Friedrich Nietzsche beskrev ekteskapet nakent og kaldt i sin bok Morgenrøde:

Det er ikke bare, som tidligere nevnt, uromantisk å gifte seg, men det er også selvmotsigende. Kjærligheten skal være lidenskapelig, ikke dømmende. Det er naivt å tro at man kan eviggjøre følelser ved å skrive under på et papir, eller gi hverandre noen løfter.

Jeg har ingen videre planer om hverken å gifte meg, eller stifte noen familie. Jeg har enda til gode å se noe positivt komme ut av noe slikt. Men jeg er jo enda ung, og det jeg tror sterkt på idag kommer kanskje i morgen til ikke å være noe annet enn et støvete minne om en tåpelig ungdommelig overbevissthet.

Joda ser den, men tenkte ikke en vanlig sydenferie, tenkte mer på en slags bryllupsreise, minus det bryllupet.

Men kan si jeg ser bristen i det forslaget nå. Blir jo selvfølgelig ikke det samme..

I tillegg til denne romantikken, som mange her trekker frem, så er det enkelte praktiske fordeler med et ekteskap også. Dette var hva min kone og jeg la vekt på. Romantikken klarte vi å ordne uten innblanding fra andre.

Som gift regnes man som formell familie. Det betyr at man har gjensidig arverett. Det har samboere foreløpig ikke (det må ordnes på andre måter). Man kan også lignes under ett (skattemessig).

Ekteskap og religion har i dag ingenting med hverandre å gjøre. Det er fullt mulig å gifte seg borgerlig (dvs foran en dommer). Man kan lage så mye eller lite fest man ønsker rundt dette likevel.

Enhver får ta sitt valg. Jeg er veldig fornøyd med å være gift. Og vi har selvfølgelig hele pakka med dine barn og våre barn, osv. Kan ikke si annet enn at det føles både riktig og trygt å være gift.

Som capidog så vidt sneia innom, så er det lettere å være gift hvis det skulle skje noe med en av partnene og man har barn. Så Juridisk sett er det vel ganske mange fordeler med å være gift, iallefall som jeg har fått med meg.

Utenom det er jo et bryllup en seremoni hvor man viser for hverandre og andre at man vil dele livet sitt med en person. Det er jo mer forpliktende å være gift, men man burde jo ikke gifte seg med noen før man er sikker på at dette er det en vil.

Jeg har planlagt å gifte meg (nå gjelder det bare å få gubben med på planene) og jeg vil gjøre det for å markere at jeg er hans og han er min. pluss at du kan ha en heidundrande fest med så mange eller så få du bare vil. Og en fest sier vi jo ikke nei til?

EDIT: Borodir kom meg kanskje litt i forkjøpet

Ved inngåelse av ekteskap er visse rettigheter og byrder hver enkelt ektefelle påtar seg. Blant annet kommer man inn under retten av å sitte i uskifte bo fra avdøde ektefelle eller rettigheter til å ta ut eiendeler forlodds før deling av felleseiet skal skje. Spesielt ved arv har regjeringen gått i den retning å tilgodese gjenlevende ektefelle i motsetning til å tilgodese gjenlevende livsarvinger pliktdelsarv. Dette ved å gi gjenlevende ektefelle rett til arv på minimum 4 ganger folketrygdens grunnbeløp, eller dersom gjenlevende livsarvinger faller innenfor andre arvegangsklasse skal gjenlevende ektefelle bli tilgodesett med 6 G før arv til andre livsarvinger skal skje.

Regjeringen har nå også kommet med et nytt lovforslag som vil tre i krav 1 juni 2009. I dette lovforslaget vil det komme lovbestemmelser som vil gi gjenlevende samboer rett til å sitte i uskifte bo og rett til å ta arv etter avdøde samboer. Noe av hensynet som gjenspeiler seg her er mye av det samme som ektefellenes rett til lovbestemt arv. Det er å tilgodese gjenlevende ektefelle eller samboer ved samlivets opphør slik at gjenlevende ektefelle eller samboer ikke blir stilt urimelig ved at den andre samboeren/ektefellen faller bort.

Samboeres rett til å ta arv har bare - frem til nå - vært lovbestemt gjennom at testatorene må tilgodese hverandre gjennom testament. Da vil likevel livsarvingene få sin rett til å ta sin del av kaken før testators midler kan fordeles videre til arvinger som er blitt tilgodesett gjennom testament. Dette kan resultere med at gjenlevende samboer ikke på noe punkt kan ta arv. Dette kommer helt ann på hvor stor formue avdøde etterlater seg.

Det er ikke slik at det ikke blir papirarbeid av ekteskap. Man unngår det heller ikke om man velger å gifte seg i kirka.Det er nok enklere å selv begå en handling (i dette tilfellet ta valget om å ikke begå en annen handling) enn å prøve å forandre hele det norske synet på ekteskap.Frieri på nFF gitt! Da har vel forumet nådd enda en milepæl. Gratulerer OddArne, PrincessRagna og nso.

Jeg er sjokkert over hvor mange det er er her som ikke ønsker å starte en familie med barn i et stabilt forhold hvor begge parter har lovet seg selv til den andre.

Barn er en veldig veldig stor del av dette tema. Man vil jo helst ha barn med den man holder sammen med resten av livet, vil vi ikke?

Jeg er forresten forlovet og skal gifte meg 20. juni i år, med min kjære etter snart 5 år sammen.

