Det er såklart best at man skal ha det bra. Tenker at medisinen fungerer ganske bra på deg, men at du er plaget av overtenking og av en eller annen grunn leter etter problemer, enten ubevisst eller instinktivt/ vanesak. Tenker at det beste er å akseptere at ting går bedre nå og ikke stille negative spørsmål til det!

Oppdaterer her jeg.. føler ting jeg aldri har følt før. Jeg vet ikke om jeg nå merker forverring eller depersonalisering. Jeg er ikke VERRE, men mer likegyldig til enkelte ting. Husker plutselig ting fra mange år sidrn.

Når jeg var litt alkoholmisbruker for 2 år siden så husket jeg plutselig minner som var helt glemt. Kunne også huske en melodi og bare plutselig vite hva sangen het.. dette sjedde bare når jeg var full.
Slik er jeg nå, men nå drikker jeg jo aldri. Er dette vanlig?
Og hvorfor er antidepressiva slik at man kan bli verre de 2 første ukene?

Mer aktivitet «der nede». Men er ikke kåt. Kjennes mer ut som at det er kroppen som vil....

Kontrollerer bedre noen «ticks/tvangstanker». Men andre blir mer intense. Knakk mye kjeve når jeg var barn. Dette merker jeg mer trang til men kontrollerer det.
Gamle uvaner rett og slett.

Er mer sint. Ikke på samme måte som ved depresjonen. Ingen trang til vold. Men blir mer ærlig og «klar» innholdet liksom.

Tenker ikke like svart hvitt. Noe jeg ser dom bra.

Ikke like motivert for enkelte ting. Men likevel fortsetter jeg fordi jeg tenker det er virkningen av medisin som kan gjøre dette.

Og er spørsmål. Hva vil skje om jeg snuser nå? Det er jo egentlig mot nikotin, men ble et antidep.

Vil jeg ble dårlig? Vil den ikke virke? Kunne bare sjekket om surheten kan komme av abstinenser.. har jo ikke problemer med å slutte bare jeg virkelig vil. Har vært uten 1 uke nå.

Takker. Men vet ikke engang om de er virkelige. Prøver å velge å være lykkelig her. Men alt ble bare tungt! Jeg ER misslykket. Det er ikke åpent rett og slett. Jeg er kræsjer helt med den jeg er. Jeg er mottagelig for en ting , mens jeg vil noe annet. Jeg er utenfor! Jeg trodde jeg skulle møte venner og folk ila tiden, men de lever videre fint uten meg. Såklart de skal få leve fint uten meg altså, men jeg finner da for faen ikke tilhørigheten! Er så helsikkes irriterende at jeg er for alltid ensom!
Jeg klarer ikke akseptere at aspergeren ødela alt. Hvis det var den da.. følt noe var galt med meg siden jeg gikk i bhg. Og nå får jeg bekreftet at det stemmer. Det er noe galt og jeg blir aldri kvitt meg selv. Kommer nok alltid til å være litt smådeppa. Jeg passer jo bare til ting jeg ikke setter pris på. Jeg følte endelig jeg fant hva jeg ville, men så måtte jeg tilbake til den jeg egentlig var men nå setter jeg jo ikke pris på noe ved hun jeg er. Klarer faen ingenting!! Tenker jo at hjernen her fortjener jo svulst, så dårlig skapt som den er.. legger den seg riktig kanskje den kan få ødelagt Aspergersen da men, så flaks har jeg nok ikke.

Dette er tankene som sitter nå. Jeg er overbevist.,

Og nei, det er ikke noe sympatisøk. Det er å fortelle om følelsene og se om dette er vanlig ved sånne medisiner... ser slik ut så jeg skal bare tenke det er medisinen liksom? Ser bare ikke logikken i at du skal bli verre først.

Oppdate: dagen er faen meg like ille. Man skulle tro jeg nettopp har blitt dumpet! Jeg er sur, trist og gleder meg ikke over noe.
I dag har jeg trenet som vanlig. Gått i oppoverbakke. Men det er ensomt og trist. Så kommer jeg hjem og det er også ensomt.
Jeg hater meg selv helt forferdelig. Bare å spise gir meg nesten dårlig samvittighet fordi det er et tegn på at man holder liv i kroppen sin.
Men jeg er sint på familien min og meg selv. Følelse av å være oppdrar hos feil mor. Jeg virkelig hater alt ved meg. Ikke mulig å kose seg noe sted. Fordi jeg ikke fortjener noe godt. Hva skal jeg være glad for?
Igjen, dette er ikke for sympati. Det er for å vite om jeg reagerer normalt på antidep. Ringte legen i dag. Han sa at han ikke kan vite. Anbefalte meg å prøve litt til. Jeg føler faktisk jeg putter i meg noe som ikke skal være der.