Ønsker å starte en diskusjon om det å gå i døden med viten. Enten man er terminal med f.eks. ryggmargskreft eller eventuelt bare har betstemt seg..

Hva ville dere ordnet og hvilke, eventuelle meninger har dere om minneserimonier og lignende?

ville heller rust meg til døden enn å bare ende det hele med en pang.. det er jo kjedelig
skrive et testament eller noe eller et brev..

Hvis smertene ikke er for ille, eller en får god behandling/medisinering mot dem. Kan en fortsatt ha et rikt og fint liv, av det som er igjen. Du kan f.eks. benytte muligheten å skvære opp (små)ting med andre. Og gjøre ting med andre, så du opplever noe fint.
For selvmord gir et kraftig sjokk hos familie og venner, som kan gi senskader hos disse. Så det bør kun være den aller aller aller siste utvei!

Eneste forbredelelser du burde/kan gjøre er jo for at DU skal føle deg bedre. Du har en liten gud inni deg som du vil gjøre fornøyd- så du kan dø med god sammvittighet- Slik som amdb sier lengere opp. Ellers vil du springe fra dør til dør uten å få noen svar..

Tror det er greit at dere å slutter å våse. TS sliter. H*n trenger ikke å høre på deres moraldiskusjon. Vennligst ta det et annet sted.

Krisetelefonen 815 33 300

En fyr i Kristiansund tok på seg de peneste klærne sine, gikk og betalte alle han skyldte penger, før han gikk opp på Innlandsbrua og hoppet.
Kjenner søstra hans.

Bror til en kompis av meg hoppet også fra samme brua.
Selvmord er svært ubra for de som sitter igjen, ja.

Først og fremst lurer jeg på hvorfor du spør. Hvis du går rundt med tunge tanker bør du huske på at selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem.

Særlig hvis du er ung, noe jeg tror du er, så er det av og til slik at problemene ser større ut enn de er. Kanskje du burde snakket med noen om det?

Mental Helse: 116 123
Røde Kors: 800 33 321

Hvis livet mitt gikk mot slutten tror jeg ikke jeg ville brydd meg om hvordan begravelsen var organisert. Ville overlatt den jobben til foreldrene mine når jeg er borte. Ville vært mer opptatt av det økonomiske. Ville kanskje testamentert noen av de pengene jeg sitter på til onkelbarna mine, og generelt sørget for at det ikke var noen løse tråder igjen. Tror det hadde hjulpet meg å ordnet opp i så mye som mulig.

Jeg tenker i alle fall at selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem.

Det kan så hende, men for å kunne skjønne hvordan noen har det når di har tanker om selvmord må du nesten ha stått på kanten sjøl.
Depresjon kan få ting som til vanlig hæres heilt vilt ut til å virke logisk

Et godt eksempel på hvordan det kan se ut
http://imgur.com/account/favorites/eugfKrh

Brukte jo seff feil link.
http://imgur.com/gallery/eugfKrh

Det er noe med det. Jeg fnøs lenge av mennesker med selvmordstanker, men det gikk etterhvert opp for meg at selvmordstanker som oftest kommer av psykiske lidelser som er det samme som vanlig sykdom.

Det kan ofte behandles, men satan så vanskelig det må være å diagnosere!
Symptomene er jo mye midre synlige.

Dessverre så blir ikkje deprisjon tatt alvorlig nok og mange faller utfor i dårlig tider og har det rett og slett jævelig og tenker alt de på ifra de våkner ifra til de legger seg er at de vil gjøre slutt på de heile.
Men livet blir bedre, og det skal ikkje alltid så mye til for å gjøre dagen til noen bedre og kanskje få vekk tankene deres for en stund.

Personlig det som reddet meg var gode venner rundt meg og ikkje bli etterlatt aleine med egene tanker der ingen kunne støtte deg og se hvor vondt du egentlig har det.

