Etter mange år ute å ha trippet tenkte jeg det var på tide å prøve igjen. Det er snart 6-7 år siden jeg var student i utlandet og møtte en gjeng med folk som introdusert med for psykedelika. Frem til det hadde jeg bare lest og vært fascinert av det. I tiden på utveksling fikk jeg prøve MDMA, LSD, sopp og weed.
"Problemet" mitt her hjemme er at ingen i vennegjengen er spesielt interessert i droger, hverken å ta dem eller diskutere det. Dermed har opplevelsen i ettertid uteblitt. Helt til nå.
Før helga fikk jeg tak i et par lapper med 130µg LSD og bestemte meg for at lørdagen skulle være dagen.
Dagen begynner med at jeg står opp tidlig, spiser frokost og slapper av til rundt 10-11 tida. Stikker en tur på gymmen som jeg alltid gjør på lørdager. Kommer hjem og slapper av litt til, før jeg bestemmer meg for å ta en hel lapp. Planen er å ta den, hoppe i dusjen og komme meg ut i parken. Legger lappen under tunga og setter meg på PC'en, etter 30-60min begynner jeg å kjenne det litt. Kroppen gløder og føles god, definitivt noe som begynner å kicke i gang. Jeg bestemmer meg for å hoppe i dusjen før jeg er helt ute å kjører. Dusjen kjennes god og deilig ut, ingen visuals eller noe slikt ennå, kun den "body high" følelsen.
Kommer ut av dusjen og kler på meg, pakker litt drikke i sekken og tar turen til butikken. Kjøper med meg en pepsi max og iste. Jeg merker nå at det skal veldig lite til før jeg fniser og ler, det skjer forsåvidt når jeg er super stein og ute blandt folk også. Jeg pakket heldigvis noen solbriller og ørepropper, sånn at hvis jeg plutselig ler eller smiler så kan jeg bare late som jeg hørt eller så noe morsomt. Å trippe alene ute blandt folk er noe jeg kjenner litt på, men samtidig så har det gått kanskje 1-2 timer siden jeg inntok syra og jeg merker jeg gir litt ekstra faen. Hva så om jeg smiler og ler ute blandt folk? Kjenner på følelsen av å opptre "normalt" ute på gata.
For å holde meg nogenlunde grounded hører jeg på litt Mooji chillstep på vei til botanisk hage. Føler det er enklere å være i min egen verden og konsentrere meg med noe på øra. Planen er å komme meg bort til botanisk hage. På veien merker jeg at jeg legger mye mer merke til omverdene, de små detaljene, føler meg mye mer i nuet. Jeg observerer folkene, bilene, blokkene rundt og alle farger som er. Sola steiker og skinner gjennom trærne og blokkene rundt. Ting føles godt.
Omsider kommer jeg bort til botanisk hage. Jeg går inn på sørsida og går til høyre, mot østsiden da det ofte er færre folk der og liker den sida av parken. Nå begynner jeg å virkelig kjenne at noe brygger, føles litt som om jeg sjangler. Finner en liten benk plassert under noen trær og føler meg skikkelig filosofisk med Mooji på øret. Når jeg setter meg på benken merker jeg noen lignende føleser jeg har hatt før. Det føles ut som hele bakken, busker og trær "puster" og beveger seg i samme takt som pusten min. Det er relativt lite folk i parken, hvertfall i det området som jeg er. Blir av og til avbrytt i trippen med at jeg føler jeg må oppføre meg og se normal ut, ikke helt spaca, men samtidig gir jeg mer og mer faen.
