Jeg har relativt nylig startet å eksprimentere med psykedelika. Tenker å lete etter flein i løpet av denne måneden, men har god tilgang til LSD. Tatt det fem ganger, aldri hatt en bad trip.

Har så langt ikke funnet på noe særlig spesielt, ender som regel opp med å sitte å stirre på et eller annet lys (frivillig eller ufrivillig, blir litt "fanget") i flere timer med god musikk på ørene. Har prøvd å være inne og ute, men alltid rundt folk. Har hatt trip sitter én gang, og jeg vet ikke om hun bare ikke var særlig flink, men jeg fant henne egentlig bare veldig irriterende og masete. De andre gangene har jeg trippet med andre. To av gangene fikk en/flere av de andre bad trips og jeg endte opp å ture alene, men synes for så vidt det gikk helt fint det også. Jeg vet at man alltid kan oppleve bad trips uavhengig av erfaring, men jeg føler jeg har grei kontroll. Selv når jeg har fått litt paranoia (som regel fordi jeg møter "skumle" folk ute) så har jeg klart å hente meg inn/snakke meg ut av det uten problemer.

Så med dette i baktankene, har noen gode tips å komme med? Jeg må si jeg har blitt en ganske stor fan av LSD, men vil gjerne klare å "gå inn i meg selv" slik at jeg kan lære noe om meg selv og bedres som person. Har tenkt litt på å dra til skogs, men samtidig så kjenner jeg at det er betryggende å vite at politiet er i nærheten om det skulle gått galt (jeg bor like ved stasjonen og har et godt forhold til de ansatte).

God kontroll? Er nok heller bare lucy som har vært snill enn så lenge. Ikke bli for fort modig på dosene

Loke i skogen er topp, ta med masse drikke da man har en tendens til å bli fortere dehydrert på syre. Temperatur kontrollen fungerer ikke alltid tipp topp når man tripper. Ellers er noe så enkelt som å ha masse filmer å se på morsomt; så favorittfilmen min Jurassic Park på syre og det var en av de beste opplevelsene jeg har hatt.

Har noen venner av deg samme interesse? Det er lov å lufte idéen for andre men det er viktig å ikke dytte det på folk. Men å ta syre sammen med gode venner kan være veldig moro.

Den siste trippen jeg hadde så spilte jeg cookie clicker i 8 timer, det monotone gameplayet gav hjernen godt spillerom for å virkelig få tenkt over ting og tang i tillegg til at det føltes ut som visualsene og time dilation gav meg noen helt sprø opplevelser.

Alt kan være moro eller gi rom for rare opplevelser, så lenge man legger inn innsatsen

Tegne former og farger med tusj eller på weavesilk, plukke blomster i naturen og meditere, lese bok om alternative stuff og filosofi, stuke i en krok på fest å snakke med en annen chill person om aliens. Whatever floats your boat!

Puste. Med hele magen, helt åpen nese, kjenne hver eneste muskel og bevegelse av luften. Og så gjøre det en gang til.

Bare ikke la lyden av kroppen din som arbeider freake deg ut, det kan være litt uggent første gangen

Gå tur på rolige steder i naturen hvor man ikke treffer kjentfolk. Starte trippen med en positiv og optimistisk holdning. Spekulere i hvordan de fysiske kreftene må være gått sammen med en form/skjønnhetssans som på en eller annen måte skjuler seg i stoff og naturlovene. Det kan ikke være tilfeldig at vi opplever naturen som vakker. Se på kontraster, farger og mønstre, også i menneskeskapte ting. Synes det var bedre å trippe alene enn med folk jeg ikke er 100% komfortabel å være sammen med.

Vil anbefale deg å holde deg til skogområder/natur hvor du kjenner til stiene og veien tilbake! Det er fort gjort å bli forvirret om posisjonen sin i en ukjent skog, noe som kan føre til stress og ubehag.

Erfarte det selv på den tredje (?) turen min med flein. Planen var at jeg og broren min skulle opp på toppen av en ås hvor vi har hørt det er herlig utsikt, spise soppen, også chille der så lenge det varte. Dette skjedde dessverre ikke. Vi kom oss opp og slo oss ned på en skråning plassert et lite stykke unna hovedstien, og fikk det i oss. Plutselig så skråningen mye brattere ut enn tidligere; effekten var i gang.

Dette syntes vi var alt for skummelt, så vi bevegde oss vekk og gikk videre langs stien mens vi observerte omgivelsene og snakket om erfaringen. Men så, etter å ha gått litt frem og tilbake og blitt små-stressede pga folk på tur, innså vi at vi ikke visste hvor veien tilbake ned var. Broren min, som ikke håndterer stress like bra, vimset rundt for å finne veien tilbake (og dermed forårsaket mer stress hos oss begge). Det endte opp med at jeg tok styringen og stolte på logikken bak at stien som gikk nedover også førte oss tilbake. (Det gjorde den!)

Det morsomme er at stien vi lette etter var den vi gikk på hele tiden; vi gikk bare i sirkler! Tanken bak historien er at jeg følte den var relevant for å poengtere: Kjenn til området du tripper i!