Hei,
Jeg er en gutt i begynnelsen av tjueårene som det siste året har misbrukt amfetamin/meth. Har inntatt dette stoffet omtrent hver 14. dag / hver måned, og aldri vært en daglig bruker. Dosene har til gjengjeld vært uhensiktsmessig store, og jeg har opplevd mange overdoser. I skrivende stund lider jeg av negative skadevirkninger, både fra stoffets virkning, samt fra måten jeg har levd på, det jeg har tenkt og gjort.
Det er ironisk nok veldig vanskelig å få frem sine tanker / tenke klart når man er "av" slik jeg er nå, og med stoffet i systemet står alt lysende klart fremfor en. Det jeg ville, før jeg skriver for mye tull, er å komme i kontakt med andre anonyme, for å holde kontakten og dele erfaringer.
Det er nå en uke siden jeg inntok sist. Vet av erfaring at det blir lettere å leve etter en måneds tid, i skrivende stund bruker jeg kreftene på å unnskylde meg selv og vente på at hjernen skal gro.
Har skrevet en del mere, for den som vil lese. Send meg en PM hvis du vil ta kontakt.
-------------------------------------
Oppsummert har jeg hele livet vært selvdestruktiv og ikke ønsket meg selv mye godt. Alltid hatt et noe spesielt liv og livssyn, dyrket en følelse av å være forskjellig fra andre, "meg og dem". Når jeg først "ga meg" til amfetamin var det gjerne for å kunne bli en del av kulturen, som har fascinert meg. Samtidig er jeg av den typen som drømmer høyt, lett gir opp og skjeldent har fornuften med seg. Har faktisk aldri vært spesielt glad i amfetamin, men har villet hevne meg på meg selv, skade meg, samt være "tøff" og ta store doser, som et image. Eller snarere et alibi for mine egne personlige svakheter, mistro, ondskap, synd og skam. Som "narkoman" skulle jeg jo være unnskyldt, som nykter og sunn helst avlivet og glemt. Trøster meg selv til stadighet med at jeg kan ta selvmord, og at morgendagen aldri kommer, dette er bare tull men det gjør vondt å tenke at man må leve videre uansett.
Skulle uten problem kunne ha det meget bra, men unner ikke meg selv dette. Ser derimot ned på mennesker som har det bedre enn meg, "høyt henger de og sure er de".
Skadevirkningene kom allerede første gang jeg tok, da var det som om alle finere tanker/følelser, samt ansiktsutrykket mitt brant opp og ble borte. Likegyldighet til ting som jeg bestandig har hatt som fremste mål å aldri rikke ved. Senere har jeg fått parkinsons-lignende skjelvinger i hender, mistet roen i meg selv, og blitt hatsk og stygg. Har forlatt mine beste egenskaper, solgt arv, og sitter igjen som akkurat det motsatte jeg hadde lovet meg selv å være.
Blant annet har jeg mistet mye av kreativiteten, vokabularet og motivasjonen. Konsentrasjonen er dårlig, og jeg lever "på siden" av meg selv uten å ville, eller klare å våkne opp og ta ansvar. Har blitt repetiv i talemåte, språk og ellers handlingsmønster, sarkastisk og ufin i oppførselen. Ellers har jeg mistet vennskap, kontakten med familie, følelser og selvbilde/selvtillit. Jeg er blitt bekymret over min egen oppførsel og livsstil, ser jeg fremover så er jeg nødt til å finne en bærekraftig og realistisk endring i livet.
Litt for mange ganger har jeg bedt om hjelp fra meg selv, "Gud" og andre, og vært på bedringens vei, før jeg på trass eller i søken på "videre hjelp og sympati" har kjøpt en stor pose og ødelagt meg selv igjen. Nå får jeg ikke mer enn et likegyldig "javel" fra mine nærmeste, og jeg er skuffet over meg selv. Det er lenge siden jeg visste hva jeg egentlig holdt på med, eller klarte å få et svar fra meg selv. Kort sagt stoler jeg ikke på meg selv lengre, har meninger av total motstridende kvaliteter, til sammen koker alt bort til ingenting.
Når man ikke lenger vet hva man mener, gjør, tenker og føler- er det nærmest lindrende sett fra ene siden. På andre siden er det tap av alle verdier og egenskaper. Synes det er bekymringsverdig at jeg f.eks i skrivende stund ser hvordan og hvorfor jeg skriver.
Har opplevd grusomme episoder med delirium og psykoser, samt nærmest religiøse oppvåkninger gjennom mitt bruk, og vil ikke sette amfetaminer i en bås. Man skulle tro at et ungt, friskt menneske med respekt og erfaring ovenfor legemidler skulle ta ansvar, det har jeg derimot ikke gjort. Jeg mener at det er brukeren, og/eller miljøets feil ved skadevirkninger og misbruk.
