Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  39 7569
Jeg hadde så vidt prøvd å røyke hasj den dagen jeg var så langt nede i kjelleren at jeg gjorde noe som jeg på akkurat det tidspunktet hadde gitt opp så og si alt, også det å fortsette livet mitt. Mye, mye mer enn jeg klarer skrive om nå hadde fått med ned i den tilstanden jeg var. Og jeg skulle klare å gjøre livet ennå vanskeligere for meg selv akkurat den kvelden for 1,5 år siden snart. Det som tippet alt over for meg var når jeg mistet faren min brått og uventet, og når jeg i tillegg ringte samboeren min som jeg trengte mer enn noen gang flyttet fra med samme dagen så falt alt sammen rundt meg.

Jeg har strevet med bipolar lidelse i mange år nå, vært innlagt i flere mnd av gangen etter forsøk på å avslutte alt, for så å ha perioder hvor ting har føltes bra. Diabetes 1 er også en sykdom jeg har hatt utrolig mye problemer med, som de ikke klarer få orden på ved sykehusene heller.
Så tilbrakt mer tid innlagt på sykehus enn på jobb.

Det valget jeg gjorde i ren desperasjon over å rømme fra mine egne tanker var å spørre om noen kunne hjelpe meg med noe som fikk meg i en sinnstilstand som kunne stoppe meg fra å forsøke ta livet mitt igjen.

Dette endte med at jeg fikk besøk av han var fullstendig klar over alle ting jeg slet med, det var jo han som flyttet fra meg noen dager tidligere når jeg mistet pappaen min.Han hadde med sprøyte. Jeg spurte ikke hva det var, hva som ville skje eller om noe annet enn han var sikker på at dette ville gjøre så jeg kunne klare meg gjennom natten uten at familien vil finne meg livløs på gulvet dagen etter? Det bekreftet han at de ikke ville gjøre da.

Da var det altså gjort, jeg fikk rushet umidelbart, jeg ble sittende foran pc å trykke i 11 timer ca før jeg skulle ta meg en røyk.. Da tenkte jeg hva i h**** har skjedd? Jeg trodde det hadde gått en times tid, og merket jeg ble litt sugen på en røyk, var utrolig tørst, og måtte tisse, jeg snublet meg til badet. Å gå var som en utfordring i seg selv etter at alle leddene i kroppen hadde stivnet av å sitte i samme stilling så og si hele tiden. Men det jeg ba om var oppnådd, jeg kom meg gjennom natten. Og utrolig mange netter etter den..Men desverre med en ny "venn". Sorgen og problemene som var der før amfetaminen kom inn i årene mine kom jo tilbake, og nå hadde jeg i tillegg gått så langt over streken jeg aldri ville tro jeg skulle havne, jeg var jo motstander til og med av at folk tok en joint i ny og ne.

Det valget som jeg tok, den første gangen jeg lot speed og nål få hilse på årene mine var den gangen jeg sa farvel til selvrespekt, tillitt fra familie og venner, min egen tillitt til andre mennesker over hodet forsvant med tiden fordi jeg er naiv og godtroende både i ruset tilstand og uten å være ruset, og det er noe mange utnytter seg av.Jeg ble brukt som forsøkskanin på rusmidler og hvordan man kunne få best funk av de (spøyter, snorte, droppe osv)fordi de ikke turte selv. Jeg mistet dømmekraft både over meg selv og andre, og den lille stoltheten jeg en gang hadde forsvant, ikke minst den jenta jeg en gang var som alle sier de savner, hun husker jeg ikke selv, og vet ikke hvordan jeg finner henne igjen.

Når jeg hadde latt det gå så langt som til nåla så kunne jeg ikke synke lenger heller tenkte jeg ofte , da ble det prøvd det meste, E`er, blå valium, khat, meth, salvia, morfin, syre og flein,ghb og ett uvisst anntall piller både i pumpa og oralt, og både brunt og grønt så klart.
Men det er den nåla som hele tiden er i hodet.

Både blodsvaret, og rushet som kommer umiddelbart er det som stadig er i tankene mine, men jeg leter etter noe som jeg aldri vil finne tilbake til..Og det er akkurat den samme følelsen som den aller første gangen ga meg.

Jeg har blitt det jeg etter min egen betydning vil kalle narkoman, fordi det er rusen som styrer meg og ikke omvendt.
Noe som jeg vet ødelegger alle de som bryr seg om meg rundt meg. Jeg sperrer meg inne for meg selv fordi jeg har igjen en ting hvertfall av den gamle meg, og det er den dårlige smaken i munnen jeg får når jeg ser at de rundt meg lider pga valget jeg gjorde.
Klarer ikke stole på noen lenger, ikke nye "venner", gamle venner, familie..ikke engang meg selv.
Jeg visste ikke om noen i området her som misbrukte stoff før jeg selv kom dit, nå ser jeg dem overalt, det er fler som bruker narkotiske stoffer enn alkohol her.
Innimellom tenker jeg at speed feks ikke er noe verre enn alkohol, men med det mener jeg de som speeder seg som blir hjemme å stuker med å skru fra hverandre og sammen igjen ting, de som får oppheng i pc eller rydde eller ha sex,alt etter som hva man liker, mens mange som drikker lager bråk, sloss, ødelegger ting og ødelegger andre mennesker. Det jeg vil frem til med akkurat dette da det er at folk som sier til noen som har narkotika problemer at de heller får drikke seg drita fulle, så er ikke alltid det heller en god løsning.
(Faktisk syns jeg at en joint burde være lovlig i forhold til alkoholen når man tenker på konsekvenser av de 2.)

Det vanskelige for min del nå er å vite hva som er det beste for meg nå som jeg skal legge pepper og rus som var den som både reddet meg og den som ødela meg på hylla. Skal jeg høre på familien som vil sperre meg inne ett sted slik at de har kontroll, skal jeg høre på vennene som sier jeg bare trenger å komme meg inn i miljøet dems igjen, eller skal jeg høre på det jeg selv tror vil være det beste, eller skal jeg høre på de som sier at det er bedre å holde seg til narkotikaen siden den holder meg unna tanker om å ta livet mitt?
Jeg stoler som sagt ikke på verken dem eller meg selv, meg selv pga at jeg vet ikke om det er fornuften eller suge etter rus ( kanskje rusen selv til og med) som snakker på mine vegne?

Det ville hjelpe stort å høre fra mennesker som er pårørende, folk som bare har en mening, folk som er eller har vært i lignende sko som jeg står i nå, eller rett og slett bare tips og tanker rundt det jeg har fortalt.

Beklager at det ble en lang og sikkert rotete trå, jeg har aldri skrevet på forum før.
Selv om jeg alltid har vært åpen hvis noen spør ang hva jeg sliter med så er det ikke greit å vite om de sier ting av bekymring, respekt, om de bare jatter med fordi de ikke vet hva de skal si, eller om de har noe å tjene på å si visse ting.

(valget om å stå for det jeg gjør har jeg tatt fordi jeg hater rykter og baksnakking, får de det rett i trynet hva sannheten er så er det ikke så lett for dem å overdrive det, og de kan ikke påstå jeg lyver, og fordi at de kan se at de kan ikke dra alle rusmisbukere under en kam heller)

Må bare si det, jeg håper andre som leser dette velger å ALDRI gjøre den tabben jeg gjorde når jeg lot han presse nåla i armen min, det er noe jeg ALDRI vil anbefale. Jeg vil heller ikke gjøre som eksen min gjorde, komme med en sprøyte hvis noen ber meg om å hjelpe dem gjennom krisen. Da er det mange løsninger som finnes, ett skudd er IKKE ett av dem!Det er heller starten på ett nytt.
dette får meg til å tenke... god lesing og du trenger for all del ikke å unnskylde deg!
Hvor gammel var du da dette startet?
En ting som kan anbefales å prøve, er det tankefelt tingen som går på TvNorge. Se etter det på tv-Norge sine nettsider. Og prøv meditasjon, vis du mestrer meditasjonen er det en stor bragd å et steg nærmere deg selv igjen. Men du vil alltid ha et livs arr. Beste måten å lindre tankene på er å konfronter de, og det er ubehagelig. Men vis du klarer det er det sannelig verdt det.
Sist endret av Talabo; 3. mars 2011 kl. 22:54.
Sitat av a9ta
Det vanskelige for min del nå er å vite hva som er det beste for meg nå som jeg skal legge pepper og rus som var den som både reddet meg og den som ødela meg på hylla. Skal jeg høre på familien som vil sperre meg inne ett sted slik at de har kontroll, skal jeg høre på vennene som sier jeg bare trenger å komme meg inn i miljøet dems igjen, eller skal jeg høre på det jeg selv tror vil være det beste, eller skal jeg høre på de som sier at det er bedre å holde seg til narkotikaen siden den holder meg unna tanker om å ta livet mitt?
Jeg stoler som sagt ikke på verken dem eller meg selv, meg selv pga at jeg vet ikke om det er fornuften eller suge etter rus ( kanskje rusen selv til og med) som snakker på mine vegne?
Vis hele sitatet...
Uten å ha lest svarene du fikk vil jeg meddele at jeg har en søster som er i noenlunde samme situasjon som deg. Fortiden hennes trenger vi ikke å gå innpå, men kan si så mye som at hun er en speedfreak.

