Et bredt flertall i Oslo bystyre (Arbeiderpartiet, SV, RV, Venstre og Kristelig Folkeparti) har gjentatte ganger stoppet Høyre og Fremskrittspartiets forsøk på å selge kommunens eierinteresser i energisektoren.

Ved forslaget om salg av Hafslundaksjene uttalte flertallet i bystyrets finanskomite (Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og SV) bl.a.:

"Dette flertallet understreker at Oslo kommune fortsatt skal ha vesentlige eierinteresser innen kraftsektoren. Fortsatt offentlig kontroll av strømnett og energiproduksjon er nødvendig ut fra et overordnet samfunnsansvar og et forvaltningsperspektiv."

Bystyreflertallet har understreket at kommunen må legge et langsiktig perspektiv til grunn for sitt eierskap. Derfor ble byrådet pålagt å legge fram for bystyret en sak om kommunens eierskap i energisektoren. Nå foreligger denne.

Og Høyre/Fr.P-byrådet legger seg på kollisjonskurs med bystyret. Mens bystyreflertallet har understreket at offentlig kontroll med strømnett og energiforsyning er viktig ut fra et overordnet samfunnsansvar og et forvaltningsperspektiv legger byrådet kun til grunn kremmerperspektivet: "Hovedmålet med eierskapet er å få avkastning på kommunens tidligere investeringer i form av et høyt og mest mulig forutsigbart utbytte."

Energiforsyningen står helt sentralt i det moderne samfunn. Om strømforsyningen stopper opp, kan det meste gå galt, - så vel i næringsliv, helsevesen som i våre private hjem. Hvis en potensiell indre eller ytre fiende skulle ønske å lamme det norske samfunn, trenger han ikke først og fremst å bruke raketter, soldater eller terrorhandlinger. Klarer han å lamme el-forsyningen vil det meste av Oslo stoppe fullstendig opp.

Det såkalte Sårbarhetsutvalget, under ledelse av tidligere statsminister Kåre Willoch, uttalte seg i sin tid om kommers og marked i el-forsyningen:

"I markedet konkurreres det på pris og kvalitet." "Markedsfokuset har stanset investeringer som ikke raskt gir tilfredsstillende avkastning." Og som de sier, selv reguleringsmyndighetene har "hovedfokus mot priskonkurransen heller enn mot beredskap og redusert sårbarhet."

Det er bekymringsfullt at Høyre og Fremskrittspartiet ikke ser dette samfunnsansvar, og gjør også denne arenaen til et spørsmål om avkastning og profitt.

Nå har vel ikke jeg sagt at "privat drifting av el-selskapene vil stoppe strømforsyningen", men det har noen problemer som det såkalte Sårbarhetsutvalget, under ledelse av Kåre Willoch beskrev:

"Energiloven av 1990 trådte i kraft 1. januar 1991. Loven hadde som mål å gi forbrukerne rimeligere kraft gjennom høyere effektivitet innen bransjen. Kraftselskapene skulle i større grad legge til grunn økonomiske kriterier ved vurderinger av fremtidige investeringer. Siden forbrukerne fikk økt mulighet til å kjøpe kraften der den var billigst, motiverte dette produsentene til å legge større vekt på rasjonalisering og effektivitet, samt å vurdere lønnsomhet mer kritisk i nye prosjekter. Dette gjaldt imidlertid bare produksjon og omsetning av kraft. Nettjenester i forbindelse med overføring og fordeling av kraft skulle fortsatt være monopoltjenester.10 Det ble likevel forutsatt at slike tjenester skulle være gjenstand for en monopolkontroll fra myndighetene for å sikre effektiv ressursutnyttelse og lavere priser for forbrukerne. Norges Vassdrags- og energidirektorat regulerer i dag nettdelen av markedet gjennom et monopolkontrollregime.

I markedet konkurreres det på pris og kvalitet i situasjoner der samfunnet ikke trues av menneskers onde vilje. Force majeure-klausuler i kontrakter og avtaler reduserer leveringsforpliktelsene i ekstreme situasjoner. Dette legger også premissene for en teknologiutvikling der funksjonalitet vektlegges på bekostning av sikkerhet.

Den direkte følgen av dette er i første omgang lavere pris til kundene. I dette ligger ingen oppmuntring til å bygge robuste infrastrukturer som tåler utfordringer utover det som fredssituasjoner tilsier. Derimot bidrar dette til ensidig fokusering på kostnadsbesparelser. Gjennom sentralisering av virksomheter og funksjoner, nedbemanning og økt bruk av informasjons- og kommunikasjonssystemer, øker sårbarheten i systemene som helhet fordi tidligere reserver i personell og materiell bygges ned, tilgang på fagkompetanse blir redusert og kompleksiteten øker.

