Hei alle vise menn/kvinner.

Dette er mitt første innlegg her inne , så jeg håper at jeg gjør det riktig - og at dere erfarne er litt tålmodig med en nykomling som meg.

Over til det jeg trenger hjelp med og litt forhistorie. Det blir litt å lese , men jeg håper dere som kan hjelpe tar dere tiden til det. Jeg er desperat. Takk på forhånd.

Jeg gikk på Nozinan i veldig mange år i relativt høye doser (600/700 mg) som jeg fikk forskrevet av min lege. Dere som kjenner til Nozinan vet at det er «apedop» , og jeg ønsket å seponere. Kort fortalt så fungerte jeg ikke lenger , og gikk rundt som en zombie som aldri våknet.

Jeg kontaktet legen og fikk en nedtrappingsplan. De første to gangene jeg forsøkte å seponere ble jeg så syk fysisk og psykisk at jeg måtte reintrodusere Nozinan for at det skulle ta slutt. Jeg holdt ikke ut, kall meg gjerne svak.

Tredje gangen , som er situasjonen jeg er i nå , seponerte jeg enda senere enn de to første gangene - over flere måneder. Likt som ved de to første forsøkene , begynte jeg å få seponeringssyndrom når jeg kom under 50 mg. Men denne gangen føltes det «personlig», jeg skulle klare å stå i det. Og her er jeg.

Nå er det 7 måneder siden jeg tok min siste dose med Nozinan , og jeg er fortsatt veldig syk og plaget. Legen min er snill og grei , men har ingen annen løsning enn å starte på Nozinan igjen. Jeg ønsker jo ikke det , da er jeg tilbake på start og alt er forgjeves… Jeg har heller ingen tro på at det blir bedre en fjerde gang.

Jeg er ellers en fysisk frisk kvinne i slutten av 20 årene. De siste 7 månedene har jeg gått ned 26 kilo og er en skygge av meg selv. Jeg kaster opp og har diare daglig. Siden maten ikke blir værende så lenge i magen, har jeg bla. fått folsyremangel som har ført til anemi. Det ble så ille i oktober at jeg ble innlagt på sykehus fordi jeg kollapset - og de var redd for at det var noe livstruende. Det var det heldigvis ikke , men situasjonen min er jo den samme.

Jeg har en hel smørbrødliste av symptomer ellers , og det som har vært en «trøst» hele veien er at psyken min har vært på plass - sånn at jeg har klart å stå i dette. Nå merker jeg at dette føles umulig. Uendelig. Uløselig. Og at jeg aldri blir frisk. Ikke minst føler jeg meg helt alene oppi alt dette med tanke på helsevesenet. Jeg er også helt isolert hjemme , jeg er for syk til å kjøre bil / fungere i hverdagen.

Jeg finner også ekstremt lite informasjon om alvorlig seponeringssyndrom på nettet. Det jeg finner er også mennesker som har vært dårlig i 2-3 uker, så gradvis blitt bedre. Nå har det jo gått flere måneder for min del, og ingen bedring.

Er det noen snille sjeler her inne som har hatt noe lignende - og som har noen tips til meg? Noen medisiner som hjelper ? Hva som helst. Jeg kjenner at jeg ikke klarer stort mer av dette.

Tusen takk på forhånd til alle som leser , og som eventuelt svarer.

Jeg håper dere kan vise litt omtanke for situasjonen min , og at dere er snille i svarene deres.

- L

I alle dager.
Du burde holde legen din så jævlig ansvarlig at det går ikke an! Det går på pasientskadeerstatning det her altså..

Jeg har ingen råd som sådan men vil ønske lykke til. Ikke gi opp. Be evt om kvalmestillende, og at legen henviser deg til sykehus avd for fordøyelse (gastro osv).
Og bli henvist til spesialist på seponering eller no???��x♂️ dette får legen din finne ut av! Tror du rett og slett må presse litt, for du er kanskje for snill. Og legen for dum

Leit å høre om situasjonen din.

Du er sterk som har klart å seponere Nozinan fullstendig. Du er også heldig som tilsynelatende har velfungerende psykisk og fysisk helse. Fokuser på å vedlikeholde det.

Jeg har selv en vanskelig livssituasjon, med smerteproblematikk og desverre psykiske plager som følge av det.