Vi vil selvsagt ha henne inn på avrusning, men hun vil ikke dette selv, siden dem hun har snakket med hevder dem ikke fikk hjelp i ettertid (dette er selvsagt mennesker som sprakk raskt), noe som ikke stemmer i det heletatt! Vet om en som har fått hjelp til både jobb og leilighet (og mye annet) etter at han la seg inn. Dette er en kar som klarte å holde seg.
Noe sier meg også at hun missliker at vi skal ha "kontroll" over avrusingen hennes, noe som heller ikke hører hjemme i realiteten (at vi vil at hun skal ligge seg inn grunnet vår makt syke altså).
Vi vet at om hun skal avruse seg selv, så går det til helvete innen en uke da dette er noe som har skjedd gang på gang. Vi vil bare hjelpe henne, og at hun ligger seg inn er den eneste muligheten vi ser som kan hjelpe henne utav rusen.

Men du vet når du har en kvise og driver å tar på den, da blir det bare mer og fler kviser. Slik er det med amf og suicidal/negativ tankegang. Det blir bare værre jo mer du speeder. Du merker det kanskje ikke så godt selv, siden du blir bedre etter justeringen. Men vi på utsiden ser det godt!

Det jeg vil anbefale deg er å legge deg inn, fortelle hvordan tankegangen er med en gang. Så hjelper dem deg nok med en psykolog/psykriater når du kommer ut igjen.

Håper ting ordner seg for deg a9ta og jeg ønsker deg lykke til på ferden!
Amfetaminen vil på sikt bryte deg, både psykisk og fysisk. Den må du slutte med hvis du skal komme deg på beina igjen. Å legge seg inn ville vært smart. Når det gjelder de psykiske probleme dine ville jeg søkt profesjonell hjelp. Lykke til, husk at mange har vært enda lenger nede enn deg, og alikevel kommet seg på beina igjen.
Sist endret av villmannen; 4. mars 2011 kl. 00:41.
En fyr på jobben innrømmet at han dreiv med amfetamin i 7 år før han plutselig spurte seg selv hvorfor han kastet bort livet og penger på dette. Nå tar han bare en joint i ny og ne.
Jeg ville søkt hjelp via avrusning og psykolog.Men du må ville det selv og gjøre det for sin egen del.Det er lett for andre å si,men det vil være det rette å gjøre uansett. Lykke til.
Trådstarter
7 48
Sitat av surf's up Vis innlegg
dette får meg til å tenke... god lesing og du trenger for all del ikke å unnskylde deg!
Hvor gammel var du da dette startet?
Vis hele sitatet...


Det er det som er det sykeste nesten føler jeg, fordi jeg var 30 år når jeg fikk meg til å legge all fornuft om sprøyter og rusmisbruk igjen utenfor døra.
Jeg følte ikke noe som helst ansvar, føltes ikke som ting kunne bli noe verre, og jeg tenkte kun på meg selv og at jeg måtte rømme langt fra virkeligheten.

Kan vel bare si at rusen har aldri vært noe jeg har blitt trukket mot fordi jeg er nysgjerrig eller fordi det har vært "press" fra andre.
Det var min måte prøve å rømme på etter å ha prøvd alt annet i løpet av de 30 årene jeg har levd.

Sitat av Kattekvinna Vis innlegg
Jeg ville søkt hjelp via avrusning og psykolog.Men du må ville det selv og gjøre det for sin egen del.Det er lett for andre å si,men det vil være det rette å gjøre uansett. Lykke til.
Vis hele sitatet...

Dette er noe jeg absolutt vil, og det har jeg visst hele tiden at den dagen må komme som jeg selv VIL slutte for at det skal være mulig i det hele tatt.
Jeg går til psykolog, og rehab er absolutt noe jeg må undersøke. Det er de psykiske abstinensene som er de værste når det kommer til amfetaminen, og da er vel sikkert mål nr en at jeg må finne staheten og positiviteten jeg hadde før.

Tusen takk for lykke-ønskningen og svaret :-)
utrolig sterkt, og godt skrevet. Tror ingen her kan si, med hånda på hjertet at de ikke hadde tatt imot den sprøyta om de hadde hatt den forran seg i den situasjonen.

Det jeg også vil si, er at du nok ikke finner tilbake til akkurat den personen du var noen gang. Du har mange opplevelser og følelser du nok har, eller vil vokse på, som person, når du har kommet deg ut av det hullet det virker som du er i nå. Det er nok absolutt en lang vei å gå for å bli rusfri (hvis det er målet), en vei som jeg uten erfaring med stoffene du nevner kan si noe om, men det virker også som at du vet at du har folk runt deg, som altid har vært der og vil være der for deg. De vil nok gjøre alt de kan for å hjelpe deg på rett kurs på veien mot et mer verdig liv!

Jeg er litt målløs etter teksten din, og klarer ikke formulere meg bedre nå..
hei

synes dette var sterkt gjort av deg, å få det ut og lufte litt i tankene kan hjelpe godt. jeg legger merke til noe du skriver her:

"Skal jeg høre på familien som vil sperre meg inne ett sted slik at de har kontroll, skal jeg høre på vennene som sier jeg bare trenger å komme meg inn i miljøet dems igjen, eller skal jeg høre på det jeg selv tror vil være det beste, eller skal jeg høre på de som sier at det er bedre å holde seg til narkotikaen siden den holder meg unna tanker om å ta livet mitt? "

når du sier vennene regner jeg med at dette er folk som ikke bruker og fungerer nogenlunde normalt i livet? i så tilfelle burde du nok gjøre det du kan for å ikke falle ut av den kretsen, det er lett å havne i en situasjon der 'normale' mennesker ikke lenger vil ha noe med deg å gjøre og da har du bare en vei å gå og det er tilbake til de som bruker stoff og er 'utafor'. de aksepterer deg alltids fordi de kan bruke/utnytte deg til noe som du nevner i posten din over her.

jeg tror ikke familien din vil sperre deg inne for å kontrollere deg, jeg tror de prøver det de kan for å hjelpe deg uten at de helt selv har noen fasitt på hvordan det skal gå til. det er ofte slik at man gjør alt man kan for å hjelpe de man er glad i selv om man kanskje kan gjøre ting litt værre på kort sikt når man ikke har full oversikt over situasjonen.

for å komme seg ut av slike synkemyrer som du beskriver her er det som regel bare en oppskrift, og det er å komme seg bort fra miljøet som holder deg nede. ("venner" som stadig "hjelper til" med rus og psykologiske triks for å sikre seg at du ikke forsvinner bort i ett tilnærmet normal og godt liv, hvem skal da teste usikkert dop for dem, hvem skal da stille opp for dem og utnyttes/brukes fordi det er 'full krise' og du bare må hjelpe til når alle andre har vett nok til å holde seg langt, langt unna hele gjengen?)

neste skritt er å bytte ut rus og elendig tankekjør med noe annet, en venn av meg kjøpte seg båt og begynte å fiske og er i dag lykkelig med kona og livet ellers, andre begynner med trening/studier/kor/rosemaling/you name it.

poenget blir å ha noe å gå til, noe som kan styre fokuset over i positiv retning, å gå fra rusen til en tom leilighet og ett hav av tid hvor ingenting skjer er en sikker vei tilbake til rus og elendigheten. (og spesielt da hvis man har en drøss med "venner" som stadig vekk tilbyr deg stoff og dumme ideer samt bruker og utnytter deg som om du er en gjendstand og ikke ett menneske)

ble langt det innlegget her, og kanskje litt pes å forholde seg til for en person i en ustabil situasjon, men hvis det er ett poeng som du bør ta med deg så må det bli dette:

prøv å lytte til familien din med 'nye ører', legg deg inn og få hjelp og sørg for å bli hørt av de som skal hjelpe deg slik at du får den hjelpen du trenger.

ta så små skritt som mulig, selv om du bare kommer 1 cm fremover så er det mye bedre enn en meter frem og to tilbake.

jeg synes du er modig og viser styrke ved å legge dette ut på freakforumet, jeg tror du har alle sjangser til å lykkes, hvis du gjør ting riktig.

når du er i en kjedelig situasjon og ikke helt er klar over hva som er de riktige valgene så håper jeg du tørr stole såpass på familien din at du velger å legge deg inn, og får den hjelpen du trenger for a starte veien videre, ut av elendigheten.

det kommer til å koste, men det kommer også til å betale seg flerfoldige ganger alt du måtte kjempe deg igjenom og jobbe med for å lykkes.
Trådstarter
7 48
Sitat av Talabo Vis innlegg
En ting som kan anbefales å prøve, er det tankefelt tingen som går på TvNorge. Se etter det på tv-Norge sine nettsider. Og prøv meditasjon, vis du mestrer meditasjonen er det en stor bragd å et steg nærmere deg selv igjen. Men du vil alltid ha et livs arr. Beste måten å lindre tankene på er å konfronter de, og det er ubehagelig. Men vis du klarer det er det sannelig verdt det.
Vis hele sitatet...

