Jeg hadde akkurat mitt innlegg nr 2000, yey! Vært medlem her siden 2014 etter jeg nestenoverdosa på oxycontin av ren uvitenhet.
Jeg bestemte meg da for at når jeg skulle dø, for jeg var helt nede i kjellern psykisk på den tiden og det skulle gå flere år før jeg så lyset. Jeg skulle hvertfall ikke død av dumskap og uvitenhet.
Freak har lært meg mye, og vært i varierende grad også en støtte, et slags holdepunkt der jeg kunne «snakke» med folk, selv om jeg bare har møtt 2-3 stykker herfra. Men noe var det, og jeg var fryktelig ensom og hadde bare rusen. Jeg hadde bestemt meg for å dø. Det gjorde jeg ikke heldigvis.
Jeg søkte behandling tidlig, men det var mest fordi jeg trengte oppmerksomhet og en følelse av at noen hørte på meg og brydde seg. Selv om de fikk betalt for det. Men mest var det fordi jeg måtte pga NAV. Må jo prøve ting ellers får du ikke penger.
Når det er sagt så skifta den tankegangen fort, men som dere sikkert skjønner, da hadde jeg rukket og bli avhengig av både opiater og benzo. Depresjonen var et konstant sugerør for hjernen min sin selvtillitsbank. Jeg var verdiløs og ingen likte meg i hodet mitt. Jeg visste det ikke stemte men man begynner å slite med å skjønne hva som er riktig eller ikke når det går lang nok tid.
Fast forward til jula-nyttår 2019/2020. Jeg hadde samboer og hadde fått meg fast ordentlig jobb igjen og ting så bra ut. Vært neeeesten helt ren i 6 mnd og var ikke avhengig av opiater lenger. Men det varte ikke, og jula 19/20 så ble alt så ille at samboeren ringte jobben og sa jeg var syk fordi jeg ikke gikk an å prate med.
2 juledag overdoser jeg, kjæresten kommer hjem og finner meg såvidt pustende, 2-3 ganger i minuttet og ambulanse blir tilkalt. Jeg nektet å bli innlagt på RAM, og jeg kan ikke huske noe av dette. Alt har blitt gjenfortalt, heldigvis hadde jeg visstnok oppført meg bra.
Men hun hadde naturligvis fått nok og slo opp. Hun var helt streit og jeg var ikke bra for henne. Hun hadde sine egne problemer og trengte ikke en junkie i tillegg. Hadde ingen problemer med å forstå det, samme hvor vondt det gjorde. Men vi er veldig gode venner i dag, noe jeg setter veldig stor pris på.
Jeg ble til slutt sagt opp, men fikk lov til å slutte selv da jeg forklarte og beklaget for det som hadde skjedd.
Jeg var naturligvis fortvilet over samlivsbrudd og at jeg ikke klarte å holde jobben, og jeg presterte og sende ganske drøye selvmordsmeldinger og den «stakkars meg» typen til min stakkars eks. Men det var nok en reell fare der og da.
Min eks tok kontakt med DPS og min psykolog samt foreldrene mine som ikke ante hvor ille det stod til.
Det unner jeg ingen, og se øynene til faren eller moren deres når de skjønner at barnet deres er narkoman.
Men de tok tak, og hjalp meg. Fattern satt omtrent oppå meg til jeg ble vurdert som en akuttsak og var ikke mer enn 1 meter fra meg frem til jeg var godt innafor døra på Aker. Takknemlig for det. Og evig takknemlig til min eks som er en av få personer jeg har møtt som er hundre prosent snill og uselvisk tvers igjennom.
Hva er poenget med å skrive dette? Vel, det er vel en slags måte å prøve å gi noe tilbake. Forebygging er noe jeg er veldig opptatt av, og mine seneste erfaringer er at den er alt for dårlig for mange steder.
Det finnes veldig mye bra i hjelpeapparatet, litt avhengig av hvor du bor seff, men det skal være noe ihvertfall.
Jeg har vært gjennom et reint helvete synes jeg selv. Ikke så ille som noen, men mer ille enn andre. Det går an, og det finnes håp og en lysere fremtid for dere som sliter.
Førerkort eller ikke, det er en liten pris å betale for helsa di, og hvis man er på et sted at du føler du trenger profesjonell hjelp så drit i lappen. Så er det selvfølgelig annerledes fra sted til sted og om du er avhengig av førerkort.
Jeg er i LAR, ganske stabil, i hundre prosent jobb igjen og bidrar til samfunnet. Det er ingen skam i å gå på trynet eller ha psykiske problemer. Det kan skje hvem som helst, men strekk ut en hånd og be om hjelp. Det kan bære utrolig vanskelig og jeg vet hvor vondt det gjør å bli avvist, men man trenger noen i livet sitt. Sliter du med rus eller psykiske plager så trenger du støtte.
