Ja, dere leste vel tittelen på innlegget.
Har vel egentlig lyst til å bare skrive litt om hvordan jeg har det akkurat nå.
På en skala fra 1-10 så har jeg det 10 fysisk og minus 10 psykisk, grunnen er vel at jeg sitter og er makkafjern så det holder, det var vel 2,5 g som forsvant opp i nesa, den typen makka som lukter mandel som faen og den som man lukter vondt av.

På profilen min så står det at jeg er mest aktiv i rusmidler forumet, ikke rart med tanke på at jeg har vært avhenging av kokain i 3 år og røyka MoRgEn i 7 år, etter jeg traff kjæresten min så hjalp hun meg inn et rusprogram som gjorde at jeg klarte å slutte med det på et daglig basis. All takk til henne, hun er en engel.

Føler meg som en sviker der jeg sprekker bak hennes rygg, men selvmedlidenhet er jo rusmisbrukerens nest største venn.
Vet at det er flere som meg her inne på forumet, men det forundrer meg hvor ofte det er bare positive tilbakemeldinger på rusbruk her inne.
Føler dere som ruser dere mislykket i noen tilfeller eller sammenhenger?

Jeg føler meg rimelig mislykket som menneske, kjæreste, sønn, onkel, barnebarn, ansatt, leder, m.m når jeg sprekker.
Men det som holder meg oppe er at jeg har en jobb som det krever masse av meg, og to styreverv, (ja, det er ikke sånn at jeg er helt på trynet i arbeidslivet) og ikke minst min kjære.

Tilbakemeldinger ønskes, negative som positive

Mvh Daniel

Du trenger ikke å være mislykket, vi gjør alle dritt i våre liv, men du er i en bølgedal som du må komme deg ut av, og ikke falle nedi igjen. Jeg tror dog at om du er i stand til å innrømme det og søke litt hjelp og bekreftelse her, så er du i stand til å gjøre noe med det.

Jeg tror du har fått lide for det firkanta behandlingssystemet som kun fokuserer på totalt avhold. Det er tydelig at du er av den typen der livet ditt styres av rusmidler selv om du holder deg nykter. Altså, du sier jo selv at du har greid å beholde en ganske god jobb, og det bør vel være en indikasjon på at du klarer å moderere deg til en viss grad? Jobb med dette, så kan du kanskje nyte rusmidler uten at det går ut over noe, og uten at du sitter med dårlig samvittighet og føler deg mislykka.

Jeg tror heller ikke at du er mislykket, sånn jeg har opplevd rusavhengighet er det egentlig ikke noe man velger i utgangspunktet.

Som sagt du trenger ikke være mislykket, alle gjør feil. Det viktigste er vel at du fortsetter og prøve snakke med din kjære om hvordan du har det. Hun har nok forståelse for at du har sprukket, men hvis du innrømmer det så hjelper hun deg sikkert.

Skjønner at du kan føle deg mislykket, men gjør ikke alle det en gang i blant? Det viktigste for deg er og fortsette og prøve, du har allerede klart og slutte på daglig basis? Det er et stort skritt som de fleste ikke klarer og dermed er du ikke mislykket! Det første skrittet er alltid det vanskeligste, har selv ingen erfaring med rusmidler så noen faglige råd kan jeg absolutt ikke gi deg, men jeg ønsker deg lykke til og hell med deg vidre.

Mvh Parkett.

Hei boiler.

Jeg veit så altfor godt hvordan du føler det. Og hvertfall hvis du nå sitter der på macca med tankekjør. (Dette var min beste venn og værste fiende i mange år!) Er selv vært i 2års behandling og kjenner til all den ambivalensen som vrenger hodet til tider. Jeg hadde gjennom hele behandlingsopplegget veldig problemer med å ha genuint lyst til å gi meg med all rus. Som Nichotin sier så er veldig mye behandling "firkantet" ift all rus. (hvis man kan kalle det det)

Iom at de fleste kommer i behandling med ett alvorlig problem som man ønsker å få gjort noe med, så kunne det fort virket mot sin hensikt hvis man fikk ett hint om at man kan ruse seg "litt" etter behandling. For mange hadde nok dette vært kroken på døren, men dette er en diskusjon for en annen gang. Appropo som det også kalles

Jeg som rusmisbruker før og etter behandling må jeg faktisk si jeg hadde det bedre før.
Altså misforstå meg rett, jeg hadde det bedre i form av mindre bevissthet rundt eget liv og en genuin "gi faen holdning" som fikk meg gjennom det meste. (Nå prater jeg selvfølgelig om oss hverdags misbrukere, ikke dere som ruser dere i ny og ne) Etter å ha gjennomført behandling er jeg blitt veldig mye mer bevisst, noe jeg også lider litt mer for. I form av skyldfølelse, som var tiltider ikke eksisterende fra før.