Dette er jo ikek snakk om selvmord men heller det å gi opp hvis dere forstår. Det jeg mener da er at man burde jobbe for gud/ livet etter døden/ sammvittigheten etc, for di rundt deg. Hvis mann skal dø uansett snart( noe alle skal) av sykdommer eller hvadet måtte være. Gjør det for egen sammvittighet, ikke gi opp! ikke ta selvmord! Du starter ikke neste eventyr noe bedre hvis du allerede failer i dette livet! ligesågreit å starte nå med en gang

I forhold til TS vil jeg igjen si at jeg har opplevd noe i den gata.
Med andre ord skal jeg ikke late som jeg har hatt det slik selv.

Men jeg følte at jeg forstod psykisk sykdom mye bedre ved å kjenne på mine egne følelser og og prøve å forstå de.
Jeg har jo dårlige dager som alle andre.
Noen dager er helt jævlige og jeg ser nesten ikke lys i tunnelen, men da kobles noe inn i hjernen min som sier at alt er bedre i morgen, eller om bare en time.

Men tenk å først å fremst ha det ti ganger verre og deretter ikke se noe lys i tunnelen. Da vet jeg rett og slett ikke hva jeg ville gjort.

Derfor vil jeg ikke lenger fnyse av de som sliter med dette. Noe så grusomt....

Også greit å vite.. har hørt at de ALLER fleste egentlig ikke ønsker å gjøre slutt på livet sitt.. de bare tror de vil det (midlertidig psykisk sykdom, noe som alle kan utvikle). Dette er grunnen til at de fleste ikke prøver på nytt igjen etter å ha vært døden nær på sitt første forsøk, og de derfor innser at det er noe de ikke vil. Det er rett og slett ikke naturlig for mennesker eller andre levende dyr å ha lyst til å ta livet av seg selv.

susy, det finnes folk som kan snakke med deg, lytte og kanskje gi deg råd i en vanskelig situasjon. Kirkens SOS er fint (de driver ikke og forkynner på noen måte). De har taushetsplikt og du er helt anonym når du ringer dit.

Når livet blir for tøft, bør man prøve å rekke ut en hånd etter hjelp. Mennesker rundt enn har jo ofte nok med seg selv kan det virke som, så det kan være lett og føle seg håpløs og alene. Tro meg: aller, aller mest sannsynlig har du massevis av venner, familie og bekjente som ville sårt savne deg og du har masse av muligheter og opplevelser som du kan få senere i livet. Så snakk med en venn, familie eller noen andre du kunne følt deg komfortabel å åpne deg for eller ring en av nødnumrene nevnt over.

Bare for å legge til: Jeg har både holdt på og er pårørende av selvmord, så jeg tror nok det har litt med måten jeg ser det på, hehe.

Men jeg ser poenget, men la oss nå ikke diskutere dette i denne tråden!

TS, du burde virkelig legge fra deg disse tankene. Uansett hvor svart det ser ut, så er det fortsatt mulighet for at ting kan endre seg! Jeg håper i alle fall at du revurderer tanken om å ende alt, og kanskje finner hjelp i noe som kan glede deg på et eller annet vis.

Shit ass det her blir jeg deppa av å tenke på. Men skulle jeg gjort det hadde jeg hoppa fra Oslo Plaza og sett om jeg rakk å kle av meg på veien ned.

Alt er jo selvfølgelig hypotetisk.

Om jeg skulle "dratt" ville jeg gjort det stille. Kanskje legge fra meg en lapp eller video, men jeg ville ikke fortalt det til noen. De ville bare prøvd å få meg innlagt og under oppsyn 24/7. Er vel ikke noe fint liv det heller.

Som sagt tidligere så er selvmord en permanent løsning, så man burde være sikker på at problemene ikke kan forsvinne før man velger den løsningen. Hvis jeg hadde valget mellom grønnsak resten av livet eller selvmord hadde det vært ganske enkelt valg.

Igjen, alt er hypotetisk.

