg vil allikevel ikke kalle miljøet mitt et "rusmiljø". Føler det neglisjerer alle de andre tingene som holder oss sammen. I bunn og grunn er de vennene mine fordi vi deler interesser og kjenner hverandre godt, ikke fordi vi nyter samme form for rus. Da jeg var yngre hang jeg nok mer med mennesker utelukkende fordi jeg røyka med dem, men i dag har jeg muligheten til å bare være med mennesker jeg er komfortabel med på flere plan.
▼ ... noen uker senere ... ▼
I feel you, man. For rundt et år siden holdt jeg og vennekretsen min (den gang) på med veldig uvettig bruk av rus. Jeg ble etterhvert i tillegg sammen med en som var Bipolar/manisk-depressiv. Dette var et ganske alvorlig tilfelle, og han var til tider psykotisk. Han hanga seg totalt til rusmidler for å flykte fra virkeligheten vi lever i. Jeg var forelsket og hang etter ham som et slips. Sammen gikk vi gjennom hans maniske og depressive episoder. Selv hadde jeg OCD, angst, depresjon og "andre" symptomer. Min historie er langt fra noe eventyr. Mer en melankolsk beretning. Timene, ukene og dagene ble sånn her:

[COLOR="Indigo"]Danser med djevelen[/COLOR]

"two bags of grass, seventy-five pellets of mescaline, five sheets of high-powered blotter acid, a saltshaker half-full of cocaine, and a whole galaxy of multi-colored uppers, downers, screamers, laughers... Also, a quart of tequila, a quart of rum, a case of beer, a pint of raw ether, and two dozen amyls."

Det gulbrune landskapet røytet skjørt løvverk som ble liggende og danse på på de brolagte gatene. Nattens teppe av skygger kjærtegnet alle hagene og murene i byen. Jeg hadde fått meg en ny kjæreste som jeg tilbrakte sene kvelder med. Han sa at jeg var håpet han hadde ventet på så lenge, og jeg sa at jeg elsket han. Og slik ble det til at vi, i likhet med Dr. Gonzo og Raoul Duke, kjørte rundt i vår egen svevende, drømmende verden på evig jakt etter et behov vi aldri fikk tilfredsstilt. En, to, tre. Piller med delestrek. En, to, tre. LSD. I denne fenomenuelle verden eksisterte det ikke konsekvenser. Denne hemningsløse livsstilen fikk blomstre helt fritt i rundt tre uker. Disse ukene har gitt meg mye på både godt og vondt.


[COLOR="Indigo"]En heksegryte, gudenes blod og to hekser[/COLOR]

I mørket blir alle lyder forsterket. Denne kvelden var en feiring av døden og starten på heksenes år. Utkledde barn gikk fra hus til hus for å snylte til seg søtsaker. Vinterens ødeleggelse var på vei. Alle planer jeg tidligere hadde hatt for feiring var for lengst borte. Jeg hadde løsrevet meg fra vennene mine, og hang etter min nye flamme som dyrevernere etter pelsdyrfarmer. Isteden tilbrakte vi den kjørlige høstkvelden i bilen hans, pillefjerne, på søken etter nye, kjemiske substanser. Ulike benzodiazepiner ble knasket like uhemmet som småunger gafler i seg godteri på lørdagskvelden. De fjorten dråpene med syre vi hadde kjøpt tidligere på dagen hadde jeg helt glemt, og jeg kan fremdeles ikke huske det. Dette var vår eventyrverden og hans virkelighetsflukt. Etter dette påståtte kjøpet fant jeg meg selv i en sofa på et nachspiel. Her skulle kjæresten min kjøpe kokain for ti tusen kroner. Han sørget for at jeg fikk meg en smakeprøve slik at jeg ikke sovnet på flekken. Valium, Xanax, Rivortil, Sobril. Vi ble likegyldig og mistet alle hemninger. Hukommelsen min ble også kraftig svekket. Mye av detaljene i historien min faller derfor bort. Jeg levde i en likeglad, åndsfraværende tilstand, og hodet mitt var i ferd med å bli til julegrøt. En tjukk, motbydelig røre av uløste problemer. Man blir avslappet av piller. De tillater deg å glemme verden eller lande fra annen rus. Det man egentlig gjør er å feie støvet under teppet.