Hei og tusen takk for tipset. Har ikke vært eller fått med meg så mye rundt akkurat det feltet der så bare må spørre, har du noe erfaring fra dette med tankefelt terapi selv utenom å sett det programet som går på tvnorge som du nevner? Det har du vel kanskje ikke siden du ikke nevner det foresten. Men ja, jeg vil heller prøve en ting for å ha prøvd hvertfall, enn å ikke prøve noe som kanskje kunne hjulpet. Heller angre på noe jeg har gjort, enn noe jeg ikke har gjort.. I dette tilfelle være åpen for å prøve noe nytt som tankefelt. Skal undersøke det her nærmere. Takker for tipset igjen. Og ang det med arr for livet som du nevner så håper jeg at det blir ett arr som vil minne meg om hvordan jeg har det nå, slik at jeg ikke vil gjenta feilene igjen senere, så arr kan brukes til noe bra i noen tilfeller tror jeg, håper jeg. Og ja så absolutt ubehagelighetene som dukker opp og blir ekstremt vonde å takle vil være verdt det når jeg er i mål, håper jeg kommer dit hvertall, gir meg ikke uten kamp.

at det kan ta litt tid og sikkert bli litt rotete når jeg skal svare på det dere skriver her, jeg er dårlig stilt når det kommer til tekniske evner dessverre. Men jeg har mye jeg vil svare på mange av innleggene deres, jeg setter skikkelig utrolig stor pris på at dere skriver, enten det er erfaringer, tips, tanker eller hva som helst dere tar dere tid til. Det hjelper mer enn jeg ante å høre fra dere som jeg ikke engang kjenner. Så jeg er super happy for at jeg tok sjansen ved å åpne meg litt for dere, det er som terapi bare det å kunne skrive ned litt tanker ned på denne måten
Sist endret av vidarlo; 5. mars 2011 kl. 08:16.
Sitat av a9ta Vis innlegg
Jeg hadde så vidt prøvd å røyke hasj den dagen jeg var så langt nede i kjelleren at jeg gjorde noe som jeg på akkurat det tidspunktet hadde gitt opp så og si alt, også det å fortsette livet mitt. Mye, mye mer enn jeg klarer skrive om nå hadde fått med ned i den tilstanden jeg var. Og jeg skulle klare å gjøre livet ennå vanskeligere for meg selv akkurat den kvelden for 1,5 år siden snart. Det som tippet alt over for meg var når jeg mistet faren min brått og uventet, og når jeg i tillegg ringte samboeren min som jeg trengte mer enn noen gang flyttet fra med samme dagen så falt alt sammen rundt meg.

Jeg har strevet med bipolar lidelse i mange år nå, vært innlagt i flere mnd av gangen etter forsøk på å avslutte alt, for så å ha perioder hvor ting har føltes bra. Diabetes 1 er også en sykdom jeg har hatt utrolig mye problemer med, som de ikke klarer få orden på ved sykehusene heller.
Så tilbrakt mer tid innlagt på sykehus enn på jobb.

Det valget jeg gjorde i ren desperasjon over å rømme fra mine egne tanker var å spørre om noen kunne hjelpe meg med noe som fikk meg i en sinnstilstand som kunne stoppe meg fra å forsøke ta livet mitt igjen.

Dette endte med at jeg fikk besøk av han var fullstendig klar over alle ting jeg slet med, det var jo han som flyttet fra meg noen dager tidligere når jeg mistet pappaen min.Han hadde med sprøyte. Jeg spurte ikke hva det var, hva som ville skje eller om noe annet enn han var sikker på at dette ville gjøre så jeg kunne klare meg gjennom natten uten at familien vil finne meg livløs på gulvet dagen etter? Det bekreftet han at de ikke ville gjøre da.

Da var det altså gjort, jeg fikk rushet umidelbart, jeg ble sittende foran pc å trykke i 11 timer ca før jeg skulle ta meg en røyk.. Da tenkte jeg hva i h**** har skjedd? Jeg trodde det hadde gått en times tid, og merket jeg ble litt sugen på en røyk, var utrolig tørst, og måtte tisse, jeg snublet meg til badet. Å gå var som en utfordring i seg selv etter at alle leddene i kroppen hadde stivnet av å sitte i samme stilling så og si hele tiden. Men det jeg ba om var oppnådd, jeg kom meg gjennom natten. Og utrolig mange netter etter den..Men desverre med en ny "venn". Sorgen og problemene som var der før amfetaminen kom inn i årene mine kom jo tilbake, og nå hadde jeg i tillegg gått så langt over streken jeg aldri ville tro jeg skulle havne, jeg var jo motstander til og med av at folk tok en joint i ny og ne.

Det valget som jeg tok, den første gangen jeg lot speed og nål få hilse på årene mine var den gangen jeg sa farvel til selvrespekt, tillitt fra familie og venner, min egen tillitt til andre mennesker over hodet forsvant med tiden fordi jeg er naiv og godtroende både i ruset tilstand og uten å være ruset, og det er noe mange utnytter seg av.Jeg ble brukt som forsøkskanin på rusmidler og hvordan man kunne få best funk av de (spøyter, snorte, droppe osv)fordi de ikke turte selv. Jeg mistet dømmekraft både over meg selv og andre, og den lille stoltheten jeg en gang hadde forsvant, ikke minst den jenta jeg en gang var som alle sier de savner, hun husker jeg ikke selv, og vet ikke hvordan jeg finner henne igjen.

Når jeg hadde latt det gå så langt som til nåla så kunne jeg ikke synke lenger heller tenkte jeg ofte , da ble det prøvd det meste, E`er, blå valium, khat, meth, salvia, morfin, syre og flein,ghb og ett uvisst anntall piller både i pumpa og oralt, og både brunt og grønt så klart.
Men det er den nåla som hele tiden er i hodet.

Både blodsvaret, og rushet som kommer umiddelbart er det som stadig er i tankene mine, men jeg leter etter noe som jeg aldri vil finne tilbake til..Og det er akkurat den samme følelsen som den aller første gangen ga meg.

Jeg har blitt det jeg etter min egen betydning vil kalle narkoman, fordi det er rusen som styrer meg og ikke omvendt.
Noe som jeg vet ødelegger alle de som bryr seg om meg rundt meg. Jeg sperrer meg inne for meg selv fordi jeg har igjen en ting hvertfall av den gamle meg, og det er den dårlige smaken i munnen jeg får når jeg ser at de rundt meg lider pga valget jeg gjorde.
Klarer ikke stole på noen lenger, ikke nye "venner", gamle venner, familie..ikke engang meg selv.
Jeg visste ikke om noen i området her som misbrukte stoff før jeg selv kom dit, nå ser jeg dem overalt, det er fler som bruker narkotiske stoffer enn alkohol her.
Innimellom tenker jeg at speed feks ikke er noe verre enn alkohol, men med det mener jeg de som speeder seg som blir hjemme å stuker med å skru fra hverandre og sammen igjen ting, de som får oppheng i pc eller rydde eller ha sex,alt etter som hva man liker, mens mange som drikker lager bråk, sloss, ødelegger ting og ødelegger andre mennesker. Det jeg vil frem til med akkurat dette da det er at folk som sier til noen som har narkotika problemer at de heller får drikke seg drita fulle, så er ikke alltid det heller en god løsning.
(Faktisk syns jeg at en joint burde være lovlig i forhold til alkoholen når man tenker på konsekvenser av de 2.)

Det vanskelige for min del nå er å vite hva som er det beste for meg nå som jeg skal legge pepper og rus som var den som både reddet meg og den som ødela meg på hylla. Skal jeg høre på familien som vil sperre meg inne ett sted slik at de har kontroll, skal jeg høre på vennene som sier jeg bare trenger å komme meg inn i miljøet dems igjen, eller skal jeg høre på det jeg selv tror vil være det beste, eller skal jeg høre på de som sier at det er bedre å holde seg til narkotikaen siden den holder meg unna tanker om å ta livet mitt?
Jeg stoler som sagt ikke på verken dem eller meg selv, meg selv pga at jeg vet ikke om det er fornuften eller suge etter rus ( kanskje rusen selv til og med) som snakker på mine vegne?

Det ville hjelpe stort å høre fra mennesker som er pårørende, folk som bare har en mening, folk som er eller har vært i lignende sko som jeg står i nå, eller rett og slett bare tips og tanker rundt det jeg har fortalt.

