SPOILER ALERT! Vis spoiler
Hvis du av en eller annen grunn ikke har gjort det, så vil jeg peke deg mot tråden Tøffetom opprettet 18. april 2014 hvor han skildrer sitt forhold til rus. Det er en løpende historie som mange har fulgt godt med på og aktivt deltatt i fra starten av. Mitt eget innlegg her, er direkte inspirert fra valget han tok om å ta ansvar for eget liv og helse med støtte fra alle oss her inne.
Heroinabstinenser - en subjektiv beskrivelse.
Heroinabstinenser - en subjektiv beskrivelse.
Før jeg går videre inn på mine tanker ifht. mitt eget rusproblem, så vil jeg bare si tusen takk til deg Tøffetom for at du valgte å dele din historie her på nFF, tråden din har gitt meg mulighet til å reflektere på en helt annen måte når det kommer til mitt forhold til rus.
Jeg har hatt ett ''godt'' løp med så og si alle rusmidler en kan komme over i fem år, med amfetamin som min store kjærlighet. Uten å unnskylde mitt eget bruk, så tror jeg at jeg alltid har likt stoffet godt fordi jeg har fra tidlig ungdom vært veldig deprimert og derfor har amfetamin-rusen vært en motgift til det.
Det er noe jeg har klart å holdt hemmelig for både familie, en del venner og alle offentlige etater.
Med andre ord har jeg aldri søkt behandling for avhengigheten.
I mitt hodet så er det en sperre for å be om hjelp for dette fordi jeg har inntrykk av at jeg kommer til å bli stemplet i journaler og møte med helsevesenet fremover, som det er en god sannsynlighet for at jeg ville måtte forholde meg til mye fremover fordi jeg er bipolar.
Iløpet av bruket mitt har jeg klart å ødelegge forhold, gått til angrep på folk jeg har elsket og trigget flere traumeresponser som har vært fortrengt i mitt minne helt til de siste to årene hvor jeg har gått på en par vegger for å si det sånn.
Alt dette kan jeg skylde på meg selv for, fordi det er til syvende og sist jeg som har forårsaket kaos og skade rundt meg og i livene til andre.
Abstinenser fra speed kan ikke sammenlignes med det Tøffetom beskriver om abstinenser fra heroin og for meg er avhengigheten i mye større grad psykisk enn fysisk.
Jeg vil slutte fordi jeg er redd for å gå glipp av livet, redd for å miste kontakten med alt rundt meg mer enn jeg allerede har gjort, redd for å aldri kunne være en normal mann som arbeider og kan bidra i ett fast forhold, redd for å ikke kunne kjenne og gi kjærlighet.
Når alt kommer til alt er jeg livredd for hva som møter meg i enden av tunnelen, hvem er jeg? Jeg vet ikke, jeg har noen anelser, men jeg vet faktisk ikke hvem jeg var før alt dette begynte.
Når rusen er en konstant frykt og skamfølelse fordi jeg vet jeg gjør noe som er så umenneskelig og ødeleggende for meg selv, så skal det egentlig trumfe frykten for å slutte. Det har vært forsøk etter forsøk, men jeg vil holde meg selv ansvarlig foran andre nå med tanke på at det ikke er vits i å holde meg selv ansvarlig alene.
Legemidlene jeg har blitt skrevet ut er altfor tunge for meg å fortsette med idag, så jeg skal slutte med dem. De har gjort meg til en robot som ikke bryr seg om å delta i alt rundt meg, jeg har ikke sexlyst engang men prøver å opprettholde det så godt jeg kan fordi det ikke er sunt å avstå fra sex over en lengre periode.
Lovte meg selv å holde dette så kort og konkret som mulig, så dette er alt for nå. Skal bli rusfri og idag er dag 1, jeg prøver å si til meg selv at jeg ikke må ha rusen, men jeg vil ha den. Viljestyrke kan jeg gjøre noe med.
Noen som har tips eller råd ifht. å komme av amfetamin og legemidler? Jeg trenger det virkelig og stoler på at jeg kan se hit for å få genuine erfaringer.