Jeg fant ikke en annen tråd på dette, så jeg får lage en selv.

Er det noen her som vet hvordan frivillig innleggelse på psykiatrisk fungerer? Jeg har lenge lurt på om det er en nødvendighet for meg, grunnet selvmordstanker. Jeg vet man kan få henvisning fra fastlege, men jeg har sosialangst og klarer ikke å spørre (har prøvd mange ganger). Finnes det noen andre måter å bli lagt inn på?

Du må enten henvende deg til legen, legevakten eller psykiatrisk legevakt. Det er litt avhengig av hvor i landet du bor og hvilket tilbud som er tilgjengelig der. Du kan også møte opp på politistasjonen så vil de kjøre deg til legevakten, men det er nok ikke noe du har lyst å gjøre, da politi og psykiatri stort sett ikke går hånd i hånd.

Da havner du nok på glattcelle mens de ringer til dps.

Det gjør du nok ikke, men hverken politiet eller legevakten er egnet til å behandle folk med psykiske lidelser, mikser du begge to sammen så kan du få et interessant resultat. Det aller beste er nok å besøke psykiatrisk legevakt, hvis det finnes i den byen trådstarter bor i. Men hvis du ikke evner å snakke om dette med fastlegen så skjønner jeg ikke hvordan det skal være lettere å fortelle en annen vilt fremmed det.

Jeg visste heller ikke hvordan det fungerte, så etter en helg med manisk galskap gikk jeg opp på legevakten drita full og sa at jeg ville drepe meg selv. De spurte meg om jeg ville bli innlagt og jeg sa "ja takk". De ringte så etter en taxi som kjørte meg opp på Sandviken psykiatrisk i Bergen. Der måtte jeg bli i to dager før jeg fikk rom på det nye stedet på Danmarksplass.

Sandviken Psykiatrisk er det desidert verste stedet jeg har vært noensinne, og de to dagene der har vært nok til at jeg har prøvd ekstra hardt å holde meg frisk siden. Det nye bygget på Danmarksplass er veldig fint og koselig da. Det jeg prøver å si er at hvis du klarer å vente litt ville jeg heller gått gjennom de riktige kanalene for å bli innlagt. Da altså Fastlege - psykolog - innleggelse. Men dette kan ofte ta flere måneder, så du kan også gjøre slik som jeg gjorde.

En god kompis av meg slet i lenger perioder uten å tørre å snakke med noen om det. Han gikk vell til legen en dag og sa det som det var, og ble frivillig lagt inn en time etterpå. Men det har vell noe å si hvor man er i landet, dessverre.

Har vært innlagt utrolig mange ganger, både på tvang og som frivillig. Du må rett og slett bite i det sure eple og selv ta kontakt med feka legevakt, psykolog eller psykiatrisk akkutt ute team. Om du syns det blir for vanskelig så spør om noen du kjenner kan kontakte for deg og hjelpe deg med å få en innleggelse. Har i mange år nå slitt med en lidelse kalt for kroniske selvmordstanker. Så kjenner meg godt igjen i følelsen av å helst bare ville gi opp..følelsen av håpløshet og et ønske om å forsvinne. Ikke la psyken knekke deg! Om du trenger noen å snakke med så gjerne send meg en privat mld. Er ufattelig vondt å sitte alene med alle tankene, det fortjener ingen. Du fortjener et godt liv. Så lykke til med innleggelse..håper det blir bra for deg

Ring legevakten og si du er redd for at du skal skade deg selv hvis du er alene ikveld, at du er en stor fare for deg selv.
Da kommer noen og henter deg hjemmefra etter kort tid, og du blir lagt inn.

Har du vurdert andre ting? Medisin for eksempel? Fungerer fint for meg. Har forstått det slik etter mye lesing at psykiatrisk ikke er så hjelpsomt som man skulle tro.

Det er ikke noe å frykte. Kontakt legevakt og si du har behov for hjelp. Gjør det litt lettere for deg selv ved å forbered noen ord eller en konkret setning du klarer å si over telefon. Du trenger ikke gå i detaljer, men få det klart at du trenger noen til å komme, også tar du resten der i fra. De vil ta godt vare på deg da du opplyser om situasjonen din.

