Sitat av
Baaaamse
(Do not the disbelievers see that the heavens and the earth were joined together (as one unit of creation) before we clove them asunder? We made from water every living thing. Will they not then believe?). (Quran 21:30)
Dette er en helt regelrett skapelsesmyte. Det er en ikke-metafysisk forklaringsmodell som går igjen i mange mytologier.
When the sky above was not named,
And the earth beneath did not yet bear a name,
And the primeval Apsû, who begat them,
And chaos, Tiamat, the mother of them both,
Their waters were mingled together,
And no field was formed, no marsh was to be seen;
When of the gods none had been called into being.
Babylonsk skapelsesmyte
Apsû og Tiamat sin sønn (Marduk) skulle senere drepe Tiamat og skape jorda og himmelen av liket hennes. Maoriene mente at Far Himmel og Mor Jord (primordiale guder som Apsû og Tiamat) giftet seg og skapte gudene. Med ekteskapet var Far Himmel og Mor Jord det samme, og neste generasjon guder ønsket å skille dem. De vurderer drap (som Marduk), men kommer frem til at det er best å bare skille dem. De dytter dem derfor i hver sin retning.
Gresk og norrøn mytologi har samme motiv som den babylonske, med den primordiale gudens generasjonsdrap, og med den følgende skapelsen av jorda som konsekvens. Se for deg dette drapet som en slags original nevrologisk oppdeling av virkeligheten, ned til neste ledd av væren (neste generasjon guder).
Grunnen til at volven (eller hvilken som helst annen sjaman) kan kjenne til skapelsesfenomenet er naturlig nok at hun opplever det gjennom syn eller reiser i Yggdrasil. Skapelsen er altså ikke noe som har skjedd, og ferdig med det: skapelsen er en kontinuerlig handling. Den primordiale guden som identisk med jorda og himlene, eller, sagt med andre ord, virkeligheten, går igjen i et utall religioner. Urguden fortsetter å være verden.
Who is the deity we shall worship with our offerings?
It is that through whose glory the snow-clad mountains rose, and the ocean spread with the river, they say. His arms are the quarters of the sky.
Hiraṇyagarbha Sūkta (Hinduistisk skapelsesmyte)
Fenomenet er også gjemt i Det gamle testamentet (som har sin skapelsesmyte fra den babylonske):
The pillars of the heavens quake, aghast at his rebuke. By his power he churned up the sea; by his wisdom he cut Rahab to pieces. By his breath the skies became fair; his hand pierced the gliding serpent.
Job 26:11-14
Vi forstår altså nå at skapelsesmytene ikke er metafysiske, men omhandler all virkelighet her og nå, bare på et «tidligere» nivå (siden tid også er en del av denne konseptualiseringen, blir det vanskelig å bruke som objektiv metamodell).
Sist endret av Hardtliv2013bwoi; 11. april 2013 kl. 10:14.