Jeg hadde bestandig lyst til å bruke det "skikkelig", det vil si små, behagelige doser på eget ansvar, til selvterapi, sosialt lag, kreative utfoldelser. Studere virkningen og ta stoffet for hva det er. Vet dessverre at jeg har mistet mine sjangser til å være venn med amfetaminet og dets kultur, og derfor må bite i det sure eplet og holde meg unna.
Føler ikke noe spesielt sug, men som jeg kjenner meg selv har jeg motstridende tanker/personligheter, og det kan være at jeg i morgen finner verdens beste idè for å fortsette bruken.
Mine tanker nå er, "så langt som jeg har kommet, vil resten av livet forbli ufullstendig og fylt av anger, jeg har blitt handicappet og stiller dårlig, enda jeg hadde alle muligheter. Har kastet bort alle gaver jeg har fått, tatt alt for gitt og gått fra gud. Folk har all rett til å håne meg og le av meg, for det samme ville jeg gjort. Jeg har ingen forklaring på mine handlinger, det kom ingenting godt ut av det, meningsløst er det heller ikke for mye ondt har blitt. Egentlig sitter jeg bare og syter og skulle kommet meg ut i arbeid, reist til helvete og holdt kjeft. "
Ellers "rusbruk" er alkohol, som jeg egentlig ikke liker, samt cannabis- som faktisk hjelper mot absolutt alt. Har røykt litt for lite i det siste, men gleder meg til å få "røykt meg inn igjen", tvinge meg til å møte meg selv i døren. Er redd for å ha tøyd strikket litt for langt denne gangen, og at det som tidligere var en introspektiv naturmedisin-prosedyre kan ende i psykoser/lidelse og sprengt følelsesregister. Har uansett troen på cannabis som hjelp for å finne meg selv.
Takk for at du leste, får nesten bry meg litt om jeg får svar.
Og gidder jeg i det hele tatt å innse hva jeg skriver og gjør poeng av?
Må forstå at jeg ikke venter noen stor belønning / ros / status av å la være å gjøre galt istedet for å gjøre noe rett.
Spiller det i hele tatt noen rolle hva jeg gjør, mener og tror? Hvor ligger problemet? Er det noe vits å fokusere på et problem som like gjerne kan glemmes og visne hen?
Vet jeg egentlig altfor godt hva jeg holder på med, men spiller et idiotisk spill som alle andre også gjennomskuer? Meget sannsynlig. Har jeg det bra? Altfor godt. Er det blitt ille? Definitivt på kanten.
Hadde jeg møtt meg selv, ville jeg hatt store forklaringsproblemer og endt opp med knust nese.
Håper først og fremst jeg slipper unna hard mobbing og den verste angsten.
Sitter jeg her og gjør regelrett hån? Javisst. Nyter oppmerksomheten, merker at underbevisstheten jobber med noe helt utrolig perverst og jævlig men ønsker selvfølgelig ikke å innrømme meg selv. Gruer meg allerede til... syndefallet eller hva det nå heter. Har jo ingenting jeg skulle ha sagt, og eventuelle vinninger fra mine erfaringer har allerede blitt tapt. Er vel bare å motta kjeft, juling og sannhet, oppføre seg, bryte på et smil og være forsiktig med hvor glad man blir med tanke på hvem man er og gjør. Er redd jeg ender opp som homo en vakker dag, "ikke sånn vanlig homo, men sånn SM-homo",
Alt blir så ekstremt og perverst i hodet mitt at det mister all verdi.
Trenger vel ikke hjelp, heller noen ordentlige utfordringer i livet som en jobb. Og ikke kunne gjemme meg og bli enda mer "original", måtte ut og innse at dette er det eneste livet jeg har. Allerede ser bekjente på meg som en utviklingshemmet, dette setter jeg pris på siden det ikke er så langt fra sannheten. Jævla bittert å tenke på at jeg har hatt muligheten og kunne vært med andre, det kom dog til den dag at alle fikk nok og forsto hvordan jeg egentlig er. Håper ingen synes synd på meg, forresten avskyr jeg homoer (utoverhomoer) som skal holde rundt meg i svake stunder og si "hysj, det går så bra så" for ikke om jeg gir fra meg ræva for å sleppe unna med ugagn og selvfortapelse. Da er det bedre å få noen sannhetens ord servert rett i trynet. Hvis noen gidder det heller enn å nyte økt selvbilde og glede over min fortapelse, er det ikke morro når andre folk ødelegger livet sitt?
Nei i morgen er en ny dag.