På dette tidspunktet begynner jeg å miste litt oversikten over tiden. Jeg bare sitter her og observerer trærne, vinden, grasset og sola som kommer og går, jeg nyter det, nyter livet. Føler meg skikkelig tilfreds og rolig. Går kanskje 30-45min før jeg bestemmer meg for å gå litt videre. Går kanskje 50-100m før jeg må sette meg igjen, trippen er godt i gang nå. Finner en annen benk og igjen setter meg ned for å bare stirre ut i skogen. Den er så utrolig vakker, spesielt me sola som steiker og en lett vind som blåser gjennom. Fuglene flyr rundt og kvittrer. Mange av trærne der virker flott, majestetiske og eksotiske. Jeg prøver å holde maska hver gang det kommer folk, men det er vanskelig. Jeg smiler, ler og hilser på de fleste som går forbi. Bilde fra benken
Etter en liten stund på den benken må jeg videre. Jeg går nedover alleen til sørsiden igjen, og går over på vestsiden. Der er det en stor og flott barskog, med mange store furutræ osv. Digger den siden av parken. Bruker god tid på å gå gjennom her, litt fordi jeg føler det er vanskelig å gå, men også fordi jeg observerer alt og alle. Folk som leker med ungene sine, folk som tar bilder, holder hender, samhold og kjærlighet, familie. Gir meg en god følelse.
Jeg fortsetter runda frem til jeg kommer til et av yndlingsstedene mine. Det er et stort eksotisk tre med masse annen vegetasjon rundt seg. Ser litt ut som et tre i jungelen. Blir sittende her i sola og bare observere alle planter, trær og dyreliv. Det hopper en liten skjæreunge rundt med pappan eller mamman sin. Blir helt omslukt av disse to som leter etter mat. Samtidig som det flyr fult av fugler inn og ut av dette treet. Føles ut som det er et stort magisk tre, akkurat som det er et slags tree of life og det står midt i parken.
På dette tidspunktet storkoser jeg meg, vil absolutt ikke dra. Sitter å ønsker at jeg kunne være her hele kvelden, og rulle rundt i gresset. Vil egentlig går rundt å ta og føle på alt her, men føler ikke det ville sett helt bra ut, så lar være, men gud som jeg vil. Bilde 3
Etter gud vet hvor lenge må jeg forflytte meg igjen. Kjenner litt trangen til å pisse, og vil ikke gå opp til doen for det er alltid tjokka fullt med folk, jeg går videre med intesjonen om å vende nesa hjem. Jeg går mot østsida igjen for å ta ei litta svipptur innom der jeg var først.
Når jeg kommer dit ser jeg masse folk i penklær, undrer meg litt hva det er. Så viser det seg å være et slags afrikansk bryllup. Det er sikkert over 100-150 folk der, i masse flotte farger og klær. De har profesjonelle fotografer og entourage og hele greia. Noen der går i helt hvite klær med lilla og oransje farger, de er super knæsj og stikker skikkelig ut. Å få være del av noens bryllupsdag føles ganske fantastisk. Jeg blir sittende ganske lenge på en benk og bare observere de går rundt og blir tatt bilde av. Jeg er helt i trance over hvor flotte de er og på det tidspunktet tripper ganske hardt så jeg klarer liksom ikke helt flytte meg.
Etter en stund må jeg likevel gå, for å ikke virke rar eller at alle ser jeg tripper baller. Vender mot utgangen og går sakte, men sikkert ut av parken. Det tar sikkert 10-15min hjem herfra. Jeg bruker god tid, har ingen hastverk, men også fordi området rundt botanisk hage og tøyen er så fint. Igjen, man legger plutselig merke til alle folka, butikkene, yrende gatelivet. Alle disse menneskene lever sine egne liv, har sine egne gleder og problemer, det får meg litt i tenkeboksen.
Å gå mens man tripper er litt som å gå når man er full, det føles enkelt ut og føles nesten ikke som jeg tripper lenger, hvertfall ikke så intenst. Men så kommer jeg hjem og må på do, klarer nesten ikke sette meg ned og så fort jeg er nede begynner hele verden å snurre. Jeg har et håndkle på gulvet og hele greia begynner bevege seg. Mønsteret kommer til live og er akkurat som noen bølge som går frem og tilbake. Streken på veggene flytter på seg. Jeg tenker til meg selv "nåå tripper jeg balls". For nå er vi virkelig i gang, jeg tenkte på vei hjem at dette begynte å gå mot slutten, neida, dette er bare begynnelsen.
