Hei!
Ny her og tenkte jeg skulle dele en rapport med dere fra sommeren
kan være en del uvesentlig info her og det tar litt tid før det kommer igang. Håper uansett det faller i smak! Det som er litt spesielt er at ingen av oss har rørt coke før og hadde igrunn aldri tenkt til å gjøre det heller.
Hvem: Smurfen, Mr. White, Nancy og meg
Hva: Weed, Kokain og Alkohol
Hvor: Europas største beach festival for EDM.
Det er dag en og vi er 4 godt slitne norske ungdommer som er ankommet Budapest Liszt Ferenc, den internasjonale flyplassen i Ungarn. Bare noen timer tidligere hadde Mr. White, Smurfen og jeg stått opp for å fly fra en av norges våteste byer og ned i den digge og friske varmen du finner i sentral-europa. Etter bagasjehenting ruslet vi til en av kafeene ved utgangen på stressende terminal 2A hvor vi skulle møte Nancy som hadde flydd fra Oslo. Vi hadde så to gode timer før festivalbussene skulle begynne å kjøre hvor vi kunne omstille oss fra det traudige og kjipe A4 norske arbeidslivet og bevege oss inn i feriemodus. Mr. White og Smurfen med to flasker vann svært så sjenerte med å komme i gang, Nancy med en halvflaske hvit og jeg med en halvliter av Ungarns nest mest populære pils - Soproni. Der satt vi. 4 normale, friske og kritiske ungdommer med god moral uten en eneste tanke om hva som egentlig ventet oss.
I det vi har funnet festivalansvarlige med store hvite ark som skal vise oss på bussene, kommer det en liten og lubben ungarer som forteller oss alle om hvordan bussene suger. Deretter begynner han å krangle med guidene om at de suger og at hele transporten deres er en vits. Dette er fyren du møter på en flyplass som moren og faren din har bedt deg om hele oppveksten å aldri bli med. Det var også fyren som du fikk en liten trygghet på. Kanskje var det hans vennlige ansikt eller rett og slett bare overtalelesesevnene. Vel.. der satt vi. 4 normale, friske og kritiske ungdommer med god moral. I minivanen til det vi oppfatter som Carlos Esteban, ungarsk pirattaxisjåfør med kald pils fra kjølebaggen til 1 euro og kokainutsalg fra underbuksa. Med godmusikk på anlegget, pils, gode venner, 3 koslige belgere i baksetet og solen som tittet frem av og til suste vi nedover motorveien.
Vi kan vel ikke skylde på Esteban for å velte dominobrikken. Han gjorde det jo forsåvidt bare tilgjengelig. Og jeg, gammel nok til å vite bedre, ung nok til å gi faen og med YOLO som et ekko i bakhodet ender vel som den ansvarlige. Vi er etter 2 timer ankommet hotellet vi skal tilbringe de neste 4 nettene. Et stort slitt murbygg som viser anelser av at landet en gang har vært under sovjetisk inflytelse. Rommene var enkle men med balkong og utsikt mot solnedgangen har man alt. I solens hete fløt ordene og pilsen fritt på denne deilige første dagen av ferien. Selv om det ikke kunne bli bedre må vel alle fire innrømme at tankene ofte streifet innom bukselummen min hvor et av verdens mest avhengihetsskapende sentralstimulerende stoff befant seg. Noe som lett kunne konstanteres av vitsene som dukket opp hele tiden. Den svarte, men saftige humoren rundt det. Hvor det enda for alle sammen lå så fjernt borte men alikevel bare to meter unna. Det ble pratet om grenser over Robin Thickes – Blurred Lines. At ved å utføre en handling øker risikoen for gjentakelse. Har du gjort det en gang er det lett å gjøre det igjen. Det var snakk om fordommer fra utenforstående. Man kan liksom ikke fortelle om dette til noen når man kommer hjem på samme måte som med cannabis. Aldri ville en fyll bli like bra igjen. Det var samtaler som egentlig ikke gikk i noen særlig alovrlig tone, det var mer en slags høylydt personlig konflikt med seg selv som en på et bizarrt nivå allerede visste var tapt.