Jeg sitter med mye den samme reaksjonen som Matthiesen har.
Både kjærsten min og jeg er ikke-troende, men hvis vi en gang i fremtiden bestemmer oss for å "ta det neste steget" blir det å gifte seg. I kirken. Med fest, familie, venner og en opplevelse vi kan ta med oss resten av livet.
Matthiesen har også et godt poeng når det gjelder barn. Som Turbolego nevner tidligere i tråden:
Det er tryggere for et barn og muligens for forholdet deres når man er gift. Det å være gift/inngått ekteskap et et symbol. Jeg mener det er finnes værre symboler her i verden som settes høyere enn ekteskap. Noe som er forfærdelig.

Jeg leste for en stund siden at 50% av alle ekteskap ender i skillsmisse. Dette er jo noe vi må endre! Og det endrer seg bare hvis vi, menneskene, går inn for det! Vi må våge å tørre!

Mange nevner hvilken tilhørighet de har trosmessig før de uttaler seg. Dette er ganske interessant, fordi oppfatningen om ekteskapet tror jeg kan henge mye sammen med virkelighetsoppfatningen man har. Man kan dele folk inn i to grupper:

1) Man tror på kjærligheten som et overmenneskelig begrep.
2) Man tror på kjærligheten som en biologisk mekanisme.

Velger man å tro på høyere makter, er terskelen for å hengi seg til institusjoner som ekteskapet mindre, fordi man allerede er komfortabel med tanken om at en overmenneskelig kraft - ’skjebnen’ – har en forutbestemt plan om hvordan livet skal utspille seg. Ekteskapet symboliserer da troen på dette overmenneskelige, hvor kjærligheten erstatter skjebnen som veiviser.

Er menneskesynet biologisk, velger man bort ekteskapet fordi man anser den tilsynelatende kjærligheten utelukkende som resultatet av kjemiske prossesser i hjernen. Troen på ’ekte kjærlighet’ i denne gruppen er mindre, og evigvarende relasjoner kan virke som en virkelighetsfjern, urealistisk tanke. Årsakene til at så mange ekteskap ikke holder livet ut, tror jeg er egoismen som råder generelt i samfunnet. Mennesker flest nekter å se seg selv i en større sammenheng, og lever i illusjonen om at de selv er hovedattraksjonen i livet deres, og at statistene og medskuespillerne er uten betydning. Man bryter da med selve grunnpillaren i ekteskapet, og å inngå ekteskap blir da som å signere forholdets undergang.

Å velge å elske utover en selv handler om mot – om viljen til å oppgi ens egne behov til fordel for andres, og uselvisk vie livet til partnerens vel og ve. Man selger på en måte sjelen til et annet menneske ved å inngå ekteskap. Skal ekteskapet lykkes, må man derfor være tilnærmet blottet for egoistisk tankegang. Klarer man ikke det, får man en viss autoritær rolle ovenfor ektefellen, og kjærligheten settes til side for simple formaliteter.

Ekteskapet blir som en livets dagbok, hvor ens kreative utfoldelse begrenses av virkelighetsoppfatningen ens. Man leve uten troen og gjøre et tafatt forsøk på å trosse fysikkens lover man så blindt stoler på, og prøve å skape noe større enn en selv - å skape energi ut av ingenting; eller man kan la kreativiteten og åpenheten råde og la kjærligheten være en hjelper til selvutvikling og innsikt i mennesket.

Meningene mine er ingen fasit, men hvilket liv har man hvis man lever uten troen? Uten den smeltes lekenheten, nyskjerrigheten, spenningen og alle de som detaljene som knytter en sammen sammen i en oppblåst, teknisk term – og er dømt til å mislykkes. Jeg opplevd det jeg liker å kalle ekte kjærlighet, og jeg har mistet den, men jeg gir ikke opp håpet. Jeg tror på en mening i livet, og den ligger for meg i å elske andre mennesker ubetinget, det være seg i form av en enkelt person eller menneskeheten som helhet.

Hvilken gruppe man ender i bunner i hvilke erfaringer man har og hvordan man velger å takle dem med bakgrunn i ens egen tro. Jeg tar foreløpig ikke noe standpunkt selv, men håper og tror at jeg vil finne den store kjærligheten igjen. Om jeg velger å inngå ekteskap med vedkommende får tiden vise. Jeg holder iallefall alle dører åpne

Jeg har vært gift 4 år nå til høsten. Er gift i asia jeg da og skal med tiden flytte dit og i det landet så er skilsmisse forbudt men annulering kan fikses hvis det er totalt umulig å leve sammen av diverse grunner, men må være sterke grunner.

Jeg er kristen og kona er katolikk så jeg har alltid sett for meg ett vidunderlig kirkebryllup som CIKEY beskriver i sin post men siden jeg ikke er katolsk så fikk ikke vi gifte oss i kirka for da hadde jeg måttet gå igjennom ett opplegg med kirken først og det var det simpelten ikke tid til så vi giftet oss på dommerkontoret og en mer nydelig seremoni enn den vi hadde den dagen kan jeg egentlig ikke drømme om. Selv om jeg og dommeren fikk oss en god latter når han skulle lese etternavnet mitt.

Så vi hadde en liten bryllupsfest på en restaurant med 14 gjester og når den delen av festen var over så dro vi hjem til ene "sponsor" paret (tilsvarer forlover i norge) og feiret litt med god drikke god musikk og hyggelig prat.

For min del så har det å gifte seg forandret en del i livet mitt, det har fått meg til å roe meg ned og bli en vanlig mann og ikke den pøbelen jeg var når jeg var yngre. Men det beste av alt er å se hvor rolig og trygg kona har blitt, og se den freden i øynene hennes som hun fikk etter at vi giftet oss er verd mer enn alle lotto gevinster jeg kan få i verden.