Er det noen av dere her eller kjenner noen? Jeg er nysgjerrig på folk som er godt voksne og holder på sånn. Ikke at jeg dømmer det eller ser ned på, jeg er bare nysgjerrig. Jeg har selv vært der, men det tar noe helvetes med energi. Jeg bruker også flere dager på å føle meg bra igjen om jeg skal gjøre slik nå. Men dere som er eller kjenner noen i 30-50 åra som er å se i barene så fort det er åpent.. må dere ha alkohol for å sosialisere? Hvorfor drikker dere så ofte? Føler dere dere i form? Er dere lykkelige?
Jeg bare må sammenligne litt meg selv, for jeg er så godt som avholds. Fordi jeg kræsjer totalt etter ei fyll, jeg får kjempe masse energi, så våkner jeg bare dagen etterpå med sjokk, må komme meg til virkeligheten igjen, ekkelt å ikke huske alt (selv om jeg egentlig husker alt) og er nesten sur på meg selv for at jeg lot det skje.

Jeg har drukket så mye over lengre tid at jeg ikke koser meg med det lenger. Har faktisk begynt å avsky alkohol fordi det gjør så mye dritt med kroppen, blir rett og slett syk av det, uansett mengde. Kan være fordi kroppen og levra er litt for sliten til å takle det, selvom jeg er en ung mann, men som har holdt på mye med andre rusmidler, og ikke verdens beste dagsform (corona kropp) Føler jeg ofte bare redusert samtidig som jeg drikker, blir mye fortere edru enn andre og sliter skikkelig med å sove mer enn 3-4 timer om natten når jeg drikker, og om man skal reparere dagen derpå så har man det gående. Stygge alkoholen.

Jeg har også vært der, inntil for et par år siden.
Jeg kan derfor gi mine grunner, selv om det egentlig ikke er grunner.

1: Ja, jeg hadde mye av min sosiale omgang gjennom alkohol. Det kunne være å treffes for vors for siden å dra ut på byen, grille og pilse hos en kompis, feire bursdagen min eller andres, se fotball på tv eller hva som helst egentlig. Alkohol ble en uvane som til slutt ble brukt i stadig flere settinger. Skal sies at det meste av min drikking gikk over til å skje alene etterhvert, så du skjønner vel kanskje at jeg fikk problemer til slutt.

2: Jeg drakk ofte fordi jeg likte følelsen av å være beruset, og jeg gikk fra å føle meg dårlig til å føle meg kjempebra i takt med økende promille. Tunge ting jeg gikk å tenkte på forduftet, og jeg kunne plutselig gi blanke.

3: Jeg følte meg i form med promille. Jeg har stort sett aldri blitt fyllesjuk, kun slapp og trøtt og muligens litt småkvalm. Etter noen år blir du såpass vant til det at det går greit selv om det er gruelig slitsomt. Å være slik på jobb er ikke noe særlig, og jeg var ikke produktiv, men det gikk på et vis. Problemet er at man på et tidspunkt lærer seg hva som hjelper mot bakrus-følelsen, det er en kjennsgjerning at det eneste som fjerner det rimelig raskt er stigende promille, altså litt reparering dagen derpå. Dermed ble det en vane også, å spare litt til dagen etter slik at den dagen skulle bli bedre. Vond sirkel.

4: Jeg trodde jeg var lykkelig, men egentlig var jeg deprimert og alkoholisert. Når det sto på som verst så tenkte jeg at jeg har kontroll og var således lykkelig siden jeg følte meg så bra med promille. Jeg har drukket 8 halvlitre uten at samboeren min merket noe (så lenge jeg holdt meg litt på avstand pga lukt). Du skjønner hvor vant man blir til promille, man ser det ikke til slutt. Likevel raknet ting sakte rundt meg så lykkelig var jeg ikke, men jeg fortrengte det med promillen.

Jeg var ikke den som var høyrøstet og ufordragelig og ble kasta ut på pubben, tvert imot. Blid og omgjengelig, jeg var der for å drikke mest mulig egentlig. Alltid blid og hyggelig, men ikke oversosial. Kunne gjerne dra ut alene og drikke, eller sitte hjemme alene og drikke. Så ja, jeg har vært der.