Hei. Synes dette var en interessant diskusjon, og dette er ganske aktuelt for meg. Jeg synes det er så feil av mennesker å dømme dem som tar selvmord. Kalle de feige og egoistiske, fordi de etterlater seg familie og venner. Men, skal man leve for alle andre sin skyld da? Jeg er realtivt ung, jeg er 22 år. Men jeg vet helt sikkert at jeg vil dø. Jeg har slitt mye i mitt liv, mitt første forsøk på å ta livet mitt var når jeg var 12 år. Mange sier til meg; det er bare å skjerpe seg, ta seg sammen. bare ikke tenk de tankene, så går det over. Folk tenker sikkert at det er filleting jeg vil forsvinne fra. Men har de vært inni hodet mitt? Jeg har gått(går litt hos en nå) til flere psykologer, jeg har brukt medisiner, jeg har vært innlagt på psykiatriske sykehus flere ganger. Men ingenting hjelper. Jeg føler selv det er bare kroppen min som er her. Jeg bare vandrer rundt her som en slags zombie, til "glede" for andre. Eneste grunnen til at jeg fortsatt er i live, er pga. andre. Men det skal da ikke være MIN grunn til å leve? Jeg vil leve for min egen skyld, men jeg har forsøkt i så mange år. Jeg greier ikke bli lykkelig. Greit nok, jeg kan være lykkelig, men det varer et par dager maks, men de tunge tankene henger over meg for det. Jeg prøver bare å finne en helt sikker, smertefri måte å gjøre det på, som jeg kan med sikkerhet prøve. For jeg har hatt nok av mislykkede forsøk. Og hvorfor skal alle andre begynne å belære en som rett og slett ikke vil leve mer? Greit nok, jeg kan skjønne det hvis personen bare er litt trist fordi kjæresten akkurat har dumpa h*n og slike filleting. Men se på meg, jeg har kjempa mange år. Og jeg blir ikke bedre, har prøvd utallige ting. Men snart klarer jeg ikke mer. Fra jeg står opp om morgenen, til jeg legger meg om kvelden, er det der. Det surrer inne i hodet mitt. Jeg er så lei av å hate meg selv, ha alle disse vonde tankene, huske alt det triste som har skjedd osv. For terapi fjerner det ikke, medisiner fjerner det ikke, sjukehusopphold fjerner det ikke. Og jeg greier hvertfall ikke fjerne det selv, ikke når alt har blitt en del av meg etter så mange år. Og når jeg ikke blir bedre av det her, da har jeg prøvd. Men, vi kom hit til jorda ufrivillig. Hvorfor skal det være så skamfullt/grusomt/egoistisk å få kunne velge selv når man vil dø?

Du sier selv at du er ung. AA skjonner du ikke at det aa ta livet sitt er noe IN I HELVETES dumt, kanskje det ikke er haap, men om du virkelig skal forlate dette ENE livet du har faatt fordi du ikke ^orker mer^ aa alt er saa fealt...
Gjoor det i allefall paa en kul maate, stjel en donut trailer i America. Det blir latterlig bra TV i allefall, naar polti jakter ned en donut trailer.

^suicide is a permanent solution to a temporary problem^

Sorry fattig tastatur.

Føler du prøver å gjør problemet mitt mindre, eller at de ikke er så store problemer. Men, du skulle vært meg du. Jeg skrev ikke alt jeg sliter med der. Vær meg i ei uke du, så skal jeg love deg at du blir gal.

Ja, kan du ikke fortelle meg om probleme dine, Skal love deg at folk har det verre en deg. Men jeg liker aa proove aa hjelpe folk, faktum er at folk som har lyst til aa ta livet sitt er bortskjemte. HVOR jeavlig kan man ha det, om du ikke vil ta det i traaden ta det gjerne paa PM, fordi om det du sier er sant vil jeg virkelig forstaa hvordan.

Tror du ikke jeg vet at folk har det verre enn meg? Prøver ikke å få folk til å synes synd på meg, eller jeg har det verst i verden. Det er ikke det det handler om i det hele tatt.