Det som hjelper for meg er fysisk aktivitet og fokus på riktig mat og mengde. Sett deg lave mål, og tving deg selv til enkle fysiske øvelser hjemme, og også en gåtur hver dag. Start forsiktig med 5 minutter utendørs hver dag, og øk gradvis etterhvert som du føler for det.

Ha et sunt forhold til mat. Spis grove kornprodukter, mye fiber og nok væske. Begrens koffein, sukker, nikotin og alkohol.

Forsøk å gjøre ting du liker, og som samtidig er sosialiserende. Sett av en dag i uka til en aktivitet du trives med, eksempelvis kino, kafebesøk, strikkekveld, spillekveld, matlagingskveld, turgåing og så videre. Kontakt med andre mennesker er viktig. Oppsøk aktivt sosiale arenaer.

Jeg ville også bestilt en legetime, slik at du får tatt noen prøver for å avklare eventuelle fysiske sykdommer. Jeg vil ikke spekulere i hvorvidt du trenger medisiner. Det må du selv avklare med fastlege, eventuelt spesialisthelsetjenesten.

Jeg har tro på at du klarer å snu livssituasjonen din til det bedre. Fokuser på det som er bra, og prøv å ikke tenke så mye på det som er negativt.

Ønsker deg all lykke til.

Jeg glemte noen momenter.

Jeg er ganske sikker på at du kjenner til viktigheten av aktivitet og mat, som jeg nevnte ovenfor.

I tillegg er såklart søvn veldig viktig. I vanskelige livssituasjoner så er ofte søvn skadelidende.

Det som hjelper for meg er å ha stabilt søvnmønster, altså legge seg og stå opp til samme tid hver dag. Det hjelper også å begrense skjermaktivitet en times tid før leggetid. Mindfullnes og pusteøvelser er bra for å finne ro ved leggetid. Unngå store måltider noen timer før leggetid. Unngå koffein etter klokken 12 på dagen. Kjølig og mørkt soverom. Stå opp om du ikke sovner innen en halv time. Unngå sovemedisiner. Vær aktiv på dagtid, men ikke høyintensiv trening på kveldstid.

Igjen, lykke til.

Har vert i rusbehandling der flere har fortalt at seponering av enkelte anti-psykotika, Nozinan, Olanzapine, Zyprexa mm. ga abstinenser som følge av seponering, også i en stor grad selv med små nedjusteringer mye verre enn rusmidler som benzodiazepiner, opiater, Lyrica ol. som i seg selv kan være ubeskrivelig ubehagelig og faktisk farlig å seponere spesielt brått.

Har også selv blitt påprakket flere av disse typene anti-psykotika, med begrunnelse at det er ingen eller svært lite abstinenser. Har desverre/heldigvis ikke brukt disse og mangler egenerfaring, men ut ifra det jeg skjønner så er det et umenneskelig skillle mellom det som leger «vet» og hvordan disse medisinene påvirker kroppen, særlig da i en seponeringsfase.

Kudos til deg som har klart å slutte med Nozinan! En dyrekjøpt, men verdifull erfaring.

Kan skrive under på denne. Dama brukte zyprexa før hun gikk over til Seroquel og lamotrigin. Når hun slutta på zyprexa (usikker på dose, tror det var 25 eller 10mg), så sprang hun frem og tilbake i leiligheten manisk i nesten en måned. Var derfor hun begynte med de andre, fordi hun stoppa rett og slett ikke med å være i manisk lykke. Klarte ikke å stirre på meg uten å gape med hele munnen og riste hele overkroppen....

Hun var blind for hvor manisk hun egt var selv, og prøvde å overtale meg om at dette var slik hun egentlig var, ufiltrert. Jeg nikket og viste støtte i starten, men foreldrene henne har nok litt mer erfaring med hvordan det har vært for hun tidligere, og fikk overtalt henne til å begynne igjen (jeg klarte ikke).

Hun har det alt i alt bedre med Seroquel og lamotrigin nå, men lesson learned assss.... Å gå av antipsykotika kan gjøre store forskjeller.. Hun klarte ihverfall å se seg selv i etterkant, og nå er hun bestemt på at hun skal bruke antipsykotika fremover.

Du trenger en ny lege. Den du har nå har ikke gitt deg særlig god behandling. De andre tingene du sliter med, som diarè og oppkast, kan fint ordnes opp i med den nye legen din.