Rundt dette tidspunktet forsvinner virkelig oppfatningen av tid. Jeg setter meg ned på PC'en for å chille litt. Det er IEM Cologne på Twitch, CSGO turnering, jeg prøver på se på, men klarer ikke holde følge. Setter på litt Mooji igjen for å samle meg og roe ned, den rolige stemmen hans og chillsteppen gjør at jeg slapper av litt og får samlet meg.
Det er litt uklart alt som skjer videre og rekkefølgen på det, men jeg begynner å bli ganske sulten, men vet ikke helt om jeg er i stand til å bestille mat og faktisk huske å møte budet. Jeg prøver likevel, bestiller en burger og fries på foodora. Jeg må klare å holde meg litt i skinnet bare 20-30min tenker jeg? Vi prøver.
Skal også nevnes at jeg fant ut det var et god tidspunkt å hive i meg litt weed. Har litt whitewidow liggende som jeg vanligvis blir helt fjern av. Jeg tenker weed kan være med på å roe ned turen litt og gi meg munchies. Usikker på om det funka, for føles ut som det forsterka hele greia litt, men who knows.
Tid er lit flytende på dette tidspunktet, men plutselig er budet her og jeg må løpe ned for møte han. Grabber med meg maten og løper inn i leiligheten igjen. Er helt sjukt sulten og burger er skikkelig greasy americanstyle burger, jeg vet ikke hva som skjedde, men hele greia er borte på sikkert 3-4 minutter. Jeg spiser med hele ansiktet og begraver trynet ned i aluufolien som burger kom i, må hente et håndkle for å tørke meg for det er så mye mat overalt nå. Smakte helt himmelsk med mat.
Havner i en liten matkoma i stolen foran pc'en og begynner å space litt ut igjen. Jeg stirrer intest på henda mine og begynner å lure; Hva faen er hender? Hva skal man med fingre? Plutselig begynner fingerne mine å bli større og mindre, plutselig ser alle sammen ut som bein. Plutselig har alle fingerne mine knær og de beveger seg noe heftig. Jeg er litt usikker på om henda mine faktisk fysisk skjelver, eller om jeg bare tripper så hardt at jeg innbiller meg det. Så tenker jeg, hva er egentlig forskjellen? Skjelver jeg eller bare tripper jeg og det ser og føles sånn ut. Uansett, jeg blir sittende lenge å tenke på hender og alt rundt det. Plutselig er hendene mine i en annen verden, de beveger seg over i noe som ser ut som en tegneseriebok og tankene mine bare forsvinner rundt i masse random tanker og mønster. Jeg klarer ikke helt å beskrive hva som skjer. Plutselig er lillefingeren min en dinosaur og plutselig ser fingerne mine ut som de er en egne hånd med flere fingere på. Jeg blir sikkert sittende sånn her i en time før jeg bare snapper ut av det.
Da jeg var student i utlandet og ble introdusert til psykedelika ble jeg også introdusert til psytrance. Etter å ha trippa på et par festivaler har jeg fått en forkjærlighet for musikken.
Jeg bestemmer meg for å sette på litt god psytrance og setter på en youtubevideo av denne Kaleidoscopeet. Her begynner jeg virkelig å trippe baller.
Jeg begynner med noen sanger fra favorittlista og jeg bare stirrer inn i kaleidoskopet. Jeg klarer ikke la være å se på det. Med det og musikken er helt 100% helt i trance. Kanskje den mest ubeskrivelige delen av trippen begynner her. Jeg blir helt trollbundet og fascinert over musikken, fasongen, mønstrene, fargene, følelsen, smakene, lydene og formene. Musikken drar meg inn i de sjukeste historiene og eventyrene, jeg er ute å reiser i universet, jeg er inni blodceller og hjerneceller, jeg er inni kroppen og hjernen og plutselig er jeg ute i naturen eller hvor som helst i verden. Alt endrer seg hele tiden og musikken følger videon helt sykt bra tenker jeg. Den forteller en historie og jeg er med hele veien. Jeg har aldri opplev noe så intest, sjukt og fantastisk på en gang. Når musikken bygger seg opp og droppen kommer så føles det heeelt rått. Jeg får en slags mental orgasme, jeg kjenner følelsen av at øyna ruller bakover i hodet nesten. Litt blanding av det og leamus på øyet. Jeg kjenner hele kroppen, musklene og pusten min følger musikken og videon. Musklene strammer seg, jeg holder pusten og alt kommer ut når droppen skjer.