Beklager at det ble en lang og sikkert rotete trå, jeg har aldri skrevet på forum før.
Selv om jeg alltid har vært åpen hvis noen spør ang hva jeg sliter med så er det ikke greit å vite om de sier ting av bekymring, respekt, om de bare jatter med fordi de ikke vet hva de skal si, eller om de har noe å tjene på å si visse ting.

(valget om å stå for det jeg gjør har jeg tatt fordi jeg hater rykter og baksnakking, får de det rett i trynet hva sannheten er så er det ikke så lett for dem å overdrive det, og de kan ikke påstå jeg lyver, og fordi at de kan se at de kan ikke dra alle rusmisbukere under en kam heller)

Må bare si det, jeg håper andre som leser dette velger å ALDRI gjøre den tabben jeg gjorde når jeg lot han presse nåla i armen min, det er noe jeg ALDRI vil anbefale. Jeg vil heller ikke gjøre som eksen min gjorde, komme med en sprøyte hvis noen ber meg om å hjelpe dem gjennom krisen. Da er det mange løsninger som finnes, ett skudd er IKKE ett av dem!Det er heller starten på ett nytt.
Vis hele sitatet...
Sånn som jeg tolker innlegget ditt, så virker du som en person som egentlig har alle svarene. Vil ikke komme med et annet råd enn å stole på deg selv og ta de rette valgene! Lykke til!
Trådstarter
7 48
Sitat av Miraculix Vis innlegg
Sånn som jeg tolker innlegget ditt, så virker du som en person som egentlig har alle svarene. Vil ikke komme med et annet råd enn å stole på deg selv og ta de rette valgene! Lykke til!
Vis hele sitatet...
Åh, tusen takk for det!! Det hjelper masse å få sånn tilbakemelding, fordi da får jeg tilbake litt troen på meg selv og at det ikke er helt håpløst som det kjennes ut som veldig ofte. Alt dere skriver påvirker meg til å få mer og mer vilje til å klare å nå målene mine slik at jeg kan takke dere alle sammen og vise at jeg klarte det akkurat som dere mente jeg kunne.den dagen jeg kan se meg i speilet å se at jeg er har funnet ut hvem jeg er og VIL være og som jeg har det bra med å ha blitt!
Sist endret av vidarlo; 5. mars 2011 kl. 08:15.
Det er aldri bra å flykte. Uansett om det er dop eller andre ting. Ting tar tid, men man må uansett bare prøve å holde ut. Uansett hvor vanskelig ting er. Flykter man, blir det mye verre å komme tilbake igjen, og man graver seg ned i noe man ikke har kontroll på. Jo lenger du flykter, dess verre blir det å noen gang komme tilbake igjen til den man en gang var og vil være.
Sist endret av LaDa; 5. mars 2011 kl. 06:19.
Trådstarter
7 48
Sitat av LaDa Vis innlegg
Av egen erfaring er det aldri bra å flykte. Uansett om det er dop eller andre ting. Ting tar tid, men man må uansett bare prøve å holde ut. Uansett hvor vanskelig ting er. Flykter man, blir det mye verre å komme tilbake igjen, og man graver seg ned i noe man ikke har kontroll på. Jo lenger du flykter, dess verre blir det å noen gang komme tilbake igjen til den man en gang var og vil være.
Vis hele sitatet...


Jeg er helt enig, men det er lett å være etterpå klok. Det og da så jeg ikke fremover i det hele tatt, og jeg tar konsekvensen av det nå. Skulle bare ønske det ikke hadde blitt konsekvenser for de rundt meg også, noe det så klart har blitt, i stor grad. Men jeg får prøve å tenke at hver gang jeg velger å flykte så blir det bare verre og verre som du også nevner, så håpe at fornuften min seirer når mørket kommer tilbake.. noe som er alt alt for ofte.
Sist endret av vidarlo; 5. mars 2011 kl. 08:15.
Sitat av a9ta Vis innlegg
[COLOR=Navy]Jeg er helt enig, men det er lett å være etterpå klok. Det og da så jeg ikke fremover i det hele tatt, og jeg tar konsekvensen av det nå. Skulle bare ønske det ikke hadde blitt konsekvenser for de rundt meg også, noe det så klart har blitt, i stor grad. Men jeg får prøve å tenke at hver gang jeg velger å flykte så blir det bare verre og verre som du også nevner, så håpe at fornuften min seirer når mørket kommer tilbake.. noe som er alt alt for ofte.[/COLOR]
Vis hele sitatet...
Er alltid vanskelig å tenke på alt det dumme man gjør mot de man er nær. Om de også er nær deg så holder de ut alt det tullete man finner på, og de tilgir så og si alt man finner på. Man skjønner ikke alltid at de er der, men de prøver så godt de kan. Om det er en gammel bekjent, foreldre, eller noen man alltid har stolt på, så er det alltid noen som tenker på deg. Det her ble litt rart... Men uansett skal man aldri gi opp, og prøve så godt man kan å ikke ødelegge seg selv noe mer enn man allerede har gjort.
Jeg ser på psykedeliske planter som verktøy som kan skape noe vakkert... En kniv kan også det, så man må være forsiktig, og bruke det rett! Er ikke enkelt å gjøre det, derfor har psykedelia blitt "demonisert" som "rusmiddel".. ikke kun derfor, men jeg skal ikke legge ut om det... Stol på naturen og deg selv... dvs: hold deg til psykedeliske planter helst... LSD har helt klart et potensiale, men det er semi-syntetisk og jeg tror det kan ha sterkere uønskete bivirkninger (føles litt feik i mitt syn)... er sikkert mange her som er uenig i det.... Men det er sånn jeg ser på psykedelia utifra min erfaring (med ALT av psykedeliske stoffer)... Det finnes sikkert noen her på forumet som kan gi bedre råd... Dette var kun mitt! Jeg har hatt fantastisk bra tripp på LSD, men samtidig merker jeg et snev av at det ikke er like lærerikt som plantene. De kommuniserer jo med deg, og det kan være vanskelig å lytte til det og fordøye all infoen...
jeg opplever det sånn at de som bruker rusmidler(de som ikke har psykiske problemer)gjerne gjør det fordi de ikke har noe større enn seg selv å leve for,mange av de som var "rus huer"fra min ungdomstid(gjerne de aller kuleste i gjengen som prøvde alt først osv) som havna på kjøret er nå religiøse,plukket opp av religiøse hjelpetiltak og blitt super-religiøse og kasta fra seg stoffet fordi de fikk en mening med livet,noe å leve for,dette skjer med så mange stoffmisbrukere.

jeg sier ikke at religion er nøkkelen her men generelt noe større enn seg selv å leve for,noe å brenne for og aktivisere seg med tror jeg er årsaken til at såpass mange bruker stoff

Det er liksom en og dessverre stor del,av stoffmisbrukerne,også har du de som tyr til det fordi de føler seg jævlig inside,psykiske problemer,adhd,aggressive folk,sosialt utstøtte m.m
Sist endret av murmade; 5. mars 2011 kl. 12:02.
Det angående tankefelt, så hvis ikke jeg har misforstått helt. Så går dette ut på å røre spesielle punkter på kroppen hvor man lurer seg selv til en fin tanke. For eksempel hvis du hater du høyder, så rører du deg selv på en viss plass og så kommer en hyggelig tanke (som du har valgt selv) fram. Så det høres absolutt ut som noe som kan hjelpe deg.

Noe som er veldig viktig er å fylle det tomrommet når du endelig har blitt nykter. Hva er det du liker å gjøre på fritiden? Jobber du? Tenk litt på det
Sitat av murmade Vis innlegg
jeg opplever det sånn at de som bruker rusmidler(de som ikke har psykiske problemer)gjerne gjør det fordi de ikke har noe større enn seg selv å leve for,mange av de som var "rus huer"fra min ungdomstid(gjerne de aller kuleste i gjengen som prøvde alt først osv) som havna på kjøret er nå religiøse,plukket opp av religiøse hjelpetiltak og blitt super-religiøse og kasta fra seg stoffet fordi de fikk en mening med livet,noe å leve for,dette skjer med så mange stoffmisbrukere.

jeg sier ikke at religion er nøkkelen her men generelt noe større enn seg selv å leve for,noe å brenne for og aktivisere seg med tror jeg er årsaken til at såpass mange bruker stoff

Det er liksom en og dessverre stor del,av stoffmisbrukerne,også har du de som tyr til det fordi de føler seg jævlig inside,psykiske problemer,adhd,aggressive folk,sosialt utstøtte m.m
Vis hele sitatet...
Er STOR forskjell på narkomani og self-enlightenment!
Sitat av Miraculix Vis innlegg
Dette var kun mitt! Jeg har hatt fantastisk bra tripp på LSD, men samtidig merker jeg et snev av at det ikke er like lærerikt som plantene. De kommuniserer jo med deg, og det kan være vanskelig å lytte til det og fordøye all infoen...
Vis hele sitatet...
jeg tror også bare hobbyen i seg selv,(drive med planter som er litt spennende og ulovlig)kan føles givende for så mange,mange sier at når du først begynner å plante klarer du ikke holde deg borte fra dem,må alltid følge med på fremgang og se hva som skjer osv,jeg tror også det kan være positivt for mange som ikke føler de har et liv eller noen særlige interresser
Dette minner meg litt om meg selv for et par år siden. jeg har ikke så mye livs erfaring som det du har. men det høres ut som at du har motivasjonen i orden.