Jeg har vært edru rundt 2 år nå, med unntak av en eneste lørdag. Da drakk jeg 12 halvlitre jeg kjøpte på butikken. Jeg måtte liksom kjenne på hvordan det føltes igjen, jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gjorde det. Jeg hadde vært edru over ett år når jeg gjorde det, og jeg gjorde det alene siden jeg er "offentlig" med at jeg er totalavholdende. Jeg oppdaget bare at jeg følte meg bra der og da, men trøtt og tung i kroppen av all væsken og promillen. Det jeg oppdaget var at den trøtt og slapp-følelsen satt i kroppen frem til onsdagen sånn ca. Faktisk følte jeg meg så dårlig at jeg tok egenmelding påfølgende mandag, men det var nok mest psykisk, jeg følte meg DRITT. Skyldfølelse fordi jeg hadde drukket etter jeg hadde holdt meg så lenge og you name it. Sitter i litt enda kjenner jeg. Du har rett, det tar noe helvetes med energi. Jeg mistet også førerkortet på et tidspunkt, jævlig praktisk med to barn som skal transporteres hit og dit, og ikke særlig morsomt å forklare for barna, familie, venner og alle rundt.
Jeg likte alkohol igjen når jeg drakk det dessverre, og umiddelbart dagen etter kjente jeg dessverre på trangen til å fortsette / reparere. Men jeg holdt meg unna og har siden ikke drukket igjen.

Så, hvem jeg er? Jeg er en hvermansen med samboer, to barn, enebolig, fast jobb, stort nettverk, god økonomi og alt ellers i livet meget på stell, og jeg er noen og tredve år.

Når jeg retter blikket bakover utviklet jeg alkoholproblemer i løpet av VGS, som eskalerte som student. Jeg drakk alene og reparerte for første gang ca 2004, altså når jeg var 20 år. Jeg brukte fra 50-70 tusen kroner i året på alkohol (helt sant) de siste årene. Ett år jeg gikk mer over til polvarer brukte jeg 24.000 bare på vinmonopolet i følge nettbanken min. Det er galskap, men slik var det, og jeg vil ikke tilbake.

Hadde jeg kunnet ringe tilbake til meg selv i f.eks 2002 hadde jeg fortalt hvordan dette kommer til å gå, og sagt KUTT UT alkoholen nå, eller begrens festing til maks 2 ganger pr år. Da hadde jeg sluppet alt som følger med. Jeg følte meg normal med noe promille, og dritt uten promille. Sånt blir det problemer av.

Jeg kan legge til at det som IKKE ble bedre av å slutte å drikke, er nettopp det sosiale. Jeg blir ikke invitert på bursdagsfeiringer til kompiser mer, jeg blir ikke invitert for å se premier league til kompiser mer, jeg blir ikke invitert med på lønningspils på jobb osvosv. Ingen spør lenger om å dra på ferie sammen med vår familie. Jeg hadde et ENORMT nettverk av venner som bare smuldret og forsvant.
Grunnen: Jeg sto frem med alkoholproblemer og sa at jeg nå er avholdsmann.

Jeg var faktisk ikke forberedt på at alkoholen har SÅ mye å si for det sosiale i mitt liv, og i livet til dem rundt meg. Det er liksom slik at dersom vi ikke kan drikke 3 pils sammen på kvelden så er det ikke verdt å dra på ferie med oss. Til og med min nærmeste venn gjennom hele livet har jeg delvis mistet kontakten med, vi er fadder til hverandres barn og har vært nærmest som brødre å regne i mange år.

Det jeg vil frem til er at det også har en bakside dette med å slutte å drikke, men jeg måtte.

Du ligner litt på meg. Jeg også ser et mønster og varsellampene blinker spesielt fra jeg er 20 der jeg var den som satt oppe etter et nach når de andre hadde lagt seg eller dratt hjem. Jeg ga faen i hvem som hadde drukket av det og, jeg skulle bare ha mer. Klokka ble 8 på morgenen. Jeg begynte også når jeg hadde ferie fordi jeg kjedet meg. Det eskalerte til jeg kom fyllesyk på jobb. Så sluttet jeg fordi jeg var lei av å våkne dårlig og så dårlig formen ble da! Og kropp og utseende taper seg også fort. I tillegg når jeg var med venner ventet jeg alltid på at vi skulle finne et sted å drikke eller at de skulle ta frem noe alkoholholdig drikke følte jo såklart på det...