Jeg klarer ikke la være å stirre på det. Føles helt umulig. Så intenst og vakkert. Hver gang det kommer en ny sang så er det et nytt eventyr. Noen av sangene har forskjellige temaer, indisk, prog-psytrance osv. Så jeg kan plutselig være i india, i asia, i verdensrommet, i skogen. Noe annet sjukt er hvordan musikken og lyden har former, følelser, meninger og farger. Når det kommer en rød trekant, så føler man at det er en rød trekant. Runde former har en helt egen følelse. Jeg "kjenner" alle fasongene, fargene, mønsterne på en eller annen ubeskrivelig måte. Kommer det en viss lyd så er det sånn "ahh ja den er åpenbart lilla og avlang". Oransj er trekanta og spiss. Plutselig endrer også teksturen seg. Det går fra strikkatekstur, akkurat som hekla genser, til mer flytende alien-like fasonger. Og de har alle en individuell følelse. Jeg ser innsiden av templer, innsiden av moskeer og arkitekturiske mønstre. Jeg ser fugler, dyr, mennesker, ansikter. Jeg er under jorda, over jorda, i himmelen.
Jeg var bokstavelig med på hele reisen gjennom fødsel, livet og døden i noen av de sangene jeg hørt på.
Videon er over 2 timer lang og jeg merker ikke at jeg sitter der 2 timer før den plutselig er ferdig. Jeg har sett den flere ganger edru og med psytrance, men det er ikke i nærhten av hvordan det er med syre. Ca en time inn i sessionen må jeg ta en pause, det er alt for intenst. Jeg blir helt sliten og utmatta av å følge med. Jeg kjenner ansiktet mitt er akkurat som jeg har ledd, smilt og grått i flere timer. Musklene i ansiktet er godt brukt.
Etter 2 timer må jeg bare slå av, jeg begynner å bli sliten. Ser på klokka og den er 21. Jeg føler meg ikke like trippy, men likevel så spacer jeg fort ut hvis jeg stopper opp og ser på ting. Jeg må ha en liten pause og legger meg i senga. Ender opp med å browse gjennom instagram og kommer over en morsom kattevideo. En blir til 2, 2 blir til 3. Jeg ender opp med å se på kattevideor i over 1 time og ler så jeg griner. Jeg får helt latterkrappe av noen av videoene. Klokka er litt over 22 og syns fint at trippen kan nærme seg slutten nå. Det er definitivt nært, men ikke helt der.
Setter meg på PC'en igjen og finner frem til gammelt dave chappelle og div standup videor. Blir sittene med det hvertfall en times tid også. Kjenner fortsatt at kroppen har den "body high'en". Føler meg forholdsvis normal igjen, men ikke helt.
Jeg prøver med litt mer weed da den pleier å knocke meg helt ut hvis jeg er trøtt og sliten, men ingenting som det skjer. Legger meg i senga og setter på netflix. Planen er å se på det og sovne. Slår på litt David Attenborough og Life in Colors. Ser gjennom 2 episoder og fortsatt ikke et snev av trøtt. Føles ut som trippen er ganske ferdig nå, litt som sitter igjen fortatt. Blir sittende oppe til halv 4 og se på netflix. Kombinasjon av 30 grader og trippen gjør et umulig å sove.
Hvis du leste hele, takk! Skulle ønske jeg klarte å beskrive fra det punktet hvor jeg hørte på psytrance og så på kaleidoskopet, for det var helt uvirkelig følelse og opplevelse.