Jeg er en gutt i begynnelsen av tjueårene som det siste året har misbrukt amfetamin/meth. Har inntatt dette stoffet omtrent hver 14. dag / hver måned, og aldri vært en daglig bruker. Dosene har til gjengjeld vært uhensiktsmessig store, og jeg har opplevd mange overdoser. I skrivende stund lider jeg av negative skadevirkninger, både fra stoffets virkning, samt fra måten jeg har levd på, det jeg har tenkt og gjort.
Det er ironisk nok veldig vanskelig å få frem sine tanker / tenke klart når man er "av" slik jeg er nå, og med stoffet i systemet står alt lysende klart fremfor en. Det jeg ville, før jeg skriver for mye tull, er å komme i kontakt med andre anonyme, for å holde kontakten og dele erfaringer.
Det er nå en uke siden jeg inntok sist. Vet av erfaring at det blir lettere å leve etter en måneds tid, i skrivende stund bruker jeg kreftene på å unnskylde meg selv og vente på at hjernen skal gro.
Har skrevet en del mere, for den som vil lese. Send meg en PM hvis du vil ta kontakt.
-------------------------------------
Oppsummert har jeg hele livet vært selvdestruktiv og ikke ønsket meg selv mye godt. Alltid hatt et noe spesielt liv og livssyn, dyrket en følelse av å være forskjellig fra andre, "meg og dem". Når jeg først "ga meg" til amfetamin var det gjerne for å kunne bli en del av kulturen, som har fascinert meg. Samtidig er jeg av den typen som drømmer høyt, lett gir opp og skjeldent har fornuften med seg. Har faktisk aldri vært spesielt glad i amfetamin, men har villet hevne meg på meg selv, skade meg, samt være "tøff" og ta store doser, som et image. Eller snarere et alibi for mine egne personlige svakheter, mistro, ondskap, synd og skam. Som "narkoman" skulle jeg jo være unnskyldt, som nykter og sunn helst avlivet og glemt. Trøster meg selv til stadighet med at jeg kan ta selvmord, og at morgendagen aldri kommer, dette er bare tull men det gjør vondt å tenke at man må leve videre uansett.
Skulle uten problem kunne ha det meget bra, men unner ikke meg selv dette. Ser derimot ned på mennesker som har det bedre enn meg, "høyt henger de og sure er de".
Skadevirkningene kom allerede første gang jeg tok, da var det som om alle finere tanker/følelser, samt ansiktsutrykket mitt brant opp og ble borte. Likegyldighet til ting som jeg bestandig har hatt som fremste mål å aldri rikke ved. Senere har jeg fått parkinsons-lignende skjelvinger i hender, mistet roen i meg selv, og blitt hatsk og stygg. Har forlatt mine beste egenskaper, solgt arv, og sitter igjen som akkurat det motsatte jeg hadde lovet meg selv å være.
Blant annet har jeg mistet mye av kreativiteten, vokabularet og motivasjonen. Konsentrasjonen er dårlig, og jeg lever "på siden" av meg selv uten å ville, eller klare å våkne opp og ta ansvar. Har blitt repetiv i talemåte, språk og ellers handlingsmønster, sarkastisk og ufin i oppførselen. Ellers har jeg mistet vennskap, kontakten med familie, følelser og selvbilde/selvtillit. Jeg er blitt bekymret over min egen oppførsel og livsstil, ser jeg fremover så er jeg nødt til å finne en bærekraftig og realistisk endring i livet.
Litt for mange ganger har jeg bedt om hjelp fra meg selv, "Gud" og andre, og vært på bedringens vei, før jeg på trass eller i søken på "videre hjelp og sympati" har kjøpt en stor pose og ødelagt meg selv igjen. Nå får jeg ikke mer enn et likegyldig "javel" fra mine nærmeste, og jeg er skuffet over meg selv. Det er lenge siden jeg visste hva jeg egentlig holdt på med, eller klarte å få et svar fra meg selv. Kort sagt stoler jeg ikke på meg selv lengre, har meninger av total motstridende kvaliteter, til sammen koker alt bort til ingenting.
Når man ikke lenger vet hva man mener, gjør, tenker og føler- er det nærmest lindrende sett fra ene siden. På andre siden er det tap av alle verdier og egenskaper. Synes det er bekymringsverdig at jeg f.eks i skrivende stund ser hvordan og hvorfor jeg skriver.
Har opplevd grusomme episoder med delirium og psykoser, samt nærmest religiøse oppvåkninger gjennom mitt bruk, og vil ikke sette amfetaminer i en bås. Man skulle tro at et ungt, friskt menneske med respekt og erfaring ovenfor legemidler skulle ta ansvar, det har jeg derimot ikke gjort. Jeg mener at det er brukeren, og/eller miljøets feil ved skadevirkninger og misbruk.
