Sett deg forann speilet med en kaffekopp og en liten jonas Neida..
Hehe.. Er sikkert bare en liten identitetskrise som står i stil med alderen.

Ettersom du sier du ikke er psykiske syk eller noe, så kan det jo hende du bare har vært ute av "gamet" litt for lenge og trenger litt øvelse? Finn deg noen venner og prat om noe du har lyst til å snakke om, så kommer det seg sikkert!

Ikke vet jeg, men kan hende du får problemer med å oppføre deg i sosiale sammenhenger på bakgrunn av at du henger deg opp i hvordan du "burde" oppføre deg?

Prøv å ikke tenke så mye på greia og heller bruke hodet til noe litt mer trivelig.

PS. Du har nok helt sikkert en personlighet, og en bra en og skal jeg banne på!

Om du ønsker et kurs på å bli sosial igjen kan du jo sjekke sjekkeskolen. Dette er i hovedsak en guide på å sjekke damer, men tar for seg hvordan man kan fungere bedre sosialt. Sjekk det ut!

Tørr jeg spørre hvor din bror er nå? Var du mye sammen med han før, og mindre nå, du nevner at du bor på hybel? Siden du sier han har vært et idol for deg, kan det hende at noe har hendt som har fjernet denne retningslinjen i livet ditt, og derfor gjort deg usikker på deg selv?

Vel, mine erfarlingar så longt i livet er at det du opplever er ein del av det å bli voksen.

Du må meir bevisst definere kven du er sjølv. For eksempel med å bli meir oppmerksom på korleis du tenker og handler, og gjerne stille deg spørsmål om kvifor du reagerer slik du gjer.
Då kan du lettare finne ut kva du likar og mislikar med slik som du er no, og dermed endre på dette.

Om du vil prøve å finne tilbake til den «gamle» deg eller ei er heilt opp til deg, men uansett er det fryktelig greit å ha nokon du kan snakke med fjes til fjes, som du stoler på og kan være ærlig med. Eg ville ha prøvd å gjennoppta kontakten med broderen som gulunderstrek seier, og snakke om det du skriver om her med han.

Det er viktig at du ikkje «brenn inne» med noko som du ikkje får ut, men berre blir sittande å gruble på det, for slikt kan i verste fall føre til psykiske problemer.

Hey kjenner det igjen!

Hadde også en periode hvor jeg så å si ikke hadde noen venner i ca den alderen (okei 2-3 år senere på høyskola da men samma situasjonen)
-Hadde akkurat flytta til en ny by og det blei bare ikke til at jeg sosialiserte med de i klassen... Hadde så å si ingen venner i en lang periode før jeg ble kjent med folk -og det fikk meg jo til å lure på om jeg var rar eller noe. Fikk litt småangst og begynte å stamme, eller så stivna nakkemusklene så jeg bare ble stående stiv som en stokk. Fikk panic og lurte på hva egentlig personligheten min er eller om jeg noen gang har hatt en...?

Det var teit og pinlig, men jeg tvang meg på byen sammen med noen folk jeg halvveis kjente et par ganger, og en av de turene møtte jeg en fyr og fikk meg type.
Og da plutselig, hadde jeg masse venner. Da gikk det litt opp for meg at de i klassen min var kjipingene.

Ingen der søkte kontakt med meg, og jeg veit ikke om det var fordi de ikke likte meg eller hva det kan ha vært. Det var hyggelig nok småprat i klassen, men vi fant aldri på noe morsomt sammen eller bare hang ut.

Nå er det 2 år siden, jeg har fortsatt vennene jeg møtte gjennom denne fyren selv om det er slutt for lenge siden, og jeg har lært at folk reagerer ikke så mye selv om man ikke sier de rette tingene hele tiden. -man kan alltids forklare seg senere og når man har begynt å få bestevenner trenger man ikke forklare seg engang -de tolker deg positivt uansett..

jeg lurer fortsatt på det der med personlighet da, kansje man gjør det hele livet? Har 24 år på baken og det kjennes ikke ut som jeg har funnet ut noe mere konstruktivt enn hva hobbyene mine er.