Jeg følte meg ofte mislykket som rusmisbruker før. Eller etter at jeg begynte å bruke amfetamin på dagligbasis hvertfall. Det ødela meg helt. Men jeg har faktisk følt meg enda mer mislykka som rusmisbruker ETTER at jeg kom i behandling. Før det så var det ikke såå galt å ruse seg.

Mens nå ligger det så mye mer bak enn selve rusen. Det er så mange andre involvert som jeg ikke tenkte like mye på før. Eller så var de involverte også brukere bortsett fra familie. (men det er ofte veldig mye lettere å lyve gjentatte ganger for foreldre/søsken enn mange andre. Hvertfall for meg som tidlig skilsmisse-barn og tidlig rusmisbruker. Det ble fort en vane, og når det blir en vane er det ikke så vanskelig mer.) Imho er det hvertfall lettere å fortrenge.

Det bygges også opp veldig mye forventninger rundt at man skal holde seg nykter av de man bryr seg om og som det er så vanskelig å skuffe. Dette har vel vært det største problemet mitt i kampen mot rusmisbruk. Jeg har rett å slett fått panikk av alle de handlingenee jeg bevisst har gjort for å hindre meg fra å ruse meg pga ambivalensen som har rivi og sliti så fælt.

Ofte har jeg tenkt om dette er det jeg virkelig vil? Å bli nykter? Være nykter hver dag resten av livet? Det er skremmende tanker. Ta en dag av gangen. I dag skal jeg være nykter. Det holder.

Svaret mitt var nei. Jeg har virkelig prøvd, men det ligger ikke for meg akkurat nå. Jeg har sluttet med daglig misbruket mitt, bruker aldri i ukedager mer.

Jeg har sluttet med amfetamin og sentralstimulerende stoffer generellt. Noe som var min store avhengighet. Hasj holder jeg meg også unna.

Jeg drikker sjeldent alkohol, men spiser psykedelika. Psykedelika har blitt redningen min. (ikke ta dette som en anbefaling) Jeg bruker ikke det for å ruse meg, men som psykedelika skal brukes. Alikvel så stimulerer dette rusbehovet mitt. Da også min rusavhengighet ikke bare handler om akkurat selve rusen, men også alt det rundt. Planlegging, anskaffelse, miljø, respekt, penger osv. (noe jeg er sikker på det gjør for mange andre også)

Penger, miljø (til en stor grad, bare beholdt noen få gode barndoms kamerater) og respekten har jeg faktisk greid å avvenne meg fra. Eller hvertfall funnet andre steder i samfunnet jeg kan få den samme stimulien.

Som du sier så har du en jobb som holder deg oppe og en kjæreste som høres ut som en kjempe jente! Ta vare på henne! Hvis du virkelig vil bli nykter så kan hun hjelpe deg langt på vei! Det kan også jobben din gjøre, men det er mange fallgruver du må være obs på. Det er lett å lure seg selv. Det vet vel alle

rusmisbrukere med litt bevissthet. Når alt kommer til alt så er det bare du som kan velge. Det jeg tror er viktig er å analysere deg selv og finne ting i hverdagslivet/helgene som kan gi deg noe av det samme som rusen gir deg der og da (når du sprekker). Hvis du finner det så trenger du ikke ruse deg mer.

Dette tror jeg faktisk er selve nøkkelen til å bli nykter. (Selvfølgelig mye lettere sagt enn gjort!) Det og å ringe noen når man sliter! Det er vel det viktigste, å finne noen som kan hjelpe en å sortere ut hva man trenger.

Det å bli nykter krever en kjempe innsats og hvis du virkelig vil så må du ofte gå på tverke av deg selv. Det nyktre livet er ingen dans på roser. Men det er vel ikke ruslivet heller? Det er mye vane innblandet i det her også.

Har du prøvd NA eller liknende? Der kan man komme å gå som man vil og det er ofte møter hver dag. Bruker ikke NA selv lenger, men kjenner veldig mange dette har hjulpet som holder seg nyktre ved å gå på møter jevnlig. Men man MÅ GJØRE NOE!

Og jeg tror heller ikke det går ann å gå fra å ha vært avhenging av kokain eller amf e.l, til å bruke i helger eller en gang i blandt. Dette kommer nok garantert til å skli ut. Den avhengigheten sitter nok desverre for livet.

Det viktigste er at du har det bra med deg selv og lever ett godt og verdifullt liv. Og husk når du føler deg mislykka som menneske: At du er faktisk en av de få som prøver å gjøre noe med livet sitt!

Jeg ønsker deg hvertfall kjempe lykke til og håper du finner ut av hva du vil!


Mvh

TA