hvis du vil ha en anbefaling fra en kar som har holdt seg nykter i over halvannet år så kom deg på en rehab. hvis du har holdt på med dette veldig lenge så vil jeg anbefale et langtids sted der du er inne i 12 måneder for å komme deg tilbake til deg selv. at du kommer til å bli 100% den personen du var før er etter min erfaring lite sannsynlig. men nå var jeg 17 år når jeg begynnte å ruse meg så kan like gjerne være at min utvikling de siste 5 årene har endret meg like mye som det rusen har gjort.

min løsning var å komme meg på en avvenning. var vekke i kun 3 måneder men det viste seg at jeg hadde ADHD. noe som ville virke logisk i min sak. men tilbake til emnet; kom deg på rehab, gå på alle møtene du kan komme deg på(NA) ta imot hvert eneste tips du kan komme over. hør på folk som har sprukket om du møter på de. se om du kan lære noe av andre sine feil. var dette jeg gjorde når jeg kom på rehab.

Og alle de som jobbet på denne rehab klinikken sa det at: du kommer aldri til å klare å bli rusfri ved 3 måneders rehab! jeg er sta som et esel å sa det at fuck u! ikke faen om jeg skal kaste bort mer tid på å hente tilbake livet mitt en det jeg trenger! å det visste seg at jeg hadde rett. MEN det er veldig viktig at du kutter kontakten med folkene du kjenner som ruser seg. for det er mye lettere å falle for fristelsen. jeg har vært på rehab en gang tidligere. men jeg likte meg ikke i det heletatt, å da hendte det at jeg gikk å besøkte venner som ruste seg å jeg holdt ut i ca like lang tid som det tok å mekke opp dritten før jeg satt med trynet hengende til gulvet i en annen verden.

mitt problem var hasj og hallusinogene rusmidler. heldigvis for min del tok jeg megselv i akt å kom meg på rehab for jeg fikk store angst problemer, kunne ikke stole på noen rundt meg jeg ble paranoid til tusen! gikk rundt med våpen på meg fordi jeg var sikker på at hvem som helst kom til å prøve å drepe meg. så kom deg på rehab er mitt tips. hodet ditt har nok godt av det. å det kommer til å komme dager der du får veldig rus sug men det viktigste da er å ha noen du kan ringe/besøke som har vært i en lignende situasjon som deg sånn at du har noen å snakke med er en veldig viktig ting. har du noen du kan ringe eller lignende som kan hjelpe deg komme igjennom de dagene du har det jævli så kan du komme deg tilbake til ditt gamle deg så sant det lar seg gjøre.

du skal nok se at dagen kommer hvor du tenker "det finnes en gud"

bare pass på at du ikke får for mye selvtillit. be humble in all your days and you will become a person that everyone uknow will become proud of!

Lykke til på din vei! may god be with you and may you live a blessed life!
Dette var sterkt å lese, og jeg føler virkelig med deg, og håper du klarer å komme deg ut av rushelevetet.
dømmer deg ikke for å rota deg borti dette, har forståelse for valget du tok, selvom det var et veldig feil valg. Det må miste de man er glad i er veldig vanskelig, og bipolar lidelse og diabetes 1 er heller ingen dans på roser. Alle fortventer at man skal være så jævlig sterke hele tiden, og skjønner ikke at enkelte rett og slett ikke klarer å takle store problemer like lett som andre. Mitt råd til deg er å tenke på faren din og hva han hadde villet for deg og din fremtid. Jeg er helt sikker på at han hadde villet at du skulle kommet deg ut av rusen og tilbake på banen igjen! Han ville blitt veldig stolt av deg om du klarte å avruse deg. Om abstinensene etter amfetamin blir så sterke at du ikke klarer å holde deg unna mer, (selvom det beste er å holde seg hélt nykter) ville jeg heller røyket en joint, det ville gitt deg en rus som ikke skader deg i like stor grad, og kanskje gjort det litt lettere. Deretter kan du slutte med det også når du er klar for det. Ønsker deg lykke til, A9ta!
Sist endret av Frontex; 6. mars 2011 kl. 14:50. Grunn: Hadde litt mer å legge til.
amhx: hva slags hallisunogene midler var det du brukte, og i hvor stor grad? Finner det veldig rart at noen blir lagt inn på rehab for hasj og hallisunogener, spesielt at du blir anbefalt en over 3-måneders lang innleggelse. Nå vet jeg dog ikke helt hvordan din situasjon var, men å kutte ut med hasj er strengt talt noe alle og enhver burde klare på egen hånd.
Jeg er unig med deg. Ikke alle klarer å slutte med hasj på egenhånd, det er jeg ett bevis på og flere jeg kjenner.
Jeg vil bare minne om at nFF (Freak.no) ikke kan samsvare som en lege. Og en person i din situasjon burde absolutt oppsøke en lege eller en psykiater som kan henvise deg videre. En dialog innad helsetjenesten er viktig å starte i en slik situasjon.

Jeg og andre kan aldri sette oss helt inn i din situasjon. Alt fungerer forskjellig for alle, og det er nettopp derfor jeg syntes det er skummelt å skrive sånn som jeg gjør nå. Dette er en post jeg egentlig ikke skulle skrive, men følte jeg måtte. Ingen andre en deg føler hva som er best, og du spør selv om du skal stole på venner og familie eller rusmiljøet fordi de holder dårlige tanker unna med rusmidler. Du avslutter med å si at ingen må finne på å gjøre den tabben du har gjort. Har du egentlig ikke svart på spørsmålet ditt selv? Du skriver at venner og familie står klare til å vise kjærlighet og gi deg omsorg, dette er veldig heldig og noe jeg syntes du burde prøve å ta vare på. Sterke bånd tar tak i deg og hjelper deg.

I din uheldige og sårbare situasjon vil jeg tro at profesjonell hjelp er det du trenger. Uansett prøv å snakk med noen i familien, eller venner hvis du vil prøve å komme deg ut. Hvis ikke er vi så heldige at vi har mange statlige tilbud og mange offentlige ansatte med taushetsplikt som du kan prate med.

Jeg ønsker deg lykke til på veien videre!
Sitat av ZionRoad Vis innlegg
Jeg er unig med deg. Ikke alle klarer å slutte med hasj på egenhånd, det er jeg ett bevis på og flere jeg kjenner.
Vis hele sitatet...
Du er et bevis på at et menneske ikke kan seg selv i speilet og innse at nok er nok...
Sitat av a9ta Vis innlegg
Jeg hadde så vidt prøvd å røyke hasj den dagen jeg var så langt nede i kjelleren at jeg gjorde noe som jeg på akkurat det tidspunktet hadde gitt opp så og si alt, også det å fortsette livet mitt. Mye, mye mer enn jeg klarer skrive om nå hadde fått med ned i den tilstanden jeg var. Og jeg skulle klare å gjøre livet ennå vanskeligere for meg selv akkurat den kvelden for 1,5 år siden snart. Det som tippet alt over for meg var når jeg mistet faren min brått og uventet, og når jeg i tillegg ringte samboeren min som jeg trengte mer enn noen gang flyttet fra med samme dagen så falt alt sammen rundt meg.

Jeg har strevet med bipolar lidelse i mange år nå, vært innlagt i flere mnd av gangen etter forsøk på å avslutte alt, for så å ha perioder hvor ting har føltes bra. Diabetes 1 er også en sykdom jeg har hatt utrolig mye problemer med, som de ikke klarer få orden på ved sykehusene heller.
Så tilbrakt mer tid innlagt på sykehus enn på jobb.

Det valget jeg gjorde i ren desperasjon over å rømme fra mine egne tanker var å spørre om noen kunne hjelpe meg med noe som fikk meg i en sinnstilstand som kunne stoppe meg fra å forsøke ta livet mitt igjen.

Dette endte med at jeg fikk besøk av han var fullstendig klar over alle ting jeg slet med, det var jo han som flyttet fra meg noen dager tidligere når jeg mistet pappaen min.Han hadde med sprøyte. Jeg spurte ikke hva det var, hva som ville skje eller om noe annet enn han var sikker på at dette ville gjøre så jeg kunne klare meg gjennom natten uten at familien vil finne meg livløs på gulvet dagen etter? Det bekreftet han at de ikke ville gjøre da.

