Jeg har aldri tenkt på det som frykt. Når jeg får øyekontakt med noen så ser jeg en annen vei om jeg ikke vil ha kontakt med den personen. Jeg føler heller det er litt kleint om jeg får øyekontakt med en eller annen på gata og holder den til vi ha passert hverandre.

Ansiktsuttykk og kroppspråk sier veldig mye om andre menneskers sinnelag og intensjoner, og evnen å tolke dette raskt og riktig har vært nødvendig for å overleve siden før tidenes morgen. Av og til ser vi mennesker som det er noe 'feil' med, og det trigger noe i oss på en veldig fundamental måte. Frykten du føler når du ser noen som ikke passer helt inn er derfor vanskelig å forstå, rett og slett fordi den er så primal. Folk som er rusa, psykotiske eller av andre årsaker ser merkelige ut på en måte vi ikke greier å plassere, de har det med å utløse frykt og skepsis. Fra et evolusjonært perspektiv er dette egentlig nokså selvinnlysende. Hvorvidt fyren er en MC-boler på to meter er i så måte uinteressant.

Et annet aspekt ved dette som er nokså fascinerende er the uncanny valley.

All nødvendig informasjon finner en i øynene.

Så er det jo faktisk noen som kan finne på å slå deg ned hvis du stirrer dem for lenge i øynene. Det burde ikke vært sånn, men det er jo sånn, dessverre. Så det handler ikke bare om primale instinkter og underliggende psykologi, det handler også litt om å bare være rasjonell og tenke fornuftig hvis du merker at du har blikkontakt med en som ser helt fullstendig rablende gal ut.

Kroppsspråk er en form for ikke-verbal kommunikasjon. I motsetning til lingvistikk. Mennesker klarer å tolke kroppsspråk på et ubevisst nivå. Jeg anbefaler The Psychology of Linguistics and Body Language for de som er interesserte. Man kan oppfatte kroppsspråk ubevisst. Du kan se på en person hvordan de føler seg, gjerne de basiske kropps-språkene som som glad, og trist. Sannheten er at kropps-språket ditt kan vise mye mer. De viser kjedsomhet, hat, sorg, glede, sjalusi, og til og med om vedkommende virkelig må drite - for og sette det på spissen. Om jeg er dritt lei en dag, kanskje litt forbanna, hatt en kjip dag og jeg går inn i en butikk så merker jeg at folk ikke har på følelsen av at jeg er den gladeste personen i verden. De leser kroppsspårket mitt ubevisst og bevisst. Jeg legger opp denne, som er god lesning for de som vil lære mer om kropps-språk og tolking av dette. For mange som er sinte, eller det er noe feil med så er det ofte viktig at vi klarer å lese kropps-språk for å unngå sosiale kniper, eller fysisk skade. Dersom du merker deg fryktelig ukomfortabel da du får øyekontakt med visse mennesker er det fult mulig at du oppfatter et negativt eller ukjent kropps-språk underbevisst og at instinktene dine forteller deg at du skal holde deg unna.

Når du møter noens blikk og du selv ikke klarer å tyde det blikket, tror jeg det kan kan skape en form for frykt. Man blir ofte redd for det man ikke forstår. Igjen så kan det være at man selv tror at blikket til den personen man ser på betyr noe annet enn det det egentlig gjør.

Jeg selv i en "naturlig" stirrekonkuranse bryter ofte opp og går rett på ponget i samtealen/sitausjonen, det løsner som regel opp det harde blikket og du får et svar av den andre personen. Om man føler seg nedtrykt av noen andres blikk er det om å gjøre å komme seg likestilt ved å innta samtalen/situasjonen.

Det er mye logisk i det dere sier her, takk for at dere ikke ødelegger tråden med hvor teit spørsmålet er, hehe.

En annen ting jeg kom til å tenke på, kan det være denne alfahann-ish-saken også?

Det har til tider hendt at jeg personlig har sett folk gå inn på steder jeg sitter, med et kroppspråk som oser.. Ja, vet ikke helt hva jeg skal si, kontroll? Altså når personen går inn så er det bare noe ved hele kroppspråket som viser at de har totalt kontroll på omgivelsene, at man kan nesten kjenne hvor rolig de er på at de har kontrollen på en måte? Dette er jo ikke akuratt markerte bolebasser dette heller, så hva baserer dette seg på? Se for deg den klassiske modellen ved at noen konfronterer personen utenfor et utested, personen står bare og lytter med et helt nøytralt ansikt, sånn "ro" tenker jeg på. (Virker kanskje veldig filmbasert, men har faktisk sett det flere ganger.)

Skulle nesten tro vi kunne lukte dominansen til folk, hehe.

Dønn seriøst. Ord er altfor konkrete, og som Pushwagner sier; med en gang du åpner kjeften, mister du deg selv.

Jeg vil påstå at folk med lav selvtillit taper "stirrekonkurranser". De takler ikke det sosiale presset som folk med høy selvtillit takler. Folk med lav selvtillit tenker på hva folk tenker om de osv, folk med høy selvtillit gir seg blanke faen. Å stirre folk i øynene lenge gjør at du føler deg "teit", bryter du den "teitheten" så blir du plutselig normal igjen. I tillegg så virker personen med høy selvtillit kanskje som er person med mye makt, på en måte.