Men vet du hva? En av de beste kompisene mine ble jeg kjent med ved at ei jente kom bort til meg på do på en uteplass og sa: "Hei, du og venninna di virker som morsomme mennesker. Jeg har en kompis som sitter litt for seg sjøl der borte, og han har på en måte mista litt kontakten med barndomsvennnene sine. Vil dere kansje komme og sitte ved bordet vårt?" Og vi sa selvfølgelig JA og løp bort og prata høl i huet på ham. Og nå er vi venner alle sammen.

Så om jeg skal gi av min lærdom er det: Det er ikke nødvendigvis deg det er noe gæærent med, folka i klassen din er teite folk. Du er rett og slett nødt til å tvinge deg sjøl ut, man møter venner i rare settinger og det er ingen settinger hjemme væffal. Og det med personlighet, det kommer kansje etterhvert?

Høres ut som om du har fått litt sosial angst. Det er litt lett å havne i den spiralen, 'det er så lenge sia vi hadde kontakt men jo lengre det går jo mer flaut blir det og nå tør jeg egentlig ikke'. På den annen side kan det jo hende at de gamle vennene dine og du har rett og slett vokst fra hverandre. Det er vanskelig å få seg nye venner når en ikke går på barneskolen lenger og ikke rangler så mye på byen, men jeg synes det virker som om du faktisk prøver og ikke minst gidder og det er jo flott. Kanskje du bør fokusere på det, at du tross alt er klar over situasjonen din og at du forsøker å gjøre noe med det.

Når det kommer til personlighet så er du bare du, om du sotrer eller sier teite ting gjør det fint lite i lengden, det er ikke nødvendigvis sånn du er men heller mer sånn du er når du ikke er komfortabel med den du står og jatter med. Jeg ville ikke bekymra meg så mye for det, de fleste er jo ikke superkule når man blir kjent med dem

Come to think about it, så har du jo faktisk vært sosial og kontaktet folk her. . .


Sååå, heeey: *klappe på skuldra* Du er igang riktig retning allerede

Bor du i oslo?
Det er fylla til helga -om du vil være med så heng på (med forbehold om gærne metall-folk)

hvor mye sitter du på pcn? ble det slik etter du flyttet for deg selv og satt på pcn? siden når jeg sitter for mye på pcn noen dager i strekk bytter jeg helt personlighet! Og i sommer når jeg gikk uten pc, var jeg den "virkelige" meg. så hvis du sitter mye på pc så prøv å ta deg pause fra den, hjalp med meg lover ikke at det hjelper, men kan da gi det ett forsøk..

når du begynner på videregående og de neste årene, det er de som definerer hvilken person du er, i hvertfall sånn jeg har opplevd det.
da jeg begynte på videregånede hadde jeg omtrent samme situasjon som deg. jeg syntes alle i klassen var kjipe. mistet all kontakt med gamle venner. ble mye pc og playstation for å si det sånn var også ganske sky og "redd" sosiale situasjoner.
men, til slutt fant jeg ut at det var egentlig å drite i hva de andre i verden mente, for jeg likte ikke de heller. så jeg begynte å prate litt, mest på faen for å se hvor teite folk var overalt. Dro en vits for å se om folk skjønte den eller ikke. men så oppdaget jeg at mange faktisk var helt ok personer.. Selv om mange fortsatt var duster, og sikkert er det enda, var det noen få jeg kunne ha litt kontakt med. Og det hjalp mye.
Etter en stund ble jeg litt mer sikker når det kom til å prate med de, ble med på et par fester(litt halvveis mot min vilje, men tenkte at da slapp mor å klage over at jeg bare satt inne) og tvingte meg selv til å prate med folk. Med den tanken at hvis jeg ikke klarte det, eller folka ikke var noe kule, så kom jeg aldri til å se dem igjen uansett.
Og dette hjalp mye=) fant min "stil" på den måten. Eller en "vei" for meg å gå..
dette er cirka 5 år siden nå, fortsatt litt skeptisk rundt mange ukjente mennesker, men da er det bare å tenke "fan heller, hvorfor ikkke". så går det greit faktisk... Nå om dagen har jeg ingen problemer med å prate ed ukjente folk. Og Blitt veldig flink med jenter faktisk

ja, ser nå at dette ble litt langt. men, poenget er:
du er fortsatt ung, og du er ikke "utviklet" sosialt enda. det tar litt mer tid. men om en stund så kommer du til å finne ut hvem du er. og det du gjør nå, det kommer til å definere det. Så ta kontakt med folk. bli med på fest. prøv å prat med folk(om du ikke klarer å føre en samtale, bare drit i det. da har du prøvd, og øvelse gjør mester).
det er bare å slappe av mener nå jeg. din personlighet kommer til sin plass en gang den neste tiden

Å si at alle andre er teite fordi de ikke søker kontakt med deg blir å skyte seg selv i foten - du er isåfall like teit som dem.

