I fylla har jeg noen ganger når jeg var yngre hatt en tendens til å oppsøke gjengen ved strakshuset i Bergen, eller Brugata i Oslo når jeg har vært der. Selv om jeg nå er veletablert med god jobb og pasert en del over 40 år gammel, så har det hendt at behovet for gammel spenning har våknet til live.

Jeg har prøvd det meste av rusmidler i mine yngre, til og med leflet jeg med crack røyking. PÅ det værste så spiste jeg en god del benzo, men bråstoppet alltid når jeg merket at jeg begynte å miste kontrollen. I mange år levde jeg slik før jeg tok meg skikkelig sammen.

Det eneste jeg har gjort i senere år er og røyke meg et gram hasj en gang i året, med psykidelia noen ganger. Men med en fare for å miste billappen(selv om jeg aldrig ville kjørt påvirket), så har alle andre alternative rusmidler til cannabis blitt vurdert når jeg har følt behov for min årlige flykt. En xanax f.eks sitter ikke så lenge i blod/spytt/urin, ei heller kokain, eller amfetamin

Med det i underbevistheten så våknet jeg her for noen måneder siden med en kvarting med heroin i lommene etter byens fylletur med arbeidskolegaer.I impulsens øyeblikk bestemte jeg meg for å prøve til tross for alle advarsler. Jeg hadde alldrig prøvd heroin før, men leflet litt med kodein og vært forelsket i kratom en gang i tiden jeg hadde tilgang på det.

Jeg knuste pulveret opp på en tallerken og delte opp i minst mulige linjer i angst for å overdosere. I ca hver halvtime tok jeg en ny lisse. Heroinen virket omtrent umiddelbart, og gav en effekt av kvalme/svimmelhet, etterfulgt av sofaslapphet med en mild eufori. Generelt sett vil jeg si det var en svært skuffende rus. Rent euforisk sett nådde det ikke kratom eller kodein fra en paragin forte opp til kneskålene slik jeg følte det der og da.

Likevel hadde jeg sånn angst for overdose at jeg ikke våget å ta mer en de små linjene som svingte ganske kraftig rent virkningsmessig hver gang. Omsider bestemte jeg meg for å kaste ca halve kvartingen jeg kjøpte i do. Jeg våknet neste dag med en litt ekkel følelse av og ha brutt en bariære jeg ellers ikke ville ha gjort.

Et par dager etterpå når jeg skulle rydde fant jeg talerkenen med noen få pulverester igjenn. Jeg snuste impulsivt i meg alt på en gang med nesen over hele talerken i håp om og få en litt annerledes start på dagen. Det kicket inn krafig. Jeg ble umiddelbart svimmel, litt kvalm og fikk en enorm angst for overdose. Det mintes mer om paranoia jeg kan få på cannabis. Jeg følte jeg fikk i meg altfor mye og bestemte meg for å gå ut blant folk i redsel for å sovne. Jeg følte at ingen kunne se noe på meg, og det tok ikke lange tiden før en kunstig indre ro senket seg over meg.

Jeg merket ellers svært lite til de kjente virkningene som å klø, den varme følelsen jeg har lest om osv. Jeg undrer meg egentlig over om jeg fikk prøve heroin skikkelig? Eller om jeg bare fikk en touch av smaken. At angsten for overdose stoppet meg opp. Om store deler av virkningen kun var placebo osv?

Jeg tror det blir med min siste gang med dette stoffet, men samtidig så river og sliter nyskjerrigheten min inn i meg på om det ville vært bedre å røyke det? Så lurer jeg på om hvor lett er det og ta overdose på røyking av heroin?. Og hvordan skal en førstegangsbruker fordele en kvarting på sølvpapiret for å være på den trygge siden?

NÅ er det sikkert mange som synest dette er en potensielt sørgelig tråd, henviser til tråden til bloodshot osv. Og jeg som alle andre vil tenke at det skjer ikke meg. Men jeg tror virkelig ikke jeg er mennesketypen til å like heroin, bli narkoman selv om jeg elsket rusen av downere som benzo, og paragin forte osv.i sin tid. SÅ som mange andre trenger heller ikke jeg moralprekener.

Det er helt alright med den formen for moral du legger i her, da du formidler det på en bra måte uten at det blir den kjedelige gjentagende klisjeen. Mulig den episoden med nesen ned i tallerken gir et innblikk i hvordan stoffet suger til seg sjelen. Men borte vekk ble jeg selv om rusen var kjedelig. Men man vet vel ikke hva heroinen blandes ut med. Jeg har hørt det skal smake eddik, og det smakte mest som brunt sukker blandet med litt beiskhet.

Jeg håper det går bra med deg og at du har lagt opiatene på hyllen nå gode mann.

Jeg kan kjenne meg igjen i det du beskriver. Jeg var i begynnelsen av 20 årene avhengig av heroin og injiserte da. Forelsket meg totalt i rusen, euforien, selvtilliten, likegyldigheten...Ja alt som er bra med heroinrusen

Spol frem 14 år uten heroin har jeg nå begynt å bruke det litt igjen innimellom, jeg har for det meste røykt det og snortet en gang. Jeg blir forsåvidt stein, trøtt og rolig og dupper av, småkvalm osv. MEN får på langt nær den rusen og euforien jeg husker jeg fikk når jeg injiserte. Så nå har jeg begynt å leke med tanken på å injisere igjen. Problemet ( eller det bra, kommer an på hvordan du ser det) er at etter så Mangen år som rusfri er jeg livredd for å injisere, jeg er redd for overdose, infeksjoner, dårlig reaksjoner på feks stoff som er blandet ut med noe skikkelig farlig.
Men er ganske innforstått med at skal jeg ha denneuforiske følelsen jeg husker så bra så må jeg injisere

Det spesielle med heroin er at det fremmprovoserer skyhøye mengder med oxytocin i hjernen.

Oxytocin er forøvrig det samme stoffet som blir dannet og tatt opp når man er forelsket, har sex eller vinner førstepremien i lotto.

Med andre ord så er dette stoffet livsfarlig For mennesker som er ensome eller har hatt en tøff oppvekst uten kjærlighet osv osv.

Det er som å sette seg inn i en varm bil en iskald vinternatt.