"Problemet" mitt her hjemme er at ingen i vennegjengen er spesielt interessert i droger, hverken å ta dem eller diskutere det. Dermed har opplevelsen i ettertid uteblitt. Helt til nå.
Før helga fikk jeg tak i et par lapper med 130µg LSD og bestemte meg for at lørdagen skulle være dagen.
Dagen begynner med at jeg står opp tidlig, spiser frokost og slapper av til rundt 10-11 tida. Stikker en tur på gymmen som jeg alltid gjør på lørdager. Kommer hjem og slapper av litt til, før jeg bestemmer meg for å ta en hel lapp. Planen er å ta den, hoppe i dusjen og komme meg ut i parken. Legger lappen under tunga og setter meg på PC'en, etter 30-60min begynner jeg å kjenne det litt. Kroppen gløder og føles god, definitivt noe som begynner å kicke i gang. Jeg bestemmer meg for å hoppe i dusjen før jeg er helt ute å kjører. Dusjen kjennes god og deilig ut, ingen visuals eller noe slikt ennå, kun den "body high" følelsen.
Kommer ut av dusjen og kler på meg, pakker litt drikke i sekken og tar turen til butikken. Kjøper med meg en pepsi max og iste. Jeg merker nå at det skal veldig lite til før jeg fniser og ler, det skjer forsåvidt når jeg er super stein og ute blandt folk også. Jeg pakket heldigvis noen solbriller og ørepropper, sånn at hvis jeg plutselig ler eller smiler så kan jeg bare late som jeg hørt eller så noe morsomt. Å trippe alene ute blandt folk er noe jeg kjenner litt på, men samtidig så har det gått kanskje 1-2 timer siden jeg inntok syra og jeg merker jeg gir litt ekstra faen. Hva så om jeg smiler og ler ute blandt folk? Kjenner på følelsen av å opptre "normalt" ute på gata.
For å holde meg nogenlunde grounded hører jeg på litt Mooji chillstep på vei til botanisk hage. Føler det er enklere å være i min egen verden og konsentrere meg med noe på øra. Planen er å komme meg bort til botanisk hage. På veien merker jeg at jeg legger mye mer merke til omverdene, de små detaljene, føler meg mye mer i nuet. Jeg observerer folkene, bilene, blokkene rundt og alle farger som er. Sola steiker og skinner gjennom trærne og blokkene rundt. Ting føles godt.
Omsider kommer jeg bort til botanisk hage. Jeg går inn på sørsida og går til høyre, mot østsiden da det ofte er færre folk der og liker den sida av parken. Nå begynner jeg å virkelig kjenne at noe brygger, føles litt som om jeg sjangler. Finner en liten benk plassert under noen trær og føler meg skikkelig filosofisk med Mooji på øret. Når jeg setter meg på benken merker jeg noen lignende føleser jeg har hatt før. Det føles ut som hele bakken, busker og trær "puster" og beveger seg i samme takt som pusten min. Det er relativt lite folk i parken, hvertfall i det området som jeg er. Blir av og til avbrytt i trippen med at jeg føler jeg må oppføre meg og se normal ut, ikke helt spaca, men samtidig gir jeg mer og mer faen.
På dette tidspunktet begynner jeg å miste litt oversikten over tiden. Jeg bare sitter her og observerer trærne, vinden, grasset og sola som kommer og går, jeg nyter det, nyter livet. Føler meg skikkelig tilfreds og rolig. Går kanskje 30-45min før jeg bestemmer meg for å gå litt videre. Går kanskje 50-100m før jeg må sette meg igjen, trippen er godt i gang nå. Finner en annen benk og igjen setter meg ned for å bare stirre ut i skogen. Den er så utrolig vakker, spesielt me sola som steiker og en lett vind som blåser gjennom. Fuglene flyr rundt og kvittrer. Mange av trærne der virker flott, majestetiske og eksotiske. Jeg prøver å holde maska hver gang det kommer folk, men det er vanskelig. Jeg smiler, ler og hilser på de fleste som går forbi. Bilde fra benken
Etter en liten stund på den benken må jeg videre. Jeg går nedover alleen til sørsiden igjen, og går over på vestsiden. Der er det en stor og flott barskog, med mange store furutræ osv. Digger den siden av parken. Bruker god tid på å gå gjennom her, litt fordi jeg føler det er vanskelig å gå, men også fordi jeg observerer alt og alle. Folk som leker med ungene sine, folk som tar bilder, holder hender, samhold og kjærlighet, familie. Gir meg en god følelse.