Du er klar over hvor utrolig arrogant du høres ut sant? Hva får deg til å tro at du har den minste aning over hvor vanskelig en annen fremmed person har det? Hva får deg til å tro at du i det hele tatt er kvalifisert til å prøve å sette deg inn i en annen persons situasjon?

Takk! Endelig en person med litt vett i hodet som skriver.

Du har sikkert hatt denne praten 100 ganger, jeg bare skriver det jeg tror, om ikke situajsonen din er sann saa beklager jeg for at jeg tok disse forutsetningene. Tingen er at jeg ALLTID har lurt paa hvorfor folk ta selvmord, klart at de har all sin rett til det, DU bestemmer over livet DITT, men jeg forstaar fremdeles ikke hvorfor noen vil gjore det. Det irriterer meg sykt fordi jeg ser skaden selvmord gjoor for med mennesker.

Har ikke sagt at jeg er kvalifisert til det. Men jeg spoor fordi jeg er nyskjerrig, om jeg virker arrogant beklager jeg det. Men jeg lurer VIRKELIG, om du ikke vil forklare det greit for meg. Jeg proover aa diskutere ANG temaet, eneste maaten jeg kan finne ut hvor jeg staar er aa faa et innblikk i begge sidene.

Kanskje det bare er det at jeg liker livet litt for godt. Igjen beklager om jeg virker som en arrogant pikk, men for meg er det virkelig ikke forstaarlig hvorfor noen vil ta livet sitt.

Men det at noen taaler mer en andre er en ting jeg ikke har tatt i betrakning foor.

Rett skal være rett, jeg har ikke den minste erfaring selv med emnet, men jeg innser iallefall at ikke-suicidale personer aldri, uansett fantasi eller IQ, kan sette seg inn i hvordan reellt suicidale mennesker har det.. Når det er sagt, hvis det er noe som helst du tror kan hjelpe deg ut av dette, prøv det, og ikke vær redd for å si ifra hvis det er noe jeg (og sikkert mange andre) kan hjelpe deg med i den sammenheng.

Om du er så sårbar burde du ikke akkurat være på Internett.

Det er det nok sant det du sier, men det betyr vel ikke at jeg ikke kan oppfordre folk til å tenke før de skriver?

kanskje 1 av 10000 som gjør det etter å lese en sånn kommentar, men det er bedre en ingen.

Akkurat hvilken kommentar refererer du til når du skriver "sånn kommentar"?

altså, mente: kanskje én av 10000 som tenker seg om før de poster, etter å ha lest en "moralpost"

Det er nettopp det. Jeg aner ikke selv hva jeg kan gjøre for å få det, eller om jeg i det hele tatt kan. Jeg har jo gått til utallige psykologer,vært innlagt som nevnt. Men får aldri noe ut av det. Jeg føler jeg bare lever i min egen boble. I den bobla så er det eneste det dreier seg om inni der er, selvmord.
Jeg har så lite å leve for, greit jeg har familie og noen venner. Men de er smertelig klar over hvordan jeg har det. Så sånn sett da, er det riktig å være i live og da være en konstant urolighet for dem? Og det er jo ganske håpløst for de rundt deg, at de ikke vet hva de kan gjøre for at JEG skal få det bedre, når jeg har gitt opp det der. Jeg har prøvd å få det bedre meg meg selv, men ikke nå lenger. Det funker ikke. Selvfølgelig har jeg lyst å se tantebarna mine vokse opp, men ikke med en kronisk deprimert tante som bare sitter hjemme og sturer. For detta livet jeg levd, det har ikke vært et lystig et. Bare pga av meg all min depresjon, har det tatt helt knekken på min mor. Da slipper alle sammen alle de bekymringene som dem har om meg, og jeg slipper det livet her .
Så når jeg dør, så burde heller de etterlatte snu om tankegangen sin og tenke; Ja, nå fikk hun det hun ENDELIG ville. Og det var dø. Hun fikk det som hun ville.
... Og hvem vet. Kanskje jeg blir gjenfødt som hest, sommerfugl osv?