Ellers så vil jeg annbefale å ta kontakt med miljøer i nærheten av deg som driver med en sport du liker/driver med, eller en hobby du har, osv. Har man en felles interesse å gå utifra er det mye lettere å bli kjent med folk, og dine venners venner kan fort også bli dine venner.

Uenig! man kan faktisk ende opp i skoleklasser der alle elevene er så konkurranseinnstilt at de f.eks ikke unner deg å stå på eksamener fordi de strøk selv.. Eller klarer å samarbeide fordi de knuger svarene de har funnet i boka så tett til brystet i håp om en bedre karakter når det er få elever som har klart spørsmålene..

Har gått i klasse med 40 stykker samla på ett sted, og på slutten av de 3 skoleårene når folk skulle presentere hovedprosjektene sine var stemninga så trøkka at å ønske noen lykke til ble sett på som en ironisk fornærmelse..

Mao. forsamlinger av kvalme mennesker på ett sted forekommer..

Selvfølgelig, men hva er da problemet? Hvis alle i klassen din er idioter, og du ikke har noe ønske å bli venner med noen av dem så må du bare finne en annen arena å sosialisere deg. Du kan godt kalle alle i klassen din teite, men ikke fordi de ikke prøver å sosialisere seg med deg, fordi du prøver heller ikke å sosialisere deg med dem.

Det er tydelig at du ikke har erfart det trådstarter beskriver.

Nå kommenterte jeg heller ikke direkte til noe trådstarter skrev, men det er nå så. Nei, jeg har ikke vært helt i den posisjonen, men jeg går for øyeblikket på folkehøgskole og har denne høsten vært nødt til å skaffe meg venner og et sosialt nettverk helt fra bunnen av, så jeg vet nå litt om saken likevel. Om man ikke aktivt går inn for å være sosial og sosialisere seg kommer man aldri til å få noen venner. Basta. Jeg kunne fint sittet på rommet mitt hver ledige stund, og ingen hadde kommet på døra mi og lurt på om jeg ville finne på noe, fordi verden ikke fungerer sånn. Nå derimot, fordi jeg jobbet hardt med meg selv og tvang meg til å være sosial og prate og oppsøke folk helt fra begynnelsen, så kommer det folk på døra stadig vekk, og jeg har mange venner her. Man kan ikke sitte og forvente at venner og et sosialt liv skal falle ned i fanget på en, noe som forøvrig gjelder alt her i verden. Nothing comes from nothing!

Vet akkurat hva du mener, og har hatt det selv. Forrige skoleåret mitt besto av å dra på skolen, være hjemme på pcen hele tida når jeg ikke var på skolen, og dra på fylla i helgene. Det blir rett og slett sånn at man ikke klarer å le av folk lengre, man bare rett og slett syns det er latterlig at folk prøver å underholde deg, og du klarer ikke engang å fake at du er underholdt engang. Jeg har egentlig enda dette til en viss grad, og jeg har rett og slett begynt å være totalt ærlig mot folk. Hvis noen ikke underholder meg så ler jeg ikke av de, og jeg forventer ikke at folk skal le av det hvis jeg prøver å underholde folk. Det høres muligens depressivt ut, men det føles egentlig mye verre ut når jeg sitter hjemme (sånn som nå) enn når jeg er ute blant folk.

Å ha sex med masse jenter hjelper ikke btw, man kan gjerne tro at det er løsningen på alt og at det blir å gi deg dritgod selvtillitt, men for meg hjalp det ikke i det heletatt.