Jeg fortsetter runda frem til jeg kommer til et av yndlingsstedene mine. Det er et stort eksotisk tre med masse annen vegetasjon rundt seg. Ser litt ut som et tre i jungelen. Blir sittende her i sola og bare observere alle planter, trær og dyreliv. Det hopper en liten skjæreunge rundt med pappan eller mamman sin. Blir helt omslukt av disse to som leter etter mat. Samtidig som det flyr fult av fugler inn og ut av dette treet. Føles ut som det er et stort magisk tre, akkurat som det er et slags tree of life og det står midt i parken.
På dette tidspunktet storkoser jeg meg, vil absolutt ikke dra. Sitter å ønsker at jeg kunne være her hele kvelden, og rulle rundt i gresset. Vil egentlig går rundt å ta og føle på alt her, men føler ikke det ville sett helt bra ut, så lar være, men gud som jeg vil. Bilde 3
Etter gud vet hvor lenge må jeg forflytte meg igjen. Kjenner litt trangen til å pisse, og vil ikke gå opp til doen for det er alltid tjokka fullt med folk, jeg går videre med intesjonen om å vende nesa hjem. Jeg går mot østsida igjen for å ta ei litta svipptur innom der jeg var først.
Når jeg kommer dit ser jeg masse folk i penklær, undrer meg litt hva det er. Så viser det seg å være et slags afrikansk bryllup. Det er sikkert over 100-150 folk der, i masse flotte farger og klær. De har profesjonelle fotografer og entourage og hele greia. Noen der går i helt hvite klær med lilla og oransje farger, de er super knæsj og stikker skikkelig ut. Å få være del av noens bryllupsdag føles ganske fantastisk. Jeg blir sittende ganske lenge på en benk og bare observere de går rundt og blir tatt bilde av. Jeg er helt i trance over hvor flotte de er og på det tidspunktet tripper ganske hardt så jeg klarer liksom ikke helt flytte meg.
Etter en stund må jeg likevel gå, for å ikke virke rar eller at alle ser jeg tripper baller. Vender mot utgangen og går sakte, men sikkert ut av parken. Det tar sikkert 10-15min hjem herfra. Jeg bruker god tid, har ingen hastverk, men også fordi området rundt botanisk hage og tøyen er så fint. Igjen, man legger plutselig merke til alle folka, butikkene, yrende gatelivet. Alle disse menneskene lever sine egne liv, har sine egne gleder og problemer, det får meg litt i tenkeboksen.
Å gå mens man tripper er litt som å gå når man er full, det føles enkelt ut og føles nesten ikke som jeg tripper lenger, hvertfall ikke så intenst. Men så kommer jeg hjem og må på do, klarer nesten ikke sette meg ned og så fort jeg er nede begynner hele verden å snurre. Jeg har et håndkle på gulvet og hele greia begynner bevege seg. Mønsteret kommer til live og er akkurat som noen bølge som går frem og tilbake. Streken på veggene flytter på seg. Jeg tenker til meg selv "nåå tripper jeg balls". For nå er vi virkelig i gang, jeg tenkte på vei hjem at dette begynte å gå mot slutten, neida, dette er bare begynnelsen.