La oss iallefall si det slik: Hvis vi ikke kan sette oss inn i din situasjon, så kan heller ikke du sette deg inn i din mor og søsters situasjon og tilegne de tanker (uansett hvor godt du kjenner noen, så blir det arrogant å tro at du kan vite hvordan de vil reagere ved datterens/søsterens selvmord). En av grunnene til at selvmord blir sett på som veldig egoistisk er nok nettopp fordi offeret ikke tenker over hvor enormt jævlig det er for de pårørende. Vi som aldri har slitt med depresjon kan aldri sette oss inn i din situasjon og tankegang, men jeg må nesten gi oss lov til å si at ingen mor, uansett situasjon vil bli lettet over datterens selvmord..

Angående selvmord... Mitt søskenbarn tok selvmord for ca. en måned siden, skjøt seg selv med enten hagle eller elgbørsa.
Siden jeg ikke kan gjøre noe med det så liker jeg å tenke at det var hannes valg, og jeg må respektere han for det han gjorde.

Hmm ... Susy startet tråden 21.12 - og har ikke besvart. Kanskje hun spaner?

No respect for dem som avslutter sitt liv. Jeg tilhører den store gruppen som ble igjen; vi som har mistet, vi som uforskyldt må bære alle spørsmål, alle gjenværende byrder resten av våre liv. Jeg tilhører dem som sitter igjen med ubesvarte spørsmål og bunnløs sorg.

Kanskje kan man forstå de som er livstruende syk ... men da forventer jeg åpen dialog.

Jeg skjønner at du skriver dette i beste mening, men jeg føler jeg må fortelle seg hvorfor det du skriver sannsynligvis virker mot sin hensikt. Det du og mange andre i denne tråden gjør, er å bagatellisere alvorlige psykiske problemer. Det er sannsynligvis ikke tilsiktet fra noen av dere, men det er sånn det oppfattes for den som sliter.
Anberlin skriver at hverken medikamentell behandling, samtaleterapi, innleggelse eller en støttende familie har hjulpet henne ut av depresjonen. Du tror virkelig ikke at noen av disse har foreslått å finne en fin hobby eller prøve å tenke mer positivt? Eventuelt at hun selv har prøvd å fortrenge de vonde tankene og finne noe som gir livet mening? Det du skriver er omtrent like nyttig som å fortelle en anorektiker at hun ikke er feit og trygt kan spise mat. Det er dessverre ikke sånn det fungerer, og hadde det vært så enkelt hadde det ikke vært så mange som sliter psykisk.

Problemet er at de som ikke har vært der, ikke har mulighet for å forstå hvordan det oppleves. De aller fleste liker å leve og føler en eller annen grad av glede og mening i livet sitt. Hvis man derimot vet hvordan det er å være helt på bunnen, er det plutselig ikke så vanskelig å skjønne hvordan noen kan vurdere å avslutte livet.
Du er ung og har hele livet foran deg, men du ser overhodet ingenting du gleder deg til, ingenting du ønsker å oppnå, og ikke noe tegn på at ting noen gang skal bli bedre. Du kan gjøre de tingene som pleide å gjøre deg glad så mye du bare orker, men de gir deg ingen verdens ting lenger. Og når de tingene som pleide å gi tilværelsen mening framstår som fullstendig meningsløse, ingenting gir deg glede i hverdagen, alt virker håpløst og du er overbevist om at du skal ha det sånn resten av livet, da virker plutselig ikke selvmord så avskrekkende og uforståelig lenger.
Feil. Ca. halvparten av oss får en eller annen psykisk lidelse i løpet av livet, og det kan være mye annet enn depresjon. Det du sikter til er at alle føler seg nedfor og «deppa» i blant, sliter med å finne mening i det man gjør, eller føler at man ikke blir verdsatt. For de fleste går dette over av seg selv, eller order seg ved hjelp av noen samtaler med en psykolog. Da er det mest sannsynlig ikke snakk om en moderat til alvorlig depresjon, men en av de opp- og nedturene som er en naturlig del av livet for de aller fleste av oss.
Du proklamerer her at du sliter med depresjon og føler deg alene, sannsynligvis i et forsøk på å vise at det er flere som har det vondt og fælt, samtidig som du ber alvorlig deprimerte om å slutte å tenke på å avslutte livet og heller sette seg noen nyttårsforsetter. Ja, da blir nok alt så meget bedre, skal man se! Jeg er rimelig sikker på at om du hadde vært så langt nede som TS og Anberlin, hvor du ikke ser noen annen utvei enn å avslutte livet, hadde du ikke greid å se så lyst på livet at du kunne gitt de rådene du gir her.