Jeg kjenner meg fryktelig mye igjen og sliter selv med det samme. Problemet mitt er at jeg har mistet interesse i andre mennesker. Jeg klarer ikke å bli kjent med nye personer på samme måte som jeg gjorde før. I tillegg føler jeg at de fleste bekjentskapene jeg har fra før av er overfladiske, noe som også gjelder familie. De aller fleste i min "krets" har jeg problemer med å være med i edru tilstand. Det ender i pinlige stillheter og ingen har egentlig noe å prate om. Man blir ganske rar av å aldri ha noen å kunne bekjenne seg til samtidig som mye av det er din egen feil fordi du rett og slett ikke tør eller er vant til å dele problemene dine. Jeg er på ingen måte viggo og jeg har stort sett folk rundt meg, men det hjelper ikke når alt i bunn og grunn føles ut som en konstruert og kunstig tilværelse. Jeg er flink til å gi folk inntrykk av at jeg har det bra og det er noe jeg er nødt til å jobbe med. Ta av masken og åpne meg selv.

Jeg glemte vel egnetlig å gi noen tips/.erfaringer.

jeg vil anbefale deg å å ikke sitte inne med de samme trøtte tankene (da blir man mental) finn noen å snakke med, det trenger ikke være nærmeste eller bekjente. finn noen nye å være sammen med, oppsøk nye miljøer begyn med andre fritid/trenings aktiviteter. ikke lat som alt er bra selv om det ikke er det. finn deg en hobbie eller noe forskjellig å gjøre hver dag slik at du ungår samme gamle rutiner.

(man må jo igjennom helvete for å komme til himmelen?;D)

Før eller senere møter du nok noen som er på samme nivå som deg selv.
Reis og dra på arragementer. Dra på festivaler i utlandet. Gjerne alene.
Det vil utvikle din karakter så du blir mere sosial etterhvert som du får mere erfaring med folk.

Jeg sitter litt i samme bøtta som trådstarter. Har en del "venner", men det er som om jeg bare gir og de bare tar. Eneste gangene de kontakter meg er når de lurer på om de kan komme til meg for å drikke.

Jeg er 19 år og jobber som lærling. Snakker ikke med kolleger på fritiden og jeg blir aldri med på sosiale eventer. Jeg er den eneste som er under 20. Vi er 4 under 30. To er deltidsansatte som bare kommer jobber noen timer i uka.

Fritiden min går mest til spilling og generell surfing. Jeg har letet litt rundt etter noen form for gruppeaktivitet her i Trondheim som kan være interessant, men finner ikke noe. Jeg har blitt mye mobbet gjennom oppveksten pga. min størrelse og har da problemer med å ta kontakt med nye folk. Når jeg er på "fest" er det bare med de 7-8 "kompisene" mine og ei venninde.

Har noen et tips for en asosial, feit WoW gamer, som ønsker nye omgangskretser?

Gærne metall-folk er da bare koselig~

Men, som sagt er det "bare" å gå ut og kontakte noen, jupp det er lettere sagt enn gjort, men du angrer ikke Hva har du å tape?

Jo, ja, men så er det så kaldt og glatt :P Har vært medlem på treningssenter før, men jeg vart fort et såkalt støttemedlem.

Det er ikke alle som liker samme type aktiviteter, hva er du ? lagsport? egentrening? finn deg noe du vet du kan mestre og prøv det ut, mye handler også om å spise og drikke gjevnlig og passe megnde mat og drikke pr måltid. (så det gjelder da og ikke små spise og drikke cocke all the time.) gå inn på et treningsforum og post en tråd da får du sikker mye bedre hjelp en vi kan gi deg.

for all del treningen er ikke det viktigste bare kom deg inn i et mijø og slakt ned på små spising.

Vet hvordan det føles. Ifjor når jeg gikk VG2 så flyttet jeg til ny by ca. 5-6 timer fra hjemstedet mitt. Bare nye folk og ingen kontakter i det hele tatt vist jeg ikke tok en busstur på en 4 timer...

Klassen jeg kom inn i var fra før en nokså sammensveiset gjeng som hadde gått vg1 og noen hadde til og med gått ungdomsskole sammen. Så kommer jeg, den nye. De var helt greie folk alle sammen, men jeg kan ikke si de hadde noen stor interesse av å bli kjent med meg siden de hadde hverandre å snakke med fra før. Det ble noen ensomme måneder dagen gikk med til skole der jeg bare deltok i (av og til) litt småsnakk med de i klassen. Etter skolen gikk jeg som regel en tur, gjorde lekse, musikk, film osv...