Dårlig leveringskvalitet regnes ikke i dag som et problem i de tettest befolkede delene av landet. I grisgrendte strøk, med mye uvær, er dårlig leveringskvalitet en del av hverdagen. Denne forskjellen vil forsterkes av reguleringsmyndighetenes hovedfokus mot priskonkurransen heller enn mot beredskap og redusert sårbarhet. En videre utvikling med dagens markedsfokus, monopolkontroll og allment større avhengighet av kraftforsyning og telekommunikasjon i samfunnet, vil kunne føre til økende sårbarhet i fremtidens samfunn.

Markedsfokuset har stanset investeringer som ikke raskt gir tilfredsstillende avkastning. Norge er blitt nettoimportør av kraft under normale forsyningsforhold, og det er ventet at kraftetterspørselen fortsatt vil stige. Det er i praksis ikke tilstrekkelig potensiale eller motivasjon for utbygging av fornybar energi som kan dekke den økte etterspørselen. Til tider er det også mangel på effekt.11 Behov for å dekke inn underskudd i effekt- og energibalansen har medvirket sterkt til at kraftforsyningen i dag er sterkt integrert både innen Norge og med omverdenen. Den norske kraftforsyningens sårbarhet er derfor også påvirket av sårbarheten i de andre landene det utveksles kraft med. Mest bekymringsfullt i denne sammenheng er den negative effektbalansen. I situasjoner med særlig høyt forbruk er det nå fare for at en ved sviktende import eller svikt i deler av infrastrukturen vil kunne få effektmangel med sammenbrudd eller rasjonering som resultat.12 Et alvorlig strømbrudd i Sverige kan få konsekvenser for det norske nettet. Den sterke koblingen til utlandet kombinert med et betydelig fremtidig underskudd av effekt er samlet sett en betydelig utfordring for norsk kraftberedskap. "

http://odin.dep.no/jd/norsk/dok/andr...05/dok-nu.html

Det skulle vel ikke være mulighet for å summere alt det du har sagt, Ivar, ned til rundt et par avsnitt? Også luke ut det politiske språket?

Grunnen til at ungdom ikke følger mye med på politikk

grunner til å være imot: sårbarhets faktoren, staten tjener på delvis privatisert kraftselskap (de går i overskudd og bruker det i nærmiljøet), privatisering fører til økt fokus på selve inntjenings mulighetene (kansje dyrer strøm)

for: hmm tja si det

For:
Ansvarsfølelse. Et statseid selskap har sjeldent vist særlig ansvarsfølelse for driften. Statsbygg er vel likevel det beste eksemplet hvor de ved hvert eneste prosjekt sprenger budsjettet med flere hundre prosent rett og slett fordi det er Staten som system som er ansvarlig for driften. Det er også Staten som står med pengesekken og kaster ut penger i blinde.

Privatisering er ikke synonymt med prisvekst. La oss ta privatiseringen av Telenor som et eksempel. La oss bevege oss en del år etter at Telenors monopol ble oppløst og nye aktører aktører slapp til, og gav oss betraktelig lavere priser. Telenor fortsatte å kjøre sine skyhøye telepriser, trass konkurrentenes bedre tilbud. Resultatet av delprivatiseringen i 2000 var først og fremst at Staten solgte unna 22,3% av selskapet, noe som gav 15,6 milliarder kroner til selskapet, men også at selskapet nå begynte å få et større inntektsbehov. Sakte men sikkert begynte de å forstå at dersom de skulle få inntekter, var ikke svaret å øke prisene til de eksisterende kundene (noe de prøvde seg på, men som resulterte i en enorm kundeflukt), men snarere å senke prisene til et mer konkurransedyktig nivå. Når så Telegiganten begynte å senke prisene fulgte konkurrentene etter, og slik utviklet det seg en større priskrig på markedet.

Privatiseringen av f.eks. Telenor er greit nok. Personlig liker jeg ikke Telenor, men det finnes greit med konkurrenter og kommunikasjon er ikke livsviktig for meg.

Energi er en helt annen sak, og energiselskapene burde helt klart være statseid og statsdrevet. Hovedårsaken er at staten burde ha kontroll over prisingen av strøm, ikke markedskreftene. Prisen på strøm kan svinge såpass mye at det kan ha meget negativ innvirkning på folks økonomi. Noen som husker historiene om pensjonistene som nesten frøs ihjel? Spesielt når vi ser framover.. Det er helt klart at vi har en energikrise foran oss om noen år.

For å summére poenget i førsteposten: Det er en viss risiko for at private strømselskaper ikke bruker penger på dyre, men i fremtiden nødvendige oppgraderinger som er viktige for stabil strømtilførsel. Oppgradering av utstyr er ikke nødvendigvis lønnsomt de ti-tjue første årene etter investeringen, og innen den tid kan aktøren som tenker fremover i tid bli overtatt av konkurrenter som tilbyr billigere strøm fordi de ikke gjør dyre, men kanskje nødvendige investeringer. Min personlige mening er at livskritisk infrastruktur ikke bør overlates til økonomer som tror de faktisk gjør samfunnet en tjeneste, men det er nå bare min sosialistretorikk!