Jeg satt krumbøyd på sengen og kjente på den kvalmende følelsen i magen. Måltidet, en calzone med skinke og ost, kunne trolig komme opp når som helst. Idet jeg skulle til å styre opp fra sengen og ut mot badet var det allerede for sent. Jeg spydde og spydde. Jeg spydde til det føltes ut som om jeg skulle miste pusten og besvime. Rundt meg smeltet motivene på tapeten inn i hverandre. Fargene virket så skrikende og disharmoniske. Dette var noe som skjedde oftere og oftere når jeg røyket cannabis. Tidligere i uken hadde jeg omtrent lagt på sprang ut av døra til en kompis for å spy i oppgangen hans. Var immunforsvaret mitt lei av all festingen og misbruket? Det slutter på ingen måte der. Jeg har sett skyggene. Jeg har vært på bunnen av et skittent, grumsete tjern uten å engang være klar over det selv. Kjæresten min var ved min side hele tiden, og jeg tok vare på ham da han havnet i psykose.

[COLOR="Indigo"]Åpenbaringen[/COLOR]

Jeg betraktet ansiktet hans der vi lå i halvmørket. Han stirret på leppene mine, og fingrene mine gled mykt nedover halsen hans. Vi slukte både kapsler og beroligende piller. Vi både sniffet og røyket kokain. Jeg hørte den tunge, hviskende pusten hans. "Jeg ser for meg at vi bor i et stort, hvitt hus. Med treport og gul hund". Jeg trodde på ham. Utifra den grumsete, regnvåte vindusruten å dømme var en storm på vei. Vinden rev og rusket i trærne, og regndråpene glitret i gresset. Tunge, grå skyer drev forbi. Det nærmet seg slutten. Da jeg våknet neste morgen innså jeg at denne leken ikke kunne vare stort lenger. Han på sin side ville fortsette flukten. Det neste som sto på menyen var "DPT". Stoffet jeg hadde skaffet ham gjennom en kontakt i byen. Jeg fikk tilbudet om å bli med og takket nei. Nok var nok. Det resulterte i brudd på forholdet. Han hadde innsett det i en "trip", sa han. Et forhold mellom oss to ville bety slutten for oss begge var åpenbaringen hans. "Vær så snill, bli her", lød ordene. Panikk, fykt, avsky. Jeg rømte gråtende ut i nattemørket. "Det kunne blitt annerledes om du hadde blitt hos meg", mente han. På det tidspunktet hadde han faktisk en kjæreste fra før. Ei jente som hadde besøksforbud fra ham. Ei jente på rehab.

Tårene hadde gnidd mascaraen nedover kinnene mine. Jeg var panisk, ubalansert. Rett og slett hysterisk. Ute hadde frosten lagt seg som glassur på gresset. Trærne var ribbet for løvverk, og så skjellettaktige ut der de raget over bakken. Vinteren spredde seg som et hissig utslett. Et snøfnugg drev forbi vinduet. Jeg ble satt på antidepressiva og benzodiazepiner. Purple in the morning, blue in the afternoon and organge in the evening. One, two, three. Jeg måtte bygge meg opp fra bunnen av igjen. Om det var jevnlige besøk til psykolog og medisinering som fikk meg opp av det sorte, dype tjernet av depresjon og angst, eller tid som leget såret vet jeg ikke. Jeg bestemte meg for at ingenting skulle kunne ødelegge meg på den måten igjen. Sorg som skyldes ulykkelig kjærlighet kan jeg være foruten. Det er den verste sorten av dem alle.

Dette var slutten på mitt nedbrytende og helsefarlige bruk av rusmidler. Det er mange detaljer som ikke er med i denne historien rett og slett fordi at hodet mitt var blitt til grøt av alle pillene, kapslene og alt det andre vi konsumerte. Jeg ble fortalt at jeg så ut som en som prøvde å komme av heroin. Dere vet, det vanlige. Ringer rundt øynene og glassaktig, åndsfraværende blikk. Konstant sliten, konstant fjern.

Jeg har mange historier på lager innnfor rusmiljøet. Vil mer enn gjerne dele mine erfaringer med dere. Jeg unner ingen å oppleve slike ting men det har i det minste gitt meg lærdom og forståelse. Kanskje det er gøy der og da i øyeblikket men det ødelegger deg på lang sikt. Jeg håper noen leser dette her og kanskje tenker seg om en gang til. Vennligst ikke siter meg, dog. Det er vankelig for meg å endelig kunne skrive ut om dette her.

- Lucy
▼ ... over et år senere ... ▼
Fikk lyst å fortelle litt i denne gamle tråden.

Jeg har omgitt meg med ganske mange som jeg ikke ville hatt noe med å gjøre om det ikke var for felles interesse for rusmidler. Fra de kjedelige stonerne som forsynte meg med hasj da jeg bodde på hybel som 16-åring, til de halvpsykotiske raverne som løp rundt på sentralstim., psykedeliske stoffer og mdma. Nå er jeg voksen og er først og fremst opptatt av å ha bra folk rundt meg, så får heller mulighetene til å ruse seg bli litt færre. Noe som er bra.

