StaiN:
Er det ikke sånn at det finner sted en sluttfinale i ufc, mellom grappling og slag-spark? Såvidt meg bekjent er det vel ennå ingen slag-spark utøver som har gått seirende ut av denne sluttfinalen? Må innrømme at ufc er ikke min sterke side, og det begynner å bli en evighet siden jeg var oppdatert på den fronten, så her tar jeg kanskje feil.
Når det gjelder tma og dets utvikling er det verdt å merke seg at enkelte av disse har i grunn gjennomgått mange og veldige utviklinger gjennom tiden. Med grobunn fra sine opprinnelige skoler har de på lik linje med moderne fightingstiler gjennomført endringer og forbedringer til stilarten sin tilpasset den tidsepoken de befant seg på, og frem til i dag. Dette gjøres av enkelte personlige elever av grandmasteren til stilarten, dermed forklarende hvorfor slike utviklinger oftest tar tid.
Eksempeler er aikido og bujinkan ninjutsu. Dette er tradisjonell kampkunst som oppstod ved sammenslåing av ulike skoler, som hver representerer en stilart ved sin spesialitet (samurai, ninja). En av disse stilartene kunne for eksempel være opprinnelsen til dagens utforming, som henholdsvis aiki-jutsu for aikido og ninpo taijutsu for bujinkan ninjutsu. Disse stilartenes opprinnelige form var annerledes enn dagens moderne skole, der dagens form har plukket ut de "beste" ved de gamle skolene og forenet de sammen med delstilene som de andre skolene representerer. Et eksempel på et slik resultat er Bruce Lee's jeetkune-do. Opprinnelsen startet med wing tsune, deretter ble teknikken forbedret via innslag av kinesisk boksing, ju jutsu, etc.
Sportsstiler er forøvrig de kampsportene som viser tendens til minst utvikling, slik som boksing, bryting, sumobryting, muy thai boksing, judo osv. Sammensetningen av ulike stiler for streetfighting eller k1 (karate, kickboxing, osv.) under preferansen martial arts (ma) ser ut til å ha de samme begrensningene. Shootfighting, brasilliansk ju jutsu, mixed martial arts (mma) osv. er oftest fokusert på forbedringer innen turneringsnivå spesielt, enn de tradisjonelle forbedringene ved f.eks. selvforsvar utelukkende.
Et eksempel på en kampkunst som hele tiden gjennomgår utviklinger er de mange retninger innen kung-fu. Kung fu har fra sin opprinnelse til i dag utviklet seg gjennom et bredt spekter og tatt vare på de tradisjonelle, og kulturelle aspekter i tillegg til det å innføre forbedringer i systemet. Cao dahn (elns.), tai chi, taibo, wing tsune o.s.v. er alle eksempler på eldgamle tradisjoner i forbedret ny drakt. Andre representanter av tma som har gjort mer bemerkede endringer er karate, tae kwon do og ju jutsu. Stilarter innenfor disse gruppene rangeres gjerne i tradisjonell stil og moderne stil.
Blant de tradisjonelle stilarter (tma) som stadig utvikler seg til tross for at de står fast på sin opprinnelse er shaolin stil kung fu og indiske kalarippayattu - to urgamle stilarter som har festet sin tradisjon innenfor nesten alle områder av martial arts, om det være seg kampsport eller kampkunst i dag. Med den enes dynamiske og eksplosive karakteristikk (shaolin), til den andres sans for akupressur og dødelige grep (kalarippayattu) er disse to viden kjent for sitt rykte. Talsmenn for hver av disse stilene hevder at nettopp deres stil var starten på martial arts (kampsport). Det har vel aldri blitt bevist verken det ene eller det andre.
De moderne mma og k1 stiler som representerer streetfighting assosiasjoner, samt kampsport som bryting og boksing har alle de spesifikke egenskapene som karakteriserer en turneringsform. Dette har, av forståelige grunner, fått inntrykk også utenfor turnerings-ringen, og besetter seg som oftest på den voldelige fremføringen. Brasiliansk ju jutsu fikk på midten av 90-tallet skikkelig grep om det inntrykket via ultimate fighting championship (ufc) og lignende.
Kunsten og sporten var nå preget av underholdning, noe som splittet sportstilene og deres holdninger i to bulker - de som mente det var hold i turneringene, og deres motstandere. Dette ble spesielt sett i stiler som sportskarate, tae kwon do, judo, kick boxing, muy thai, boksing og kung fu. Noen mente det var eneste måten å vise stilens effektivitet og styrke på - det å konkurrere mot andre stilarter - mens andre mente det var en underholdningsbransje, der penger og status dekket over "gentlemans" utførelsen i sporten deres. Dette er ganske likt hva kampkunstens stiler oftest sa om sportstilene.
Siden ble det nyanser av dette synet da K1 etterhvert fikk ordentlig fotfeste, og har vunnet mange tilhengere fra sportstilenes utøvere. Hvordan det rent generelt er med kampkunstens utøvere eller tma er jeg ikke sikker på, men tviler på om en dan (sort belte) gradert innen aikido eller kendo plutselig tropper opp på en K1 turnering, for å dra det helt på spissen. Dette er dog ikke eksepsjonelt eller spesielt for moderne tider. Det ryktes om shaolin munker som mer enn en gang måtte bevise stilens suverenitet overfor andre skoler og krigskunster. I så måte har jeg hørt slike rykter om både kalarippayattu og ninjutsu - siste ryktet jeg hørte var at en ninjutsu utøver så sent som i en ufc turnering stilte opp og vant.