Har du derimot høy selvtillit er det null problem. Du føler ikke teitheten, kleinhet eller noe som helst. Du ser en person i øynene og det er helt normalt.

Når vi har stirrekonkurranse her i Nord-Norge så handler det om å ikke blinke da, så da taper jeg støtt og stadig. Men det er kanskje annerledes.

Har lurt litt på dette.. hvorfor sier noen folk "blinke" ? Heter da vel å "blunke" eller?

Litt veldig off topic.. men men

Eh, jeg har egentlig ikke peiling. Har ikke tenkt på det får du sa det nå, har egentlig alltid sett på blinke som et ord men nå ble jeg rimelig forvirret.

Det kommer kanskje fra det amerikanske ordet "wink", som inneholder en I? Jeg vet ikke. Jeg vil tro at de aller fleste i Nord sier blinke, uten å tenke over at det er slang. Er det faktisk ikke noe norskt ord som heter blink eller blinke?

Hvis ikke man snakker om å blinke med blinklys, tror jeg ikke det nei

Selvsagt ikke. Det er en flåsete og fullstendig meningsløs setning på høyde med "livsvisdommen" som middelaldrende damer poster på facebook akkompagnert av glitrende .gifs og bilder av ulver.

Jeg er selv en "jævla søring" men blinking gir faktisk mer mening enn blunk, ett blink er jo en svært flyktig hendelse, når man blinker med bilens lys, heter det jo dette da lysene "tikker" i hurtige intervaller.
Man har jo "blink of an eye."
Det lille sorte øyeblikket (ca i 0,3 sekunder) når øyelokkene dekker eplet, er altså den flyktige perioden man omtaler som blink.
Blunk er nok bastard-ordet her.

Kan du utdype dette her? Jeg tenker at man bør få inn mest mulig inntrykk for å avgjøre en "sannhet". Til mer vi klarer fokusere på, til mer presist vil vi være i stand til å "lese" noen.
Du sier jo all "nødvendig" informasjon. Siden man bare finner nødvendig informasjon i øynene mener du kanskje at det ikke er så mye som er nødvendig, kanskje?
Mener ikke å være frekk med deg. Ikke mistforstå spørsmålelene mine, jeg er bare nysjerrig og jeg er sikker på du kan komme med ett godt svar.

Artig at denne tråden kom akkurat nå. Jeg har selv drevet med et lite sosialt eksperiment med blikkontakt med fremmede over flere år, ettersom jeg har laget en egen privat konkurranse på det.

Min erfaring er at noen holder blikkontakten, men de aller fleste slipper blikket etter noen sekunder. Her en dag kom jeg inn på en burgersjappe og møtte blikket til en fremmed ved inngangsdøra. Jeg gikk rolig mot han, og han slapp ikke taket. Jeg ser vanligvis nysgjerrighet i blikkene jeg får kontakt med - kanskje en mulig i sin egen verden, men denne karen utlyste ren frykt(av min oppfatning). Han klarte ikke å slippe blikket, og jeg fortsatte. Til slutt måtte han gi tapt, men han satt og skulte på meg i 30 minutter etterpå.

Jeg tror det handler mye om sosial makt som noen har vært inne på. Primitive krefter i det sosiale samspillet. Når man ser bort, legger man seg under vedkommende rent sosialt. Dersom man klarer å knuse intimiteten til en annen-får man en form for makt.

Meget interessant tråd. Jeg koser meg med lesningen.

Er det ikke det som er hele poenget med stirrekonkurranse - å ikke blunke/blinke? Hvis det bare er å se på personen kan jo det ta evigheter.

Har aldri tenkt på at folk med lav selvtillit taper oftere. Det er jo annerledes når det er en konkurranse og ikke casual stirring.

Veldig interessant. Når du sier det sånt, så innser jeg at jeg faktisk er "svak" når det gjelder å knuse makten til "motspilleren". Jeg er litt sjenert og blyg, så når jeg ser noen i øynene pleier jeg se bort. Av og til møter jeg noen blikk som jeg blir irritert av og tenker "hvorfor faen ser han så mye på meg?!". Da pleier jeg se opp av og til for å se om personen fortsatt ser og da gir jeg ett stivt blikk som viser at jeg har merka at personen ser på meg. Viss ei jente ser på meg på samme måte pleier jeg tenke at hun tror hun skjenner meg eller at hun har lyst på meg (håper hvertfall det).

Dette eksperimentet gjelder bare på fremmede personer. Når jeg treffer folk jeg kjenner tror jeg ingen av oss tenker over hvem som ser lengst i øynene på den andre.

Er enig i mye av det dere sier her.

Men er det noen som har flere påstander på hvorfor det er visse mennesker man ikke takler mer enn et halvt sekund med øyekontakt? Som sagt så kan jeg fint holde øyekontakt hvis jeg vil, men det har vært noen personer hvor både jeg og han andre som jeg snakket om i førstepost ikke klarer å se mer enn et halvt sekund, automatisk så trekker han blikket vekk. Dette er jo på litt større folk, somregel skinna bodybuilder-ish-mennesker, men også mennesker som ser shady ut i den forstand at det "ser ut" som om de har makt eller et bekymringsløst ansikt, at de har kontroll på alt.