Jeg har drukket i ettertid, men da kun når det er invitasjon til noe. Jeg fortsetter ikke etterpå. Men jeg har også merket at du blir ikke lenger invitert på noe når du ikke drikker! Så hva med de andre? Jeg er villig til å drikke igjen for å passe inn rett og slett. Ikke bli dritings eller bruke det alene, men der og da. Hvorfor skal det være verre at jeg drikker enn at dem gjør? Men jeg har ikke tenkt å holde på like ofte da. Jeg bare føler jeg må for å gli inn sosialt.. for å slippe å føle så på angsten..

Vel, jeg var der fra 15-30, men klarte heldigvis å stoppe i tide. Var den som aldri sa nei til en fest, hadde et (idiotisk?) mål om ikke gå glipp av et eneste nachspiel før jeg ble over 30. Ble masse helger og høytider med konstant 2 og 3 dagers fyll, men klarte å styre så det ikke gikk ut over jobb. Men kjærlighetslivet var tilnærmet ikke-eksisterende, valgte heller fylla. Er glad jeg stoppet i tide, har angret litt på at ikke tid, penger og følelsesliv kunne blitt investert i varige verdier istedet for å leve etter mottoet «drikk mer og bli mere lykkelig»

Men tenker du at alle som fester så fort de kan er ulykkelige? At mangel på kjæreste kan være grunnen? Det er jo veldig gøy så lenge man ikke blir dritings og våkner til dårlige nyheter selvfølgelig. Og av og til. Jeg bor ikke i slik miljø lenger, men i min hjemby er det veldig vanlig at sosialisering skjer over alkohol. Og jeg har lært at skal man passe inn må en oppføre seg litt som andre. Jeg tenker at litt beruset bare er bra om en har sosial angst. Jeg finner på mer å si da, men jeg skal jo ikke være drita. Jeg bare vil ha det litt gøy. Jeg tenker bare på disse som dukker opp på barene så fort de er åpne. De kan ha jobb, men er aldri å se sosialt i edru tilstand. Er det tegn på problemer?

Sjokkert ørn: Det trenger ikke være tegn på problemer, men det kan veldig fort BLI problemer. Det som er en sosial vane blir lett en uvane, og det eskalerer uten at man merker det selv. Slik var det på meg, og slik har det vært for alle jeg har snakket med som har vært gjennom det samme. Kan ta et eksempel: Da jeg byttet jobb og flyttet til en ny by var jeg en del ensom. Kom hjem fra jobb og hadde ingen verdens ting å gjøre, var singel og alle kollegene mine hadde familie og greier så jeg kunne liksom ikke sosialisere med dem følte jeg. Løsningen ble MSN messenger, nettby, facebook og 6 halvlitre med øl. I helga drakk jeg gjerne nok til at jeg dro ut alene på byn og fant noen å prate med.
Uansett, etter en stund ble ikke 6 øl så interessant, jeg begynte å kjøpe 7, så 8. Husker da jeg begynte å kjøpe 9, så tenkte jeg at dette gikk fort, men i løpet av noen mnd måtte jeg ha 9 for å føle samme effekt som ved 6. Nå begynte jeg også å handle på mange forskjellige butikker i byen siden det begynte å bli flaut å møte samme butikkfolka hver dag med øl i handlekurven.
Et par år senere hadde 6 blitt til 12, altså 2 sekspakninger, 6 liter øl. Mengden begynte å ta masse tid å få i seg, så jeg supplerte etterhvert også med polvarer for å få raskere funk. Alt dette skjedde uten at jeg i det hele tatt tenkte over det. Jeg syntes det var så godt å være beruset, rent himmelsk å bli kvitt bakrusen med pils nr 4 dagen derpå!
Det hendte at jeg også dro ut rett etter jobb, da spiste jeg gjerne middag og ble sittende på pub eller restaurant til jeg var god og brisen før jeg dro hjem.
I helgene tok jeg gjerne på meg penere tøy, gjerne en dressjakke over jeansen, og satte meg på en hotellrestaurant og spiste, bestilte da gjerne en hel flaske vin til middagen min før jeg tok de siste drinkene på en pub i nærheten.
Så ja, jeg var der, jeg satt der. Ikke ofte, men det skjedde.