Rundt dette tidspunktet forsvinner virkelig oppfatningen av tid. Jeg setter meg ned på PC'en for å chille litt. Det er IEM Cologne på Twitch, CSGO turnering, jeg prøver på se på, men klarer ikke holde følge. Setter på litt Mooji igjen for å samle meg og roe ned, den rolige stemmen hans og chillsteppen gjør at jeg slapper av litt og får samlet meg.
Det er litt uklart alt som skjer videre og rekkefølgen på det, men jeg begynner å bli ganske sulten, men vet ikke helt om jeg er i stand til å bestille mat og faktisk huske å møte budet. Jeg prøver likevel, bestiller en burger og fries på foodora. Jeg må klare å holde meg litt i skinnet bare 20-30min tenker jeg? Vi prøver.
Skal også nevnes at jeg fant ut det var et god tidspunkt å hive i meg litt weed. Har litt whitewidow liggende som jeg vanligvis blir helt fjern av. Jeg tenker weed kan være med på å roe ned turen litt og gi meg munchies. Usikker på om det funka, for føles ut som det forsterka hele greia litt, men who knows.
Tid er lit flytende på dette tidspunktet, men plutselig er budet her og jeg må løpe ned for møte han. Grabber med meg maten og løper inn i leiligheten igjen. Er helt sjukt sulten og burger er skikkelig greasy americanstyle burger, jeg vet ikke hva som skjedde, men hele greia er borte på sikkert 3-4 minutter. Jeg spiser med hele ansiktet og begraver trynet ned i aluufolien som burger kom i, må hente et håndkle for å tørke meg for det er så mye mat overalt nå. Smakte helt himmelsk med mat.
Havner i en liten matkoma i stolen foran pc'en og begynner å space litt ut igjen. Jeg stirrer intest på henda mine og begynner å lure; Hva faen er hender? Hva skal man med fingre? Plutselig begynner fingerne mine å bli større og mindre, plutselig ser alle sammen ut som bein. Plutselig har alle fingerne mine knær og de beveger seg noe heftig. Jeg er litt usikker på om henda mine faktisk fysisk skjelver, eller om jeg bare tripper så hardt at jeg innbiller meg det. Så tenker jeg, hva er egentlig forskjellen? Skjelver jeg eller bare tripper jeg og det ser og føles sånn ut. Uansett, jeg blir sittende lenge å tenke på hender og alt rundt det. Plutselig er hendene mine i en annen verden, de beveger seg over i noe som ser ut som en tegneseriebok og tankene mine bare forsvinner rundt i masse random tanker og mønster. Jeg klarer ikke helt å beskrive hva som skjer. Plutselig er lillefingeren min en dinosaur og plutselig ser fingerne mine ut som de er en egne hånd med flere fingere på. Jeg blir sikkert sittende sånn her i en time før jeg bare snapper ut av det.
Da jeg var student i utlandet og ble introdusert til psykedelika ble jeg også introdusert til psytrance. Etter å ha trippa på et par festivaler har jeg fått en forkjærlighet for musikken.
Jeg bestemmer meg for å sette på litt god psytrance og setter på en youtubevideo av denne Kaleidoscopeet. Her begynner jeg virkelig å trippe baller.
Jeg begynner med noen sanger fra favorittlista og jeg bare stirrer inn i kaleidoskopet. Jeg klarer ikke la være å se på det. Med det og musikken er helt 100% helt i trance. Kanskje den mest ubeskrivelige delen av trippen begynner her. Jeg blir helt trollbundet og fascinert over musikken, fasongen, mønstrene, fargene, følelsen, smakene, lydene og formene. Musikken drar meg inn i de sjukeste historiene og eventyrene, jeg er ute å reiser i universet, jeg er inni blodceller og hjerneceller, jeg er inni kroppen og hjernen og plutselig er jeg ute i naturen eller hvor som helst i verden. Alt endrer seg hele tiden og musikken følger videon helt sykt bra tenker jeg. Den forteller en historie og jeg er med hele veien. Jeg har aldri opplev noe så intest, sjukt og fantastisk på en gang. Når musikken bygger seg opp og droppen kommer så føles det heeelt rått. Jeg får en slags mental orgasme, jeg kjenner følelsen av at øyna ruller bakover i hodet nesten. Litt blanding av det og leamus på øyet. Jeg kjenner hele kroppen, musklene og pusten min følger musikken og videon. Musklene strammer seg, jeg holder pusten og alt kommer ut når droppen skjer.