Da jeg var 16 var jeg i en gjeng som vanket rundt Frognerparken og Majorstua. De hadde daglige møter på en topp i Frognerparken hver sommer. Praktisk, man så på lang avstand om noen (les: politiet) var på vei. Der hadde noen av gutta faste tider hvor de møtte kundene sine og solgte hasj og weed til dem. Om vinteren foregikk det meste fra forskjellige leiligheter. Dette var folk som var veldig bevisste på at det var cannabis og kun det som var akseptabelt. Det gikk i røyking fra morgen til kveld for de fleste, og de var fulle av forakt for alle som brukte andre stoffer, inkludert alkohol. Legalisering var det store temaet, da som nå. Vi leste og var oppdaterte på forskning og hadde tonnevis av argumenter vi kunne møte enhver kritikk med. Vi var rett og slett temmelig høye på oss selv!

Samtidig gikk jeg på skolen og hadde nyktre venner, men dessverre hadde jeg stadig sjeldnere tid til dem. Jeg hadde gode venner som ikke likte det jeg holdt på med, men som ikke slo hånden av meg av den grunn, det var vel heller sånn at det var jeg som slo hånden av dem fordi de ikke var spennende nok for meg. Slik gikk det til at jeg byttet ut de ekte vennene mot en gjeng stonere som jeg hadde fint lite til felles med bortsett fra som handelsforbindelser og medsammensvorne mot resten av verden.

I motsetning til de fleste av dem hadde jeg en del ambisjoner. Jeg ville studere, lære, bli "noe". Hele livsstilen de førte kjedet meg. Etter noen år gadd jeg ikke mer og trakk meg ut. I overgangen støttet jeg meg på gamle venner som hadde ventet på at jeg skulle "bli meg selv igjen" og som trodde at jeg hadde kommet tilbake. Vel, dem om det. Jeg var ikke tilbake, jeg bare trengte noen mens jeg lette etter ny spenning.

Det var 1989 og MDMA kom til Norge! Vi hadde hørt om det, jeg og en venn hadde lest artikler fra Storbritannia som handlet om MDMA, dette livsfarlige stoffet som fikk folk til å falle om døde fordi de danset for lenge og glemte å drikke vann. Dessuten ble deler av hjernen deres borte!

Selvfølgelig måtte det testes!

Så istedenfor å holde meg til de gamle vennene utforsket jeg ravescenen. Festene var forbudte og ble arrangert i skogen, verksteder, kjellere og andre lugubre lokaler rundt omkring. Det var rett og slett en helt fantastisk tid. Det gikk i MDMA, LSD, amfetamin og kokain. Vi holdt det gående fra fredag til søndag, danset og danset. Ingen sto langs dansegulvet og så på hva andre gjorde, vi var helt i vår egen verden alle sammen. På disse festene kom ingen "vanlige folk" og det var det vi likte best med dem. Så lenge det varte. En gang midt på nittitallet begynte politiet å stenge festene så fort de fikk snusen i at det skjedde noe.

På denne tiden hadde jeg fått et ganske bevisst forhold til dette med å skille mellom forretningsforbindelser og venner. De som solgte så jeg ned på. Jeg trengte dem på sett og vis, men jeg ville ikke ha mer med dem å gjøre enn de få minuttene handelen tok. Som oftest var det mannlige venner som kjøpte og så kjøpte jeg av dem igjen, og noen ganger solgte jeg videre til venninner. På den måten blir det vanskelig å ha oversikt. Det er vanlig at alle som bruker selger, til en viss grad. Jeg skilte mellom venner og andre dealere fordi vi kjøpte for hverandre og tjente ikke penger på hverandre. Men så lenge de ikke var involvert i større handler og våpen og annen dritt var jeg ikke særlig kresen på hvem jeg omga meg med. Det viktigste var tross alt dansen og festen.

Jeg har gode venner fra denne tiden enda, men det var også mange jeg aldri ville hatt med å gjøre om det ikke var for disse felles partyinteressene. Jeg arrangerte noen store private fester der stort sett eneste kriteriet for å bli invitert var at man ikke hadde noen innsigelser mot bruk av diverse ulovlige stoffer. Det var jo disse folka jeg følte meg "fri" sammen med, mente jeg. Sett i retrospekt var ikke samtalene vi hadde så dype og bevissthetsutvidende at det gjorde noe. Vi bare mest av alt bare rusa ungdom som trodde vi hadde skjønt ting ingen andre hadde forstått før oss. Vi følte oss voldsomt spesielle.