På en benkeplate delte jeg opp 4 linjer til hver av oss, hvor den ene litt mindre siden Nancy er jente. Med et rødt sugerør gikk jeg først og åpnet. Det svidde godt i nesen i det stoffet traff slimhinnene. De neste timene følte jeg også at det svidde på en behagelig måte nedover halsen. Smurfen gikk som andremann og til slutt Mr. White. Nancy valgte å vente for å se hvordan det gikk med oss først. 10 minutter tok det ca. før oppturen tar meg. Jeg føler et sykt velbehag, klarhet og ro. Jeg er mitt beste. Så jævlig PÅ og klar for kvelden som en kan bli. Alt av inntrykk bare sendes imot meg. Alle detaljene i det jeg ser treffer øynene mine. Den svale vinden som både masserer ansiktet mitt og sjøoverflaten er der for meg som om jeg deltar i en photosession. Horisonten og hva som er bak den spiller ingen rolle for det handler ikke om å filosofere eller de store spørsmålene i dag. Horisonten er der og viser seg for meg og kvelden er min.
Det som ble beskrevet her fikk jeg også fortalt til de andre med en iherdig innlevelse og fascinasjon. Mr. White nikket bekreftende mens han nistirret smilende på utsikten. Han var der jeg var. Snudde meg ned til Smurfen som satt stille med et lite smil og som i en blanding av å riste på hodet samt nikke bekreftende brøyt ut at «Hands down, dette er det beste jeg har prøvd noensinne og det blir ALDRI like bra igjen». Vi flira.
Hun trengte ikke se lenge på hvordan vi hadde det før jenta var solgt. Nancy dro på med sin linje og ble etter kort tid innvidd i galskapen. Det er så det skjer at vår relasjon blir forandret for alltid. Vi skal til å bevege oss mot festivalen når jeg og Nancy står på balkongen og ser på hverandre. Min aller beste venninne som jeg har kjent i litt over et år. Jeg klarer enda ikke å sette fingeren på grunnen til at dette skjedde eller hva som gikk i meg. Tror det var så enkelt som at jeg så noe jeg hadde lyst på og tok det. To venner som i det ene sekundet var en ting og i et det neste noe helt annet. Som om noe underliggende hadde blitt bekreftet stod vi der nå og rota. Vårt første kyss – på kokain. Såppass heftig var det at vi på en måte holdt rundt hverandre, så fremover med et fett glis og bevegde oss bortover i 200km/t. Det å rusle fra hotellrommet og ned til taxien føltes litt som en filmintro ala Reservoir Dogs. Det er følelsen av å kunne prate med hvem som helst om hva som helst. En utfordring er ikke lenger en utfordring men underholdning og lek. Vi var the shit!
Videre ble turen inn til festivalen en meget spesiell opplevelse hvor jeg og Nancy satt i taxien og tok på hverandre i god MDMA stil. Det føltes sinnsykt digg å bli tatt på. Jeg fortalte henne ting rett fra hjertet. «Hadde vi bare hatt et rom nå så hadde jeg knulla deg så hardt!». Det å føle og si disse tingene når en bare 15 minutter tidligere hadde klare intimgrenser og bestemte regler for hvordan en forholdt seg til hverandre, var dette bare jævlig surrealistisk.
Det er kveld, solnedgang og hundrevis av lykkelige og festglade mennesker som befinner seg langs veien opp mot festivalen. Postere i masse farger og blomster pryder inngangen og fra toppen hang en gigantisk diskokule. Musikken blandet seg inn i lyden av folkemengdene på innsiden. En jente besvimer i køen. Hun blir bært ut, mens Smurfen flirer av henne. «Sånt som skjer. Går sikkert bra» sier jeg. Vel inne følger en mørk og stemningsfull reise mot main stage i noe som minner om et eventyr hvor en er helt klar og bevisst. I en time hvor tiden stod stille danset vi opp mot nattestjernene hvor det hele til slutt eksploderte i fyrverkeri. I det snøen nesten har gitt seg kommer en joint i min retning slik som en kelner kommer med desserten etter en perfekt middag.
Etter konserten ruslet vi nede ved stranden og betraktet de grønne strobene som ble sendt mot horisonten. 4 lykkelige, slitne og sjokkerte mennesker forandret for alltid. Uteksaminert i benzoylmethylecgonine og uvitende om at I morgen skulle vi treffe Molly.
“Life should not be a journey to the grave with the intention of arriving safely in a pretty and well preserved body, but rather to skid in broadside in a cloud of smoke, thoroughly used up, totally worn out, and loudly proclaiming "Wow! What a Ride!”