Du kan også kontakte fastlegen din som vil henvise deg videre. Husk at fastlegen er bare h*n som er første ledd for deg hvis du skulle bli dårlig/trenge hjelp, ikke en som dømmer eller gjør det verre. En fastlege/allmennlege er ikke ekspert på noe som helst. H*n hører på det du har å si og tar en videre vurdering. Dere snakker og finner ut av det sammen. Legen hører på deg og kan uansett ikke legge deg inn på tvang med mindre du gir utrykk for at det er det du trenger og det betyr at du har en utagerende og/eller forstyrret oppførsel som tilsier at "du må rett inn".

Hvis du trenger et opphold for å stabilisere hodet og få slappet av, prøv å se på det positivt. Nå vet ikke jeg hvor dårlig du faktisk er, men hvis du legger deg inn frivillig, tar i mot hjelp og holder deg stabil, styrer du mye selv, både med permisjoner og hvor lenge du vil bli. All info om en eventuell innleggelse får du
opplysning om da du kommer i kontakt med de som kan hjelpe deg! Jeg tror absolutt du er tjent med å ta kontakt med legevakt/fastlege, du vil få noe godt ut av det.

Et annet hjelpemiddel er psykolog, enten oppsøke selv eller gjennom fastlege. Du trenger ikke opplyse til fastlege i detalj om hvorfor du ønsker psykolog. En psykolog vil kanskje anbefale deg å snakke med legen slik at du får antidepps du kombinerer med terapi, da det har vist seg å funke for mange som har slitt med både mindre, store og tunge depresjoner/sosial lidelser. Men om du vil ta antideperessiva eller ikke bestemmer du selv, uansett hva noen anbefaler. Det kan ha nytte for seg, men det kan også ha bivirkninger og for noen blir symptomene/psykiske lidelsene forverret.(Noe man aldri vet på forhånd før man har testa det ut.)

Håper du har noen i livet å støtte deg på. Riktig godt tjue seksten!

La meg se om jeg forstår deg korrekt, du har lest at det ikke er mye hjelp å hente hos helsevesenet, men du anbefaler varmt å sette diagnose og medisinere deg selv på eget initiativ? Det høres ut som en sikker måte å møte asfalten på i svært høy fart.

Hvorfor ikke gjøre det enkelt? Dersom du er til fare for deg selv, selvmordstanker eller planer om selvmord,, eller fare for andre mennesker, da har du rett til hjelp. Det hjelper lite å si at du trenger å slappe av m.m.
Ta kontakt med legevakt.
Alt det beste fra meg, heller en gang for mye enn en for lite.
Klem fra Betty

Du kan skrive ned på forhånd det du ønsker og burde si. Blir nok lettere da.

Hva legger du i det?

Hvis jeg hadde hatt samme plagene hadde jeg tatt kontakt med en eldre slektning eller venn og fått vedkommende til å ringe til fastlegen på mine vegne!

Nei, men skjønner hvorfor du tror jeg mente det. Selvdiagnostisering er lite greit i denne sammenhengen. Jeg mente psykiatrisk innleggelse kontra lege. Førstnevnte er bare dehumaniserende som skjerming. Normalt fungerende individer blir fort "passivisert". Jeg vil bare fraråde psykiatrisk innleggelse.

For å si det slik; kan det ikke hende at skjerming har noe for seg? Altså dem har studier og/eller erfaringer som tilsier at dette kan være det beste i visse tilfeller. Hvis en psykiater/psykolog setter deg på skjerming, så antar jeg det er en grunn for dette. Altså dem gjør det beste for deg i den situasjonen, etter det vi vet nå.

Nå er det vel neppe normalt fungerende individer som havner på skjerming. En person som er såpass psykisk syk at han må på skjerming har helt andre behov enn en som er mentalt frisk. Skjerming er jo et midlertidig tiltak som brukes når det faktisk er nødvendig.

Du bommer altså ganske kraftig her.