God sommer folkens. Snakk med noen, tenk på fremtiden, og at det finnes folk som er glad i deg
Jeg bestemte meg da for at når jeg skulle dø, for jeg var helt nede i kjellern psykisk på den tiden og det skulle gå flere år før jeg så lyset. Jeg skulle hvertfall ikke død av dumskap og uvitenhet.
Freak har lært meg mye, og vært i varierende grad også en støtte, et slags holdepunkt der jeg kunne «snakke» med folk, selv om jeg bare har møtt 2-3 stykker herfra. Men noe var det, og jeg var fryktelig ensom og hadde bare rusen. Jeg hadde bestemt meg for å dø. Det gjorde jeg ikke heldigvis.
Jeg søkte behandling tidlig, men det var mest fordi jeg trengte oppmerksomhet og en følelse av at noen hørte på meg og brydde seg. Selv om de fikk betalt for det. Men mest var det fordi jeg måtte pga NAV. Må jo prøve ting ellers får du ikke penger.
Når det er sagt så skifta den tankegangen fort, men som dere sikkert skjønner, da hadde jeg rukket og bli avhengig av både opiater og benzo. Depresjonen var et konstant sugerør for hjernen min sin selvtillitsbank. Jeg var verdiløs og ingen likte meg i hodet mitt. Jeg visste det ikke stemte men man begynner å slite med å skjønne hva som er riktig eller ikke når det går lang nok tid.
Fast forward til jula-nyttår 2019/2020. Jeg hadde samboer og hadde fått meg fast ordentlig jobb igjen og ting så bra ut. Vært neeeesten helt ren i 6 mnd og var ikke avhengig av opiater lenger. Men det varte ikke, og jula 19/20 så ble alt så ille at samboeren ringte jobben og sa jeg var syk fordi jeg ikke gikk an å prate med.
2 juledag overdoser jeg, kjæresten kommer hjem og finner meg såvidt pustende, 2-3 ganger i minuttet og ambulanse blir tilkalt. Jeg nektet å bli innlagt på RAM, og jeg kan ikke huske noe av dette. Alt har blitt gjenfortalt, heldigvis hadde jeg visstnok oppført meg bra.
Men hun hadde naturligvis fått nok og slo opp. Hun var helt streit og jeg var ikke bra for henne. Hun hadde sine egne problemer og trengte ikke en junkie i tillegg. Hadde ingen problemer med å forstå det, samme hvor vondt det gjorde. Men vi er veldig gode venner i dag, noe jeg setter veldig stor pris på.
Jeg ble til slutt sagt opp, men fikk lov til å slutte selv da jeg forklarte og beklaget for det som hadde skjedd.
Jeg var naturligvis fortvilet over samlivsbrudd og at jeg ikke klarte å holde jobben, og jeg presterte og sende ganske drøye selvmordsmeldinger og den «stakkars meg» typen til min stakkars eks. Men det var nok en reell fare der og da.
Min eks tok kontakt med DPS og min psykolog samt foreldrene mine som ikke ante hvor ille det stod til.
Det unner jeg ingen, og se øynene til faren eller moren deres når de skjønner at barnet deres er narkoman.
Men de tok tak, og hjalp meg. Fattern satt omtrent oppå meg til jeg ble vurdert som en akuttsak og var ikke mer enn 1 meter fra meg frem til jeg var godt innafor døra på Aker. Takknemlig for det. Og evig takknemlig til min eks som er en av få personer jeg har møtt som er hundre prosent snill og uselvisk tvers igjennom.
Hva er poenget med å skrive dette? Vel, det er vel en slags måte å prøve å gi noe tilbake. Forebygging er noe jeg er veldig opptatt av, og mine seneste erfaringer er at den er alt for dårlig for mange steder.
Det finnes veldig mye bra i hjelpeapparatet, litt avhengig av hvor du bor seff, men det skal være noe ihvertfall.
Jeg har vært gjennom et reint helvete synes jeg selv. Ikke så ille som noen, men mer ille enn andre. Det går an, og det finnes håp og en lysere fremtid for dere som sliter.
Førerkort eller ikke, det er en liten pris å betale for helsa di, og hvis man er på et sted at du føler du trenger profesjonell hjelp så drit i lappen. Så er det selvfølgelig annerledes fra sted til sted og om du er avhengig av førerkort.
Jeg er i LAR, ganske stabil, i hundre prosent jobb igjen og bidrar til samfunnet. Det er ingen skam i å gå på trynet eller ha psykiske problemer. Det kan skje hvem som helst, men strekk ut en hånd og be om hjelp. Det kan bære utrolig vanskelig og jeg vet hvor vondt det gjør å bli avvist, men man trenger noen i livet sitt. Sliter du med rus eller psykiske plager så trenger du støtte.
God sommer folkens. Snakk med noen, tenk på fremtiden, og at det finnes folk som er glad i deg