Jeg klarer ikke la være å stirre på det. Føles helt umulig. Så intenst og vakkert. Hver gang det kommer en ny sang så er det et nytt eventyr. Noen av sangene har forskjellige temaer, indisk, prog-psytrance osv. Så jeg kan plutselig være i india, i asia, i verdensrommet, i skogen. Noe annet sjukt er hvordan musikken og lyden har former, følelser, meninger og farger. Når det kommer en rød trekant, så føler man at det er en rød trekant. Runde former har en helt egen følelse. Jeg "kjenner" alle fasongene, fargene, mønsterne på en eller annen ubeskrivelig måte. Kommer det en viss lyd så er det sånn "ahh ja den er åpenbart lilla og avlang". Oransj er trekanta og spiss. Plutselig endrer også teksturen seg. Det går fra strikkatekstur, akkurat som hekla genser, til mer flytende alien-like fasonger. Og de har alle en individuell følelse. Jeg ser innsiden av templer, innsiden av moskeer og arkitekturiske mønstre. Jeg ser fugler, dyr, mennesker, ansikter. Jeg er under jorda, over jorda, i himmelen.
Jeg var bokstavelig med på hele reisen gjennom fødsel, livet og døden i noen av de sangene jeg hørt på.
Videon er over 2 timer lang og jeg merker ikke at jeg sitter der 2 timer før den plutselig er ferdig. Jeg har sett den flere ganger edru og med psytrance, men det er ikke i nærhten av hvordan det er med syre. Ca en time inn i sessionen må jeg ta en pause, det er alt for intenst. Jeg blir helt sliten og utmatta av å følge med. Jeg kjenner ansiktet mitt er akkurat som jeg har ledd, smilt og grått i flere timer. Musklene i ansiktet er godt brukt.
Etter 2 timer må jeg bare slå av, jeg begynner å bli sliten. Ser på klokka og den er 21. Jeg føler meg ikke like trippy, men likevel så spacer jeg fort ut hvis jeg stopper opp og ser på ting. Jeg må ha en liten pause og legger meg i senga. Ender opp med å browse gjennom instagram og kommer over en morsom kattevideo. En blir til 2, 2 blir til 3. Jeg ender opp med å se på kattevideor i over 1 time og ler så jeg griner. Jeg får helt latterkrappe av noen av videoene. Klokka er litt over 22 og syns fint at trippen kan nærme seg slutten nå. Det er definitivt nært, men ikke helt der.
Setter meg på PC'en igjen og finner frem til gammelt dave chappelle og div standup videor. Blir sittene med det hvertfall en times tid også. Kjenner fortsatt at kroppen har den "body high'en". Føler meg forholdsvis normal igjen, men ikke helt.
Jeg prøver med litt mer weed da den pleier å knocke meg helt ut hvis jeg er trøtt og sliten, men ingenting som det skjer. Legger meg i senga og setter på netflix. Planen er å se på det og sovne. Slår på litt David Attenborough og Life in Colors. Ser gjennom 2 episoder og fortsatt ikke et snev av trøtt. Føles ut som trippen er ganske ferdig nå, litt som sitter igjen fortatt. Blir sittende oppe til halv 4 og se på netflix. Kombinasjon av 30 grader og trippen gjør et umulig å sove.
Hvis du leste hele, takk! Skulle ønske jeg klarte å beskrive fra det punktet hvor jeg hørte på psytrance og så på kaleidoskopet, for det var helt uvirkelig følelse og opplevelse.
En fryd å lese fordi det er lett å skjønne at alle de settingene der i botanisk hage og fargerikt bryllup og oppslukt i kaleidoskop og søte katter var en fryd å være i