Da var det altså gjort, jeg fikk rushet umidelbart, jeg ble sittende foran pc å trykke i 11 timer ca før jeg skulle ta meg en røyk.. Da tenkte jeg hva i h**** har skjedd? Jeg trodde det hadde gått en times tid, og merket jeg ble litt sugen på en røyk, var utrolig tørst, og måtte tisse, jeg snublet meg til badet. Å gå var som en utfordring i seg selv etter at alle leddene i kroppen hadde stivnet av å sitte i samme stilling så og si hele tiden. Men det jeg ba om var oppnådd, jeg kom meg gjennom natten. Og utrolig mange netter etter den..Men desverre med en ny "venn". Sorgen og problemene som var der før amfetaminen kom inn i årene mine kom jo tilbake, og nå hadde jeg i tillegg gått så langt over streken jeg aldri ville tro jeg skulle havne, jeg var jo motstander til og med av at folk tok en joint i ny og ne.

Det valget som jeg tok, den første gangen jeg lot speed og nål få hilse på årene mine var den gangen jeg sa farvel til selvrespekt, tillitt fra familie og venner, min egen tillitt til andre mennesker over hodet forsvant med tiden fordi jeg er naiv og godtroende både i ruset tilstand og uten å være ruset, og det er noe mange utnytter seg av.Jeg ble brukt som forsøkskanin på rusmidler og hvordan man kunne få best funk av de (spøyter, snorte, droppe osv)fordi de ikke turte selv. Jeg mistet dømmekraft både over meg selv og andre, og den lille stoltheten jeg en gang hadde forsvant, ikke minst den jenta jeg en gang var som alle sier de savner, hun husker jeg ikke selv, og vet ikke hvordan jeg finner henne igjen.

Når jeg hadde latt det gå så langt som til nåla så kunne jeg ikke synke lenger heller tenkte jeg ofte , da ble det prøvd det meste, E`er, blå valium, khat, meth, salvia, morfin, syre og flein,ghb og ett uvisst anntall piller både i pumpa og oralt, og både brunt og grønt så klart.
Men det er den nåla som hele tiden er i hodet.

Både blodsvaret, og rushet som kommer umiddelbart er det som stadig er i tankene mine, men jeg leter etter noe som jeg aldri vil finne tilbake til..Og det er akkurat den samme følelsen som den aller første gangen ga meg.

Jeg har blitt det jeg etter min egen betydning vil kalle narkoman, fordi det er rusen som styrer meg og ikke omvendt.
Noe som jeg vet ødelegger alle de som bryr seg om meg rundt meg. Jeg sperrer meg inne for meg selv fordi jeg har igjen en ting hvertfall av den gamle meg, og det er den dårlige smaken i munnen jeg får når jeg ser at de rundt meg lider pga valget jeg gjorde.
Klarer ikke stole på noen lenger, ikke nye "venner", gamle venner, familie..ikke engang meg selv.
Jeg visste ikke om noen i området her som misbrukte stoff før jeg selv kom dit, nå ser jeg dem overalt, det er fler som bruker narkotiske stoffer enn alkohol her.
Innimellom tenker jeg at speed feks ikke er noe verre enn alkohol, men med det mener jeg de som speeder seg som blir hjemme å stuker med å skru fra hverandre og sammen igjen ting, de som får oppheng i pc eller rydde eller ha sex,alt etter som hva man liker, mens mange som drikker lager bråk, sloss, ødelegger ting og ødelegger andre mennesker. Det jeg vil frem til med akkurat dette da det er at folk som sier til noen som har narkotika problemer at de heller får drikke seg drita fulle, så er ikke alltid det heller en god løsning.
(Faktisk syns jeg at en joint burde være lovlig i forhold til alkoholen når man tenker på konsekvenser av de 2.)

Det vanskelige for min del nå er å vite hva som er det beste for meg nå som jeg skal legge pepper og rus som var den som både reddet meg og den som ødela meg på hylla. Skal jeg høre på familien som vil sperre meg inne ett sted slik at de har kontroll, skal jeg høre på vennene som sier jeg bare trenger å komme meg inn i miljøet dems igjen, eller skal jeg høre på det jeg selv tror vil være det beste, eller skal jeg høre på de som sier at det er bedre å holde seg til narkotikaen siden den holder meg unna tanker om å ta livet mitt?
Jeg stoler som sagt ikke på verken dem eller meg selv, meg selv pga at jeg vet ikke om det er fornuften eller suge etter rus ( kanskje rusen selv til og med) som snakker på mine vegne?

Det ville hjelpe stort å høre fra mennesker som er pårørende, folk som bare har en mening, folk som er eller har vært i lignende sko som jeg står i nå, eller rett og slett bare tips og tanker rundt det jeg har fortalt.

Beklager at det ble en lang og sikkert rotete trå, jeg har aldri skrevet på forum før.
Selv om jeg alltid har vært åpen hvis noen spør ang hva jeg sliter med så er det ikke greit å vite om de sier ting av bekymring, respekt, om de bare jatter med fordi de ikke vet hva de skal si, eller om de har noe å tjene på å si visse ting.

(valget om å stå for det jeg gjør har jeg tatt fordi jeg hater rykter og baksnakking, får de det rett i trynet hva sannheten er så er det ikke så lett for dem å overdrive det, og de kan ikke påstå jeg lyver, og fordi at de kan se at de kan ikke dra alle rusmisbukere under en kam heller)

Må bare si det, jeg håper andre som leser dette velger å ALDRI gjøre den tabben jeg gjorde når jeg lot han presse nåla i armen min, det er noe jeg ALDRI vil anbefale. Jeg vil heller ikke gjøre som eksen min gjorde, komme med en sprøyte hvis noen ber meg om å hjelpe dem gjennom krisen. Da er det mange løsninger som finnes, ett skudd er IKKE ett av dem!Det er heller starten på ett nytt.
Vis hele sitatet...
Jeg vil bare si takk for at du delte dette, det var dypt og rørende... Jeg har dessverre ikke noe jeg kan si for å hjelpe deg da jeg nå har forstått hvor bra livet mitt egentlig er (noe teksten din hjalp meg å forstå).

Det virker egentli som om du allerede har alle svarene, stol på deg selv og jeg tror dette vil gå bra til slutt. Lykke til !
Sitat av gilde Vis innlegg
Jeg vil bare minne om at nFF (Freak.no) ikke kan samsvare som en lege. Og en person i din situasjon burde absolutt oppsøke en lege eller en psykiater som kan henvise deg videre. En dialog innad helsetjenesten er viktig å starte i en slik situasjon.

Jeg og andre kan aldri sette oss helt inn i din situasjon. Alt fungerer forskjellig for alle, og det er nettopp derfor jeg syntes det er skummelt å skrive sånn som jeg gjør nå. Dette er en post jeg egentlig ikke skulle skrive, men følte jeg måtte. Ingen andre en deg føler hva som er best, og du spør selv om du skal stole på venner og familie eller rusmiljøet fordi de holder dårlige tanker unna med rusmidler. Du avslutter med å si at ingen må finne på å gjøre den tabben du har gjort. Har du egentlig ikke svart på spørsmålet ditt selv? Du skriver at venner og familie står klare til å vise kjærlighet og gi deg omsorg, dette er veldig heldig og noe jeg syntes du burde prøve å ta vare på. Sterke bånd tar tak i deg og hjelper deg.

I din uheldige og sårbare situasjon vil jeg tro at profesjonell hjelp er det du trenger. Uansett prøv å snakk med noen i familien, eller venner hvis du vil prøve å komme deg ut. Hvis ikke er vi så heldige at vi har mange statlige tilbud og mange offentlige ansatte med taushetsplikt som du kan prate med.

Jeg ønsker deg lykke til på veien videre!
Vis hele sitatet...
Jeg er helt uenig, vær din egen lege og let etter de rette verkøyene... Lege, psykatri=buisness,,,, vesten er basert på pengejag, selge sykdommer og få deg til og kjøpe medisinen! Alt finnes i naturen... vi lever ikke i et demokrati, vi lever i Idiocracy (se filmen!) Devolusjon... bah...
Du finner deg selv igjen det er jeg helt sikker på. IKkke vær sint på deg selv, dette er ikke din skyld. Noen ganger kan man ikke ta seg sammen det er helt umulig. Med det menneskesynet og den rusbehandlingen vi har her i landet så føler man bare skyldfølelse. Jeg sluttet og skyte heroin i april, skøyt pepper til september siden så har det litt opp og ned og nå har jeg endelig klart og slutte å skyte. Har slitt med tvangshandlinger hele livet, alt har vært skjult, total omsorgsvikt og ensomhet, veldig mye smerte.
Man vil seg selv så vondt, hver gang man trykker inn den pumpa så kan man dø, for ett helvetes kick. jeg er sikker på at du gjør så godt du kan og jeg forstår hvordan du har det. Jeg går i terapi nå, men det norske helsevesenet er elendig. Det går framover med museskritt.
Jeg er helt sikker på at du fikser dette, aldri si "ikke", det tar tid, mange varme tanker fra meg ikke gi deg, og ikke vær streng mot deg selv.
Sitat av stødig Vis innlegg
amhx: hva slags hallisunogene midler var det du brukte, og i hvor stor grad? Finner det veldig rart at noen blir lagt inn på rehab for hasj og hallisunogener, spesielt at du blir anbefalt en over 3-måneders lang innleggelse. Nå vet jeg dog ikke helt hvordan din situasjon var, men å kutte ut med hasj er strengt talt noe alle og enhver burde klare på egen hånd.
Vis hele sitatet...
i nesten enhvert rusmiljø er det ganske vanskelig å kutte ut rusmidler på egenhånd om du kjenner få eller ingen som holder på med det. å bli utsatt for den samme fristelsen dag etter dag så kan det bli vanskeligere en det høres ut. det jeg fant ut var at ved hjelp av ritaliner så gjorde dette at jeg klarte å holde meg rusfri pga det dempet alle symptomene mine som gjorde at jeg i det heletatt holdt på med rusmidler. hasj holdt jeg på med på daglig basis å psykadelia/hallusinogene rusmidler drev jeg med i en kortere periode med et høyt forbruk. gikk for det meste i RC og lignende. noe som ble kalt for DOC var vel favoritten selv om den var ganske skummel etter min mening.