Når man vurderer å ta livet ditt er du på et så fortvilt stadium at du sannsynligvis ikke evner å se hvilke konsekvenser det vil få for alle rundt deg, eventuelt er du så nedbrutt at du rett og slett ikke bryr deg. Det betyr ikke at du er et grusomt og egoistisk menneske, det betyr at du er alvorlig syk, og at du trenger behandling deretter.
Jeg prøver på ingen måte å forherlige selvmord, men jeg synes det er viktig å ta problemene til de som virkelig sliter på alvor, og ikke gi dem dårlig samvittighet for at de har det vanskelig og be dem om å tenke positivt. Det gjør det bare verre.


Iluwu, jeg synes det er flott at du prøver å forstå. Måten du gjør det på er derimot helt hårreisende. Sannsynligvis hørtes dette mye bedre ut i hodet ditt, men svart på hvitt får det deg til å framstå som en ufølsom jævel. Neste gang: Les gjennom det du har skrevet, og tenk på hvordan det vil oppfattes for en som ikke kan se inn i hodet ditt, kun lese det du har skrevet.

Hva i alle dager har skjedd her. Har Freak.no blitt til kvinneguiden, eller? Makan til pisspreik. Dette er et veldig sårt tema, og kan man ikke tenke seg om et par sekunder før man poster rene naturkatastrofen så burde man ikke være på internett. Tenk litt på hvor mange som faktisk leser og vurderer det man skriver.

Og dere som skriver om hva slags selvmordsmetoder dere ville brukt; spar dere. Det er totalt upassende, og burde vært imot reglementet. Det blir som å strø salt i et sår. Egentlig er hele denne tråden veldig shady, spør du meg. Vi vet ingenting om hvem trådstarter er, og hva slags intensjoner vedkommende har. Ikke minst vet vi enda mindre om andre som er vitne til alt som blir skrevet her. Skal vi begynne å assistere folk med selvmordsforberedelser, nå? Det er også totalt unødvendig å diskutere hvem som har det verst. Hvilken rolle spiller vel det? Hvis man virkelig tenker slik ser man verden i svart/hvitt. Alle problemer bør bli tatt på alvor. Store eller små. Vi er alle forskjellig og reagerer individuelt. En annen ting jeg ønsker å nevne er at uansett hvor suicidal man selv er; hold andre unna det svarte hullet. Å dra andre med seg i døden er noe av det kvalmeste jeg vet (har opplevd å nesten miste en venninne til dette).

Jeg vet hvordan det er å være sucidial. Men det er vanskeligere å leve enn å dø, og det vil det alltid være. For min del elsker jeg de som er glade i meg for mye til å la dem sørge over meg. Det kunne jeg aldri hatt på samvittigheten om jeg skulle forlate denne verden. Dog, dette betyr ikke at jeg dømmer noen for å ta et slikt valg. Det er ganske forståelig, faktisk. For min del vet jeg bare med meg selv at jeg ikke ønsker å svinne hen før jeg oppnår det jeg vil. Ingen skal kunne ta det fra meg.

Hvorfor skal vi ikke gi de som ønsker å ta sitt eget liv dårlig samvittighet?