Ny her og tenkte jeg skulle dele en rapport med dere fra sommeren
kan være en del uvesentlig info her og det tar litt tid før det kommer igang. Håper uansett det faller i smak! Det som er litt spesielt er at ingen av oss har rørt coke før og hadde igrunn aldri tenkt til å gjøre det heller.Hvem: Smurfen, Mr. White, Nancy og meg
Hva: Weed, Kokain og Alkohol
Hvor: Europas største beach festival for EDM.
Det er dag en og vi er 4 godt slitne norske ungdommer som er ankommet Budapest Liszt Ferenc, den internasjonale flyplassen i Ungarn. Bare noen timer tidligere hadde Mr. White, Smurfen og jeg stått opp for å fly fra en av norges våteste byer og ned i den digge og friske varmen du finner i sentral-europa. Etter bagasjehenting ruslet vi til en av kafeene ved utgangen på stressende terminal 2A hvor vi skulle møte Nancy som hadde flydd fra Oslo. Vi hadde så to gode timer før festivalbussene skulle begynne å kjøre hvor vi kunne omstille oss fra det traudige og kjipe A4 norske arbeidslivet og bevege oss inn i feriemodus. Mr. White og Smurfen med to flasker vann svært så sjenerte med å komme i gang, Nancy med en halvflaske hvit og jeg med en halvliter av Ungarns nest mest populære pils - Soproni. Der satt vi. 4 normale, friske og kritiske ungdommer med god moral uten en eneste tanke om hva som egentlig ventet oss.
I det vi har funnet festivalansvarlige med store hvite ark som skal vise oss på bussene, kommer det en liten og lubben ungarer som forteller oss alle om hvordan bussene suger. Deretter begynner han å krangle med guidene om at de suger og at hele transporten deres er en vits. Dette er fyren du møter på en flyplass som moren og faren din har bedt deg om hele oppveksten å aldri bli med. Det var også fyren som du fikk en liten trygghet på. Kanskje var det hans vennlige ansikt eller rett og slett bare overtalelesesevnene. Vel.. der satt vi. 4 normale, friske og kritiske ungdommer med god moral. I minivanen til det vi oppfatter som Carlos Esteban, ungarsk pirattaxisjåfør med kald pils fra kjølebaggen til 1 euro og kokainutsalg fra underbuksa. Med godmusikk på anlegget, pils, gode venner, 3 koslige belgere i baksetet og solen som tittet frem av og til suste vi nedover motorveien.
Vi kan vel ikke skylde på Esteban for å velte dominobrikken. Han gjorde det jo forsåvidt bare tilgjengelig. Og jeg, gammel nok til å vite bedre, ung nok til å gi faen og med YOLO som et ekko i bakhodet ender vel som den ansvarlige. Vi er etter 2 timer ankommet hotellet vi skal tilbringe de neste 4 nettene. Et stort slitt murbygg som viser anelser av at landet en gang har vært under sovjetisk inflytelse. Rommene var enkle men med balkong og utsikt mot solnedgangen har man alt. I solens hete fløt ordene og pilsen fritt på denne deilige første dagen av ferien. Selv om det ikke kunne bli bedre må vel alle fire innrømme at tankene ofte streifet innom bukselummen min hvor et av verdens mest avhengihetsskapende sentralstimulerende stoff befant seg. Noe som lett kunne konstanteres av vitsene som dukket opp hele tiden. Den svarte, men saftige humoren rundt det. Hvor det enda for alle sammen lå så fjernt borte men alikevel bare to meter unna. Det ble pratet om grenser over Robin Thickes – Blurred Lines. At ved å utføre en handling øker risikoen for gjentakelse. Har du gjort det en gang er det lett å gjøre det igjen. Det var snakk om fordommer fra utenforstående. Man kan liksom ikke fortelle om dette til noen når man kommer hjem på samme måte som med cannabis. Aldri ville en fyll bli like bra igjen. Det var samtaler som egentlig ikke gikk i noen særlig alovrlig tone, det var mer en slags høylydt personlig konflikt med seg selv som en på et bizarrt nivå allerede visste var tapt.