min behandler på ruspoliklinikken sa at i sine 25år innen for adhd og rus hade han/ho aldri sett noen ha så positiv effekt av ritalin behandlig.

så da er jeg ikke i tvil om at det var takket være disse at jeg klarte å kutte ut rusmidlene

Sitat av Miraculix Vis innlegg
Du er et bevis på at et menneske ikke kan seg selv i speilet og innse at nok er nok...
Vis hele sitatet...
jeg innså at nok er nok. men når du har tilbrakt flere år av din egen oppvekst der du er i stor utvikling så kan det være vanskligere en du tror å kutte deg ut

jeg skjønnte at jeg ikke kom til å klare det på egenhånd å derfor valgte jeg selv å legge meg inn på rehab(samtidig som jeg fikk ADHD utredning og ritalin behandling) og siden dengang har jeg klart å holde meg uten rusmidler
Sitat av amhx Vis innlegg
i nesten enhvert rusmiljø er det ganske vanskelig å kutte ut rusmidler på egenhånd om du kjenner få eller ingen som holder på med det. å bli utsatt for den samme fristelsen dag etter dag så kan det bli vanskeligere en det høres ut. det jeg fant ut var at ved hjelp av ritaliner så gjorde dette at jeg klarte å holde meg rusfri pga det dempet alle symptomene mine som gjorde at jeg i det heletatt holdt på med rusmidler. hasj holdt jeg på med på daglig basis å psykadelia/hallusinogene rusmidler drev jeg med i en kortere periode med et høyt forbruk. gikk for det meste i RC og lignende. noe som ble kalt for DOC var vel favoritten selv om den var ganske skummel etter min mening.

min behandler på ruspoliklinikken sa at i sine 25år innen for adhd og rus hade han/ho aldri sett noen ha så positiv effekt av ritalin behandlig.

så da er jeg ikke i tvil om at det var takket være disse at jeg klarte å kutte ut rusmidlene



jeg innså at nok er nok. men når du har tilbrakt flere år av din egen oppvekst der du er i stor utvikling så kan det være vanskligere en du tror å kutte deg ut

jeg skjønnte at jeg ikke kom til å klare det på egenhånd å derfor valgte jeg selv å legge meg inn på rehab(samtidig som jeg fikk ADHD utredning og ritalin behandling) og siden dengang har jeg klart å holde meg uten rusmidler
Vis hele sitatet...
Ja farmasiundustrien jubler nok for det. Neida, det er bra du føler deg bedre! Vi er alle syke, og det finnes medisin som koster penger for alle symptomene som selges.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Lykke til! håper du klarer det.
Etter det jeg har lest virker du som en oppegående og reflektert person!

Dette kan ikke gå annet en BRA!=)

Lykke til!
Når jeg leste denne tråden så ble jeg helt målløs! og jeg må bare få sagt hvor tøff du egentlig er som deler det er med oss på nFF!

Jeg skal ikke sitte her og si hva du skal gjøre, men jeg kan gi deg et par tips som kanskje fungerer. jeg kan gi deg et eksempel på noe som skjedde meg for en liten stund siden. jeg vet at stoffet jeg brukte kan ikke sammenlignes med det du har tatt osv. men jeg deler det med deg allikevell i et håp om det kanskje kommer til nytte for deg.

for en liten stund siden var jeg også ganske nedpå. men det var bare pga skolegangen min og alt trøbbelet jeg lagde rundt meg hele tiden når jeg var på byen. Det med skolen har pågått meg i mange år og jeg vil skjerpe meg men jeg klarer det bare ikke. og det med at jeg lagde bråk hele tiden når jeg var ute på byen gikk ganske så hardt inn på foreldrene mine og mine pårørende. så jeg var ganske deppa i den grunn...

etterhvert så kom ble jeg introdusert til hasj, var litt skeptisk til stoffet i startet, idet jeg har vært motstander av det i hele mitt liv. da vi bestemte oss for å prøve det føltes det ut som livet mitt gikk fort opp igjen (akkurat som det gjorde til deg, rusen gidde deg på en måte en lykkefølelse) så vi fortsatte å innta hasjen daglig og etterhvert ble det flere ganger daglig.

Jeg var glad der å da, jeg gjorde ikke så mye ugang lenger ute på byen, MEN skolen gikk bare enda mer nedover enn det den hadde gjort før, men jeg innså det ikke før jeg var på bunn å strøk i alle fag.

da bestemte jeg meg for å prøve å slutte, men det var ikke enkelt. Det var ikke så alvorlig til meg da at jeg måtte inn på rehab, men moren min jobber på rehab så jeg fikk bra med støtte derifra da.

De kompissene mine som ikke røykte var ingen som helst fant av stoffet heller så de sa at hvis vi ikke sluttet ville de ikke ha noe mer kontakt med oss igjen.
da tenkte vi at vi må skjerpe oss skikkelig og bare slutte, jeg kjente at temperamentet mitt var veldig høyt av og til og jeg drømte fæle drømmer stort sett hver natt...men etterhvert så gikk det til slutt over.

Det var en historie som liksom jeg sammenligner med din livshistorie her, den kan langt ifra sammenlignes med alt det du har vært igjennom og med tanke på alle stoffene du har brukt så er ikke hasj noe stort i forskjell.

Men det jeg prøver å si er at du faktisk kanskje ikke trenger rehab for å kvitte deg med det, leste et par svar ovenfra der de sa at du høres ut som en sterk person som klarer dette fint. jeg er helt enig i det, og jeg tror at hvis du bestemmer deg for det og bare kvitter deg med ALT av narkotiske stoffer, går tilbake til den gamle vennegjengen din så er jeg bombesikker på at du klarer det.

Jeg skrev ikke dette svaret for at dere skal synes synd på meg eller noe sånt. Men jeg vil på alle måter hjelpe deg med å få deg opp på føttene igjen så du skal bli helt frisk, derfor skriver jeg ned det meste jeg kommer på nå som kanskje kan være nyttig for deg.

Men hvis du føler at du vil inn på rehab, så er det ingen skam å legge seg inn der. viser bare at du vil bort fra svineriet og komme tilbake til virkeligheten. og meditering kan heller ikke være så veldig dumt å prøve

Jeg vil si at den rusen jeg får av å være sammen med vennene mine er en rus som overhodet ikke kan erstattes med noe som helst i verden.

men jeg ønsker deg lykke til videre med ferden din, så håper jeg for all del at du klarer å komme deg vekk fra svineriet!


Beklager evt skrivefeil, begynner å bli sent på kvelden til meg her
Masse lykke til!!

Humøret forandrer seg alltid, når man er på bunn tror man ikke på det, men dette har historien bevist et uendelig antall ganger. Dette prøver jeg å huske på når jeg er utafor, selv om det ikke er lett. For øyeblikket ser jeg lyst på livet, samtidig er jeg bevisst på at det svinger begge veier
Sist endret av Franzfantaztic; 28. april 2011 kl. 03:14.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Trådstarter
7 48
Og tuusen takk for alle svar,tibakemeldinger,råd og ikke minst delte erfaringer som har kommet siden jeg la ut denne tråden her.

Tenkte det var på tide med en oppdatering, noe jeg har prøvd å få gjort utrolig mange ganger. Men jeg har syns det har vært vanskelig å få til fordi jeg på en måte ikke har vært noe stolt av hva jeg har oppnådd i den tiden som har gått, og fordi jeg har vært så utrolig usikker på meg selv.
Men når alt kommer til alt så tenker jeg på hvor mye det dere har skrevet til meg her som faktisk har svidd seg fast i hodet mitt, og hvor mye det alene på sin side faktisk HAR hjulpet meg i mange tunge stunder!