Jeg hadde bestandig lyst til å bruke det "skikkelig", det vil si små, behagelige doser på eget ansvar, til selvterapi, sosialt lag, kreative utfoldelser. Studere virkningen og ta stoffet for hva det er. Vet dessverre at jeg har mistet mine sjangser til å være venn med amfetaminet og dets kultur, og derfor må bite i det sure eplet og holde meg unna.
Føler ikke noe spesielt sug, men som jeg kjenner meg selv har jeg motstridende tanker/personligheter, og det kan være at jeg i morgen finner verdens beste idè for å fortsette bruken.
Mine tanker nå er, "så langt som jeg har kommet, vil resten av livet forbli ufullstendig og fylt av anger, jeg har blitt handicappet og stiller dårlig, enda jeg hadde alle muligheter. Har kastet bort alle gaver jeg har fått, tatt alt for gitt og gått fra gud. Folk har all rett til å håne meg og le av meg, for det samme ville jeg gjort. Jeg har ingen forklaring på mine handlinger, det kom ingenting godt ut av det, meningsløst er det heller ikke for mye ondt har blitt. Egentlig sitter jeg bare og syter og skulle kommet meg ut i arbeid, reist til helvete og holdt kjeft. "
Ellers "rusbruk" er alkohol, som jeg egentlig ikke liker, samt cannabis- som faktisk hjelper mot absolutt alt. Har røykt litt for lite i det siste, men gleder meg til å få "røykt meg inn igjen", tvinge meg til å møte meg selv i døren. Er redd for å ha tøyd strikket litt for langt denne gangen, og at det som tidligere var en introspektiv naturmedisin-prosedyre kan ende i psykoser/lidelse og sprengt følelsesregister. Har uansett troen på cannabis som hjelp for å finne meg selv.
Takk for at du leste, får nesten bry meg litt om jeg får svar.
Og gidder jeg i det hele tatt å innse hva jeg skriver og gjør poeng av?
Må forstå at jeg ikke venter noen stor belønning / ros / status av å la være å gjøre galt istedet for å gjøre noe rett.
Spiller det i hele tatt noen rolle hva jeg gjør, mener og tror? Hvor ligger problemet? Er det noe vits å fokusere på et problem som like gjerne kan glemmes og visne hen?
Vet jeg egentlig altfor godt hva jeg holder på med, men spiller et idiotisk spill som alle andre også gjennomskuer? Meget sannsynlig. Har jeg det bra? Altfor godt. Er det blitt ille? Definitivt på kanten.
Hadde jeg møtt meg selv, ville jeg hatt store forklaringsproblemer og endt opp med knust nese.
Håper først og fremst jeg slipper unna hard mobbing og den verste angsten.
Sitter jeg her og gjør regelrett hån? Javisst. Nyter oppmerksomheten, merker at underbevisstheten jobber med noe helt utrolig perverst og jævlig men ønsker selvfølgelig ikke å innrømme meg selv. Gruer meg allerede til... syndefallet eller hva det nå heter. Har jo ingenting jeg skulle ha sagt, og eventuelle vinninger fra mine erfaringer har allerede blitt tapt. Er vel bare å motta kjeft, juling og sannhet, oppføre seg, bryte på et smil og være forsiktig med hvor glad man blir med tanke på hvem man er og gjør. Er redd jeg ender opp som homo en vakker dag, "ikke sånn vanlig homo, men sånn SM-homo",
Alt blir så ekstremt og perverst i hodet mitt at det mister all verdi.
Trenger vel ikke hjelp, heller noen ordentlige utfordringer i livet som en jobb. Og ikke kunne gjemme meg og bli enda mer "original", måtte ut og innse at dette er det eneste livet jeg har. Allerede ser bekjente på meg som en utviklingshemmet, dette setter jeg pris på siden det ikke er så langt fra sannheten. Jævla bittert å tenke på at jeg har hatt muligheten og kunne vært med andre, det kom dog til den dag at alle fikk nok og forsto hvordan jeg egentlig er. Håper ingen synes synd på meg, forresten avskyr jeg homoer (utoverhomoer) som skal holde rundt meg i svake stunder og si "hysj, det går så bra så" for ikke om jeg gir fra meg ræva for å sleppe unna med ugagn og selvfortapelse. Da er det bedre å få noen sannhetens ord servert rett i trynet. Hvis noen gidder det heller enn å nyte økt selvbilde og glede over min fortapelse, er det ikke morro når andre folk ødelegger livet sitt?
Nei i morgen er en ny dag.