Bare i helgene hadde jeg vel det som kan kalles sosial omgang med folk, var bare på fester og lignende jeg møtte venner men... Nå har jeg derimot begynt på skole bare en time ca. fra der jeg er fra, har fått god kontakt med de i klassen siden de ikke kjente hverandre fra før de heller (ikke mange av de ihvertfall) Men det blir mest sosial omgang på skolen, tror det henger igjen fra det forrige året mitt, vegrer meg litt for å være sammen med folk, eller å spørre de om å finne på noe i det hele tatt.

Det virker som du bare går gjennom en periode i livet med litt identitetsproblemer. Forhåpentligvis og mest sannsynlig går det over før du vet det selv. Inntil da får du bare rett å slett være mer sosial, eneste måten å finne ut hvordan DU egentlig oppfører deg med andre folk er å være med andre folk. Kanskje lettere sagt enn gjort, men jeg vet ikke noe annet å si.

Ha det godt.

Jeg er 17, fyller år i desember. Jeg er en person som prøver å være sosial, prøver å oppnå kontakt med de fleste, selv om vi har lite til felles. Dømmer ingen på bakgrunn av hudfarge, nasjonalitet, kultur, religion osv, men prøver å se på alle med et åpent sinn. Åpenhet, forståelse og toleranse, tre nødvendigheter for å komme overens med noen.

Jeg drikker lite, og sånn har det alltid vært. Var aldri del av "den kule gjengen" på skolen, hvor de festet og drakk hele helga. Jeg har aldri spilt noen form for sport eller vært medlem i noen form for organisasjoner av sosial art. Jeg hadde få venner. Få ordentlige venner som jeg kunne tilbringe tid med etter skolen. Dette vedvarte ut ungdomsskolen og inn på videregående. Nå går jeg tredjeåret på en helt grei skole hvor klassen min er en gjeng med helt greie folk. Føler at jeg kommer overens med de fleste, hvis vi ser bort i fra all ryktepraten som alltid følger etter et brudd eller to.

Men jeg finner dem, hva skal jeg si, utilstrekkelige? Dem, som i alle jevnaldrede i nærheten av meg. (Når jeg snakker om å komme overens vil det ikke nødvendigvis si mer enn at vi kan prate til hverandre uten å virke uhøflige.) De morer meg ikke, de underholder meg ikke, de interesserer meg ikke i den grad jeg søker. De er utilstrekkelige. Kanskje litt vanskelig for meg å få forklart dette, da det er en følelse som har utarbeidet seg inni meg over tid.

Det begynte med første gang jeg røyket hasj. Det var sammen med en klassekamerat av det "kule" kaliberet. Det kicket ikke inn på meg, så jeg prøvde en gang litt senere med en annen klassekamerat (som nå er en av mine beste venner) og en barndomsvenn. Dette var starten på det nåværende livet mitt. Jeg har røyket sammen med mange forskjellige personer, og viten om at de jeg er med også røyker har fjernet all sjenanse som evt. ville forekommet under andre omstendigheter. Røyker jeg for første gang sammen med noen, så er det enda lettere å møte han/henne igjen neste gang, da vi har en felles opplevelse å dele med hverandre. Man opplever rusen så forskjellig, og det hender mye bemerkelsesverdig, så det er alltid noe å fortelle. For meg har dette vært en utrolig fin måte å bli kjent med mange fine mennesker på. Det er disse som er vennene mine. De jeg kan møte på fritiden min, og slappe av med. Mine ikke-røykende jevnaldrede er en helt annen verden, en uinteressant forsamling som jeg helst ikke vil bruke for mye tid på. Ikke misforstå meg, jeg kan omgås alle såfremt de ikke er komplette idioter, men jeg foretrekker folk av mitt eget slag, hvis jeg kan forstås med det. Smoke cannabis, get friends

Beklager for en lang post, kanskje litt vel OT, men følte at jeg måtte lette litt på hjertet mitt. Tilgi.

Heisann! Godt formulert. Jeg satt selv i den samme situasjonen som deg, bare at jeg lærte bedre å kjenne meg selv ved å tilbringe mye tid sammen med mitt eget individ. Det hele startet også for meg etter ungdomsskolen, eller omkring 1 året. Våren i år flyttet jeg hjemmefra, og det er jammen ikke ofte jeg opplever at gamle venner og venninner tar kontakt med meg. Første tiden gikk det veldig inn på meg, jeg kunne ofte fortelle meg selv hvor "ensom" jeg var. Hvordan skulle det gå med meg i livet egentlig?