Jeg har ikke klart å slutte med sprøytene, men jeg har innsett at jeg trenger hjelp..noe jeg håper er ett skritt i riktig retning, slik at jeg en dag klarer å få det livet jeg virkelig ønsker å ha! Det har jo gått slik at jeg ikke lenger har den psykiske avhengigheten alene å takle, men også den fysiske.
Helt ærlig vet jeg ikke hvem som er den verste av dem, eller om det hele tatt er EN som er verre enn den andre. Det føles for meg som at de er like vanskelige begge de avhengighetene, på hver sin måte. Men det slipper jeg jo tenke mer over nå på en måte, siden jeg har endt opp med begge til slutt.

Har klart å kutte mye kontakt med mange av de som utnyttet meg,de som "kjørte hodet" mitt, og som kun så "butikk" i meg fordi de fikk meg hektet på andre stoffer sånn at de kunne tjene penger på å selge til meg. Men på en syk måte har det nesten vært bitter-søtt fordi når jeg hadde kontakt med de så fikk jeg hvertfall alltid tak i stoff.
Den fornuftige delen av meg vet jo at det kostet så utrolig dyrt å ha slike "venner". Ikke bare i form av økonomi, men i form av tillit til andre og andres tillit til meg. Da spesielt familiens og "gamle" gode venners tillitsforhold til meg.

Jeg går regelmessig til samtale på Ara nå, har en helt super behandler som jeg har fått respekt for og som jeg endelig klarer å være helt ærlig mot ang hva jeg har gjort/gjør, hva jeg syns er det værste, det beste og hva jeg ønsker for fremtiden.
Hun har også hatt samtaler hvor både moren min og søstern min har vært med slik at vi har kunne åpne oss rundt dette uten å fly på hverandre, og slik at de har kunne få litt mer innsikt i hvordan ting faktisk er for meg, og jeg også fått det samme rundt hvordan det er for dem!

Det som er vanskelig for oss i forhold til familieforholdene er at moren min ønsker selvfølgelig å kunne styre meg og valgene mine helt slik at jeg får det livet hun ønsker for meg, og som mor så er jo det hun ønsker for meg kun det beste. Og samtidig har hun nok litt problemer med å forstå hvorfor jeg ikke bare slutter, hvorfor jeg ikke bare "gjør sånn" eller "gjør sånn".. Og for mennesker som aldri har vært i denne situsjonen, eller fått føle det på kroppen så er det selvfølgelig veldig vanskelig å forstå hvordan det i virkeligheten faktisk ER.
Hun er mor til 3 andre også, ikke kun meg, og alle de 3 er yngre enn meg. Derfor er det veldig viktig at det ikke er kun meg som er i fokus og i tankene hennes hele tiden.
Jeg tror hun føler at jeg ønsker være i fokus hele tiden, men det er absolutt ikke riktig. Jeg vil vite at de støtter meg, og at de har troen på at jeg klarer komme meg ut av dette. Men det viktigste for meg er at de tar vare på hverandre, og at DE har det bra.
Min største frykt er at noen av søsknene mine skulle ende opp som meg, da ville jeg aldri tilgi meg selv!!

Moren min og søstern min som er 2 år yngre er de som står meg aller nærmest i livet, og det er naturligvis desverre også de som får kjenne mine problemer tettest på seg. Det ender ofte opp med misforståelser og krangel, mye pga humørforandringene mine, men også fordi jeg føler at de hele tiden er i dårlig humør. Uansett om det er gode nyheter jeg kommer med, uansett hva det måtte være så virker det som alt er blitt likegyldig for dem. Og det er når det kjennes ut som DE gir opp eller har gitt opp at jeg virkelig føler at alt håp er ute selv. At det ikke er noe grunn til å kjempe denne jævla kampen lenger da..

Jeg er midt i prosessen med å søkes inn til innleggelse på klinikk nå, og det er snakk om at det blir 1 år som er aktuellt for min del.
De ser mer allvorlig på dette enn jeg trodde noen ville gjøre faktisk, og det er mye pga at jeg har diabetes type 1 og er bipolar i tillegg til missbruket mitt, noe som gjør at det er en ennå større fare for livet mitt enn om jeg ikke hadde det også. På sykehus, leger og de som jobber i ambulanse har fortalt meg at siden jeg har blodårer som nesten er umulige å finne vil gjøre at det er stor mulighet for at de ikke skal kunne redde livet mitt om det skulle skje noe.Den eneste åren som er lett å finne og kom kan redde livet mitt er jo den jeg selv bruker når jeg setter meg skuddene mine..

Jeg har innsett at jeg trenger hjelp hvertfall, og for familien min sin skyld så håper jeg at jeg rekker det.og at jeg heller ikke vil ha ombestemt meg når tiden er inne. Jeg er heldigvis en veldig sta jente av natur, og håper det er noe som kan komme til god nytte i fremtiden nå.

En ting jeg har tenkt litt på i det siste er at det har vist seg å straffe seg å være godtroende og naiv, og lett å styre på enkelte områder.. Men jeg håper det er noe som kan vise seg å være en fordel når jeg får plass på en klinikk. At det kan være da de kvalitetene kommer godt med, og håpe at jeg fortsatt har de egenskapene når den tiden er kommet.

Det er så utrolig mye mer jeg vil skrive og fortelle om her, men dette er ingen god dag kjenner jeg. Og jeg sliter med at tankene flyr så mye rundt at det bare blir rot hvis jeg fortsetter skive nå. Så jeg får vente litt før jeg skriver mer.

Og til alle som har skrevet her sier jeg bare tusen tusen takk, dere aner ikke hvor mye det har betydd for meg å lese fra dere ! Jeg lot moren og søstern min få lese her også slik at det kanskje ville hjelpe dem litt også. Og de var veldig skeptiske frem til de hadde lest her. Og da syns de det var kjempe bra at det fantes steder som dette hvor jeg kunne skrive, og samtidig få tilbakemeldinger!

Jeg ønsker dere alle sammen absolutt alt godt, og håper fremtiden blir som dere ønsker!

Skriver som sagt mer senere, og er det spm eller noe så setter jeg pris på det også!
▼ ... noen uker senere ... ▼
Har du prøvd å dra på NA møter? Anonyme narkomane. Det er ett veldig bra tilbud å den eneste betingelsen for medlemsskap er ett ønske om og slutte med rus. Der kan du lette på bekymringene dine, dele om hvordan du har det, høre om andre som er eller har vært i samme situsjon som deg. Du kan lese mer om det på nett. Google NA Norge. Kan fint kombineres med rusbehandling.

Jeg er selv en rusmisbruker i behandling som går på NA møter. Trodde livet mitt var på rett vei 2009- starten av 2010 men så endte jeg opp i byen jeg har hatt min aktive periode som tung misbruker. Sprakk flere ganger, så tilslutt falt jeg helt tilbake. Søkte meg da inn på behandling å er i Tromsø nå på en veldig bra plass. Kom hit i februar etter 2 ukers nedtrapping på skjerma avdeling. Er 4 mnd ut i programmet å har 4 mnd til. Det er litt av en jobb å bli rusfri, men bare det å få søkt seg inn i behandling er ett stort steg. Håper du møter opp. Ønsker deg lykke til!

Ta det rolig - en dag av gangen!

Vil også legge til at jeg også mediterer og det hjelper meg utrolig mye med og holde meg fokusert, rolig å motivert. Hjelper mot tankekjør, reaksjoner og uønskede følelser.

Har også lest en god del om buddhismen og tao, noe som hjelper meg stort til å være ett bedre menneske å aksepteree meg selv å livet. Leser/praktiserer nå noe fra buddha-skolen som heter Falun Dafa/Falun Gong som er en kultiveringsmetode på høye nivåer for kropp, sinn og sjel. Man kan kjøpe en instruksjonsbok som er ganske kort, eller hovedboka som heter Zhuan Dafa. Jeg anbefaler dette til alle.

www.falundafanorge.com
www.falundafa.org

Noe litt lettere lesestoff er selvhjelpbøkerne til echart tolle. Boka "Det er NÅ du lever" et veldig fin å hjelper deg garantert på en eller annen måte. Kjøpes på www.cdon.no

Håper du får bruk for noe av dette. Anbefaler alt! Husk NA møter!

Send gjerne spørsmål på PM hvis du vil. Jeg hjelper gjerne med hva som helst.
Du klarer det så lenge DU selv ønsker å finne deg selv igjen. Bare husk å ta det veldig langsomt med den prossessen. Selv vært der, og fått lagt den jævla nåla med speeden bort. Tar bare lang tid.. Lykke til.. Og ja NA møter vil være meget verdifulle i den prossessen
Sist endret av RESpekt; 3. juni 2011 kl. 01:40.
Pensjonert gamer.
orbeck's Avatar
Som sagt før: Ha troen på deg selv. Bruk din indre motivasjon til å overvinne rusen. Dette her klarer du! Tiden leger alle sår.

Ønsker deg masse lykke til, og mange minneverdige rusfri år!