Jeg ble mobbet i grunnskolen og deler av videregående.
Det hele begynte på barneskolen. Vi møtte opp til første skoledag i førsteklasse, og da la tre av guttene i klassen merke til at jeg hadde en utenlandsk mor. De hadde vært i samme barnehage som meg, men i andre avdelinger, så det kan hende det var grunnen til at de ikke tok tak i meg før nå. Første dag tok de tak i meg, presset meg opp mot veggen og kalte meg ting som "guling", og ba meg om å dra dit jeg kom fra. De to-tre første årene var i all hovedsak styrt av disse tre. Det var ikke daglig, men ofte nok til at jeg ble svakere og mer redd for å omgås andre. Foreldrene mine spurte meg om jeg trivdes på skolen. Jeg løy og sa ja.
Ettersom snøballen hadde begynt å rulle, ble det verre i fjerdeklasse. Flere slengte seg på "trenden", og til slutt sto jeg alene, mens alle guttene sto i svømmehallsgarderoben og ertet meg, både på grunn av vekt og på grunn av utseende. Jeg var annerledes. Senere hengte noen av jentene seg også på.
Det roet seg litt på slutten av barneskolen. Noen av dem holdt fortsatt på, men de begynte nok å gå lei. På ungdomsskolen økte det igjen.
Jeg er fra ei lita bygd, så ungdomsskolen omfatter hele kommunen. Derfor kom det nye til skolen. Nye som ikke kjente meg. Nye som synes jeg var rar. Før var det kun de i klassen som mobbet meg. Nå var det nye i klassen, men også andre fra klassen over. Jeg gråt mer åpenlyst nå, midt i klasserommet, ute i gangen. Jeg ble mer aggressiv, slo etter de som jobbet, dyttet folk i veggen. Men aldri uten grunn, aldri før noen sa noe som såret. Lærerne forsto meg, så jeg havnet aldri hos rektor, men det gjorde heller ikke mobberne. Foreldrene mine dro aldri på foreldremøter eller elevsamtaler, så det ble aldri gitt beskjed hjem heller. Jeg sto alene.
På videregående fortsatte plagingen. De som utførte den vil nok ikke si at det var mobbing. De bare ertet og dyttet, men etter ni år med mobbing i grunnskolen var det nok til å bryte meg videre ned. For meg var det mobbing. Jeg hadde venner i klassen under, og det andre året på videregående vurderte jeg først å droppe ut. Det gikk et par måneder, så ombestemte jeg meg. Jeg vurderte så å stå over et år, men ombestemte meg igjen. Jeg fullførte, flyttet og begynte å studere.
Som student slet jeg med å få kontakt med andre. Jeg turte ikke å gå ut. Jeg var redd for å gå til forelesninger, for å gå på butikken, for å se andre mennesker. Jeg satt innelåst på hybelen, møtte opp på eksamen, besto så vidt. Etter to år sluttet jeg.
Den sommeren bestemte jeg meg for å ta meg sammen. Jeg skulle få orden på problemene mine. Jeg skulle ikke være redd lenger. Jeg søkte meg derfor inn på et nytt studie, et helt annet sted i landet, og det hjalp. Jeg tok kontakt, jeg fikk venner, venner jeg fortsatt har. Jeg brøt den onde sirkelen, angsten, frykten.
I dag er jeg ikke lenger redd for å gå på butikken eller for å delta i sosiale sammenhenger. Noe henger naturligvis igjen. Jeg er ikke den som snakker stort når vi sitter flere rundt bordet, men jeg tør å ta del i det. Jeg er ikke lenger redd for å møte fremmede mennesker. Jeg fullførte studiene og tok en mastergrad. Jeg eier hus, har samboer og en god jobb. Jeg kom meg opp og frem i livet, til tross for motgangen.
Det hele begynte på barneskolen. Vi møtte opp til første skoledag i førsteklasse, og da la tre av guttene i klassen merke til at jeg hadde en utenlandsk mor. De hadde vært i samme barnehage som meg, men i andre avdelinger, så det kan hende det var grunnen til at de ikke tok tak i meg før nå. Første dag tok de tak i meg, presset meg opp mot veggen og kalte meg ting som "guling", og ba meg om å dra dit jeg kom fra. De to-tre første årene var i all hovedsak styrt av disse tre. Det var ikke daglig, men ofte nok til at jeg ble svakere og mer redd for å omgås andre. Foreldrene mine spurte meg om jeg trivdes på skolen. Jeg løy og sa ja.
Ettersom snøballen hadde begynt å rulle, ble det verre i fjerdeklasse. Flere slengte seg på "trenden", og til slutt sto jeg alene, mens alle guttene sto i svømmehallsgarderoben og ertet meg, både på grunn av vekt og på grunn av utseende. Jeg var annerledes. Senere hengte noen av jentene seg også på.
Det roet seg litt på slutten av barneskolen. Noen av dem holdt fortsatt på, men de begynte nok å gå lei. På ungdomsskolen økte det igjen.
Jeg er fra ei lita bygd, så ungdomsskolen omfatter hele kommunen. Derfor kom det nye til skolen. Nye som ikke kjente meg. Nye som synes jeg var rar. Før var det kun de i klassen som mobbet meg. Nå var det nye i klassen, men også andre fra klassen over. Jeg gråt mer åpenlyst nå, midt i klasserommet, ute i gangen. Jeg ble mer aggressiv, slo etter de som jobbet, dyttet folk i veggen. Men aldri uten grunn, aldri før noen sa noe som såret. Lærerne forsto meg, så jeg havnet aldri hos rektor, men det gjorde heller ikke mobberne. Foreldrene mine dro aldri på foreldremøter eller elevsamtaler, så det ble aldri gitt beskjed hjem heller. Jeg sto alene.
På videregående fortsatte plagingen. De som utførte den vil nok ikke si at det var mobbing. De bare ertet og dyttet, men etter ni år med mobbing i grunnskolen var det nok til å bryte meg videre ned. For meg var det mobbing. Jeg hadde venner i klassen under, og det andre året på videregående vurderte jeg først å droppe ut. Det gikk et par måneder, så ombestemte jeg meg. Jeg vurderte så å stå over et år, men ombestemte meg igjen. Jeg fullførte, flyttet og begynte å studere.
Som student slet jeg med å få kontakt med andre. Jeg turte ikke å gå ut. Jeg var redd for å gå til forelesninger, for å gå på butikken, for å se andre mennesker. Jeg satt innelåst på hybelen, møtte opp på eksamen, besto så vidt. Etter to år sluttet jeg.
Den sommeren bestemte jeg meg for å ta meg sammen. Jeg skulle få orden på problemene mine. Jeg skulle ikke være redd lenger. Jeg søkte meg derfor inn på et nytt studie, et helt annet sted i landet, og det hjalp. Jeg tok kontakt, jeg fikk venner, venner jeg fortsatt har. Jeg brøt den onde sirkelen, angsten, frykten.
I dag er jeg ikke lenger redd for å gå på butikken eller for å delta i sosiale sammenhenger. Noe henger naturligvis igjen. Jeg er ikke den som snakker stort når vi sitter flere rundt bordet, men jeg tør å ta del i det. Jeg er ikke lenger redd for å møte fremmede mennesker. Jeg fullførte studiene og tok en mastergrad. Jeg eier hus, har samboer og en god jobb. Jeg kom meg opp og frem i livet, til tross for motgangen.