Jeg tror det avhenger veldig over hvem du er som person. Hvis du er en person som liker å sitte mye inne, så kan det godt hende du finner deg selv på den måten. Hvis du derimot savner det sosiale livet, er det godt mulig at du klarte å være mer deg selv sammen med kompiser. Du må nesten gå litt inn i deg selv og finne ut hva du egentlig ønsker. Det er vanskelig for oss å vite noe helt klart om situasjonen din. Men slik du forteller det virker det som om du fallt en del bort når du sluttet å være med kompisene. Kanskje du skal finne deg en aktivitet og bedrive fritiden med? Jeg vet det er vanskelig, men også prøve å ta litt kontroll selv også. Prøve å bli kjent med folk i klassen osv?+

Jeg personlig trives helt fantastisk med innesitting. Jeg trives veldig godt med å være middels usosial, sitte på pc, se på tv, selv om jeg også fungerer helt greit sosialt. Naturligvis er ingenting som før, men jeg valgte det på en måte selv også.
Lykke til :-)

Du oppfordrer med andre ord gutten til å starte med rusmidler? Røyke seg en joint sammen med klassekameratene? Da er livet bra, du..

Hey,

Med det livet du har levd i senere tid så er det ikke særlig rart at du har endt opp slik.

Du hadde trolig ikke en fantastisk selvtillit til å begynne med og når du nå i tillegg har vært så mye isolert, så blir du ekstremt bevisst på hva du sier og gjør når du først er i kontakt med folk. Nettop dette gjør deg nervøs.

Mitt tips er å generelt jobbe med selvtilliten din. Det finnest mye gode bøker og audiobøker om emnet. Å oppnå supersolid selvtillit vil for mange inkludert meg selv ta litt tid, men det er absolutt verdt det og du har det med deg resten av livet.

Kan imidlertid garantere deg gode resultater i begynnelsen.

En affirmasjon du kan begynne med er, "Jeg liker meg selv!". Si det med entusiasme og så mange ganger du greier i løpet av en dag uten at det blir mekanisk. Smil mye. Tving det frem om nødvendig. Det blir lettere etterhvert.

Ellers må du begynne å presse deg i situasjoner hvor du føler deg litt redd. Det er nettop når du gjør dette at du utvider komfortsonen din og vokser.

Meld deg inn i et eller annet hvor du er tvungen til å være sosial.

Et treningssenter kan være en ok start.

Dette sier jeg av erfaring.

Lykke til! Kan skrive mer senere om du vil ha flere tips.

Og btw, å bli kjent med seg selv er noe de fleste aldri blir

Elijah

Jeg må selv si at jeg kjenner veldig godt igjen i situasjonen, men ikke helt på samme måte. for min del merker jeg at jeg er alt for flink til å islolere meg selv den siste måneden før eksamen, og de jeg studerer med gjør veldig maneg akkruat det samme så blir veldig få som tar intiativ til hverandre om å finne på noe sosialt, og om man gjør er det vanskelig å få med seg noen. Når man for lenge er for lite sosial merker man at man at man forandrer personlighet og blir mye mer deprimert, men alt løser seg så fort man kommer sammen med folk igjen.

En av løsningene som fungerer for meg mot det meste, var å begynne å trene. Driver selv med spinning og tvinger meg selv til å gjøre deg selv i siste innspurt før eksamen. Driver ikke med noe pumping eller noe med helt alminnelig trim og alt av depresjon forsvinner. Man kan og gjøre ting som klatring, fotball og lagspill, da får man sosialisert seg. Evt kan du melde deg inn i et ungdomspart som du sympatiserer med og bli med på sosiale opplegg som skjer. Jeg gjorde det selv når jeg flyttet til tromsø; og det er veldig gøy. Både lærerikt og gøy. Man treffer og på mye mennesker, som man allerede fra starten har noe felles med og mulighet til å snakke om.

Slik jeg oppfatter posten hans sier han ikke "vær stein", men "finn noen med felles interesser som du kan dele opplevelser med". Det er vel en av de viktigste tingene ved et vennskap? Jeg har møtt nye folk pga felles interesse for hasj, men jeg har også møtt nye folk pga felles interesse for musikk, felles interesse for starcraft og så videre.

