Dette var usedvanlig godt skrevet. Uten at jeg skal spekulere i eventuelle sider av saken som er uteblitt i innlegget, så kan jeg si så mye som at bruk av tvang er noe man skal være ekstremt forsiktig med å utføre. Det finnes selvsagt endel eksempler rundt om i det langstrakte land der man ser personer som trenger akutt hjelp kun for deres eget beste. Der den hjelpetrengende personen kanskje ikke ville overlevd om ikke andre personer rundt grep inn i intensjon av ren godhet og kjærlighet til et medmenneske. Men man ser alt for ofte også det motsatte. Det er svært naivt å tro at alle som har opphold på en psykiatrisk institusjon er der fordi det er "det rette". På meg kan det virke som om grunnen til all denne ondskapen er at store deler av samfunnet vårt har en alvorlig redsel, angst og vrangforestilling rundt personer som har avvik fra det vi kaller for "normalen". Vi har sett lignende før, der uvitenhet, hjernevasking og redsel resulterte i at man brant vakre, flotte og kloke kvinner på bål. Hmm, jeg tror vi må tvangsinnlegge tvangsinnleggerne. De høres syke ut. Vrangforestillinger og greier.
Jeg så blant annet en dokumentar på NRK, den omhandlet en mann som følte seg sterkt knyttet til indianere. Han oppfattet ofte lyset i naturen på en annen måte, og dyr følte han at han kunne kommunisere med. Dette var noe han elsket. Dessverre ble han tvangsinnlagt i lange perioder om gangen, og jeg husker at det å se hvor ekstremt ødeleggende og angstskapende det var for personen var veldig vondt. Hadde disse menneskene blitt akseptert for den de er, så ville de aldri hatt noe ordentlig problem i utgangspunktet.
Hva gir et annet menneske rett til å si at en person sin sanseoppfattelse av den såkalte "virkeligheten" er feil og derfor begå kraftige overgrep og tvangsforgiftning av folk? Så lenge man ikke plager andre kan man gjøre hva faen man vil.
Jeg har en sterk mistanke om at det svært ofte er oss "kunstnersjeler" som får problemer i møte med psykiatrien. En person som har et helt annet utgangspunkt, f.eks en som er blitt brått deprimert etter ett nært dødsfall eller utbrenthet som følge av jobb, vil gjerne kunne ha veldig positive erfaringer med psykologsamtaler. Derimot en person som hele sitt liv har hatt svært gode evner til fantasi og kreativitet, kan i sitt møte med psykiatrien få høre at det han eller hun før trodde var den "sanne jeg", egentlig bare er en rekke av såkalte "psykotiske symptomer". Dette kan skape svært destruktive tankemønstre og depersonalisering. Jeg mener hardnakket at det er det moderne samfunnet sitt syn på fantasifulle, drømmende og kreative egenskaper som er med på å skape kraftig angst hos de som egentlig er svært friske, oppegående og kjærlighetsfulle personer.
Jeg så blant annet en dokumentar på NRK, den omhandlet en mann som følte seg sterkt knyttet til indianere. Han oppfattet ofte lyset i naturen på en annen måte, og dyr følte han at han kunne kommunisere med. Dette var noe han elsket. Dessverre ble han tvangsinnlagt i lange perioder om gangen, og jeg husker at det å se hvor ekstremt ødeleggende og angstskapende det var for personen var veldig vondt. Hadde disse menneskene blitt akseptert for den de er, så ville de aldri hatt noe ordentlig problem i utgangspunktet.
Hva gir et annet menneske rett til å si at en person sin sanseoppfattelse av den såkalte "virkeligheten" er feil og derfor begå kraftige overgrep og tvangsforgiftning av folk? Så lenge man ikke plager andre kan man gjøre hva faen man vil.
Jeg har en sterk mistanke om at det svært ofte er oss "kunstnersjeler" som får problemer i møte med psykiatrien. En person som har et helt annet utgangspunkt, f.eks en som er blitt brått deprimert etter ett nært dødsfall eller utbrenthet som følge av jobb, vil gjerne kunne ha veldig positive erfaringer med psykologsamtaler. Derimot en person som hele sitt liv har hatt svært gode evner til fantasi og kreativitet, kan i sitt møte med psykiatrien få høre at det han eller hun før trodde var den "sanne jeg", egentlig bare er en rekke av såkalte "psykotiske symptomer". Dette kan skape svært destruktive tankemønstre og depersonalisering. Jeg mener hardnakket at det er det moderne samfunnet sitt syn på fantasifulle, drømmende og kreative egenskaper som er med på å skape kraftig angst hos de som egentlig er svært friske, oppegående og kjærlighetsfulle personer.