Jeg hadde også et liv utenfor. Jeg studerte, jobbet og hadde nyktre venner. Jeg var riktignok ingen god student eller arbeidstaker, men jeg hanglet med såvidt det var. Med studievenner gikk jeg på fylla og hadde helt andre vennskap. En av de tingene jeg husker best fra denne tiden er følelsen av å være delt. Jeg levde to liv og hadde en slags forestilling om at jeg måtte velge. Dette plaget meg ikke så rent lite.

Noen gikk det galt med. I tur og orden falt folk fra og forsvant. Noen ble gærne, men at de forsvant betydde først og fremst at de lot rusen ta overhånd. Når alt er fest blir ingenting fest. Kanskje disse misbrukerne minte oss for mye om vår egen sårbarhet slik at de ble vanskelige å akseptere? Mange brukte diverse legemidler og etterhvert heroin for å lande etter en slitsom helg, men de fleste syntes det var å dra strikken for langt. Jeg prøvde noen ganger, det skal sies, men jeg følte at det var grunnleggende galt å innføre enda en dårlig vane. Skal man være med på leken, må man tåle steken, tenkte jeg, og led meg gjennom uka isteden. Jeg rakk akkurat å komme meg sånn noen lunde før det var klart for ny fest, og slik gikk tiden, så langt det gikk.

For jeg møtte selvsagt veggen til slutt, noe annet ville vært rart, og jeg sluttet i flere år. Da jeg ville prøve igjen var det ikke mange igjen av de gamle partyvennene, men jeg samlet de som fremdeles var med på leken og tok noe mdma med dem. Og fant igrunnen ut at mdma var like kult som jeg husket, men at folka var under middels spennende. Jeg mener, i hvor mange år kan man snakke kun om rus og fremdeles synes det er like interessant?

Hadde jeg vokst fra dem? Var det de andre impulsene fra år uten rus som hadde forandret meg? Ikke vet jeg. Men jeg vet ihvertfall at fra da av mistet jeg interessen for disse folka. Jeg har fremdeles noen venner som kan ta en skikkelig fest innimellom, men det er folk jeg også trives sammen med når jeg er nykter. At man liker hverandre når man er nykter og kan snakke om andre ting enn rus, er igrunnen en ganske viktig greie som det er lett å glemme.
Interessant lesning Susanna Jeg er en 23 år gammel student som kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Dog er jeg ikke like "ekstrem" som du var og holder meg til cannabis og alkohol noen ganger i uka og MDMA et par ganger i måneden.

Jeg har merket at rus og legalisering i veldig stor grad har blitt et tema i vennegjengen min på studiestedet mitt, men jeg føler faktisk at forholdet menneskene rundt meg har til rus reflekterer deres oppfatning og interesse for andre kulturer, og jeg er faktisk ganske sikker på at det har en viss sammenheng. Rus er et veldig tabu-belagt uttrykk som er negativt ladet for de aller fleste. Når jeg kommer hjem til Norge i ferier (studerer i utlandet, har dog norske venner også der), føler jeg at jeg kommer hjem til den "kjedelige" gjengen. De som blir igjen her hjemme etter vgs lever i sin egen lille boble. Det er et sted uten noe stort universitet eller høyskoler, så tilførselen av "nye" folk er veldig begrenset. De unge som blir boende gjør det stort sett fordi de har fått seg fast jobb her. Det fører til at de sjeldent møter nye mennesker, lever et veldig rutinefylt liv, ikke tør å prøve nye ting og ikke får utfordret den sosiale komfortsonen, som igjen fører til at de er litt mer "redd" fremmede situasjoner fordi de er vant med å leve i sine trygge rammer. Deres situasjon hindrer etter min mening deres evne til å utvikle seg sosialt, og de ender dessverre opp med å bli ganske rare. Alt dette kombinert med at jeg opplever ekstremt mye mer sammen med min "rus-vennlige"-gjeng gjør at jeg rett og slett føler meg veldig mye bedre enn mange i den gamle vennegjengen. Jeg tror egentlig at jeg bare har vokst fra de gamle vennene mine, og at dette ikke er usunt på noen som helst måte, men likevel klarer jeg ikke helt å legge fra meg tanken om at dette bare er et "rusmiljø" selv om jeg er 99,9% sikker på at vi er en "legit" vennegjeng.

Hadde vært morsomt å høre fra andre som opplever/har opplevd lignende situasjoner og evt. hvordan dere takler/taklet dette
Sist endret av BicBoi; 20. april 2014 kl. 02:13.