Noen påstår det er pga øynene, men hva? Har det noe med at vedkommende har et ansikt som oser selvtillitt og selvrespekt? Oser makt? Ser jo såklart at muskler og kanskje et arr over øyet kan virke skremmende, men så interessant som dette temaet er i mitt hode, så er jeg interessert i hva dere synes!

Fikk meg til å tenke på den lille snutten her: https://www.youtube.com/watch?v=o6gzuKti1-I

når jeg var liten i 13 årsalderen hadde begynte jeg å utvikle slags isolasjon hjemme pga jeg fikk min første datamaskin som jeg ble helt avhengig av, pga jeg bodde på et lite tettsted hvor alle kjenner til hverandre, og jeg var en små kriminell drittunge som hadde veldig mange dårlige rykter på meg, alt fra rus på hasj som jeg drev med på den tiden, og masse rare brekk og folk i bygda visste jo om meg, jeg begynnte heller å skulke skolen og spille dataspill vell omtrent 12 timer om dagen, i et helt år, ble hacket og sluttet å spille dette spillet: tibia het det, et 2d mmorpg liksom WoW nesten, jeg skjønte da jeg hadde isolert meg så lenge og mistet helt kontakt med alle jeg engang kjente og jeg våget heller ikke ta kontakt med noen som helst fra barndomslivet mitt, jeg hadde faktisk endel venner på barneskolen men det var altså på ungdomskolen jeg mistet alle, en av de verste grunnene til det var at jeg og andre problemunger ble satt i en avskilt klasse som oppevaring nesten, bare for å møte opp på skolen, vi spillte det samme spillet hele skoledagene også, i lang tid.
flyttet så på barnevernsinstutisjon i slutten av 13 årsalderen og var lenge preget av sosialangst og hatet å vise meg fram i offentligheten og bare øyenkontakt fikk meg til å hyperventillere og nesten panikkanfall, dette slet jeg med til jeg ble 18 år og ble skrevet ut av barnevernet, etter den tiden måtte jeg klare meg selv og jeg dro bort til flere land på "ferier" som varte i ca et halvtår i gjennomsnitt men mer enn det og på noen steder av gangen, land jeg aldrig hadde vært i før som jeg bare dro til med 1 gangsbilett og måtte bare så å si kjempe med min frykt, hadde masse narkotika problemer og drakk masse alkohol hele tiden og jeg skulle egentlig vært død så mange ganger at det er helt rart jeg fortsatt er her, kansje 30 overdoser på heroin, psykoser og dilerum i ukesvis, som sendte meg på psykiatrisk avdelig hvor jeg har vært 3-4 ganger men max 4-5 dager som var den lengste hvor jeg lå i belter...

nå i dag ruser jeg meg også ganske mye men mye mindre enn før, når jeg er nykter nå prøver jeg heletiden å se på folk å få øyenkontakt, bare vandlig og kansje et nysgjerrig blitt, men nå er det helt motsatt, det virker som alle andre redd for å ha øyenkontakt med meg nå, og jeg vet ikke hvordan men kansje jeg ser litt herda ut i ansiktet pga alt jeg har opplevd og alt som har skjedd, kansje de ser det på meg og er flaue på en slagsmåte fordi de ikke har opplevd et vanskelig liv som kansje kan synes i mine øyne.
jeg vil jo ikke påstå noe men det er dette jeg selv tolker dems forsvinnende blikk og nervøsitet som jeg ser og kjenner til fordi jeg selv også har opplevd det sånn..

Jeg tror ikke, at noen som helst "ser" at du har hatt et slikt liv i dine øyne. Jeg tror heller det har noe med måten du oppnår øyekontakt. Eller hvor "harde" eller "strie" øyne du har.


Ellers så er f.eks. det å prøve å glane en skikkelig psykopat i senk fånyttes! Og med en skikkelig farlig en, kan det også bli farlig å prøve å gjøre dette, men dette er heldigvis sjeldent!
Ekstremt sjeldent kan også dette være farlig på psykotiske mennesker.

Hva er en stirrekonkurranse? Er det normalt at folk som møtes stirrer hverandre i øya til den ene ser bort?
Øya avslører mye, men akkurat å bare stirre på hverandre ser jeg ikke helt formålet med, utenom at det må være
sykt kleint. Mange prøver og avsløre løgn og en person oppriktighet med direkte spørsmål og øyekontakt, da flakkende blikk, og det å unngå å møte blikket til den andre kan være tegn på løgn eller usikkerhet f.eks. For mange så ser man rett ned til venstre når man lyver f.eks, det gjelder selvsagt ikke alle, men jeg merka det med meg selv at jeg gjorde det, selv når jeg var obs på det. Ellers finst det jo flere politi med lang erfaring som sier at de avslører kriminelle like lett som kriminelle avslører dem, grunnet øyekontakt som varer et par sekund lengre enn hva som er normalt..