Det jeg vil frem til er at de som gjerne sitter der så tidlig drikker kanskje også en del hjemme? Eller, kanskje det er deres eneste sosiale arena, slik at de føler de må dit og ta en 4-5 for å komme i prat med folk om politikk, skatt, fotballkampen, biler, damer og alt annet av hverdagslige ting?
Uansett grunn er det noe som ikke er sunt, og det eskalerer sakte men sikkert uten at man merker det. Det blir vanlig å drikke den fire øl, når man for ett par år siden aldri tok mer enn 2. Og slik fortsetter det.

Bortsett fra siste år som har blitt helt avholds så drikker jeg kanskje en gang hver annen eller tredje måned. Er vel blitt så voksen at jeg burde latt være, men jeg liker godt å drikke. Liker meg selv når jeg drikker, og jeg liker også andre mennesker når jeg drikker. Liker både smaken av alkohol, både vin, øl, bobler og brennevin. Kan godt ta et glass vin til maten bare, eller jeg kan drikke til det blir skikkelig gøy. Feks om vi har folk over på middag, så blir det kanskje vin til maten. Om stemningen blir god så blir det kanskje noen øl eller drinker etterpå. Er det musikalske venner som er på middag så blir det kanskje sang og musikk, gitar og piano og allsang. Slik kvelder varer gjerne til den lyse morgenstund. Noen ganger ender vi kanskje på byen etter middag. Ser ingen grunn til å gå på byen edru, har jo gjort det om jeg må kjøre dagen etterpå. Og det å gå på byen edru er bare tull, det gir null mening. Ser ingen grunn til kutte ned eller kutte ut drikkingen.

Jeg drikker meg aldri stupfull, blir aldri voldsom eller kranglete. Bare brisen, glad og lattermild. Jeg hygger meg også med venner uten alkohol, og det er helt ok det. Men det blir aldri så gøy som når vi drikker sammen. Uansett om det sang og kassegitar, eller vi bare prater, fleiper og ler og snakker sammen så liker jeg den stemningen alkohol skaper. At vi alle senker skuldrene litt. Også er vi blitt voksne nok til å ikke shotte sprit til vi spyr eller griner. Vi drikker nok til å smile og le, og for lite til å bli aggressive eller sippete.

Det der med alkoholisme er ikke bare folk i 30-50 åra som er å se i baren så fort det åpner. Jeg kjenner jævlig mange som drikker hver dag eller nesten hver dag uten å se seg selv som eller se ut som en typisk alkis lizm
Men man har en usunn livsstil når man holder på sånn og hvertfall halvparten av de holder seg oppe med kokain og speed også
Ingen kunne tippet at de var sånne typer i det hele tatt for dette er damer og menn som har jobb og ser helt vanlige ut!
Kroppen tåler det mer jo oftere man drikker. Merker det selv hvor kjørt kroppen er etter noen glass når jeg ikke har drukket på mange måneder men drikker jeg ofte så blir kroppen mer herda
Det sagt så trur jeg ikke de folka jeg kjenner er i toppform hver dag etter en fyll men med speed og coka så klarer de å presse kroppen allikevel

Utbrenthet, livsstilssykdommer og dårlig allmenn helse er sånt som de kanskje får smake på 10-20 år før de ellers hadde fått det om de ikke drakk så ofte.
De sosialiserer knapt på andre måter enn rundt alkohol så det blir mer en hyggeaktivitet for de! Da er alkoholen og vennegjengen det som er oppløftende og positivt for de, de blir deppa dagene derpå og flere er deprimerte men drikker for å gjøre noe hyggelig igjen. Bjørnetjeneste egentlig.. Av samme grunn holder jeg meg til å drikke sjeldnere fordi jeg ikke vil havne i samme situasjon hvor alt jeg gjør sosialt dreier seg om alkohol..

Du lever bare en gang, kos deg og nyt livet. Jeg selv kommer nok aldri til å gå lei fester.