For meg var det 3 mnd av livet mitt jeg har kastet bort, følte jeg ble oversett/overlatt til meg selv, utenom et par psykolog timer jeg ikke fikk noe ut av, fikk ikke noe annet enn svake c-preparater der, men var heldigvis noen der som fikk b preparater som ikke brukte de selv, som ga de til meg. Når jeg fikk perm så endte det med at jeg skaffet meg rusmidler, skjønte fort at det ikke var vits for min del, selvom jeg var der for store selvmordstanker grunnet overdreven xtc, pille og amfetamin bruk..
Det hadde egentlig ikke noe med saken å gjøre det jeg skrev, men er litt beruset.
Jeg skulle fram til at man fort kan bli overlatt til seg selv, hvertfall om man ikke er en av "ekstrem" tilfellene.

Om man blir overlatt til seg selv, kommer litt ann på om man maser om drugs eller om man virkelig vil ha hjelp, alderen til den det gjelder, så kommer det litt ann på hvorfor man har havna i den situasjonen. Desverre mange faktorer, har endel bekjente som har havna på psyk og flere av de sier det er det beste som har skjedd de 10-15 siste årene.

Hvis man virkelig vil rødde i skallen og de som jobber der merker det, så legger de tydeligvis litt ekstra i det

Problemet med det psykiske helsevesenet er, litt på samme måte som med det vanlige helsevesenet, man hører stort sett bare om folk som har dårlige opplevelser. Heldigvis er det ikke slik, og det er heller ikke slikt at skjerming er det eneste tiltaket som er tilgjengelig, snarere tvert i mot, da det er veldig dyrt å ha en pasient på skjerming. Det finnes dagposter for det meste.

Som med fastlegen er det viktig å finne en behandler som man har en god kontakt med. Det er ikke uvanlig at man må gå igjennom flere behandlere før man finner den riktige, men når man først gjør det så er det ikke uvanlig å få en følelse av at "alt" løser seg veldig fort. Er du misfornøyd med behandleren så ber du om en ny. Noe som er fint innen psykiatrien er at legen eller psykiater har ganske frie tøyler når en diagnose er satt.

Er du så heldig at behandleren din er lege eller psykiater så har du skutt gullfuglen.

Nei ikke fagelig kompetent, men har hatt psykiske og rusproblemer i over et tiår, å pluss at jeg kjenner meg selv bedre enn noen andre. Jeg har vært prøvekanin på alt mulig av drittmedisiner så lenge jeg kan huske.

Jeg vet hva jeg sliter med psykisk, å jeg vet godt hva slags rusmidler jeg har størst problemer med og hvordan jeg skal håndtere det (til en viss grad).

Men har vært borti så mange leger som jeg vil tørre å påstå at jeg vet mer om medisiner og rusbruk enn de selv gjør, det er det faktisk 2 leger som har sagt til meg å, de er fagelig kompetante, men de kan faktisk ikke en dritt mange av de.
Som når jeg forteller legen at jeg har hatt et overdrevent bruk av XTC (for rundt 10 år siden eller noe), å legen spør meg HVA Xtc er, da begynner jeg lure. Legen jeg har nå gikk fra 10mg sobril om dagen, til 6-8mg Xanor i døgnet, uten å i det hele tatt snakke om å prøve en mellomting mellom de pillene, for det er et ganske stort hopp. Hun vet heller ikke hva LAR og Subutex er for noe...så om en lege har gått på skole i gud vet hvor mange år, så spiller det veldig liten rolle for meg når de tydligvis har sovet en god del i timen.

Personelige erfaringer er like viktig, om ikke viktigere for min del. Jeg vet hva som funker for meg, ingen andre.
Jeg har altid lest meg opp om ting som er relevant for meg uansett hva det gjelder.

Jeg må si jeg er skeptisk til folk som sier de vet bedre enn fagfolkene, og spesielt når det gjelder psykiatri. Hjernen har en fantastisk evne til å lure seg selv, så egne erfaringer er ganske verdiløse når det gjelder objektive spørsmål.