Men ja, det er absolutt viktig at man ikke tror man kan røyke seg til vennskap. På samme måte som det ikke bare er å spille starcraft for å få venner - man må faktisk interessere seg for det som skal være en felles interesse.

jaså,du er ikke litt inbilsk nå??hehe

Ett tips til å begynne med er at om du ankommer et nytt miljø der du ikke kjenner noen, er det viktig å være frampå. Om du skal møte en gruppe med mennesker du aldri har møtt før bør du være utadvendt, se alle i øynene og snakke. Om du er tilbakeholden er det veldig lett å havne i et slags "isolasjonsmodus". Du bør tvinge deg til dette uansett hvor skjelven du kan være i stemmen.

Dersom noen allerede har hørt deg snakke vil de reagere mindre når de hører deg snakke igjen, samtidig som det er lettere for deg å snakke når du allerede har snakket.

Smalltalk er også en god egenskap når du skal bli kjent med folk. Trikset her er å finne samtaletemaer som slår ann. Mine favoritter er tv-programmer, vær, aktuelle nyheter, sport, bil, skole/utdanning, millitærtjeneste.

Kjenner meg veldig igjen, særlig på ungdosskolen, fantes ikke ETT ok menneske der igjennom hele tiden jeg gikk der, jeg begynte på taekwondo(hata fotball selvom alle andre drev med det) og trivdes veldig godt med det, var litt sosialt og. Føler man blir litt kjent med seg selv der, mye nærkontakt med folk, gode verdier, og god trening.

Alt man har er seg selv, om man ikke har noen andre, og det ekke så værst det heller! Det dummeste man gjør er ialfall å gå og syntes synd på seg selv. Ikke at jeg sier du gjør det, du virker meget oppegående. Bare pass på å finn på ting utenfor huset og ha en god holdning så skal du se du møter andre likesinnede, du må også ta litt sjangser en gang iblandt om det er noe du vil oppnå.

Var ganske outsider igjennom hele vgs og, men hadde fått med meg ett par likesinnede og hadde det helt konge.
Når det så ble tid for høgere utdanning var det ingen andre jeg kjente som skulle dit jeg skulle og det har vært ganske asosialt de 3 årene utenom helger hvor jeg ofte drar til der jeg kommer fra igjen.

r8chl, jeg tror faktisk vi gikk i klasse 3 år sammen på høgskolen uten å ha snakket sammen :P Har akkurat samme oppfattelsen om den klassen, om du er den jeg tror du er

Som jeg kommenterte i de siste linjene mine; relativt OT. Kom på ingen måte med noen oppfordring, la heller ut om mine egne, subjektive erfaringer. Tviler på at noen leser innlegget mitt og får en pangidé om å starte med cannabis. Though the pen can be mighty.

Korrekt. En felles interesse, en felles drivkraft, en grunnpilar for et vennskap

Er jo kjipt å måtte omgås sure tryner hele dagen da, det smitter jo så du har jo kansje rett i at etter ca en måned ga jeg jo forsåvidt opp å forsøke å sosialiserer med klassevennene mine....

men just for the record kan jeg skravle høl i huet på en stein og har aldri vært særlig plaget av hva folk synes om meg. Men i den klassen der reagerte jeg skikkelig på. Ble taus og bitter lik alle de andre i klassen, og jeg er jo egentlig ikke sånn i det heeele tatt..
Så deffor synes de andre var teite som ikke sosialiserte med meg ja.. -Men du har jo rett i at jeg var like teit etter at jeg ga opp.. men det ble så uendelig tungt.. på en måte.. hmmmm

[COLOR="DarkRed"]MEN uansett; Hey Trafal; (og faktisk egentlig alle andre som er i oslo og sliter litt med å komme seg ut, men har lyst til å komme ut..)[/COLOR] kan vi ikke samle en gjeng og så stikker vi på konsert på fredag?

Har en kompis av en kompis som spiller i et eller anna rockabillyBand og det hadde jo vært skikkelig morro å bare være en gjeng som drog da..
Er jo konsert så alle slipper å prate sammen før etterpå, og da kan vi prate om konserten så, jeg tror det skulle gått bra.. ? Eller hva sier dere?

Hihihihihihihihihi, så sinnsykt funny. Der ser man hvordan den utrolig crappy søppelstemninga i 1DA-3DA var.. (med mindre du gikk i B klassen da :P ) Var det riktig klasse?