Så på tross av uenigheter dere i mellom, viser faktisk både historien og de ryktene som verserer blant kampsport entuisiaster at det skjer en utvikling av stilartene, og at de tradisjonelle når det gjelds, kan overraske eller imponere på måter en ikke på forhånd hadde forestilt seg. På samme måte som moderne streetfighting stiler (sfc) og K1 mma brutale form er i gjennomsnittet mer effektiv der en-mot-en situasjoner, som i en turnering, oppstår. De viser dog at det ikke er store forskjellen på synspunkter om hva som er best når våpenkonflikter oppstår, men personlig har jeg en følelse av at kampkunster trent i en våpenkonflikt er stort sett de mest effektive der.
Adopsjon blant millitære og politi av ju jutsu's lås og grappling (grep) teknikker for selvforsvar, forskjellige selvforsvarskurs for kvinner og eldre som baserer seg på prinsipper av judo/ju jutsu, og ulike grader av lånt teknikk for spesialiteter som krav maga, gir meg inntrykket av at tma står kanskje hakket bedre i slike situasjoner, også her er det snakk om nærkamp og en-mot-en.
Tradisjonelle krigskunster som kendo (ken-jutsu), aiki-jutsu og lignende har i tillegg til kampkunst som ju jutsu og kampsport som judo vært på mange måter forbilder til flere utbryterstilarter der nærkamp med våpenhandling vektlegges.
Dette er kurser/skoler som bare kaller seg selvforsvar for xxx eller nærkamp opplæring for eks. vakt, soldater, interesserte etc. Disse har da tatt for seg de mest effektive teknikker, og bundet disse sammen i situasjoner som antas å oppstå mest og med størst likhet, og forbedret egne teknikker som angivelig skal være godt nok for avvæpning - deretter retrett. I motsatt fall har du krav maga, også den baserer seg på å hente ulike teknikker fra kjente referanser - også med slag, spark og lignende - i teknikk-reportoaret sitt.
Trenden også her er gammel, med de eneste eksemplene jeg kommer på i farta er cappoeira og kanskje hwarang-do, derav utbryterstilen brasiliansk ju jutsu er vel den mest kjente. Er dog usikker på om kyukoshin kai karate er en slik utbryterstil av krigskunsten okinawa-te, eller om det er en egen sportskarateform. Uansett er poenget at både cappoeira, hwarang do (?) og brasiliansk ju jutsu er kampkunstens krav maga - utbrytere av ulike skoler med det i tanke å utøve mest mulig effektivitet for spesialisering.
Med det sikter jeg til dansestilen som cappoeira er kjent for, de luftige kast og multi-attack for hwarang do og turneringsbrutalitet med effektivitet til brasiliansk ju jutsu, er i samme stil som spesialkursing krav maga tilbyr i alt fra selvforsvar, nærkamp til dødningsteknikk. De har bare hver sin ulike hensikt.
Jeg stiller meg nøytral til diskusjonen om hvorvidt tma og moderne sfc stiler eller mma stiler er mest effektiv, omhandlende situasjoner som kan oppstå av spesifikk selvforsvar som en-mot-en, avvæpning eller multiattack, men jeg synes det blir for ensidig å bare se på ufc, mma, sfc osv. som en utvikling av kampkunst/kampsport, og dermed konkludere med at tma ikke har gjort en utvikling. Det til tross for Bruce Lee's synspunkter vedrørende wing tsune's utdaterte syn på læringsgruppen som kulturen var tilment, herav kinesere skulle være de eneste vitere av denne kunsten.
Bruce Lee var uenig i og sterk motstander av dette trangsynet, og slik oppstod endringene som til syvende og sist resultaterte i forbedringene jeet kune do er kjent ved, ikke som ledd av en naturlig utvikling av stilarten. Innad i karate, tae kwon do og judo har det ofte vært slike uenigheter som har medført i nye stilarter, enten for en kortvarig periode, begrenset utøverskare eller total omveltning, og ikke som del av en naturlig utviklingsprosess basert fra ulike skoler.
Det er i stor grad forbedringer basert på teknikker lånt fra ulike skoler heller, enn essensen fra ulike skoler som er normalt integrert i en utvikling. Det blir feil i mine øyne, å påstå at representantene i henholdsvis ufc, mma, sfc osv. representerer en utvikling av de respektive stilartene de springer ut fra, med tanke på at den essensen er nedprioritert i disse stilene. De har nok forbedret den for moderne tider, som bjj (brasiliansk ju jutsu) blant annet viser.
Dette er såkalte forbedringer, som ikke har vist seg mer effektiv enn andre stilarter, med unntak av i turnerings-ringen! Per dags dato slår bokseren hardest, mens thai boxeren sparker hardest (knesparket), akkurat det er vel påvist i undersøkelse. Dette betyr derimot ikke at de garanterer deg seier i en gateslåsskamp.
Jeg har derimot ikke nok kunnskap om sfc, ufc, mma og hele det reportoaret der staiN men jeg veier det opp i allsidig og bred interesse rundt de forskjellige stilene. Også jeg, som du har trent kampsport, faktisk har jeg vært innom flere forskjellige, og kan mene at ryu betyr no sånt som skole. Du har med andre ord 'studert' karate "skole" jutsu? som er en av de stilene jeg ikke har hørt om, med mindre det er kyukoshin kai du refererer til. I så fall har du sikkert bare valgt en stil som ikke passet deg, slik som boksing og thaiboksing ikke var noe for meg..
mn ellers e kickboxing bra førr selforsvar trener mye selfkontroll og styrke man blir også mere selvsikker
mn på kickboxing klubben der jeg trener har vi ofte kommando selforsvar der vi lære avæpning og sånt.