På en benkeplate delte jeg opp 4 linjer til hver av oss, hvor den ene litt mindre siden Nancy er jente. Med et rødt sugerør gikk jeg først og åpnet. Det svidde godt i nesen i det stoffet traff slimhinnene. De neste timene følte jeg også at det svidde på en behagelig måte nedover halsen. Smurfen gikk som andremann og til slutt Mr. White. Nancy valgte å vente for å se hvordan det gikk med oss først. 10 minutter tok det ca. før oppturen tar meg. Jeg føler et sykt velbehag, klarhet og ro. Jeg er mitt beste. Så jævlig PÅ og klar for kvelden som en kan bli. Alt av inntrykk bare sendes imot meg. Alle detaljene i det jeg ser treffer øynene mine. Den svale vinden som både masserer ansiktet mitt og sjøoverflaten er der for meg som om jeg deltar i en photosession. Horisonten og hva som er bak den spiller ingen rolle for det handler ikke om å filosofere eller de store spørsmålene i dag. Horisonten er der og viser seg for meg og kvelden er min.
Det som ble beskrevet her fikk jeg også fortalt til de andre med en iherdig innlevelse og fascinasjon. Mr. White nikket bekreftende mens han nistirret smilende på utsikten. Han var der jeg var. Snudde meg ned til Smurfen som satt stille med et lite smil og som i en blanding av å riste på hodet samt nikke bekreftende brøyt ut at «Hands down, dette er det beste jeg har prøvd noensinne og det blir ALDRI like bra igjen». Vi flira.
Hun trengte ikke se lenge på hvordan vi hadde det før jenta var solgt. Nancy dro på med sin linje og ble etter kort tid innvidd i galskapen. Det er så det skjer at vår relasjon blir forandret for alltid. Vi skal til å bevege oss mot festivalen når jeg og Nancy står på balkongen og ser på hverandre. Min aller beste venninne som jeg har kjent i litt over et år. Jeg klarer enda ikke å sette fingeren på grunnen til at dette skjedde eller hva som gikk i meg. Tror det var så enkelt som at jeg så noe jeg hadde lyst på og tok det. To venner som i det ene sekundet var en ting og i et det neste noe helt annet. Som om noe underliggende hadde blitt bekreftet stod vi der nå og rota. Vårt første kyss – på kokain. Såppass heftig var det at vi på en måte holdt rundt hverandre, så fremover med et fett glis og bevegde oss bortover i 200km/t. Det å rusle fra hotellrommet og ned til taxien føltes litt som en filmintro ala Reservoir Dogs. Det er følelsen av å kunne prate med hvem som helst om hva som helst. En utfordring er ikke lenger en utfordring men underholdning og lek. Vi var the shit!
Videre ble turen inn til festivalen en meget spesiell opplevelse hvor jeg og Nancy satt i taxien og tok på hverandre i god MDMA stil. Det føltes sinnsykt digg å bli tatt på. Jeg fortalte henne ting rett fra hjertet. «Hadde vi bare hatt et rom nå så hadde jeg knulla deg så hardt!». Det å føle og si disse tingene når en bare 15 minutter tidligere hadde klare intimgrenser og bestemte regler for hvordan en forholdt seg til hverandre, var dette bare jævlig surrealistisk.
Det er kveld, solnedgang og hundrevis av lykkelige og festglade mennesker som befinner seg langs veien opp mot festivalen. Postere i masse farger og blomster pryder inngangen og fra toppen hang en gigantisk diskokule. Musikken blandet seg inn i lyden av folkemengdene på innsiden. En jente besvimer i køen. Hun blir bært ut, mens Smurfen flirer av henne. «Sånt som skjer. Går sikkert bra» sier jeg. Vel inne følger en mørk og stemningsfull reise mot main stage i noe som minner om et eventyr hvor en er helt klar og bevisst. I en time hvor tiden stod stille danset vi opp mot nattestjernene hvor det hele til slutt eksploderte i fyrverkeri. I det snøen nesten har gitt seg kommer en joint i min retning slik som en kelner kommer med desserten etter en perfekt middag.
Etter konserten ruslet vi nede ved stranden og betraktet de grønne strobene som ble sendt mot horisonten. 4 lykkelige, slitne og sjokkerte mennesker forandret for alltid. Uteksaminert i benzoylmethylecgonine og uvitende om at I morgen skulle vi treffe Molly.
“Life should not be a journey to the grave with the intention of arriving safely in a pretty and well preserved body, but rather to skid in broadside in a cloud of smoke, thoroughly used up, totally worn out, and loudly proclaiming "Wow! What a Ride!”