Syns dette var et skikkelig skikkelig klassisk eksempel på ja.. hm trøkka stemning på skolen som bare smitter over på så sinnsykt mange på en gang..


Nå begynte jeg å lure skikkelig på hvor mange som føler det sånn....

Lørdag!! Lørdag er det konsert.. -Skal sette av tid til å lære meg ukedagene til uka ^^ hehehe

Hvilken konsert er det snakk om? Og er det ett problem med aldersgrenser? :S

Hmmm, måtte ringe kompisen min å sjekke dette, så altså:

Bændet heter Dead Beat og spiller lørdag på elm street mellom klokka 8-12.... jeg kommer dit en eller anna gang i den tiden væffal (sikekrt 10 tida eller noe, jeg får vite i kveld akkurat nøyaktig når bandet går på så kan poste det hvis noen er hypp på å slå følge.
Det er rockabilly elvismetall eller noe fast forward typ musikk tror jeg.. hehe (hakke hørt dem sjøl ennå)

Men det er 20 års aldersgrense på Elm Street da, det er muligens et problem..?

Er nok et problem med tanke på at jeg er mindreårig

Men det går fint, skled litt off-topic her

ASSSJ! Skulle hatt alders-serum ellerno ja.. Men du? tilbake til topic så mener jeg å huske at NFF har sånne sammenkomster eller noe av og til da, det kunne jo kansje vært noget?

-og off topic: alle litt ensomme i oslo over 20 velkommen å gå ut med meg og noen folk på fred.. -øh lørdag!
såå det så..

Genialt! Et treff er jo akkurat det trådstarter og de andre som har dette problemet trenger! møte likesinnede

Synes det er kjempebra du vil møtes r8chl.
Men dessverre bor jeg i nordnorge. Hadde jeg bodd i oslo, hadde jeg helt sikkert vært med.

Og takk alle andre for tipsene. Tror det blir å hjelpe meg litt på veien. ;p ^^

Er du student nå eller Trafal? Å flytte til studentbolig å dele litt område med endel andre kan også være en måte å møte nye folk på, dessuten blir som regel leia billigere desto flere som deler. Men er litt russisk rullet å gjøre det syntes jeg Bokstavelig talt da jeg havnet med en russisk familie:O Men vet om andre som har møtt venner for livet på den måten..

r8chl: hehe, da gikk vi i samme klasse ja er med på treff på lørdagen jeg altså!

Jeg fikk også lyst til å møte! Selv om jeg ikke sliter med de problemene denne topicen inneholder :P! Utrolig bra at du tar initiativ r8chl! *Kudos*

Det er helt normalt!
Som regel sitter 80% av de på din alder med de samme tankene. Det beste er bare å ri ut stormen med vonde tanker og komme ut på andre siden som en sterk person.

Dumt ikke Trafal får blitt med da.. men skal vi avtale tid og sted og sånt for oslo folk på lørdan i tråden her kanskje, siden det er her folk ser?.. eller lage en ny tråd? haha, kanskje det blir masse folk :P

Hvor mange her er det som blir med da? Skriv her så har vi litt oversikt ;o

r8chl: Hvor mange venninner/venner tar du med?

hmmm, det blir hvertfall meg og en kompis (han som kjenner trommisen i bændet og de han finner på å dra med). +kansje ei litt usosial venninne + kansje en litt usosial kompis til..

Og så alle dere som vil dra da..
+ de på lista over attending på Facebook event sida deres

Jeg blir hvertfall å være der i "gå ut" tid.. men om noen vil avtale sted så hadde det sikkert vært mere oversiktlig å poste det her.. tror kansje det ville blitt litt

kaos å lage ny tråd. -Bandet går på i 10-11 tida så jeg tenker jeg er der ca 10, så er jo bare å slenge seg med dit for de som vil.
Om jeg ikke rekker å skrive mere her nå før lørdagen så er de som vil velkommen som faen, venner får man aldri nok av vet dere

-jeg er nordlending, har sort hår, snakebites, og 1/2 sleeve tattis (dvs. fra skuldra og til albuen; med "mamma"-hjerte masse stjerner og en klovn) på høyrearmen så jeg tror jeg er enkel å kjenne igjen for de som vil prikke meg litt på skuldra.